(fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 12.2.2025)
 

Bakgrunn

I mars 2007 fattet det Europeiske Råd vedtak om et EU-mål på 20 prosent energisparing av primærenergiforbruket i EU innen 2020. Europakommisjonen fremmet en energieffektiviseringsplan 8. mars 2011 og 22.6 2011 la Europakommisjonen frem et nytt direktiv for å fremme energieffektivisering (energieffektiviseringsdirektivet). 

11. desember 2018 ble revidert energieffektiviseringsdirektiv (EED II) vedtatt. Eget EØS-notat for det reviderte direktivet kan finnes her (lenke) I 2023 ble det vedtatt et nytt energieffektiviseringsdirektiv i EU som vil erstatte 2012/2018-direktivene. Se eget EØS-notat.

Sammendrag av innhold 

Direktivet har som mål å gjøre EU mindre importavhengig, øke forsyningssikkerheten, redusere klimagassutslipp og hjelpe økonomien etter finanskrisen. Et skifte mot en mer energieffektiv økonomi skal også akselerere innovative teknologiske løsninger, og bidra til økonomisk vekst og arbeidsplasser.

Direktivet har et overordnet mål om 20 prosent energieffektivisering i EU innen 2020. Medlemsstatene skal fastsette indikative nasjonale energieffektiviseringsmål for 2020. Medlemsstatene skal ta hensyn til EUs overordnede mål når de setter nasjonale mål.

For å redusere energibruk i bygg stiller direktivet flere krav. Medlemsstatene skal etablere en langsiktig strategi for å mobilisere investeringer i rehabilitering av boliger, næringsbygg og offentlige bygg, og strategien skal oppdateres hvert tredje år. 

Medlemsstatene skal rehabilitere tre prosent av det totale gulvarealet i oppvarmede og/eller nedkjølte bygninger som eies og brukes av sentralforvaltningen. Dette omfatter i første omgang bygninger med totalt gulvareal større enn 500 m2. Fra og med 2015 utvides dette til å gjelde bygninger med totalt gulvareal større enn 250 m2. Kravet kan alternativt oppfylles ved overføring av midler til et energieffektiviseringsfond tilsvarende hva det ellers ville kostet å gjennomføre energieffektiviseringstiltakene. Det er unntak for noen kategorier av bygninger, f.eks. bygninger som er vernet, som brukes til nasjonalt forsvar eller religiøs virksomhet.

Videre skal medlemsstatene sørge for at sentralforvaltningen anskaffer varer, tjenester og bygninger med høy energieffektivitet, så fremt dette er kostnadseffektivt, økonomisk gjennomførbart, bærekraftig, teknisk mulig og sikrer tilstrekkelig konkurranse. Vedlegg III til direktivet oppstiller nærmere detaljer om kravene til energieffektivitet med henvisning til bl.a. energimerkeordningen for produkter og dekkmerkeforordningen.

Etter artikkel 7 skal hvert medlemsland etablere en obligatorisk energieffektiviseringsordning. Ordningen skal sikre at alle distributører av energi eller alle selgere av energi til sluttbrukere i perioden 2014-2020 oppnår ny energisparing tilsvarende 1,5 prosent av årlige energisalg til sluttkunder. Energisparingen skal oppnås hos sluttbrukere, men ikke nødvendigvis hos egne kunder. Energisalg til transportformål kan ekskluderes. Medlemslandenes kan også ekskludere energibruken i industrien som er omfattet av kvoteregimet. Tiltak som er gjennomført etter 2008, og som fortsatt gir resultater i 2020, kan medregnes. Som et alternativ til en obligatorisk energieffektiviseringsordning, kan medlemslandene iverksette en kombinasjon av en rekke alternative tiltak. Den årlige energisparingen som oppnås gjennom alternative tiltak skal tilsvare kravet om energisparing fastsatt gjennom den obligatoriske energieffektiviseringsordningen. Blant alternative tiltak som nevnes i direktivet er innføring av energi og CO2 avgifter som bidrar til en reduksjon av sluttbruken av energi, og opprettelsen av et nasjonalt fond for energieffektivisering. Reglene for et slikt fond er nærmere regulert i artikkel 20.

Direktivet har flere bestemmelser som skal bidra til mer informasjon og bevissthet om energibruk. Etter artikkel 8 skal medlemsstatene sikre at foretak som ikke er definert som små- og mellomstore bedrifter gjennomfører en energikartlegging hvert fjerde år Kartleggingen skal utføres av uavhengige, kvalifiserte og sertifiserte eksperter, eller av en uavhengig offentlig myndighet i henhold til nasjonal lovgivning. Medlemsstatene skal også utvikle programmer med sikte på å øke husholdningers bevissthet om fordelene med å foreta en energikartlegging. Det skal også legges til rette for at små- og mellomstore bedrifter og husholdninger får tilgang til en energikartlegging. Vedlegg VI til direktivet oppstiller minimumskriteriene for en energikartlegging, herunder krav til oppdaterte og sporbare data og beregning av lønnsomheten ved identifiserte tiltak.

For å forbedre informasjonen til sluttbruker er det i artikkel 9 oppstilt krav til måling av energibruk. Gitt at det er teknisk mulig og økonomisk forsvarlig, skal medlemsstatene sørge for at sluttbrukere av elektrisitet, naturgass, fjernvarme eller -kjøling og varmtvann er forsynt med individuelle målere som gjenspeiler faktisk energibruk og brukstid.

Etter artikkel 10 skal fakturering av sluttbrukere være basert på faktisk forbruk og med utfyllende informasjon om forbruk og kostnader. Vedlegg VII til direktivet oppstiller ytterligere minimumskrav for måling og fakturering, herunder hvilken informasjon som skal presenteres i fakturaen.

Det følger av artikkel 11 at medlemsstatene skal sørge for at fakturering og informasjon til sluttbrukere gjøres på en kostnadsfri måte.

I henhold til artikkel 12 skal medlemsstatene igangsette nødvendige tiltak for å fremme og tilrettelegge for effektiv bruk av energi blant kunder med relativt lavt forbruk, herunder husholdningskunder.

I artikkel 13 er det krav om at medlemsstatene skal fastsette regler om sanksjoner ved manglende overholdelse av nasjonale bestemmelser vedtatt i henhold til nærmere angitte artikler, dvs. artiklene 7 til 11 om henholdsvis ordninger for energieffektivitetsforpliktelser, energikartlegging og energistyringssystemer, måling, fakturaopplysninger, tilgang til opplysninger om måler og faktura og artikkel 18 nr. 3 om levering av energitjenester.

I henhold til artikkel 14 skal medlemsstatene innen utgangen av 2015 utarbeide en vurdering av potensialet for bruk av høyeffektiv kraftvarme og effektiv fjernvarme og fjernkjøling. Til dette formålet skal medlemsstatene utarbeide kost/nytte -analyser som tar for seg klimatiske forhold, økonomisk gjennomførbarhet og teknisk hensiktsmessighet. Vedlegg I og II til direktivet angir konverteringsfaktorer og metoder som skal benyttes i utregning av effektiviteten i kraftvarme/kjøling. Videre skal medlemsstatene sikre at det gjennomføres kost-nytteanalyse av mulighetene for å utnytte overskuddsvarme ved planlegging av nye anlegg. Vedlegg IX beskriver generelle prinsipper for kost/nytte- analysen. Vedlegg VIII beskriver minimumskravene til vurderingen som skal foretas i henhold til artikkel 14. Vedlegg X beskriver krav til opprinnelsesgarantier for elektrisitet produsert fra høyeffektiv kraftvarme.

Det følger av artikkel 15 at medlemsstatene skal ta hensyn til energieffektivisering når det tas beslutninger om drift av infrastruktur for gass og elektrisitet. Medlemsstatene skal sørge for at nasjonale reguleringsmyndigheter gjennom fastsettelse av tariffer og nettregulering gir nettoperatørene insentiver til at brukere av nettet gjennomfører energieffektiviseringstiltak i forbindelse med videre utbygging av smarte nett. Vedlegg XI til direktivet beskriver energieffektiviseringskriterier for nettregulering og tariffer, og vedlegg XII oppstiller energieffektivitetskrav til nettselskaper.

I henhold til artikkel 16 skal medlemsstatene, dersom de anser at tilbydere av energitjenester har manglende kompetanse, sørge for at sertifiseringsordninger eller opplæringsprogrammer gjøres tilgjengelig innen utgangen av 2014.

Medlemsstatene skal i henhold til artikkel 17 sørge for at informasjon om tilgjengelige energieffektiviseringsmekanismer, finansielle støtteordninger og lovverk er lett tilgjengelig for alle relevante markedsaktører.

Etter artikkel 18 skal medlemsstatene fremme markedet for energitjenester og sørge for at små og mellomstore bedrifter har tilgang til dette markedet. Medlemsstatene skal blant annet publisere en oversikt over energitjenestetilbydere og tilgjengeliggjøre maler for energitjenestekontrakter. Vedlegg XIII til direktivet beskriver minimumskravene for energitjenestekontrakter i offentlige anbud.

Etter artikkel 19 skal medlemsstatene fjerne hindringer for energieffektivisering, for eksempel regler eller praksis for offentlige innkjøp, budsjettering og regnskapsføring som hindrer offentlige organer fra å investere i energieffektiviseringstiltak.

I artikkel 20 er det bestemmelser om energieffektiviseringsfond, finansiering og teknisk bistand. Medlemsstatene skal legge til rette for etablering av finansieringsordninger, og kan ved bidrag til et nasjonalt energieffektiviseringsfond oppfylle kravet om tre prosent rehabilitering av offentlige bygg, jf. artikkel 5. Kravet om en obligatorisk energispareordning i artikkel 7 kan også oppfylles ved årlige bidrag til et slikt fond. Beløp som tilsvarer investeringene som kreves for å oppfylle forpliktelsene i artiklene 5 og 7 skal i så fall skytes inn i fondet.

Artikkel 21 har en bestemmelse om omregningsfaktor for å kunne sammenligne energibesparelser. Omregningsfaktorene angitt i vedlegg IV til direktivet skal tas i bruk av medlemsstatene, med mindre bruk av andre faktorer kan begrunnes.

Medlemsstatene skal rapportere om fremdriften for å nå målene for energieffektivisering og gjennomføringen av kravene i direktivet, og vedlegg XIV har nærmere bestemmelser om rapportering. EU-kommisjonen skal også opprette en nettbasert plattform for å fremme den praktiske gjennomføringen av direktivet, herunder utveksling av praktiske erfaringer.

Merknader

Direktivet erstatter CHP- direktivet (kraftvarmedirektivet) (2004/8/EC) og hoveddelen av energitjenestedirektivet (2006/32/EC) fra den dag det nye direktivet skal være gjennomført i nasjonal rett. Direktivet skal være gjennomført i nasjonal rett senest 18 måneder etter publisering i Official Journal. Det nye direktivet erstatter også artikkel 9, første og andre ledd i Energimerkedirektivet (2010/30/EU), som omhandler krav til offentlige innkjøp.

Vurdering

Energieffektiviseringsdirektivet fra 2012 legger en overordnet ramme for hvordan medlemsland skal legge til rette for energieffektivisering, og gir medlemslandene stor frihetsgrad ved valg av virkemidlerfor å fremme målet om energieffektivisering.

Innlemmelse av EED 2012 i EØS-avtalen vil ikke kreve endringer i norsk politikk, og vil kun kreve mindre endringer i virkemiddelapparatet. Direktivet vurderes som akseptabelt med nødvendige tilpasninger.

Våren 2023 ble det gjort endringer i energiloven og naturgassloven, som gir hjemmel for nærmere krav til bruk av overskuddsvarme samt energikartlegging og måling og fakturering av energi. Gjennomføring av direktivet ut over dette vil kreve mindre forskriftsendringer, og dekkes over gjeldende budsjetter.

Status

Direktivet ble vedtatt den 4.10.2012. Direktivet ble publisert i Official Journal den 14.11.2012 og trådte i kraft den 20. dagen etter publisering i Official Journal. Innlemmelse av energieffektiviseringsdirektivet i EØS-avtalen drøftes med EFTA og EU.