BAKGRUNN (fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 16.11.2020)

Sammendrag av innhold
Rettsakten utfyller bestemmelsene i kapittel 1 (registrering, godkjenning, føring av fortegnelser og registre), kapittel 2 (sporbarhetskrav til holdte landdyr og avlsmateriale) og kapittel 5 (forflytning av avlsmateriale innenfor Unionen) i avdeling I (landdyr, avlsmateriale og animalske produkter fra landdyr) i del IV (registrering, godkjenning, sporbarhet og forflytning) i dyrehelseforordning (EU) 2016/429 (AHL). Rettsakten gjelder ikke avlsmateriale fra ville dyr.

Rettsakten gir utfyllende bestemmelser om:

• godkjenning av anlegg for avlsmateriale fra storfe, svin, sauer, geiter og dyr av hestefamilien og om innstilling av aktiviteten ved godkjente anlegg.

• registre, som skal føres av vedkommende myndighet, over registrerte og godkjente anlegg for avlsmateriale.

• føring av registre ved godkjente anlegg for avlsmateriale fra storfe, svin, sauer, geiter og dyr av hestefamilien, inkludert spesielle krav ved overføring av materiale fra anlegg der aktiviteten er innstilt.

• sporbarhetskrav til avlsmateriale fra storfe, svin, sauer, geiter og dyr av hestefamilien som potensielt vil kunne forflyttes til andre medlemsstater.

• sporbarhetskrav til avlsmateriale fra hunder, katter, andre landdyr enn storfe, svin, sauer, geiter og dyr av hestefamilien som holdes på lukkede virksomheter, kamelider og hjortedyr.

• dyrehelsekrav for forflytning av avlsmateriale fra storfe, svin, sauer, geiter og dyr av hestefamilien mellom medlemsstatene.

• dyrehelsesertifisering, egenerklæring og melding ved forflytning av avlsmateriale fra storfe, svin, sauer, geiter og dyr av hestefamilien mellom medlemsstatene.

• krav til dyrehelse, sertifisering og melding ved forflytning av avlsmateriale fra hunder, katter, andre landdyr enn storfe, svin, sauer, geiter og dyr av hestefamilien som holdes på lukkede virksomheter, kamelider og hjortedyr mellom medlemsstatene.

• unntak som vedkommende myndigheter kan gi for forflytning av avlsmateriale til vitenskapelig bruk og avlsmateriale som er lagret i genbanker mellom medlemsstatene.

• overgangsordninger vedrørende godkjenning av anlegg og merking av strå og andre pakninger med avlsmateriale.

De viktigste endringene sammenliknet med nåværende bestemmelser er knyttet til disse punktene:

• Rettsakten innfører bestemmelser som gjelder dersom aktiviteten ved godkjente anlegg for avlsmateriale fra storfe, svin, sauer, geiter og dyr av hestefamilien blir innstilt. Bestemmelsene omfatter hvordan materialet skal håndteres. Selv om godkjenningen trekkes tilbake, skal anleggene forbli på vedkommende medlemsstat sin liste over godkjente anlegg. Datoen da aktiviteten ble innstilt skal oppgis på listen.

• Rettsakten innfører en unntaksbestemmelse som likner bestemmelser i dagens regelverk og innebærer at sæd fra sauer og geiter, som holdes på andre anlegg enn godkjente anlegg for avlsmateriale, kan forflyttes til andre medlemsstater på visse vilkår. Vilkårene omfatter at den driftsansvarlige må ha innhentet samtykke fra mottakerlandets myndigheter på forhånd. Vilkårene omfatter også krav til donordyrenes helse, identifikasjon av donordyrene, merking av sæden, føring av register på anlegget og transport av sæden.

• Rettsakten åpner for at lagringsstasjoner kan godkjennes for lagring av flere typer avlsmateriale (sæd, eggceller og/eller embryo) fra flere dyrearter (storfe, svin, sau, geit og/eller dyr av hestefamilien) på spesielle tilleggsvilkår. Rettsakten fastsetter også spesielle bestemmelser om lagring av fersk, kjølt og frossen sæd.

• Den teknologiske utviklingen har ført til etablering av spesialiserte anlegg for behandling av avlsmateriale. De driver ikke bare med behandling av avlsmateriale, inkludert kjønnsseparering av sæd, men fremstiller også produkter som er klare til bruk eller lagring. Disse anleggene skal nå regnes som anlegg for avlsmateriale. Rettsakten tillater også at behandling, spesielt kjønnsseparering av sæd, skjer utenfor sædstasjonen der sæden er samlet inn og at den behandlede sæden deretter sendes tilbake til sædstasjonen. Rettsakten fastsetter bestemmelser om behandling av avlsmateriale på spesialiserte behandlingsstasjoner og om transport og merking av materialet som sendes til og fra slike anlegg. Rettsakten krever også at sæd som er behandlet på spesialiserte behandlingsstasjoner skal merkes slik at det både kan fastslås hvilket anlegg sæden er samlet inn på og hvilket anlegg den er behandlet på.

• Rettsakten anerkjenner at antibiotika bør brukes med forsiktighet. Tatt i betraktning at sæden kan bli gjenstand for internasjonal handel, tillater rettsakten likevel at antibiotika tilsettes sædfortynningsvæsker i tråd med dagens regelverk og OIEs anbefalinger. Dersom sæden er tilsatt antibiotika skal opplysninger om dette gis i det medfølgende helsesertifikatet.

• Rettsakten tar hensyn til spesielle forhold ved innsamling og behandling av sæd fra sauer og geiter, f.eks. at noen sædstasjoner fryser sæd i pellets. Det går ikke an å merke slike pellets individuelt. For å legge til rette for at sæden skal kunne forflyttes til andre medlemsstater og samtidig ivareta sporbarheten, tillater rettsakten at pelletsene identifiseres gruppevis og fastsetter bestemmelser om merking av holdere som inneholder flere pellets.

• Rettsakten innfører bestemmelser om merking av strå og andre pakninger med avlsmateriale fra hunder, katter, landdyr av andre arter enn storfe, svin, sauer, geiter og dyr av hestefamilien som holdes på lukkede anlegg, kamelider og hjortedyr. Rettsakten innfører også dyrehelsekrav og bestemmelser om dyrehelsesertifisering og melding ved forflytning av slikt avlsmateriale til andre medlemsstater. Begrunnelsen er at det synes hensiktsmessig å ha harmoniserte bestemmelser om dette da slikt materiale blir forflyttet i økende grad.

• Rettsakten tillater transport av ulike typer avlsmateriale fra samme dyreart i samme beholder dersom det tas visse forholdsregler.

• Rettsakten krever at beholdere med avlsmateriale er forseglet under transport til en annen medlemsstat og mellom anlegg innenlands. Ansvaret for å sikre at beholderne forsegles er lagt til stasjons- eller gruppeveterinæren. Offentlige veterinærer som skal sertifisere forsendelser kan erstatte stasjons- eller gruppeveterinærens forsegling.

• Rettsakten innfører harmoniserte bestemmelser om forflytning av eggceller og ovarier fra storfe innenfor EU/EØS, i tillegg til storfeembryo.

• Nåværende regelverk legger til grunn at en sæddose består av sæd fra én donor. For å oppnå økt fruktbarhetet er det imidlertid blitt vanlig å bruke sæddoser som består av sæd fra flere donorer. Rettsakten innfører bestemmelser om forflytning av mikset/blandet sæd fra storfe, svin, sauer og geiter. Rettakten tillater dette bl.a. på vilkår av at sæden i miksen/blandingen er samlet inn på samme sædstasjon og at hvert strå/pakning er merket slik at donordyrene kan spores.

• Rettsakten fastsetter bestemmelser om forflytning av avlsmateriale mellom lukkede anlegg. Det er for å sikre at virksomheter som etter dagens regelverk er definert som godkjente organer, institutter eller stasjoner fortsatt skal kunne utveksle avlsmateriale fra eksotiske dyr.

• AHL artikkel 165 åpner for at myndighetene på bestemmelsesstedet, etter avtale med myndighetene på avsenderstedet, kan tillate forflytning av avlsmateriale som ikke oppfyller de vanlige vilkårene dersom materialet er til vitenskapelig bruk. Denne rettsakten fastsetter vilkår for å kunne gi slike unntak.

• Rettsakten imøtekommer et behov for å kunne utveksle genmateriale fra nasjonale genbanker som ledd i bevaring eller bærekraftig bruk av genressurser, uten at materialet nødvendigvis er innsamlet, bearbeidet, behandlet eller lagret i tråd med dagens regelverk. Denne rettsakten fastsetter bestemmelser om forflytning av slikt materiale mellom medlemsstatene. Det er overlatt til vedkommende myndighet å fastsette bestemmelser om distribusjon av slikt materiale innenlands.

Merknader

Rettslige konsekvenser
Rettsakten er tenkt gjennomført i en ny forskrift om avlsmateriale fra visse landdyr.

Rettsakten krever endring i:

• forskrift 4. juli 1989 nr. 541 om avlsstasjoner

• forskrift 31. desember 1998 nr. 1477 om dyrehelsemessige betingelser for import og eksport av sæd, egg og embryoer fra visse dyrearter

• forskrift 31. desember 1998 nr. 1486 om dyrehelsemessige betingelser for import og eksport av embryo av storfe

• forskrift 6. oktober 2003 nr. 1242 om dyrehelsemessige betingelser for produksjon, lagring, import og eksport av oksesæd

• forskrift 17. juli 2003 nr. 972 om dyrehelsemessige vilkår for produksjon, import, eksport og bruk av rånesæd

• forskrift 20. februar 2004 nr. 464 om dyrehelsemessige vilkår for import og eksport av levende dyr, sæd, egg og embryo (forskrift om handel med dyr)

• forskrift 14. juli 2004 nr. 1123 om dyrehelsemessige betingelser for innførsel av hundesæd til Norge

• forskrift 31. desember 1998 nr. 1484 om tilsyn og kontroll ved import og eksport av levende dyr, annet avlsmateriale og animalsk avfall innen EØS, og ved import av levende dyr fra tredjestater

Rettsakten krever i tillegg endring i følgende interne instrukser for Mattilsynet:

• instruks om godkjenning av, og tilsyn med seminstasjoner og embryoinnsamlingsgrupper mv.
• instruks om helsemessig godkjenning av småfe som tas inn på avlsstasjoner

Økonomiske og administrative konsekvenser
Rettsakten retter seg til:

• driftsansvarlige for sædstasjoner, embryoinnsamlingsgrupper, embryoproduksjonsgrupper, behandlings- og lagringsstasjoner som skal sende avlsmateriale fra storfe, svin, sauer, geiter og dyr av hestefamilien til andre EØS-stater

• stasjonsveterinærer og gruppeveterinærer for stasjoner eller grupper nevnt i forrige punkt

• driftsansvarlige som samler inn, produserer, behandler eller lagrer avlsmateriale fra hunder, katter, andre landdyr enn storfe, svin, sauer, geiter eller dyr av hestefamilien som holdes i lukkede anlegg, kamelider eller hjortedyr.

• driftsansvarlige som forflytter avlsmateriale fra storfe, svin, sauer, geiter, dyr av hestefamilien, hunder, katter, andre landdyr enn storfe, svin, sauer, geiter eller dyr av hestefamilien som holdes i lukkede anlegg, kamelider eller hjortedyr til andre EØS-stater.

• myndighetene (Mattilsynet), inkl. offentlige veterinærer.

Rettsakten viderefører i stor grad gjeldende rett. Derfor er det ikke grunn til å tro at driftsansvarlige for landets EØS-godkjente anlegg for avlsmateriale fra storfe, svin eller dyr av hestefamilien får vesentlig mer arbeid eller økte utgifter med å beholde godkjenningen av anleggene. Rettsakten tilsier heller ikke at de får vesentlig mer arbeid eller økte utgifter knyttet til føring av registre eller merking av avlsmaterialet. Rettsakten gir ikke grunn til å tro at driftsansvarlige eller Mattilsynet får vesentlig mer arbeid eller økte utgifter knyttet til forflytning av avlsmateriale fra storfe, svin, sauer, geiter eller dyr av hestefamilien til andre EØS-stater.

Rettsakten kan føre til at driftsansvarlige for et fåtall norske anlegg som samler inn, fryser ned og/eller lagrer avlsmateriale fra hund eller dyreparkdyr får større kostnader med å merke avlsmaterialet. Gjennom å innføre harmoniserte dyrehelsevilkår for forflytningen, kan rettsakten bidra til at det blir mer kostnadskrevende å forflytte hundesæd mellom Norge og andre EØS-stater, det være seg for inseminering av egne hunder eller videresalg.

Endringer med hensyn til hva slags anlegg som blir godkjennings- eller registreringspliktige, samt endringer i kravene til føring av registre over godkjente og registrerte anlegg for avlsmateriale, utløser behov for å gjennomgå og oppdatere Mattilsynets skjematjenester og tilsynssystemer. Dette er en engangskostnad, som er inkludert det totale overslaget over kostnadene med å gjennomgå og oppdatere disse tjenestene/systemene gitt i EØS-posisjonsnotatet for dyrehelseforordning (EU) 2016/429.

Nærmere om administrative og økonomiske konsekvenser knyttet til godkjenning og registrering av anlegg
AHL krever at de driftsansvarlige søker Mattilsynet om godkjenning av anlegg som skal sende avlsmateriale fra storfe, svin, sauer, geiter og dyr av hestefamilien til andre EØS-stater. Godkjenningen omtales heretter som EØS-godkjenning. Søknadsbehandlingen er gebyrbelagt etter forskrift 13. februar 2004 nr. 406 om betaling av gebyrer for særskilte ytelser fra Mattilsynet. Størrelsen på gebyret er p.t. kr. 6390,- (godkjenning av avlsstasjoner). Det er i dag tretten EØS-godkjente sædstasjoner (én for storfe, én for svin og elleve for hester), én EØS-godkjent lagringsstasjon for storfesæd og to EØS-godkjente storfeembryoinnsamlingsgrupper her i landet. Denne rettsakten slår fast at stasjoner eller grupper som er EØS-godkjent etter nåværende regler beholder godkjenningen. Dermed får verken de driftsansvarlige eller Mattilsynet arbeid eller kostnader med ny EØS-godkjenning av disse stasjonene og gruppene.

Det at rettsakten åpner for at lagringsstasjoner kan EØS-godkjennes for lagring av flere typer avlsmateriale fra flere dyrearter, kan i prinsippet legge til rette for at eventuell ledig kapasitet på den ene norske EØS-godkjente lagringsstasjonen for storfesæd kan utnyttes. Det får likevel ingen umiddelbare økonomiske eller administrative konsekvenser for noen.

Det er ikke kjent at noen her i landet planlegger å etablere spesialiserte behandlingsstasjoner, som skal eksportere avlsmateriale til andre EØS-stater. At slike anlegg må EØS-godkjennes får ingen administrative eller økonomiske konsekvenser for driftsansvarlige her i landet før dette eventuelt blir aktuelt.

At rettsakten innfører bestemmelser om hva som skal skje med avlsmaterialet, skaper forutsigbarhet og kan bidra til å sette de driftsansvarlige for EØS-godkjente stasjoner og grupper bedre i stand til å unngå økonomiske tap dersom aktiviteten ved stasjonen/gruppen skulle bli innstilt i framtida.

Vilkårene for EØS-godkjenning av sædstasjoner, embryoinnsamlingsgrupper, embryoproduksjonsgrupper og lagringsstasjoner blir hovedsakelig som før. Rettsakten fører neppe til at de driftsansvarlige får vesentlig større kostnader med å vedlikeholde/oppdatere lokaler, utstyr eller arbeidsrutiner for å beholde godkjenningen av stasjonen eller gruppen.

Rettsakten tydeliggjør stasjons- og gruppeveterinærenes rolle og ansvar. Dagens krav om at stasjonsveterinærer må autoriseres/godkjennes særskilt blir ikke videreført. Dette er likevel ingen administrativ eller økonomisk lettelse for noen da den norske autorisasjons-/godkjenningsordningen for stasjonsveterinærer ikke krever enkeltsaksbehandling. Gjeldende forskrifter slår nemlig fast at veterinærer som er autorisert etter dyrehelsepersonelloven er autorisert til å arbeide som stasjonsveterinærer på sædstasjoner og sædlagre.

Sammen med AHL viderefører rettsakten at Mattilsynet må etablere, ajourføre og tilgjengeliggjøre et register over EØS-godkjente anlegg for avlsmateriale fra storfe, svin, sauer, geiter og dyr av hestefamilien. Det er mindre endringer i kravene til hvilke opplysninger registeret skal inneholde. I tillegg må Mattilsynet etablere, ajourføre og tilgjengeliggjøre et nytt register over registrerte anlegg for avlsmateriale, f.eks. sædbanker for hundesæd. Registeret over registrerte anlegg må også omfatte eksisterende sædstasjoner for sau, geit og dyr av hestefamilien som ikke er EØS-godkjent, men har nasjonal godkjenning etter forskrift 4. juli 1989 nr. 541 om avlsstasjoner. Endringene utløser behov for å gjennomgå og oppdatere Mattilsynets skjematjenester og tilsynssystemer. Dette er en engangskostnad, som er inkludert det totale overslaget over kostnadene med å gjennomgå og oppdatere disse tjenestene/systemene gitt i EØS-posisjonsnotatet for dyrehelseforordning (EU) 2016/429.

Nærmere om de økonomiske og administrative konsekvensene knyttet til føring av registre og merking
Rettsakten pålegger de driftsansvarlige for EØS-godkjente anlegg for avlsmateriale fra storfe, svin, sauer, geiter og dyr av hestefamilien omtrent samme krav til føring av registre og merking av produktene som i dag. De bør likevel gjennomgå og eventuelt oppdatere rutinene sine.

De nye kravene til merking av avlsmateriale fra hunder, katter, andre landdyr enn storfe, svin, sauer, geiter eller dyr av hestefamilien som holdes i lukkede anlegg, kamelider og hjortedyr kan medføre en ny administrativ byrde og økte kostnader for driftsansvarlige ved et fåtall anlegg som samler inn, fryser ned og/eller lagrer hundesæd, samt noen av de fem norske dyreparkene som er EØS-godkjent etter forskrift om handel med dyr. Så vidt vites er det ingen her i landet som samler inn, produserer, behandler eller lagrer avlsmateriale fra kamelider eller hjortedyr. De nye merkekravene får konsekvenser først for framtidige anlegg/driftsansvarlige på dette feltet.

Nærmere om de økonomiske og administrative konsekvensene knyttet til forflytning av avlsmateriale fra storfe, svin, sauer, geiter og dyr av hestefamilien til EØS-stater
Norge eksporterer avlsmateriale fra landdyr til utlandet. Det er først og fremst snakk om sæd fra storfe og svin. Tall fra Statistikkbanken viser at den samlede verdien av eksporten var ca. 16,8 mill. kr. i 2019. Av dette utgjorde eksporten til EØS-stater ca. 8,3 mill. kr.

Hovedregelen vil fortsatt være at avlsmateriale fra storfe, svin, sauer, geiter og hestefamilien som forflyttes til EØS-stater skal komme fra EØS-godkjente anlegg. Rettsakten tilsier ikke at muligheten for eksport av avlsmateriale fra de norske EØS-godkjente anleggene blir svekket.

Forflytning av sæd fra sauer og geiter til EØS-stater skjer kun leilighetsvis. Det er ingen EØS-godkjente sædstasjoner for disse artene her i landet. Imidlertid finnes to sædstasjoner for henholdsvis sau og geit som har nasjonal godkjenning. Sæd fra disse vil kunne eksporteres til andre EØS-stater etter en forannevnt unntaksbestemmelse. Rettsakten tilsier ikke at muligheten for eksport av sæd fra de nasjonalt godkjente anleggene blir svekket.

Rettsakten har også unntaksbestemmelser om forflytning av avlsmateriale fra storfe, svin, sauer, geiter og dyr av hestefamilien fra virksomheter som er godkjent som lukkede anlegg. Disse får ingen økonomiske eller økonomiske konsekvenser for noen så lenge ingen av de fem norske dyreparkene som er godkjent etter forskrift om handel med dyr eksporterer avlsmateriale til andre EØS-stater.

Nåværende krav til donorer av storfesæd blir hovedsakelig videreført. En liten administrativ lettelse for den driftsansvarlige for landets ene godkjente storfesædstasjon og Mattilsynet, er at karantenelokalene, som dyrene skal holdes i før de tas inn på stasjonen, ikke trenger godkjenning. Det er også en liten administrativ lettelse for den driftsansvarlige at testene som dyrene skal gjennomgå før de tas inn i karantenelokalene kan gjennomføres over et litt lengre tidsrom. Kravene til testing av dyrene ser hovedsakelig ut til å bli som før. Behovet for testing, og den driftsansvarliges kostnader med dette, kan bli påvirket av hvorvidt anleggene dyrene kommer fra kan sies å være fri for bestemte sykdommer etter kriterier som er fastsatt i forordning (EU) 2019/689. Kostnadene kan også bli påvirket av eventuelle endringer i kravene til testmetoder, som er fastsatt i forordning (EU) 2019/688. Den driftsansvarlige vil måtte gjennomgå og eventuelt oppdatere testingsregimet sitt.

Nåværende krav til donorer av svinesæd blir hovedsakelig videreført. En liten administrativ lettelse for den driftsansvarlige for landets ene EØS-godkjente svinesædstasjon og Mattilsynet, er karantenelokalene, som dyrene skal holdes i før de tas inn på stasjonen, ikke trenger godkjenning. Kravene til testing av dyrene ser hovedsakelig ut til å bli som før. Den driftsansvarlige vil likevel måtte gjennomgå og eventuelt oppdatere testingsregimet sitt. Helt nytt er at rettsakten innfører krav med hensyn på porcine respiratory and reproductive syndrome (PRRS), bl.a testing. Norge har allerede nasjonale krav om testing for denne sykdommen. De nasjonale kravene er litt forskjellige fra rettsaktens. Den driftsansvarlige vil derfor måtte tilpasse testingsregimet sitt. Imidlertid fører rettsakten neppe til at den driftsansvarlige får vesentlig større kostnader med PRRS-testing.

Nåværende krav til donorer av sæd fra sauer, geiter eller dyr av hestefamilien blir hovedsakelig videreført. Kravene til testing av donorsauer og -geiter blir litt mindre omfattende fordi det nåværende kravet om testing for Border disease faller bort. Kravet om å teste geiter for smittsom epididymitt (Brucella ovis) faller bort med mindre geitene holdes sammen med sauer. Dette medfører likevel ikke reduksjon i kostnadene for noen så lenge det ikke finnes EØS-godkjente sædstasjoner for sauer eller geiter her i landet og det heller ikke foregår nevneverdig eksport av sæd fra de nasjonalt godkjente sædstasjonene etter forannevnte unntaksbestemmelse. Kravene til testing av donorer av sæd fra dyr av hestefamilien ser hovedsakelig ut til å bli som før. De driftsansvarlige for landets EØS-godkjente sædstasjoner for dyr av hestefamilien vil likevel måtte gjennomgå og eventuelt oppdatere testingsregimene sine.

Nåværende krav til donorer av egg eller embryo fra storfe, sauer, geiter, svin eller dyr av hestefamilien blir hovedsakelig videreført. Nytt ved framstilling av embryo fra svin in vivo er at donorene skal være testet for PRRS. Dette medfører likevel ingen ny administrativ byrde eller økte kostnader for noen så lenge det ikke finnes godkjente embryoinnsamlings- eller embryoproduksjonsgrupper for svin her i landet.

De driftsansvarlige må sikre at avlsmateriale fra storfe, svin, sauer, geiter og hestefamilien som sendes til EØS-stater er samlet inn, behandlet og lagret etter bestemte krav. Kravene er hovedsakelig som i dag, men de driftsansvarlige må gjennomgå og eventuelt oppdatere rutinene sine.

Rettsaktens bestemmelser om transport, dyrehelsesertifisering og notifisering av forsendelsene er hovedsakelig videreføring av krav som gjelder i dag. Det er ikke grunn til å tro at de driftsansvarlige, stasjons- eller gruppeveterinærene eller Mattilsynet får vesentlig mer arbeid eller økte utgifter med dette. Nytt er at rettsakten innfører bestemmelser om innenlands transport av avlsmateriale for behandling ved spesialiserte behandlingsstasjoner. Bestemmelsene får ingen administrative eller økonomiske konsekvenser for noen så lenge det ikke er etablert spesialiserte behandlingsstasjoner her i landet.

Nærmere om de administrative og økonomiske konsekvensene knyttet til forflytning av avlsmateriale fra andre dyr enn storfe, svin, sauer, geiter og dyr av hestefamilien til EØS-stater
I dag kan EØS-landene ha nasjonale vilkår for inn- og utførsel av avlsmateriale fra hunder, katter, hjortedyr og kameldyr. Norske driftsansvarlige må forholde seg til mottakerlandets innførselsvilkår og omvendt. Denne rettsakten harmoniserer vilkårene for forflytning av slikt materiale mellom EØS-statene. De driftsansvarlige får dermed et mer enhetlig og forutsigbart regelverk å forholde seg til. Her i landet er det per i dag ingen som eksporterer eller importerer avlsmateriale fra katter, hjortedyr eller kameldyr. Rettsakten berører i første rekke driftsansvarlige for et fåtall norske sædbanker som importerer og/eller eksporterer hundesæd. I tillegg får rettsakten konsekvenser for privatpersoner som importerer hundesæd for inseminering av egne hunder. Hvorvidt rettsakten får konsekvenser for eksport, avhenger av om kravene i rettsakten er strengere eller enklere enn de nasjonale kravene mottakerlandene stiller i dag. Trolig innebærer rettsakten at kravene blir strengere og at de driftsansvarlige får merarbeid og økte kostnader knyttet til eksporten. Rettsakten fører til at dyrehelsevilkårene for å forflytte hundesæd til Norge blir betydelig strengere. Følgelig kan det bli vanskeligere og dyrere å importere hundesæd fra andre EØS-stater, det være seg for inseminering av egne hunder eller videresalg. Fordelen er at regelverket blir bedre egnet til å forebygge spredning av smittsomme sykdommer til norske hunder som blir inseminert med importert sæd. En uønsket effekt kan bli at flere velger å reise med hundene sine til utlandet for inseminering eller naturlig paring framfor å importere sæd.

Rettsakten innebærer en viss skjerping av dyrehelsevilkårene for å sende avlsmateriale fra andre dyr enn storfe, svin, sauer, geiter og dyr av hestefamilien fra lukkede anlegg i Norge til lukkede anlegg i andre EØS-stater. Dette får likevel ingen konsekvenser for noen så lenge ingen av de fem norske dyreparkene som er EØS-godkjent etter forskrift om handel med dyr sender slikt materiale til andre anlegg i EØS.

Nasjonalt handlingsrom
Rettsakten gir vedkommende myndighet nasjonalt handlingsrom til å kunne:

• tillate at laboratorietestene, som donorstorfe, -svin, -sauer og -geiter må gjennomgå før karanteneperioden som kreves før inntak på en sædstasjon starter, foretas på prøver som er tatt ut i karantenelokalene (artikkel 25).

• gjøre unntak fra dyrehelsekravene for sending/mottak av avlsmateriale til vitenskapelige formål (artikkel 44)

• gjøre unntak fra dyrehelsekravene for sending/mottak av avlsmateriale til genbanker (artikkel 45)

Norge har i dag en nasjonal godkjenningsordning for anlegg for avlsmateriale som kun er registreringspliktige etter AHL. Godkjenningsordningen er nedfelt i avlsstasjonsforskriften og gjelder f.eks. sædstasjoner som samler inn, behandler og lagrer sæd fra sauer, geiter eller dyr av hestefamilien kun for innenlands omsetning. Verken AHL eller denne rettsakten ser ut til å være til hinder for å beholde den nasjonale godkjenningsordningen ettersom AHL artikkel 269 (1)(d) åpner for å kunne ha strengere krav vedrørende registrering og godkjenning såfremt det ikke er til hinder for forflytning av avlsmateriale mellom EU-/EØS-statene.

Sakkyndige instansers merknader
Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for matområdet der berørte departementer og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

Vurdering
Rettsakten samler bestemmelser som i dag finnes i flere forskjellige rettsakter og gjør regelverket mer enhetlig. Rettsakten gir også klarere uttrykk for hvem bestemmelsene retter seg mot. Det nye regelverket vil likevel kunne oppleves som mindre tilgjengelig. Det er fordi brukerne vil måtte forholde seg til bestemmelser som dels følger av AHL, dels av denne rettsakten og dels av andre gjennomføringsrettsakter under AHL. Trolig vil det oppstå et stort behov for hjelp til å finne fram til hvilke bestemmelser som gjelder avhengig av hva slags avlsmateriale det er snakk om og hvilken dyreart det stammer fra.

Nåværende bestemmelser på dette området har vært et effektivt virkemiddel for å forebygge spredning av sykdommer som er listeført i EØS. Derfor er det hensiktsmessig at rettsakten i stor grad viderefører nåværende bestemmelser. De materielle endringene sammenliknet med nåværende bestemmelser ser ut til å være hensiktsmessige tilpasninger av regelverket som følge av ny kunnskap, teknologisk utvikling og nye reguleringsbehov på området.

Rettsaktens artikkel 10 er formulert på en måte som gjør det uklart om sporbarhetskravene gjelder for alle som samler inn, behandler, produserer, behandler eller lagrer avlsmateriale fra storfe, svin, sau, geit eller dyr av hestefamilien. Mattilsynets forståelse er at nr. 1-4 retter seg til driftsansvarlige for EØS-godkjente anlegg for avlsmateriale. Det er fordi det stilles krav om at materialet bl.a. skal merkes med anleggets EØS-godkjenningsnummer. Hadde det vært meningen at bestemmelsene også skulle gjelde driftsansvarlige for registrerte virksomheter for avlsmateriale, burde det vært gitt mulighet til å merke med registreringsnummer isteden. Det er det ikke. Videre er det Mattilsynets forståelse at nr. 1 og 5(a) retter seg til en annen gruppe av driftsansvarlige, nemlig de som samler inn sæd fra sau/geit på registrerte anlegg. Dette ettersom nr. 5(a) tillater merking med anleggets registreringsnummer istedenfor EØS-godkjenningsnummer. Nummer 1 og 5(b) ser ut til å rette seg til en tredje gruppe av driftsansvarlige, nemlig de som er ansvarlige for EØS-godkjente lukkede anlegg. Dette ettersom nr. 5(b) tillater merking med EØS-godkjenningsnummeret til en lukket virksomhet istedenfor EØS-godkjenningsnummeret til et EØS-godkjent anlegg for avlsmateriale. Alt i alt oppfatter Mattilsynet at artikkel 10 kun stiller sporbarhetskrav til avlsmateriale som potensielt vil kunne sendes til andre EØS-stater.

Som ledd i å vurdere rettsaktens bestemmelser om avlsmateriale fra hunder og katter, har Mattilsynet innhentet en vurdering fra Veterinærinstituttet (VI). Denne er vedlagt. VI konkluderer med at av sykdommene som er vurdert, er det kun Brucella canis, Brucella suis, Leptospira og Leihsmania som antas med en viss sannsynlighet å kunne overføres med sæd, oocytter eller embryo hos hund. VI vurderer at import av levende hund utgjør en større smittefare for alle disse smittestoffene, enn import av avlsmateriale. Det er ikke dokumentert smitteoverføring med noen av smittestoffene mellom hunder ved kunstig sædoverføring eller med embryooverføring. Dersom bruk av avlsmateriale kan bidra til å redusere grensekryssing med hund, vil sammenlagt sannsynlighet for introduksjon av de omtalte smittestoffene til Norge reduseres. Skulle omfanget av import av avlsmateriale til hund eller katt endre seg, eller dersom importen i økende grad gjennomføres fra tredjestater, anbefaler VI at det gjennomføres en ny vurdering. Med bakgrunn i VIs vurdering, mener Mattilsynet at rettsaktens vilkår for forflytning av avlsmateriale fra hunder og katter bør anses som akseptable såfremt Norge aksepterer innførsel av hunder og katter på vilkårene som følger av AHL m/underliggende rettsakter. Det er bare dersom Norge tar forbehold mht. hunder og katter at det eventuelt også bør tas forbehold mht. avlsmateriale fra disse artene.

Mattilsynet vurderer rettsakten som EØS-relevant og akseptabel, eventuelt med tilpasning.

Innholder informasjon unntatt offentlighet, jf. offl. § 20

Andre opplysninger
Innholder informasjon unntatt offentlighet, jf. offl. § 13

Status
Rettsakten er vedtatt i EU.

Rettsaktene er under vurdering i EØS/EFTA-statene.