Forordning (EU) 2019/2035 gir den driftsansvarlige visse muligheter til å skifte ut identifikasjonsmerker til storfe, sauer eller geiter. Denne rettsakten presiserer at disse mulighetene likevel bare gjelder dersom vedkommende myndighet tillater slik utskifting. 

Forordning (EU) 2019/2035 stiller som vilkår for godkjenning av oppsamlingsanlegg for hov- og klovdyr at anleggene kun huser dyr av samme kategori, art og helsestatus. Denne rettsakten gjør vilkårene mindre strenge. Rettsakten åpner for at oppsamlingsanlegg for hov- og klovdyr, som huser dyr av ulike arter, kategorier eller helsestatus. kan godkjennes dersom dyrene holdes smittemessig atskilt. Rettsakten åpner samtidig for å kunne godkjenne anlegg der sauer og geiter holdes sammen.

Forordning (EU) 2019/2035 krever at fugler av papegøyefamilien, som skal flyttes til andre EØS-stater, er merket med en fotring som viser dyrets identifikasjonskode. Denne rettsakten forenkler identifikasjonskravet slik at fotringen isteden skal vise en alfanumerisk kode. 

Forordning (EU) 2019/2035 har litt uklare bestemmelser om merking av rugeegg. De kan forstås slik at alle rugeegg skal merkes. Dette er utilsiktet. Denne rettsakten gjør det klart at det kun er rugeegg fra fjørfe, som skal sendes til andre EØS-stater, som skal merkes. Videre blir driftsansvarlige for fjørfeanlegg og rugerier, som sender færre enn 20 rugeegg fra fjørfe til andre EØS-stater, unntatt fra kravet om å merke rugeeggene. Tilsvarende unntak gjaldt også etter tidligere regelverk. Unntaket korresponderer med bestemmelser om forflytning i forordning (EU) 2020/688 artikkel 39. 

Merknader
Rettslige konsekvenser

Rettsakten er tenkt gjennomført i en ny forskrift som utfyller dyrehelseforskriften med bestemmelser om landdyranlegg og rugerier og sporbarhet av landdyr og rugeegg (landdyrsporbarhetsforskriften) sammen med delegerte forordninger (EU) 2019/2035 og (EU) 2020/1625. Foruten bestemmelsen som gjennomfører forordningene, vil forskriften også kunne inneholde utfyllende nasjonale bestemmelser som utnytter handlingsrommet i forordningene.

Økonomiske og administrative konsekvenser

Rettsakten retter seg mot:

• driftsansvarlige for rugerier, fjørfeanlegg og oppsamlingsanlegg for hov- og klovddyr, hvorfra rugeegg, fjørfe eller hov- eller klovdyr flyttes til andre EØS-stater,
• driftsansvarlige for storfe, sauer eller geiter,
• driftsansvarlige for fugler av papegøyefamilien, som skal flyttes til andre EØS-stater, og
• Mattilsynet

Rettsakten fører til at godkjenningsordningene for rugerier og fjørfeanlegg likevel ikke blir mer omfattende enn de var tidligere. Rugeriene og fjørfeanleggene som unntas fra kravet om godkjenning, skal bare registreres. Dette er mindre kostnadskrevende både for de driftsansvarlige og for Mattilsynet.    

Rettsakten fører til at kravet om merking av rugeegg likevel ikke blir mer omfattende enn det var tidligere. De driftsansvarlige for fjørfeanlegg og rugerier får dermed ikke nye kostnader med merking av rugeegg.

Rettsakten fører til at de administrative byrdene knyttet til identifikasjon av fugler av papegøyefamilien blir mindre enn antatt både for de driftsansvarlige og for Mattilsynet. 

Rettsakten legger prinsipielt til rette for at kapasiteteten ved oppsamlingsanlegg for hov- og klovdyr, som skal flyttes til andre EØS-stater, kan utnyttes bedre. Det er i dag tre godkjente oppsamlingsanlegg i Norge, ett for storfe og to for svin. Det er ikke kjent om regelendringene gir reelle muligheter for bedre kapasitetsutnyttelse ved disse anleggene.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er vurdert av Spesialutvalget for matområdet der berørte departementer og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

Vurdering

Unntakene fra kravet om godkjenning av anlegg som sender små kvanta av fjørfe eller rugeegg til andre EØS-stater, viderefører tidligere unntak. De fører neppe til at risikoen for spredning av sykdommer mellom EØS-stater blir større enn i dag. Endringen fører dessuten til en harmonisering med bestemmelsene i landdyrforflytningsforordningen (EU) 2020/688.  

Rettsakten presiserer at de driftsansvarlige sin mulighet til å skifte ut obligatoriske merker til storfe, sauer eller geiter med alternative merketyper, er betinget av at vedkommende EØS-stat tillater at hele eller den aktuelle delen av dyrepopuasjonen merkes med den alternative merketypen. Presiseringene vurderes som hensiktsmessige for å sikre EØS-statene det handlingsrommet de er ment å skulle ha når det gjelder å stille nasjonale sporbarhetskrav, som kommer i tillegg til eller er strengere enn kravene i dyrehelseforordningen.

Rettsakten endrer kravene til identifikasjon av fugler av papegøyefamilien, som flyttes fra en EØS-stat til en annen, på en måte som gjør at sporbarheten av fuglene blir dårligere enn forordning (EU) 2019/2035 i utgangspunktet la opp til. De endrede kravene anses likevel som vesentlig bedre enn tidligere krav og vurderes som tilstrekkelige til å kunne knytte fuglene til medfølgende helsesertifikat.

Mattilsynet anser rettsakten som EØS-relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er vedtatt i EU.

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-statene.