Emballasjedirektivet 1978 om materialer og gjenstander som inneholder vinylkloridmonomer og er beregnet på å komme i kontakt med næringsmidler
Rådsdirektiv 78/142/EØF av 30. januar 1978 om tilnærming av medlemsstatenes lovgivning om materialer og gjenstander som inneholder vinylkloridmonomer og er beregnet på å komme i kontakt med næringsmidler
Council Directive 78/142/EEC of 30 January 1978 on the approximation of the laws of the Member States relating to materials and articles which contain vinyl chloride monomer and are intended to come into contact with foodstuffs
Del av EØS-avtalen fra ikrafttredelsen av avtalen 1.1.1994
Nærmere omtale
BAKGRUNN (fra rådsdirektivet, norsk utgave)
Artikkel 2 i direktiv 76/893/EØF fastsetter at materialer og gjenstander ikke må avgi bestanddeler til næringsmidler i en slik mengde at det kan utgjøre en fare for menneskers helse.
I henhold til artikkel 3 i samme direktiv skal Rådet, etter fremgangsmåten fastsatt i traktatens artikkel 100, i direktivs form vedta særlige bestemmelser som får anvendelse på visse grupper materialer og gjenstander (særdirektiver). Slike bestemmelser kan særlig omfatte spesifikke grenseverdier for migrasjon av visse bestanddeler i eller på næringsmidler samt andre regler for å sikre at artikkel 2 i nevnte direktiv blir overholdt.
Det er blitt påvist at store doser vinylkloridmonomer fremkaller skadevirkninger hos forsøksdyr og slike virkninger vil også kunne oppstå hos mennesker.
Vitenskapskomiteen for næringsmidler har uttalt at innholdet av vinylkloridmonomer i polyvinylklorid og beslektede polymerer bør reduseres så mye som mulig, og har samtidig anbefalt at det, ved bruk av en metode som kan anvendes gjennomgående på de fleste næringsmidler og av de fleste kontrollaboratorier, ikke bør finnes påviselige spor av vinylklorid i næringsmidler eller drikkevann.
Det gjennomføres nå videre undersøkelser av vinylkloridmonomer, men av forsiktighetshensyn bør inntak av vinylkloridmonomer begrenses inntil resultatene av undersøkelsene foreligger.
Det egnede middel for å nå dette mål er et særdirektiv i henhold til artikkel 3 i direktiv 76/893/EØF, hvis alminnelige bestemmelser også får anvendelse i det foreliggende tilfellet.
Dette direktiv omfatter imidlertid ikke alle aspekter ved materialer og gjenstander fremstilt av vinylkloridpolymerer eller -kopolymerer, og medlemsstatene bør derfor kunne unnlate å kreve merking av etikettene som fastsatt i artikkel 7 i direktiv 76/893/EØF, i samsvar med de muligheter som er omhandlet i nr. 4 og nr. 5 i nevnte artikkel
Artikkel 2 i direktiv 76/893/EØF fastsetter at materialer og gjenstander ikke må avgi bestanddeler til næringsmidler i en slik mengde at det kan utgjøre en fare for menneskers helse.
I henhold til artikkel 3 i samme direktiv skal Rådet, etter fremgangsmåten fastsatt i traktatens artikkel 100, i direktivs form vedta særlige bestemmelser som får anvendelse på visse grupper materialer og gjenstander (særdirektiver). Slike bestemmelser kan særlig omfatte spesifikke grenseverdier for migrasjon av visse bestanddeler i eller på næringsmidler samt andre regler for å sikre at artikkel 2 i nevnte direktiv blir overholdt.
Det er blitt påvist at store doser vinylkloridmonomer fremkaller skadevirkninger hos forsøksdyr og slike virkninger vil også kunne oppstå hos mennesker.
Vitenskapskomiteen for næringsmidler har uttalt at innholdet av vinylkloridmonomer i polyvinylklorid og beslektede polymerer bør reduseres så mye som mulig, og har samtidig anbefalt at det, ved bruk av en metode som kan anvendes gjennomgående på de fleste næringsmidler og av de fleste kontrollaboratorier, ikke bør finnes påviselige spor av vinylklorid i næringsmidler eller drikkevann.
Det gjennomføres nå videre undersøkelser av vinylkloridmonomer, men av forsiktighetshensyn bør inntak av vinylkloridmonomer begrenses inntil resultatene av undersøkelsene foreligger.
Det egnede middel for å nå dette mål er et særdirektiv i henhold til artikkel 3 i direktiv 76/893/EØF, hvis alminnelige bestemmelser også får anvendelse i det foreliggende tilfellet.
Dette direktiv omfatter imidlertid ikke alle aspekter ved materialer og gjenstander fremstilt av vinylkloridpolymerer eller -kopolymerer, og medlemsstatene bør derfor kunne unnlate å kreve merking av etikettene som fastsatt i artikkel 7 i direktiv 76/893/EØF, i samsvar med de muligheter som er omhandlet i nr. 4 og nr. 5 i nevnte artikkel