(fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 16.7.2026)

Sammendrag av innhold

Rettsakten endrer reglene om sporing av holdte hunder, katter og ildere i forordning (EU) 2019/2035 del III, avdeling V, kapittel 1. Endringene henger sammen med at dyrehelseforordningens del VI begynner å gjelde fra og med 22. april 2026, se dyrehelseforordningen art. 277, og at Kommisjonen har laget en ny kjæledyrforordning (EU) 2026/131 for å videreføre krav i nåværende kjæledyrforordning (EU) nr. 576/2013 som ikke er direkte videreført i dyrehelseforordningen. Kommisjonen har samtidig endret de underliggende forordningene (EU) 2019/2035, 2020/688, 2020/689 og 2020/692 for å synliggjøre at det er reglene i dyrehelseforordningen og disse underliggende forordningene som er hovedreglene, mens kravene i den nye kjæledyrforordningen er unntak fra hovedreglene. Det er også behov for å oppdatere reglene etter å ha høstet praktisk erfaring med dem en stund.     

Rettsakten pålegger driftsansvarlige for hunder, katter og ildere å sikre at dyr som flyttes til en annen EØS-stat er individuelt merket med en mikrochip som har blitt implantert av en offentlig veterinær, en autorisert veterinær eller en annen autorisert person. Det er overlatt til myndighetene i hver EØS-stat å bestemme om implantering av mikrochip i deres respektive land skal kunne utføres av offentlige veterinærer, autoriserte veterinærer og/eller andre autoriserte personer. 

Rettsakten fastsetter at mikrochipen må oppfylle tekniske krav som er spesifisert i nytt vedlegg IV. De tekniske kravene vidererfører krav som nå finnes i kjæledyrforordning (EU) nr. 576/2013. Nytt er at de tekniske kravene i tillegg omfatter at mikrochipene skal være testet etter ISO-standard 24631-1 for å sikre at de er i samsvar med ISO-standardene 11784 og 11785. Videre må mikrochipen vise en individuell identifikasjonskode, som verken kan gjentas eller omprogrammeres. Identifikasjonskoden skal bestå av et unikt serienummer. Fra 1. januar 2028 skal det unike serienummeret starte med ISO-landskoden til EØS-staten der dyrene først blir identifisert. Microchipen skal være godkjent av myndighetene i EØS-staten der dyrene først blir identifisert. 

Rettsakten pålegger driftsansvarlige for hunder, katter og ildere å sikre at dyr som flyttes til en annen EØS-stat følges av et pass. Passet skal være etter en modell som er fastsatt i vedlegg I til forordning (EU) 2026/705 og være korrekt utfylt og utstedt i sansvar med rettsakten. Passet skal ha rubrikker der en kan føre inn bestemt informasjon som er spesifisert i et nytt vedlegg V. Det er i prinsippet snakk om samme informasjon som i dag kreves etter forordning (EU) 576/2013. Passet skal ha et unikt passnummer som består av ISO-landskoden til EØS-utstedelsesstaten etterfulgt av en alfanumerisk kode. Pass som er utstedt etter tidligere rettsakter (beslutning 2003/803/EF og forordning (EU) nr. 577/2013) anses å oppfylle disse kravene dersom de er utstedt før disse rettsaktene sluttet å gjelde i EU henholdsvis 29. desember 2014 og 22. april 2026.

Rettsakten fastsetter at det kun er offentlige eller autoriserte veterinærer som kan utstede pass. Det er overlatt til myndighetene i hvert EØS-land å bestemme om utstedelse av pass i deres respektive land skal kunne utføres av offentlige veterinærer og/eller autoriserte veterinærer. Veterinærene skal bare utstede pass etter at de har verifisert at dyret er korrekt identifisert og all nødvendig informasjon er fylt inn i passet. Informasjon om behandling mot revens dvergbendelmark (Echinococcus mulitlocularis) kan fylles inn i passet av andre veterinærer enn offentlige eller autoriserte veterinærer. Veterinærer som utsteder pass skal journalføre bestemte opplysninger om dette og oppbevare disse så lenge myndighetene bestemmer, men likevel i minst tre år.   

Rettsakten fastsetter at myndighetene skal gjøre blanke papirpass tilgjengelige kun for offentlige eller autoriserte veterinærer. Autoriserte veterinærer som har fått tilgang på blanke pass skal ikke distribuere disse videre. Autoriserte veterinærer skal returnere blanke pass til myndighetene dersom de mister retten til å utstede pass eller den aktuelle passmodellen ikke skal brukes lenger. Blanke pass av modeller som ikke skal brukes lenger skal destrueres av eller under tilsyn av myndighetene. Myndighetene skal journalføre navn og kontaktopplysninger til de autoriserte veterinærene som har fått tilgang til blanke pass, samt numrene på passene de har fått tilgang til. Myndighetene skal også journalføre navn og kontaktopplysninger til autoriserte veterinærer som har returnert blanke pass. Journalene skal oppbevares så lenge myndighetene bestemmer, men likevel i minst tre år.    

Merknader
Rettslige konsekvenser

Når rettsakten er tatt inn i EØS-avtalen, vil den gjennomføres i norsk rett ved inkorporasjon i landdyrsporbarhetsforskriften.

Økonomiske og administrative konsekvenser

Rettsakten retter seg direkte til driftsansvarlige for hunder, katter og ildere, veterinærer og Mattilsynet. Rettsakten retter seg også direkte til juridiske personer som er å anse som “autorisert veterinær” etter definisjonen i ny kjæledyrforordning (EU) 2026/131. 

Rettsakten retter seg indirekte til produsenter og leverandører av mikrochip til bruk på hunder, katter og ildere da den stiller krav til denne typen identifikasjonsmerker. Indirekte retter den seg også til produsenter og distributører av pass da den stiller krav til utforming og distribusjon av denne typen identifikasjonsdokumenter.

Rettsakten gjelder i utgangspunktet krav til identifikasjonsmerking og pass ved kommersiell forflytning av hunder, katter og ildere til andre EØS-stater. Indirekte får rettsakten også konsekvenser for kjæledyreiere og andre som er involvert i ikke-kommersiell forflytning av de samme artene. Det er fordi ny kjæledyrforordning viser til forordning (EU) 2019/2035 som endret av denne rettsakten når det gjelder krav til identifikasjonsmerking og pass for hunder, katter og ildere som forflyttes ikke-kommersielt.

Konsekvenser knyttet til krav om godkjenning av mikrochip og unike identifikasjonskoder  

Strengere tekniske krav til mikrochip som skal brukes på hunder, katter og ildere som skal flyttes til andre EØS-stater innebærer at chipene heretter må være testet i samsvar med ISO-standard 24631-1 for å sikre at de overholder ISO-standardene 11784 og 11785. Eventuelle økte kostnader for merkeprodusentene kan påvirke tilbud/pris på mikrochip. Det er likevel ikke grunn til å vente noen vesentlig tilbudsreduksjon/prisøkning da det allerede i dag er vanlig å bruke samsvarstestede (ISO.sertifiserte) mikrochip til identifikasjon av hunder, katter og ildere her i landet.

ISO-sertifisering av mikrochip og andre typer av RFID-merker til av dyr utføres i praksis av International Committee for Animal Recording (ICAR). ICAR er utnevnt av den internasjonale standardiseringsorganisasjonen (ISO) som registreringsmyndighet med myndighet til å registrere produsentkoder brukt i RFID-merker til dyr i samsvar med ISO 11784 og ISO 11785. Prosedyrene for sertifisering av RFID-merker og tildeling av produsentkoder er beskrevet i veiledning på ICARs nettsider. Lenke til veiledningen er lagt inn under “annen dokumentasjon” i avsnittet over om lenker over. Av disse går det bl.a. fram at produsentene må signere en atferdskodeks ved første gangs søknad om ISO-samsvarstest. Der forplikter de seg bl.a. til å sikre at ISO 11784 koden til alle ISO 11784/11785 kompatible transpondere som markedsføres er låst og at det finnes en database der koblingen mellom serienummeret på hver silisiumbrikke og den programmerte ISO 11784 koden er uforanderlig lagret for å garantere at den er unik.

Fram til 1. januar 2028 antar Mattilsynet at alle de tekniske kravene rettsakten stiller til mikrochip og kravet om at mikrochipene skal vise en unik kode vil kunne oppfylles ved å bruke mikrochip som er sertifisert av ICAR etter å ha passert ISO-samsvarstest og ICAR har tildelt produsenten en udelt produsentkode til bruk i de sertifiserte mikrochipene. Mattilsynet mener det må være en udelt produsentkode da delte produsentkoder er felles for flere produsenter og gjør det vanskelig å finne fram til den som er ansvarlig for at identifikasjonskoden som vises av en gitt signalgiver er unik.

Det er ikke nytt at mikrochip til bruk på hunder, katter og ildere skal være godkjent av myndighetene. For Norges vedkommende løses godkjenning i dag med en utfyllende nasjonal bestemmelse i landdyrsporbarhetsforskriften som fastsetter at mikrochip som oppfyller visse tekniske krav er godkjent. For å sikre en smidig overgang fra gamle til nye regler for alle som blir berørt, antar Mattilsynet at det vil være hensiktsmessig å erstatte denne med en ny utfyllende nasjonal bestemmelse som fram til 1. januar 2028 generelt godkjenner bruk av mikrochip som er ISO-sertifisert, kommer fra produsenter som ICAR har tildelt udelte produsentkoder og som viser unike identifikasjonskoder som starter med produsentenes udelte produsentkoder. Mattilsynet tar sikte på å foreslå en slik bestemmelse når rettsakten skal gjennomføres i landdyrsporbarhetsforskriften. 

Fra 1. januar 2028 blir det krav omat identifikasjonskodene i mikrochipene skal starte med ISO-landskoden til EØS-staten der dyret først blir identifisert. Bruk av ISO-landskode i denne typen merker fordrer at vedkommende lands myndigheter tillater det og påtar seg ansvaret for å sikre at identifikasjonskodene i merkene er unike.Foreløpig ser Mattilsynet for seg at en hensiktsmessig løsning for Norges vedkommende kan være at godkjenning av mikrochip som skal brukes fra 1. januar 2028 gjøres betinget av at produsenten/leverandøren, etter søknad, har fått Mattilsynets tillatelse til å bruke norsk ISO-landskode i sine ISO-sertifiserte mikrochip, eventuelt på vilkår av at landskoden kun brukes i bestemte serier av identifikasjonskoder. Mattilsynet tenker å foreslå dette i en utfyllende nasjonal bestemmelse når rettsakten skal gjennomføres i landdyrsporbarhetsforskriften. Sverige praktiserer i dag en tilsvarende ordning. I så fall må Mattilsynet regne med å få noe arbeid med søknadsbehandling.

Mattilsynet har i dag et digitalt system som er etablert for å sikre unik identifikasjon av visse husdyr (Merkeregisteret/Husdyrregisteret). Per i dag støtter dette likevel ikke bruk av identifikasjonskoder på formatet som brukes på hunder, katter og ildere. Utvikling av et eventuelt framtidig digitalt system for å sikre unik identifikasjon av hunder, katter og ildere bør sees i sammenhengmed utvikling av de digitale systemene Mattilsynetallerede har/forvalter for å sikre unike identifikasjonskoder i identifikasjonsmerker til husdyr. Det bør også sees i sammenheng med at det er på trappene nytt EU-regelverk om velferd og sporbarhet for hund og katt. Dette regelverket vil medføre langt mer omfattende krav til identifikasjon og registrering av hunder og katter enn denne rettsakten dersom det vedtas og innlemmes i EØS-avtalen. Det er ennå ikke foretatt noen grundig vurdering av hvilke administrative og økonomiske konsekvenser dette vil kunne få for Norge. 

En fordel med strengere tekniske krav og krav om landskode i mikrochip til hunder, katter og ildere er at det kan bidra til sikrere/mer pålitelig identifikasjon av dyrene og til at en sikrere kan fastslå dyrenes opprinnelse.

Konsekvenser knyttet til implantering av mikrochip og utstedelse av pass  

Implantering av mikrochip og utstedelse av pass til hunder, katter og ildere som skal flyttes til andre EØS-stater kan i dag utføres i privat regi av alle veterinærer som har vanlig veterinærautorisasjon i henhold til lov 15. juni 2001 nr. 75 om veterinærer og annet dyrehelsepersonell. Det følger av dagens kjæledyrforskrift. Heretter blir disse tjenestene å betrakte som "annen offentlig virksomhet" etter kontrollforordning (EU) 2017/625, som er gjennomført i forskrift 3. mars 2020 nr. 704 om offentlig kontroll på matområdet.  

Rettsakten krever at det tas et valg om implantering av mikrochip og utstedelse av pass skal utføres av offentlige veterinærer eller autoriserte veterinærer. Med autorisert veterinær menes da veterinærer eller organer som har fått delegert myndighet til å utføre oppgavene. Det betyr ikke automatisk alle veterinærer som har vanlig veterinærautorisasjon etter dyrehelsepersonelloven. Mattilsynet antar at en kan oppnå større samfunnsmessig nytte ved å la oppgavene bli utført av autoriserte veterinærer enn av offentlige veterinærer. Se nærmere om dette under avsnittet “vurdering”. Mattilsynet tenker derfor å foreslå en utfyllende nasjonal bestemmelse om at implantering av mikrochip og utstedelse av pass skal utføres av autoriserte veterinærer når rettsakten skal gjennomføres i landdyrsporbarhetsforskriften. 

Alle veterinærer med vanlig veterinærautorisasjon har i dag mulighet til å utstede pass. Dette fungerer godt. Det er heller ingen åpenbar grunn til å begrense muligheten veterinærene har til å kunne implantere mikrochip. For å sikre en smidig overgang fra gamle til nye regler for alle som blir berørt, antar Mattilsynet at det vil være hensiktsmessig med en utfyllende nasjonal bestemmelse som gir alle veterinærer som i dag har lov til å implantere mikrochip og utstede pass mulighet til å fortsette med det dersom de opptrer upartisk og ikke har interessekonflikter knyttet til det. Mattilsynet tar sikte på å foreslå en slik bestemmelse når rettsakten skal gjennomføres i landdyrsporbarhetsforskriften.

Det kan også være aktuelt å delegere juridiske personer myndighet til å implantere mikrochip og utstede pass, men ikke enhver juridisk person. F.eks. bør myndighet til å implantere mikrochip ikke delegeres uten at virksomheten gjennom ansettelse eller på annen måte har tilgang på en fysisk person (veterinær) som er faglig kvalifisert til å utføre oppgaven. Mattilsynet ser for seg at veterinærpraksiser, -klinikker og liknende virksomheter vil kunne oppfylle delegeringsvilkårene. Samtidig er det litt vanskelig å klart definere en bestemt gruppe av juridiske personer som generelt bør kunne delegeres myndighet til å implantere mikrochip og utstede pass.  Derfor ser Mattilsynet for seg at delegering av myndighet til juridiske personer heller gis på enkeltvedtaksbasis etter søknad. Mattilsynets behov for ressurser til søknadsbehandling kan i så fall komme til å øke noe.

Vurderingen av om det er hensiktsmessig å delegere til juridiske personer vil kunne være forskjellig avhengig av om det gjelder implantering av mikrochip eller passutstedelse. Det kan tenkes at delegering kun bør gjelde utstedelse av pass, ikke implantering av mikrochip. Det er fordi en faktisk må være fysisk veterinær for å kunne implantere mikrochip i Norge. Å delegere oppgaven til en juridisk person vil kunne skape misforståelser rundt dette. Det kan også tenkes at delegering ikke bør gjelde selve passutstedelsen, men bare tilknyttede oppgaver så som å håndtere blanke pass og journalføre opplysninger om utstedte pass f.eks. på en veterinærklinikk.

De som delegeres myndighet til å implantere mikrochip og/eller utstede pass får visse forpliktelser knyttet til utførelse av oppgavene etter kontrollforordningen artikkel 32. Forpliktelsene omfatter å skulle underrette Mattilsynet om utførelsen av oppgavene, gi Mattilsynet adgang til lokalene sine og samarbeide med og bistå Mattilsynet. Forpliktelser for Mattilsynet vil være å organisere revisjoner eller inspeksjoner av veterinærene og organene. Under visse omstendigheter blir Mattilsynet forpliktet til å trekke delegeringen tilbake. Dette følger av kontrollforordningen artikkel 33.

En fordel med at rettsakten innførerstrengere krav til hvem som kan implantere chip og utstede pass er at det kan føretil at hunder, katter og ildere som flyttes over landegrensene følges av mer pålitelig helsedokumentasjon. Om kravene i realiteten blir strengere og påliteligheten større, vil likevel avhenge av hvordan EØS-statene kommer til å praktisere muligheten til å delegere oppgavene til juridiske personer. 

Rettsakten viderefører at myndighetene kan la andre personer enn veterinærer implantere mikrochip i hunder, katter og ildere. P.t. er det likevel ikke aktuelt å åpne opp for dette i Norge da implantering av mikrochip blir ansett for å være form for behandling som er foreholdt veterinærer etter dyrehelsepersonelloven § 18 nr. 2. 

Konsekvenser knyttet til håndtering av blanke pass 

Rettsaktens gjør det tydelig at autoriserte veterinærer ikke har lov til å distribuere blanke pass videre til andre. En autoriserte veterinær kan være en fysisk person, men det kan også være en juridisk person, f.eks. en veterinærklinikk, som får delegert oppgaven med å utstede pass. Det blir neppe å regne som videre distribusjon av blanke pass når en slik veterinærklinikk lar veterinærene sine bruke av klinikkens beholdning av blanke pass når de utsteder pass på klinikkens vegne.

Autoriserte veterinærer må returnere blanke pass til Mattilsynet hvis de ikke lenger skal utstede pass. Det kan f.eks. være hvis de slutter å praktisere som veterinær. Forhåpentligvis vil det tilhøre sjeldenhetene at noen opptrer på en måte som gjør at de må fratas muligheten til å utstede pass, men i så fall vil de måtte returnere eventuelle blanke pass de er i besittelse av. De autoriserte veterinærene må også returnere blanke pass ved bytte av passmodell. Dette skjer nokså sjelden. En ny passmodell er fastsatt i vedlegg I til forordning (EU) 2026/705, og denne skal benyttes i EU fra 22. april 2026. Samtidig sikrer en overgangsbestemmelse i forordning (EU) 2026/705 at pass av nåværende modell skal anses å være i samsvar med den nye passmodellen dersom de er utstedt før 1. januar 2028. Autoriserte veterinærer får rimelig tid til å bruke opp eventuelle lagre av blanke pass av nåværende passmodell før de må gå over til å utstede pass av den nye modellen. Det blir antakelig ikke nødvendig å returnere en vesentlig mengde blanke pass av utgått modell til Mattilsynet.

Mattilsynet må sørge for at det kun er autoriserte veterinærer som får tilgang på blanke pass. Mattilsynet ser for seg at det i så måte vil være hensiktsmessig å videreføre en utfyllende nasjonal bestemmelse i nåværende kjæledyrforskrift om at blanke pass bare kan produseres av den som har avtale med Mattilsynet om dette. Mattilsynet tar sikte på å foreslå dette i form av en utfyllende nasjonal bestemmelse når rettsakten skal gjennomføres i landdyrsporbarhetsforskriften. Mattilsynet får i så fall arbeid med å forhandle frem en ny avtaler om produksjon av blanke pass. Hvilke administrative og økonomiske konsekvenser en ny avtale vil medføre for avtalepartene blir klart først når avtalen er fremforhandlet.

I dag distribueres blanke pass fra passprodusenten til de utstedende veterinærene via tre passdistributører. Passdistribusjonen er regulert i nåværende kjæledyrforskrift. Det er foreløpig ikke avklart om en ny avtale om produksjon av blanke pass vil kunne omfatte både produksjon og distribusjon av blanke pass til de som skal utstede dem. Det er uvisst om det blir behov for å regulere distribusjon av blanke pass via mellomledd, men det kan ikke utelukkes. Mattilsynet ser for seg at det kan være aktuelt å foreslå utfyllende nasjonale bestemmelser om dette når rettsakten skal gjennomføres i landdyrsporbarhetsforskriften.

Mattilsynet må etablere en ordning for mottak og destruksjon av blanke pass av utgått modell.

Administrative og økonomiske konsekvenser - oppsummering

Rettsakten forventes ikke å få vesentlige økonomiske eller administrative konsekvenser for driftsansvarlige og kjæledyreiere. 

Rettsakten forventes heller ikke å få vesentlige økonomiske eller administrative konsekvenser for veterinærer. At veterinærklinikker o.l. kan delegeres myndighet til å implantere mikrochip og utstede pass, tilrettelegger for å kunne oppnå en bedre fordeling av det juridiske ansvaret for oppgaveutførelsen mellom klinikkene og veterinærene som er ansatt der.   

Rettsakten forventes ikke å få vesentlige økonomiske eller administrative konsekvenser for produsenter/leverandører av mikrochip til bruk på hunder, katter og ildere, For at mikrochipene skal være godkjent til bruk fra 1. januar 2028, må produsentene/leverandørene likevel regne med å få litt arbeid med å søke Mattilsynet om tillatelse til å bruke Norges landskode i identifikasjonskodene som skal vises av mikrochipene. 

Rettsakten får ingen direkte administrative eller økonomiske konsekvenser for passprodusenter eller -distributører, men vil følge av eventuelle utfyllende nasjonale bestemmelser og avtaler Mattilsynet inngår med dem for å sikre at det kun er autoriserte veterinærer som får tilgang til blanke pass. 

Mattilsynet må regne med å få noe mer arbeid med søknadsbehandling knyttet til godkjenning av mikrochip, men det er neppe grunn til å vente at arbeidsmengden øker vesentlig.   

Mattilsynet får sannsynligvis også arbeid med å behandle søknader fra veterinærklinikker o.l. som ønsker å bli delegert myndighet til å implantere mikrochip og utstede pass. De fleste søknadene vil sannsynligvis komme i løpet av det første året etter at muligheten til å søke blir kjent for klinikkene. Det kan skape en arbeidstopp for Mattilsynet. Deretter vil antall søknader og dermed arbeidsmengden ventelig avta. Det forventes ikke at rettsakten fører til at Mattilsynet får et varig behov for vesentlig økte ressurser til søknadsbehandling.

Anslagsvis er det 400-500 veterinærklinikker her i landet. Antakelig vil mange av dem komme til å søke. Hvis en legger til grunn at alle søker om å bli delegert myndighet i løpet av 2027, Mattilsynet bruker ca. 2-5 timeverk på å behandle hver søknad og gebyrstørrelsen i gebyrklasse b etter forskrift 13. februar 2004 nr. 406 om betaling av gebyr for særskilte ytelser fra Mattilsynet (1850 kr) dekker Mattilsynets kostnader med behandling av hver søknad, vil Mattilsynets samlede kostnader med søknadsbehandling kunne øke med 740 000-925 000 kr i 2027. 

Økte kostnader for Mattilsynet knyttet til godkjenning av mikrochip og delegering av myndighet til å implantere mikrochip og utstede pass vil kunne dekkes inn ved hjelp av gebyr. Det krever i så fall endring av forskrift 13. februar 2004 nr. 406 om betaling av gebyr for særskilte ytelser fra Mattilsynet. 

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Mattilsynet og ansvarlig(e) departement(er). Rettsakten vurderes som EØS-relevant og akseptabel med tilpasning.

Vurdering

Innspill gitt under utarbeidelse av rettsakten

Mattilsynet har deltatt aktivt i ekspertgruppemøter under utarbeidelsen av rettsakten og gitt flere muntlige og skriftlige innspill under dette arbeidet. I tillegg har det vært uformell kontakt med saksbehandlere på samme nivå hos myndighetene i Sverige, Finland og Danmark. Mattilsynets innspill har særlig gått ut på å få til en rimelig ansvarsfordeling mellom driftsansvarlige, veterinærer og myndigheter for å sikre at hunder, katter og ildere som flyttes over landegrensene er korrekt identifisert. Mattilsynet har støttet krav om landskode i mikrochip og gitt innspill om muligheten for bruk av elektronisk pass. Mattilsynet har også tatt til orde for at merking og utstedelse av pass som kreves ved forflytning av hunder, katter og ildere mellom EØS-stater bør kunne utføres av private veterinærer/aktører underlagt offentlig kontroll. 

Vurdering mht. valg av offentlig eller autorisert veterinær til å implantere mikrochip og utstede pass 

Rettsakten krever at det tas et valg om implantering av mikrochip og utstedelse av pass skal utføres av offentlige eller autoriserte veterinærer.  

Landdyrsporbarhetsforordningen, som endres av denne rettsakten, har ingen egen definisjon av "offentlig veterinær". Forordningen er imidlertid hjemlet i dyrehelseforordningen, og dennes definisjoner bør derfor legges til grunn. «Offentlig veterinær» er i dyrehelseforordningen artikkel 4 nr. 53 en offentlig veterinær som definert i artikkel 3 nr. 32 i forordning (EU) 2017/625. Kontrollforordningens definisjon lyder: "offentlig veterinær» en veterinær som gjennom ansettelse eller på annen måte er utpekt av en vedkommende myndighet, og som er tilstrekkelig kvalifisert til å gjennomføre offentlig kontroll og annen offentlig virksomhet i samsvar med denne forordning og de relevante reglene nevnt i artikkel 1 nr. 2. 

Landdyrsporbarhetsforordningen har heller ingen egen definisjon av "autorisert veterinær", men viser til definisjonen som er gitt i ny kjæledyrforordning (EU) 2026/131. Denne lyder "autorisert veterinær" 

a) en veterinær, bortsett fra offentlige veterinærer, som en medlemsstats eller et tredjelands vedkommende myndighet er bemyndiget til å ivareta bestemte oppgaver på sitt territorium i overensstemmelse med betingelsene i artikkel 31, nr. 2, i forordning (EU) 2017/625 eller  

b) et organ med delegerte oppgaver som definert i artikkel 3, nr. 5), i forordning (EU) 2017/625, som en medlemsstats vedkommende myndighet har bemyndiget til å ivareta visse bestemte oppgaver på den aktuelle medlemsstatens territorium i overensstemmelse med nevnte forordnings artikkel 31, nr. 1. 

Det vil medføre behov for en vesentlig økning av Mattilsynets budsjett dersom en ser for seg at implantering av mikrochip og utstedelse av pass skal gjøres av offentlige veterinærer som er ansatt i Mattilsynet. Mattilsynet må i så fall ansette langt flere offentlige veterinærer for å kunne utføre disse oppgavene i samme omfang som private veterinærer gjør i dag. Det vil samtidig føre til tap av inntektsmuligheter for de private veterinærene.  

Veterinærer med vanlig veterinærautorisasjon etter dyrehelsepersonelloven må kunne sies å være tilstrekkelig faglig kvalifisert til å implantere mikrochip og utstede pass til hunder, katter og ildere. Erfaringen er at dagens ordning, der alle veterinærer som har vanlig veterinærautorisasjon etter dyrehelsepersonelloven kan utføre disse oppgavene, fungerer godt. For å dekke driftsansvarliges og kjæledyreieres behov for å få implantert mikrochip og utstedt pass til dyr som skal flyttes til andre EØS-stater og sikre en smidigst mulig overgang fra gamle til nye regler for alle som blir berørt, er det trolig bedre å utpeke private veterinærer til å være offentlige veterinærer eller delegere dem myndighet til å utføre oppgavene.  

Utpeking av offentlige veterinærer reguleres av kontrollforordningen artikkel 5 nr. 2. Det er krav om at utpekingen skjer skriftlig og beskriver de offentlige oppgavene veterinærene skal utføre. Det går også fram at krav som pålegges personalet hos vedkommende myndigheter i henhold til forordningen, herunder kravet om fravær av interessekonflikter, gjelder for alle offentlige veterinærer. Videre gjelder kontrollforordningens artikkel 5 nr. 1, 4 og 5 alle offentlige veterinærer. Det samme gjelder kontrollforordningens artikkel 8 om taushetsplikt og artikkel 91 nr. 3 om upartiskhet og fravær av interessekonflikter, som i dette tilfellet refererer til den offentlige kontrollen med utstedelse av offisielle attestasjoner som gis av offentlige veterinærer. En ulempe med å velge denne løsningen er at bestemmelsene om blanke pass i landdyrsporbarhetsforordningen ny artikkel 71b nr. 2-4 ikke gjelder for offentlige veterinærer. En vil måtte regulere videre distribusjon av blanke pass, retur av blanke pass og journalføring av opplysninger om hvem som har fått tilgang til/returnert blanke pass på en annen måte hvis en bestemmer at implantering av mikrochip og utstedelse av pass skal utføres av offentlige veterinærer. Utpeking av offentlige veterinærer kan også medføre at Mattilsynet får et større administrativt ansvar etter kontrollforordningens artikkel 5, herunder ansvar for opplæring og samordning av veterinærene, enn det som er nødvendig og hensiktsmessig. Dertil kommer at det kun er mulig å utpeke fysiske personer til å være offentlig veterinærer. Hvis en bestemmer at implantering av mikrochip og utstedelse av pass skal gjøres av offentlige veterinærer, vil det utelukke at juridiske personer som f.eks. veterinærklinikker kan delegeres myndighet til å gjøre dette. 

Delegering av myndighet til private veterinærer kan gjøres med delegeringsvedtak som fattes etter kontrollforordningens artikkel 31 nr. 2. Det krever at vilkårene i forordningens artikkel 30 er oppfylt. Vilkårene er at delegeringen må inneholde en nøyaktig beskrivelse av oppgavene veterinærene kan utføre og av vilkårene som gjelder når veterinærene utfører dem. Videre må veterinærene ha den sakkunnskapen, utstyret og infrastrukturen som kreves for å utføre oppgavene, ha egnede kvalifikasjoner og erfaring og opptre upartisk og ikke har noen interessekonflikter når det gjelder å utføre oppgavene. Videre må det være innført ordninger som sikrer effektiv og hensiktsmessig samordning mellom Mattilsynet og veterinærene.  

Veterinærer må i stor grad kunne sies å ha sakkunnskap og faglige kvalifikasjoner som trengs for å kunne implantere mikrochip og utstede pass. Dersom Mattilsynet sørger for at blanke pass blir produsert og gjort tilgjengelige for dem, er det ikke grunn til å tro at veterinærer ikke har tilgang på annet nødvendig utstyr og infrastruktur for å kunne utføre oppgavene. Delegeringsvilkårene oppfylles også ved at sporbarhetsforordningen artikkel 70a og 71 tydelig beskriver kravene til mikrochipene veterinærene skal implantere og passene veterinærene skal bruke, mens artikkel 71a beskriver framgangsmåten de skal følge ved utstedelse av pass. Bestemmelsene i artikkel 71b legger rammer for å sikre samordning mellom veterinærene og Mattilsynet når det gjelder håndtering av blanke pass. For å sikre upartiskhet, vil delegeringsvedtak kunne gis med vilkår om at veterinærene skal opptre upartisk og ikke ha noen interessekonflikter knyttet til oppgaveutførelsen.  Alt i alt bør det ligge godt til rette for å kunne delegere private veterinærer myndighet til å implantere mikrochip og utstede pass. 

Slik “autorisert veterinær” defineres i regelverket, kan myndighet til å implantere mikrochip og utstede pass også delegeres til juridiske personer (organer). Delegeringsvilkårene følger av kontrollforordningen artikkel 31 nr. 1. Vilkårene omfatter krav om at organet har den sakkunnskapen, det utstyret og den infrastrukturen som kreves for å utføre oppgavene. Organet må også ha et tilstrekkelig antall medarbeidere med egnede kvalifikasjoner og erfaring. Videre må organet være upartisk og ikke ha noen interessekonflikter, og ikke befinne seg i en situasjon som direkte eller indirekte kan påvirke organets yrkesmoral med hensyn til å utføre oppgavene på en upartisk måte. Organet må også ha tilstrekkelig myndighet til å utføre oppgavene og det må være innført ordninger som sikrer en effektiv og hensiktsmessig samordning mellom Mattilsynet og organet. Sannsynligvis ligger det til rette for å kunne delegere myndighet til å implantere mikrochip og utstede pass til juridiske personer i Norge, f.eks. veterinærklinikker. En stor andel av veterinærene som utfører disse oppgavene i dag er ansatte på veterinærklinikker. Likevel er det veterinærene selv og ikke klinikkene som er juridisk ansvarlig for oppgavene. Trolig vil det innebære en lettelse for veterinærene dersom ansvaret isteden tillå klinikkene. Det vil også kunne innebære større fleksibilitet for klinikkene i den forstand at de i større grad kan la veterinærene utføre oppgaver som krever at den som gjør dem er veterinær og la annet personell ivareta oppgaver som ikke krever samme kompetanse, f.eks. utstede og journalføre opplysninger om utstedte pass. De vil likevel ikke kunne la andre enn veterinærer utføre oppgaver som etter dyrehelsepersonelloven er forbeholdt veterinærer, f.eks. implantere mikrochip, vaksinere dyr mot rabies og behandle dyr mot Echinococcus mulitlocularis.  

Mattilsynets vurdering er at en trolig tilrettelegger for større samfunnsmessig nytte ved å beslutte at implantering av mikrochip og utstedelse av pass skal utføres av autoriserte veterinærer enn å beslutte at oppgavene skal utføres av offentlige veterinærer. 

Det er behov for tekniske tilpasninger når det gjelder tidspunktet for gyldigheten av kjæledyrpass etter § 71 (4)(a)(b).

EØS-relevans

Mattilsynet anser rettsakten som EØS-relevant og akseptabel med tilpasninger.

Innholder informasjon unntatt offentlighet, jf. offl. § 20

Andre opplysninger

Mattilsynet har svart nei på spørsmålet om Art-103 forbehold selv om MTs kostnader med behandling av delegeringssøknader skulle overstige 500 000 kr/år. Det er fordi delegering er et valg EØS-landene kan ta, ikke en plikt de blir pålagt.

Status

Rettsakten er vedtatt i EU.

Rettsaktene er under vurdering i EØS/EFTA-statene.