ELV-direktivet 2000 om kasserte kjøretøy
Europaparlaments- og rådsdirektiv 2000/53/EF av 18. september 2000 om kasserte kjøretøyer
Directive 2000/53/EC of the European Parliament and of the Council of 18 September 2000 on end-of life vehicles
Høring om Kommisjonens initiativ om planlagt revisjon igangsatt av Kommisjonen 20.7.2021 med frist 26.10.2021
Bakgrunn
BAKGRUNN (fra departementets bakgrunnsnotat, desember 2001)
Sammendrag av innhold
Direktivet har som formål å redusere avfallsmengdene fra kasserte kjøretøyer, og å øke gjenbruk og gjenvinning av kasserte kjøretøyer og deres komponenter. Direktivet omfatter lettere motorkjøretøyer, dvs. personkjøretøyer med maks 8 sitteplasser i tillegg til fører og varebiler opp til 3500 kilo, ikke busser og lastebiler.
Direktivet krever at medlemslandene innfører systemer for innsamling, behandling og gjenvinning av kasserte kjøretøyer. Systemene skal sikre at den siste eier av et kjøretøy kan levere dette kostnadsfritt til godkjent behandlingsanlegg og/eller produsent/importør. Kasserte kjøretøyer skal bare kunne avregistreres dersom siste eier kan fremlegge vrakingsattest. Dette er ikke til hinder for bruk av midlertidig avregistrering. Direktivet krever at produsenter/importører skal bære de vesentlige kostnadene ved innsamlingsordningen. Videre skal medlemslandene sørge for at bilbransjen oppnår at 85% av vrakene gjenvinnes innen 2006 og 95% innen 2015. Direktivet stiller krav om utfasing av enkelte helse- og miljøfarlige kjemikalier i kjøretøyer, med visse unntak fra dette, samt krav om godkjenningsordning for virksomheter som håndterer bilvrak.
Direktivets krav om innsamlingssystem skal frem til 1. januar 2007 bare gjelde kjøretøyer solgt etter 1. juli 2002. Etter 1. januar 2007 skal direktivets krav gjelde for alle kasserte kjøretøyer.
Merknader
Norge har siden 1978 hatt et system som sikrer at om lag 80% av de aktuelle kasserte kjøretøyene leveres til gjenvinning. Om lag 75% av bilvrakene gjenvinnes uten at det eksplisitt er fastsatt krav til innsamlings- eller gjenvinningsnivå. Ordningen er basert på en vrakpantavgift som legges på nye kjøretøyer. Avgiften og inntekter blant annet fra salg av stål i vrakene dekker utbetaling av pant til siste eier av bilen samt tilskudd til innsamlings- og behandlingssystemet. Inntekter og utgifter i systemet avstemmes over tid. Statens forurensningstilsyn (SFT) administrerer ordningen. Gjennom panteutbetaling gis det incitamenter til innlevering av vrak til godkjent biloppsamlingsplass. Disse anleggene drives med tillatelse fra Fylkesmannens miljøvernavdeling.
Gjennomføring av direktivet vil kreve vedtakelse av en ny forskrift om kasserte kjøretøyer og endring/opphevelse av forskrift om utbetaling av vrakpant av 21. april 1978 med sikte på at bilbransjen overtar ansvaret for administrasjonen av det eksisterende innsamlings- og behandlingssystemet.
Videre vil det være behov for tilpasning av det norske bilvraksystemet. Det vil bli lagt opp til en hensiktsmessig tilpasning for å ivareta de gode resultatene som er oppnådd i det eksisterende systemet. Omleggingen vil inntil videre ikke omfatte den delen av systemet som har med utbetaling av vrakpant som incitament til innlevering for siste bileier. Spørsmålet om eventuelt å endre ordningen med offentlig pant må vurderes på nytt i forbindelse med full innføring av produsentansvar i 2007.
En gjennomføring av direktivet vil lede til enkelte miljømessige forbedringer, blant annet økt gjenvinning, krav om utfasing av helse- og miljøfarlige kjemikalier samt skjerpede miljøkrav til virksomheter som håndterer kjøretøyer. Det pekes på at kostnadene ved en miljømessig forsvarlig behandling i det vesentlige allerede er integrert i prisen på kjøretøyer gjennom dagens system.
Videre vil en gjennomføring ha omfattende administrative og økonomiske konsekvenser for de økonomiske aktørene og myndighetene. Innføring av produsentansvar vil føre til at bilbransjen får et større ansvar for å ta miljøhensyn på sitt område, og vil på sikt kunne lede til økt konkurranse og lavere kostnader ved håndtering av vrakene. Det vil bli en ryddigere rollefordeling mellom offentlige myndigheter og bilindustrien enn i dagens system.
Sakkyndige instansers merknader
Direktivet ble sendt på høring til den berørte bransjen i 1998 da det var på forslagsstadiet. Dette omfatter både organisasjoner som representerer bilimportører, bilforhandlere, bileiere og virksomheter som håndterer bilvrak. Bransjen har også fått komme med synspunkter på et særskilt høringsmøte etter at direktivet ble vedtatt i 2000. Bilbransjen ønsket i utgangspunktet det eksisterende systemet videreført, men har etter dialog med Miljøverndepartementet sluttet seg til det nye systemet. Rettsakten har vært behandlet i Spesialutvalget for miljø der Fiskeridepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruksdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Sosial- og helsedepartementet, Olje- og energidepartementet og Samferdselsdepartementet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.
Sammendrag av innhold
Direktivet har som formål å redusere avfallsmengdene fra kasserte kjøretøyer, og å øke gjenbruk og gjenvinning av kasserte kjøretøyer og deres komponenter. Direktivet omfatter lettere motorkjøretøyer, dvs. personkjøretøyer med maks 8 sitteplasser i tillegg til fører og varebiler opp til 3500 kilo, ikke busser og lastebiler.
Direktivet krever at medlemslandene innfører systemer for innsamling, behandling og gjenvinning av kasserte kjøretøyer. Systemene skal sikre at den siste eier av et kjøretøy kan levere dette kostnadsfritt til godkjent behandlingsanlegg og/eller produsent/importør. Kasserte kjøretøyer skal bare kunne avregistreres dersom siste eier kan fremlegge vrakingsattest. Dette er ikke til hinder for bruk av midlertidig avregistrering. Direktivet krever at produsenter/importører skal bære de vesentlige kostnadene ved innsamlingsordningen. Videre skal medlemslandene sørge for at bilbransjen oppnår at 85% av vrakene gjenvinnes innen 2006 og 95% innen 2015. Direktivet stiller krav om utfasing av enkelte helse- og miljøfarlige kjemikalier i kjøretøyer, med visse unntak fra dette, samt krav om godkjenningsordning for virksomheter som håndterer bilvrak.
Direktivets krav om innsamlingssystem skal frem til 1. januar 2007 bare gjelde kjøretøyer solgt etter 1. juli 2002. Etter 1. januar 2007 skal direktivets krav gjelde for alle kasserte kjøretøyer.
Merknader
Norge har siden 1978 hatt et system som sikrer at om lag 80% av de aktuelle kasserte kjøretøyene leveres til gjenvinning. Om lag 75% av bilvrakene gjenvinnes uten at det eksplisitt er fastsatt krav til innsamlings- eller gjenvinningsnivå. Ordningen er basert på en vrakpantavgift som legges på nye kjøretøyer. Avgiften og inntekter blant annet fra salg av stål i vrakene dekker utbetaling av pant til siste eier av bilen samt tilskudd til innsamlings- og behandlingssystemet. Inntekter og utgifter i systemet avstemmes over tid. Statens forurensningstilsyn (SFT) administrerer ordningen. Gjennom panteutbetaling gis det incitamenter til innlevering av vrak til godkjent biloppsamlingsplass. Disse anleggene drives med tillatelse fra Fylkesmannens miljøvernavdeling.
Gjennomføring av direktivet vil kreve vedtakelse av en ny forskrift om kasserte kjøretøyer og endring/opphevelse av forskrift om utbetaling av vrakpant av 21. april 1978 med sikte på at bilbransjen overtar ansvaret for administrasjonen av det eksisterende innsamlings- og behandlingssystemet.
Videre vil det være behov for tilpasning av det norske bilvraksystemet. Det vil bli lagt opp til en hensiktsmessig tilpasning for å ivareta de gode resultatene som er oppnådd i det eksisterende systemet. Omleggingen vil inntil videre ikke omfatte den delen av systemet som har med utbetaling av vrakpant som incitament til innlevering for siste bileier. Spørsmålet om eventuelt å endre ordningen med offentlig pant må vurderes på nytt i forbindelse med full innføring av produsentansvar i 2007.
En gjennomføring av direktivet vil lede til enkelte miljømessige forbedringer, blant annet økt gjenvinning, krav om utfasing av helse- og miljøfarlige kjemikalier samt skjerpede miljøkrav til virksomheter som håndterer kjøretøyer. Det pekes på at kostnadene ved en miljømessig forsvarlig behandling i det vesentlige allerede er integrert i prisen på kjøretøyer gjennom dagens system.
Videre vil en gjennomføring ha omfattende administrative og økonomiske konsekvenser for de økonomiske aktørene og myndighetene. Innføring av produsentansvar vil føre til at bilbransjen får et større ansvar for å ta miljøhensyn på sitt område, og vil på sikt kunne lede til økt konkurranse og lavere kostnader ved håndtering av vrakene. Det vil bli en ryddigere rollefordeling mellom offentlige myndigheter og bilindustrien enn i dagens system.
Sakkyndige instansers merknader
Direktivet ble sendt på høring til den berørte bransjen i 1998 da det var på forslagsstadiet. Dette omfatter både organisasjoner som representerer bilimportører, bilforhandlere, bileiere og virksomheter som håndterer bilvrak. Bransjen har også fått komme med synspunkter på et særskilt høringsmøte etter at direktivet ble vedtatt i 2000. Bilbransjen ønsket i utgangspunktet det eksisterende systemet videreført, men har etter dialog med Miljøverndepartementet sluttet seg til det nye systemet. Rettsakten har vært behandlet i Spesialutvalget for miljø der Fiskeridepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruksdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Sosial- og helsedepartementet, Olje- og energidepartementet og Samferdselsdepartementet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.