BAKGRUNN (fra direktivets fortale)

Rådsforordning nr. 20 om gradvis opprettelse av en felles markedsordning for svinekjøtt(3) er allerede trådt i kraft, og en lignende forordning er fastsatt for storfekjøtt; disse forordninger gjelder også handel med levende dyr.

Ved rådsforordning nr. 20 erstattes de tallrike og tradisjonelle vernetiltakene ved grensen med en ensartet ordning som særlig har som formål å lette handelen innenfor Fellesskapet. Forordningen om storfekjøtt har også som formål å fjerne hindringene for denne handel.

Gjennomføringen av ovennevnte forordninger vil ikke få de ønskede virkninger så lenge handelen med storfe og svin innenfor Fellesskapet hindres av ulikhetene i medlemsstatenes helsebestemmelser.

For å fjerne disse ulikhetene er det nødvendig å treffe tiltak, innenfor rammen av den felles landbrukspolitikk og parallelt med forordningene om gradvis opprettelse av felles markedsordninger som allerede er vedtatt, eller som er under forberedelse. Det bør derfor foretas en tilnærming av medlemsstatenes bestemmelser om dyrehelse.

Den rett som medlemsstatene har i henhold til traktatens artikkel 36 til fortsatt å opprettholde forbud mot eller restriksjoner på import, eksport eller transitt begrunnet ut fra hensynet til vernet av menneskers og dyrs liv og helse, fritar dem likevel ikke fra plikten til å gjennomføre tilnærmingen av bestemmelsene som hjemler disse forbudene og restriksjonene, i den utstrekning bestemmelsenes ulikheter skaper hindringer for den felles landbrukspolitikks iverksettelse og funksjon.

Innenfor rammen av tilnærmingen skal det kreves av avsenderstaten at den sørger for at stedene som avls-, produksjons- eller slaktedyr av storfe og svin beregnet på handel innenfor Fellesskapet kommer fra og sendes fra, og at transportmidlene som benyttes, oppfyller visse krav til dyrehelse med sikte på å sikre at dyrene ikke er en kilde til spredning av smittsomme sykdommer.

For at medlemsstatene skal kunne være sikre på at kravene oppfylles, er det nødvendig å fastsette at et helsesertifikat utstedt av offentlig veterinær følger med dyrene helt frem til bestemmelsesstedet.

Medlemsstatene bør ha rett til å nekte at det bringes inn storfe og svin på deres territorium dersom det konstateres at dyrene er rammet eller mistenkes for å være rammet av en smittsom sykdom, dersom de uten selv å være rammet kan spre sykdommen, eller dersom de ikke oppfyller Fellesskapets bestemmelser om dyrehelse.

Det er ikke rimelig at medlemsstatene av andre grunner enn de som gjelder dyrehelse skal kunne nekte at det på deres territorium bringes inn storfe og svin, og når det ikke er grunner som taler mot det og avsenderen eller hans representant anmoder om det, skal det derfor gis tillatelse til å tilbakesende dyrene til avsenderstaten.

For at de berørte parter skal kunne vurdere grunnlaget for et forbud eller en restriksjon, er det viktig at grunnene for forbudet eller restriksjonen gjøres kjent for avsenderen eller hans representant og for vedkommende sentrale myndighet i avsenderstaten.

Dersom det skulle oppstå tvist mellom avsenderen og mottakerstatens myndighet om hvorvidt et forbud eller en restriksjon er berettiget, bør avsenderen gis mulighet til å innhente uttalelse fra en veterinærsakkyndig valgt fra en liste satt opp av Kommisjonen.

I visse tilfeller og for visse kategorier av dyr er det mulig å gjøre de alminnelige bestemmelser fastsatt i dette direktiv mer fleksible uten at dette medfører noen helsefare, ved å tillate at generelle eller spesielle unntak kan gis av mottakerstatene.

På visse områder der spesielle problemer gjør seg gjeldende, kan tilnærmingen av medlemsstatenes bestemmelser gjennomføres bare etter en grundigere undersøkelse.

Det bør fastsettes en forenklet fremgangsmåte for å endre vedlegg B til D, ettersom reglene der er av teknisk art og stadig bør endres. Det bør derfor overlates til Kommisjonen å foreta slike endringer etter at medlemsstatene er rådspurt.