BAKGRUNN (fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 4.12.2020)

Sammendrag av innhold

Rettsakten utfyller bestemmelsene i kapittel 1 (registrering, godkjenning, føring av fortegnelser og registre) og kapittel 2 (sporbarhetskrav til holdte landdyr og formeringsmateriale) i avdeling I (landdyr, formeringsmateriale og animalske produkter fra landdyr) i del IV (registrering, godkjenning, sporbarhet og forflytning) i dyrehelseforordning (EU) 2016/429 (AHL). 

Rettsakten gir utfyllende bestemmelser om:

• Registrering og godkjenning av transportører og driftsansvarlige for anlegg, herunder
  • registrering av transportører av andre holdte landdyr enn hov- og klovdyr for transport mellom medlemsstater og til tredjestater,
  • godkjenning av anlegg som driver med oppsamling av hov- og klovdyr og fjørfe, rugerier og anlegg som holder fjørfe,
  • godkjenning av anlegg som holder landdyr, og
  • godkjenning av lukkede anlegg, hvorfra landdyr skal flyttes innenfor en medlemsstat eller til en annen medlemsstat.
• Registre over registrerte anlegg, transportører og driftsansvarlige og registre over godkjente anlegg.
• Tilleggskrav om føring av fortegnelser for:
  • driftsansvarlige for registrerte eller godkjente landdyranlegg,
  • driftsansvarlige for rugerier,
  • registrerte transportører, og
  • driftsansvarlige som driver med oppsamling av dyr.
• Sporbarhet av holdte landdyr og rugeegg, herunder
  • sporbarhet av storfe (identifikasjonsmerker og -metoder, elektronisk database og identifikasjonsdokumenter),
  • sporbarhet av sauer og geiter (identifikasjonsmerker og -metoder, elektronisk database og forflytningsdokumenter),
  • sporbarhet av svin (identifikasjonsmerker og -metoder, elektronisk database og forflytningsdokumenter),
  • sporbarhet av dyr av hestefamilien (identifikasjonsmerker og -metoder, elektronisk database og identifikasjonsdokumenter),
  • sporbarhet av hunder, katter og ildere (identifikasjonsmerker og -dokumenter),
  • sporbarhet av kamelider og hjortedyr (identifikasjonsmerker og -metoder),
  • sporbarhet av fugler i fangenskap (identifikasjonsmerker),
  • sporbarhet av dyr i omreisende sirkus og dyreforestillinger (forflytnings- og identifikasjonsdokumenter),
  • sporbarhet av rugeegg (merking), og
  • sporbarhet av dyr som er innført til EU.

Rettsakten har også bestemmelser om oppheving av eksisterende rettsakter og overgangsbestemmelser.

De viktigste endringene sammenliknet med dagens regelverk er at rettsakten:

• utvider omfanget av transportører og anlegg som skal registreres eller godkjennes av myndighetene,
• forplikter flere driftsansvarlige for landdyr å føre journal, 
• innfører sporbarhetskrav om merking og sporbarhet for flere dyreslag, og   
• åpner for at flere typer av identifikasjonsmerker kan godkjennes til bruk på landdyr. 

Merknader
Rettslige konsekvenser

Rettsakten er tenkt gjennomført i en ny forskrift om landdyranlegg, rugerier og sporbarhet av landdyr og rugeegg, som utfyller bestemmelser i dyrehelseforskriften (sporbarhetsforskriften for landdyr og rugeegg). Foruten bestemmelsen som gjennomfører forordning (EU) 2019/2035, vil forskriften også kunne inneholde utfyllende nasjonale bestemmelser som utnytter handlingsrommet i forordningen.

Rettsakten krever endring i:

• Forskrift 18. november 1994 nr. 1020 om sertifisering av fjørfevirksomheter
• Forskrift 31. desember 1998 nr. 1484 om tilsyn og kontroll ved import og eksport av levende dyr, annet avlsmateriale og animalsk avfall innen EØS, og ved import av levende dyr fra tredjestater (§ 4 første ledd)
• Forskrift 28. desember 2001 nr. 1616 om samhandel med levende fjørfe og rugeegg i EØS
• Forskrift 25. mars 2002 nr. 304 om dyrehelsemessige betingelser for innførsel og utførsel av svin
• Forskrift 25. mars 2002 nr. 305 om dyrehelsemessige betingelser for innførsel og utførsel av storfe
• Forskrift 3. september 2002 nr. 970 om merking og registrering av lamadyr og oppdrettshjort
• Forskrift 20. februar 2004 nr. 464 om dyrehelsemessige vilkår for import og eksport av levende dyr, sæd, egg og embryo (forskrift om handel med dyr)
• Forskrift 14. mars 2005 nr. 232 om dyrehelsemessige vilkår for innførsel og utførsel av småfe
• Forskrift 30. november 2005 nr. 1356 om merking, registrering og rapportering av småfe
• Forskrift 10. august 2007 nr. 955 om krav til dyrehelse ved forflytning av sirkusdyr innenfor EØS
• Forskrift 23. april 2008 nr. 395 om krav til identifikator, avleser og prøvingslaboratorium ved elektronisk identifikasjon av småfe
• Forskrift 6. april 2009 nr. 416 om birøkt
• Forskrift 28. april 2010 nr. 631 om identifikasjon av dyr av hestefamilien 
• Forskrift 9. juli 2010 nr. 1131 om sporbarhet og merking av storfe og storfekjøtt
• Forskrift 10. mai 2011 nr. 482 om sporbarhet av svin

​Økonomiske og administrative konsekvenser

Rettsakten retter seg mot: 

• transportører av hunder, katter ildere eller fjørfe mellom Norge og andre EØS-stater eller fra Norge til tredjestater.
• driftsansvarlige for alle registrerte og godkjente landdyranlegg, herunder: 
  • anlegg der hov- eller klovdyr eller fjørfe fra Norge eller andre EØS-stater blir samlet opp for å bli sendt videre til en EØS-stat,
  • oppsamlingsstasjoner og dyreinternater, hvorfra hunder, katter eller ildere skal sendes til andre EØS-stater,
  • kontrollstasjoner,
  • miljømessig isolerte produksjonsanlegg, som skal sende humler til andre EØS-stater, 
  • karanteneanlegg for andre holdte landdyr enn primater, hvorfra dyr enten skal forflyttes internt i Norge eller til en annen EØS-stat,​
  • lukkede anlegg for landdyr, som enten skal forflyttes internt i Norge eller til en annen EØS-stat,
  • anlegg der det holdes storfe, sauer, geiter, svin, dyr av hestefamilien, fjørfe, fugler i fangenskap, hunder, katter, ildere eller honningbier, og
  • omreisende sirkus og dyrenumre
• driftsansvarlige som foretar oppsamling av hov- eller klovdyr eller fjørfe uavhengig av et anlegg.
• driftsansvarlige for rugerier.
• fabrikanter av identifikasjonsmerker til landdyr.
• organer som utsteder identifikasjonsdokumenter til dyr av hestefamilien.
• Mattilsynet. 

Kostnadsvirkningene av rettsakten er beregnet så langt det er mulig. Deler av det nye dyrehelseregelverket er ikke ferdigstilt, derfor er det noe usikkerhet knyttet til kostnadsberegningen. Det er under arbeid flere nye rettsakter som vil endre eller komme i tillegg til bestemmelsene i denne rettsakten. Kostnadsvirkningene av det nye dyrehelseregelverket vil også avhenge av hvordan Norge kommer til å utnytte det nasjonale handlingsrommet i dyrehelseforordningen eller denne rettsakten. Dette krever nærmere utredning og er ikke med i beregningene her.

Kostnadsvirkningene er delt inn i to kategorier:

 Nye krav med budsjettkonsekvenser for Mattilsynet med behov for finansiering

Rettsakten fører til endringer med hensyn til hva slags anlegg, transportører og driftsansvarlige som skal godkjennes eller registreres, endringer i kravene til føring av registre over godkjente og registrerte anlegg, transportører og driftsansvarlige og og endringer med hensyn til godkjenning av identifikasjonsmerker til dyr. Dette utløser behov for å gjennomgå og oppdatere Mattilsynets skjematjenester og tilsynssystemer. Dette er en engangskostnad, som er inkludert i overslaget over kostnadene med å gjennomgå og oppdatere disse tjenestene/systemene gitt i EØS-posisjonsnotatet for dyrehelseforordningen. I tillegg kan Mattilsynets årlige kostnader med å forvalte tjenestene og systemene komme til å øke.

Rettsakten fastsetter delvis strengere vilkår for EØS-godkjenning av visse typer anlegg, spesielt rugerier og fjørfeanlegg. Det kan føre til at driftsansvarlige, som likevel ikke eksporterer til andre EØS-stater og følgelig ikke trenger EØS-godkjenning av anleggene, ikke vil ta kostnadene med oppgraderinger som trengs for å beholde EØS-godkjenningen. Det kan føre til at Mattilsynet får en engangskostnad i størrelsesorden 0,75 – 1,5 mill. kr med å omgjøre tidligere gitte EØS-godkjenninger til nasjonale godkjenninger.

Nye krav om godkjenning av visse landdyranlegg, spesielt dyreinternater som skal sende hunder eller katter til andre EØS-stater, kan føre til at Mattilsynets får en engangskostnad i størrelsesorden
15 000 – 30 000 kr med å behandle av søknader om godkjenning av eksisterende anlegg. I tillegg kan Mattilsynet få en mindre årlig kostnadsøkning med å behandle søknader om godkjenning av framtidige anlegg.

Nye krav om godkjenning av identifikasjonsmerker til visse landdyr (svin, dyr av hestefamilien, kamelider, hjortedyr, hunder, katter, ildere og fugler av papegøyefamilien) kan føre til at Mattilsynet får en engangskostnad i størrelsesorden 52 500 – 82 500 kr med å behandle søknader om godkjenning av merker som finnes på markedet. I tillegg kan Mattilsynet få en mindre årlig kostnadsøkning med å behandle søknader om nye merker som kommer på markedet i framtida.

Nye muligheter til å kunne frita fra krav om øremerking, kan føre til at Mattilsynet får en engangskostnad i størrelsesorden 45 000 – 75 000 kr. med å behandle søknader fra personer som driver oppdrett av/holder svin for kulturelle, rekreasjons eller vitenskapelige formål om å få merke dyrene med injiserbare transpondere. I tillegg kan Mattilsynet få en mindre årlig kostnadsøkning med å behandle søknader fra framtidige oppdrettere/dyreholdere.
 

Nye krav med kostnadsvirkninger for andre enn Mattilsynet  

Transportører av hunder, katter og ildere mellom Norge og de andre EØS-statene og fra Norge til tredjestater kan få en liten økning i arbeidsbyrden knyttet til å oppfylle nye krav om registrering. Selv om registrering av transportører som transporterer til tredjestater faller utenfor EØS-avtalen, vil Norge kunne ta inn denne bestemmelsen på nasjonalt grunnlag for å sikre at de som transporterer slike dyr til tredjestater også registreres. 

Nye krav om godkjenning av visse landdyranlegg, spesielt dyreinternater som skal sende hunder eller katter til andre EØS-stater, kan føre til at noen få driftsansvarlige må søke om godkjenning av eksisterende anlegg. Gebyrstørrelsen for godkjenning av eksportvirksomheter for levende dyr er i dag på 6390 kr.

Nye eller mer omfattende krav til journalføring kan gi noe økt tidsforbruk for  driftsansvarlige for svin, hest, fjørfe, hunder, katter, ildere, sirkus og dyrenumre, registrerte oppsamlingsanlegg, rugerier og driftsansvarlige som driver oppsamling uavhengig av anlegg.  

I henhold til dagens krav er det ikke obligatorisk med elektroniske merking av sauer som skal slaktes før de er 12 måneder gamle, heretter kalt lam, dersom de ikke skal eksporteres til en EØS-stat eller en tredjestat. Likevel blir de aller fleste sauer, inkl. lam, som fødes i Norge merket med elektroniske øremerker. De elektroniske øremerkene finansieres gjennom en rabatt- og kompensasjonsordning i regi av slakteribransjen. Denne ordningen har vært ansett for å være nyttig fordi den blant annet har gjort registeringsarbeidet enklere. Nye og mer omfattende krav fører til at  lam som skal slaktes før de er 12 måneder, må merkes elektronisk dersom de sendes på fellesbeite før de slaktes. Det blir fortsatt unntak for lam, som er under 12 måneder gamle, dersom de føres fra anleggene de er født i direkte til slakteriet. Dersom den etablerte rabatt- og kompensasjonsordningen bortfaller vil driftsansvarlige få en økt kostnad for elektroniske øremerker til lam på fellesbeite på omtrent 10 kroner/lam. I dag er det rundt 1,7 millioner lam som slaktes etter at de har vært på fellesbeite. Det for øvrig ikke kommet signaler på at rabatt- og kompensasjonsordningen bortfaller.

Norge har i dag nasjonale bestemmelser som tillater at slaktesvin i visse tilfeller kan tatoveres med den driftsansvarlige sitt leverandørnummer på slakteriet. Trolig gir rettsaktens artikkel 53 rom for å videreføre muligheten til å tatovere slaktesvin med leverandørnummer, dersom ordningen forbedres slik at sporbarheten av dyra blir tilstrekkelig. Dersom man går over fra å tatovere slaktesvin med slakterileverandørnummer til å merke dem med konvensjonelle øremerker eller tatovering som inneholder anleggets registreringsnummer, vil dette gi en viss kostnadsøkning for driftsansvarlige for svin.. 

Driftsansvarlige for svin kan få en viss økning i arbeidsbyrden  som følge av krav om utfylling av transportdokument ved innenlands forflytning av svin. 

Driftsansvarlige for kamelider og hjortedyr får en samlet kostnadsøkning på minst 9 000 kr/år, fordi hvert dyr må merkes med to istedenfor ett øremerke eller med en injiserbar transponder.

Nye krav om godkjenning av identifikasjonsmerker til visse dyrearter (svin, dyr av hestefamilien, kamelider, hjortedyr, hunder, katter, ildere og fugler av papegøyefamilien) fører til at merkefabrikantene får mer arbeid med å søke om godkjenning av merker.

Norsk hestesenter får en engangskostnad på ca. 170 000 kr med å oppdatere det nasjonale Hesteregisteret. 

Nasjonalt handlingsrom

Rettsakten gir vedkommende myndighet/EØS-statene nasjonalt handlingsrom til å:

• sikre at godkjenningspliktige anlegg oppfyller rettsaktens godkjenningsvilkår når de godkjennes (artiklene 5-8 og 10-14)  
• på visse vilkår frita operatører av lukkede anlegg og driftsansvarlige som holder storfe, sauer, geiter eller svin for kulturelle, historiske, rekreasjons, vitenskapelige eller idrettslige formål fra de vanlige kravene til identifikasjon av arten (artiklene 39, 47 og 54)  
• tillate driftsansvarlige som holder storfe av raser som oppdrettes spesielt for tradisjonelle kulturarrangementer og sportsbegivenheter å identifisere dyrene med alternative identifikasjonsmidler (artikkel 40)
• tillate at konvensjonelle øremerker til storfe skiftes ut med elektronisk øremerke, vombolus eller injiserbar transponder (artikkel 41)
• sikre at de elektroniske storfedatabasene deres oppfyller visse krav (artikkel 43)
• tillate at sauer og geiter kun merkes med konvensjonelle merker (ikke elektroniske) dersom dyretallet i landet ikke overstiger visse grenser og dyrene ikke skal flyttes til andre EØS-stater (artikkel 48) 
• gjøre unntak fra kravet om at sauene eller geitene sine individuelle identifikasjonskoder eller registreringsnummeret til virksomheten der dyrene er født skal være oppgitt i forflytningsdokumenter (artikkel 51)
• gjøre unntak fra plikten til å identifisere svin som flyttes innenfor en forsyningskjede i vedkommende EØS-stat (artikkel 53)
• sikre at identifikasjonsmidler til svin og kamel- og hjortedyr oppfyller bestemte krav (artiklene 55 og 75) 
• tillate at den injiserbare transponderen, som dyr av hestefamilien skal merkes med, skiftes ut med et konvensjonelt øremerke eller alternative metoder (artikkel 59)
• fastsette hvilke delvis viltlevende populasjoner av dyr av hestefamilien på deres område som kun omfattes av krav om merking hvis de fjernes fra populasjonen eller går over til å bli husdyr i fangenskap (artikkel 60)
• tillate bruk av en forenklet metode for identifikasjon av dyr av hestefamilien som skal flyttes til slakteri (artikkel 61)
• godkjenne alternative metoder for identifikasjon av dyr av hestefamilien (artikkel 62)
• godkjenne alternative metoder for identifikasjon av rein (artikkel 74)
• sikre at forflytnings- og identifikasjonsdokumenter for dyr i omreisende sirkus og dyreforestillinger inneholder bestemte opplysninger (artiklene 77 - 79) 
• sikre at opplysningene som kreves etter artiklene 18 - 21 i denne rettsakten senest 21. april 2021 er inkludert i deres registre over eksisterende virksomheter og driftsansvarlige (artikkel 88) 

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er under vurdering av Spesialutvalget for matområdet der berørte departementer og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget er ikke ferdig med sin vurdering.

Vurdering

Generelle vurderinger
Rettsakten samler bestemmelser som i dag finnes i flere forskjellige rettsakter og gjør regelverket mer enhetlig. Rettsakten gir også klarere uttrykk for hvem bestemmelsene retter seg mot. Det nye regelverket vil likevel kunne oppleves som mindre tilgjengelig. Det er fordi brukerne vil måtte forholde seg til bestemmelser som dels følger av dyrehelseforordningen, dels av denne rettsakten og dels av andre gjennomføringsrettsakter under dyrehelseforordningen. Trolig vil det oppstå et stort behov for hjelp til å finne fram til hvilke bestemmelser som gjelder for den enkelte anleggstype og dyreart. 

Nåværende bestemmelser om merking og sporbarhet av landdyr har vist seg å være effektive. Derfor er det hensiktsmessig at rettsakten i stor grad viderefører nåværende bestemmelser. De materielle endringene sammenliknet med nåværende bestemmelser ser hovedsakelig ut til å være hensiktsmessige tilpasninger av regelverket som følge av ny kunnskap, teknologisk utvikling og nye reguleringsbehov på området.

Behov for tilpasninger

Det er behov for en tilpasning som følge av at EUs tollregelverk ikke er omfattet av EØS-avtalen. Tilpasningen går ut på at den norske tollprosedyren for å frigi dyr av hestefamilien for fri omsetning skal anses som likeverdig med EUs tollprosedyre. Videre er det behov for tilpasninger som følge av senere ikrafttredelse av forordningen i EØS-avtalen enn i EU.

Samlet vurdering
Mattilsynet anser rettsakten som EØS-relevant og akseptabel med tilpasninger.

Innholder informasjon unntatt offentlighet, jf. offl. § 20

Andre opplysninger

Mattilsynet mener at henvisningen i artikkel 58(3) antagelig er feil. Rettsakten artikkel 58(3) krever at driftsansvarlige for holdte dyr av hestefamilien skal søke om utstedelse av et livsvarig identifikasjonsdokument for dyret, jf. artikkel 65 eller 66. Henvisningen til artikkel 65 er logisk fordi den forteller hvilke opplysninger slike dokumenter skal inneholde. Artikkel 66 omhandler imidlertid noe annet, nemlig plikten til å la dyr følges av identifikasjons-dokument. Derfor er det ulogisk at artikkel 65 og 66 blir fremstilt som alternativer. Mattilsynet har tatt dette opp med Kommisjonen og fått signaler tilbake om at henvisningen i artikkel 58(3) er feil. Her skulle det isteden vært henvist til artikkel 65, 67 eller 68. Henvisning til artikkel 67 eller 68 er logisk fordi de angir at identifikasjonsdokumentet i visse tilfeller skal utstedes i form av et duplikat- eller erstatningsdokument eller et nytt dokument.

Status

Rettsakten er vedtatt i EU. Rettsaktene er under vurdering i EØS/EFTA-statene.