BAKGRUNN (fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 27.11.2024)

Sammendrag av innhold

Europakommisjonen la 19.09.2022 frem forslag om et europeisk kriseinstrument (Single Market Emergency Instrument – SMEI). Etter trilogforhandlingene, som ble påbegynt høsten 2023, ble forslaget omdøpt til IMERA – Internal Market Emergency and Resilience Act, som skal sikre at det indre markedet skal fungere og respondere raskt i nødsituasjoner og kriser. Forordningen bygger på erfaringer fra COVID-19 pandemien.

Dette er en omfattende lovgivningspakke, bestående av en hovedforordning (heretter referert til som "IMERA-forordningen") samt to såkalte «omnibus-rettsakter», en endringsforordning (som endrer 5 forordninger) og ett endringsdirektiv (som endrer 14 direktiver). Alle tre rettsakter er merket EØS-relevante. I EFTA behandles lovpakken dels i arbeidsgruppen for TBT, dels i arbeidsgruppen for næringspolitikk og indre marked.

IMERA-forordningen erstatter forordning (EF) nr. 2679/98, som er gjennomført i norsk rett i lov om håndheving av det frie varebyttet. 

1.februar 2024 kom Parlamentet og Rådet til en foreløpig enighet om forslaget, og med dette vil et kriseinstrument med følgende karakteristika bli etablert:

•        Instrumentet skal kalles Internal Market Emergency and Resilience Act – IMERA.

•        IMERA skal gjøre EU bedre rustet til å forutse, forberede seg på og respondere på virkningen av fremtidige kriser.

•        Med IMERA skal det etableres kontinuerlig overvåking av mulige kommende kriser. Når en trussel oppstår så aktiveres enten en beredskaps- eller krisemodus, og det etableres en styringsstruktur hvor medlemslandene kan koordinere sin respons.

•        Det opprettes en komité («Board») bestående av Kommisjonen og medlemslandene som skal vurdere en gitt situasjon og anbefale en respons.

•           I særskilte tilfeller («as a last resort») gir IMERA anledning til å iverksette visse krisetiltak. Det inkluderer blant annet målrettet informasjonsinnhenting fra økonomiske aktører og prioriterte ordre på kriserelevante varer.

Endelige avtaler mellom Rådet og Parlamentet om et regelverksforslag, må godkjennes og formelt vedtas av begge institusjoner. Til tross for den politiske enigheten, ble ikke forslaget vedtatt før utløpet av EUs lovgivningsperiode sommeren 2024. Det ble derfor innledet en såkalt «korrigendum prosedyre». Dette innebar at sakene formelt ble tatt opp igjen til behandling. Ny versjon av forordningsteksten i form av «Corrigendum» ble offentliggjort 20. august 2024 av Kommisjonen. Saken ble deretter behandlet i Parlamentet i september og så sendt til Rådet for endelig godkjenning og publisering i EU Official Journal. Rådet publiserte en «korrigendum» 21. oktober 2024 som gjorde noen mindre endringer (hovedsakelig rettelse av henvisninger) i IMERA-forordningens fortale punkt 64 samt artiklene 36 nr. 4, 37 nr. 4 og 39 nr. 1.  

Rådet godkjente IMERA-lovgivningspakken 26. september 2024, og rettsaktene ble publisert 8. november 2024. Forordningene vil – i EU – tre i kraft 28. november 2024, og få anvendelse fra 29. mai 2026.

Hovedpunktene i forslaget

IMERA-forordningen:

• Formålet er å få på plass fleksible og transparente mekanismer for å respondere raskt på nødsituasjoner og kriser som truer det indre markedet. Initiativet skal sikre en koordinert, solidarisk og enhetlig kriserespons i EU og beskytte det indre markedets funksjon slik at fri bevegelse av varer, tjenester og personer opprettholdes, at verdikjeder fungerer og at tilgangen på varer og tjenester i så stor grad som mulig opprettholdes som normalt.
• Krise defineres på følgende måte: “An exceptional unexpected and sudden, natural or man-made event of extraordinary nature and scale that takes place inside or outside of the Union that has or may have a severe negative impact on the functioning of the internal market and that disrupts the free movement of goods, services and persons or disrupts the functioning of its supply chains.”
• Det opprettes en komité for krisesituasjoner og robusthet i det indre marked («Internal Maket Emergency and Resilience Board») for å sikre kontakt mellom medlemsstatene og mellom Kommisjonen og medlemsstatene. Komiteen skal bistå og rådgi Kommisjonen. Kommisjonen skal være komiteleder («Chair») og sekretariat. Kommisjonen kan invitere andre aktører som observatører til møter i komiteen.
• Forordningen legger til rette for bedre koordinering og kommunikasjon mellom medlemsstatene og Kommisjonen, forberedelse av kriseprotokoll og krisekommunikasjon samt gjennomføring av øvelser. Forordningen etablerer også et varslingssystem hvor medlemslandene bes om å varsle hendelser som kan påvirke det indre markedets funksjon.
• Forordningen etablerer et rammeverk for to faser:
  • Beredskapsmodus i det indre marked («Internal market vigilance mode»).
  • Krisemodus i det indre marked («Internal market emergency mode»).
• Forordningen regulerer hvordan felles offentlige innkjøp kan brukes i de ulike fasene.

Omnibus-rettsaktene:

Omnibus-rettsaktene innfører særskilte ordninger og tiltak som kan settes i verk i krisesituasjoner i eksisterende harmonisert EU-regelverk, til sammen fem forordninger og 14 direktiver. Det er i hovedsak snakk om hasteprosedyrer for samsvarsvurderinger og vedtagelse av spesifikasjoner samt regler for markedstilsyn, se egne EØS-notater om EP og Rådsforordningen (EU) 2024/2748 som endrer forordningene (EU) 2016/424, (EU) 2016/425, (EU) 2016/426, (EU)2019/1009 (EU) 305/2011 for så vidt gjelder nødsprosedyrer for samsvarsvurdering, vedtagelse av felles spesifikasjoner og markedstilsyn på grunn av en nødssituasjon i det indre marked og EP og Rådsdirektiv (EU) 2024/2749 som endrer direktivene 2000/14/EC, 2006/42/EC, 2010/35/EU, 2013/29/EU, 2014/28/EU, 2014/29/EU, 2014/30/EU, 2014/31/EU, 2014/32/EU, 2014/33/EU, 2014/34/EU, 2014/35/EU, 2014/53/EU og 2014/68/EU for så vidt gjelder nødsprosedyrer for samsvarsvurdering, vedtagelse av felles spesifikasjoner og markedstilsyn på grunn av en nødssituasjon i det indre marked.

Nærmere om innholdet i IMERA-forordningen

Del I: Generelle bestemmelser

Virkeområde og definisjoner

Forordningen etablerer et regulatorisk rammeverk for harmoniserte tiltak med hensikt å kunne forutse, forberede og respondere på kriser som rammer det indre marked, jf. artikkel 1. Krise er definert i artikkel 3 nr. 1 og kan oppsummert beskrives som en plutselig og uforsett situasjon som kan ha betydelige effekter på det indre markedets funksjon og dets forsyningskjeder. På engelsk lyder definisjonen slik: “An exceptional unexpected and sudden, natural or man-made event of extraordinary nature and scale that takes place inside or outside of the Union that has og may have a severe negative impact on the funcitoning of the internal market and that disrupts the free movement of goods, services and persons or disrupts the functioning of its supply chains.”

Rammeverkets mål er ifølge artikkel 1 nr. 2 å beskytte den frie bevegeligheten av varer, tjenester og personer inkludert arbeidstakere (bokstav a), sikre tilgjengeligheten av varer og tjenester som er kritiske (bokstav b) og forhindre at hindringer av det indre markedet oppstår (bokstav c).

Forordningen gir regler knyttet til tiltak som treffes der det foreligger en såkalt beredskapsmodus i det indre marked («internal market vigilance mode») og en krisemodus i det indre marked («internal market emergency mode»). Beredskaps- og krisemodus er definert i henholdsvis artikkel 3 nr. 2 og 3.

Forordningen gir videre regler knyttet til prosessen rundt offentlige anskaffelser som gjennomføres av flere medlemstater og/eller Kommisjonen i perioder hvor det foreligger en av de to modusene. Forordningen regulerer også tilgjengeliggjøring av digitale verktøy og samarbeid mellom kompetente myndigheter.

Forordningen gjelder for varer, tjenester og personer (samt arbeidstakere) i det indre marked, jf. artikkel 2 nr. 1. Dog finnes det mange unntak i artikkel 2 fra forordningens virkeområde. Forordningen gjelder bl. a. ikke for halvledere, energiprodukter, finansielle tjenester, medisiner og medisinsk utstyr. Videre berører forordningen ikke medlemsstatens ansvar for å beskytte nasjonal sikkerhet eller adgang til å beskytte viktige statsfunksjoner.

Del II: Beredskapsplanlegging

Komiteen for krisesituasjoner og robusthet i det indre marked

Etter artikkel 4 opprettes det en komité («Board») bestående av en representant og en vararepresentant fra hver medlemsstat i tillegg til en representant fra Kommisjonen. Komiteen skal møtes minst tre ganger i året. En representant fra Kommisjonen skal være komiteleder (Chair) og Kommisjonen fungerer som komiteens sekretariat. Komiteleder skal invitere en representant fra Parlamentet som permanent observatør.

Komiteen skal bistå og rådgi Kommisjonen, og dets ulike oppgaver er nærmere regulert i artikkel 5. Blant annet skal komiteen innhente og analysere informasjon og data samt tilrettelegge for informasjonsutveksling mellom Kommisjonen og medlemsstatene. Komiteen har videre nærmere bestemte oppgaver knyttet til beredskaps- og krisemodus, se artikkel 5 nr. 2 og 3.

For å legge til rette for bedre dialog mellom EUs institusjoner og for å skape mer åpenhet, kan den ansvarlige komiteen i Parlamentet invitere Kommisjonen som komiteleder for å innhente informasjon og oppdateringer, herunder etter møter i komiteen og etter deaktivering av en av fasene, jf. artikkel 6.

Videre skal Kommisjonen opprette en Emergency and resilience platform, jf. artikkel 7. Dette er en stakeholder-plattform som skal bidra til bedre sektorspesifikk dialog og partnerskap mellom nøkkel-interessenter som bl. a. økonomiske aktører, forskere og sivilsamfunnet. Plattformen skal etter planen komme med vitenskapelige innspill samt bidra til utveksling av informasjon og og praksis («best practices»).

Etter forordningens artikkel 8 skal alle medlemsstater (og Kommisjonen) oppnevne et sentralt kontaktpunkt («central liaison office»). Kontaktpunktet skal være ansvarlig for koordinering og informasjonsutveksling med andre kontaktpunkter i medlemsstatene og EUs kontaktpunkt («Union-level liaison office») samt med nasjonale kompetente myndigheter.

Kriseprotokoller, øvelser og tidlig varsling

Etter samråd med komiteen kan Kommisjonen vedta en gjennomføringsrettsakt som fastsetter et beredskapsrammeverk for fasene beredskaps- og krisemodus knyttet til kriseberedskap, krisesamarbeid, informasjonsutveksling og krisekommunikasjon, jf. artikkel 9. Komiteen kan anbefale overfor Kommisjonen at Kommisjonen tar kontakt med økonomiske aktører for å initiere at disse utarbeider frivillige kriseprotokoller, jf. artikkel 10.

Kommisjonen skal videre utvikle og jevnlig organisere simuleringer basert på potensielle kriser i det indre marked, jf. artikkel 11. Det skal også utarbeides treningsprogrammer og -materialer for interessenter, inkludert økonomiske aktører. Kommisjonen skal også – i samråd med komiteen– gjennomføre og koordinere såkalte stresstester som del av kriseforberedelse, jf. artikkel 12. Medlemsstatenes nasjonale kontaktpunkt skal varsle Kommisjonen og andre medlemsstater om alle betydelige hendelser som oppstår («significant incidents»), jf. artikkel 13.

Del III: Beredskapsmodus i det indre marked

Beredskapsmodus i det indre marked

Dersom Kommisjonen – i samråd med komiteen – mener at forutsetningene til beredskapsmodus (jf. artikkel 3 nr. 2) er oppfylt, kan Kommisjonen foreslå for Rådet at Rådet aktiverer beredskapsmodus, jf. artikkel 14. Rådet kan i så fall aktivere beredskapsmodusen i form av en gjennomføringsrettsakt («Council implementing act»). Hvor lenge denne modusen skal vedvare skal være spesifisert i rettakten, men ikke overstige seks måneder.

Rettsakten skal inneholde en vurdering av krisens mulige konsekvenser for det indre marked og forsyningskjedene, en liste over varene og tjenestene av kritisk betydning som er relevante for situasjonen, samt en beskrivelse av tiltakene som vil bli iverksatt og en forholdsholdsmessighetsvurdering.

Dersom Kommisjonen – i samråd med komiteen – mener at forutsetningene fortsatt er oppfylt, kan Kommisjonen foreslå for Rådet at Rådet forlenger modusen med inntil seks måneder om gangen. Rådet kan i så fall forlenge modusen i form av en gjennomføringsrettsakt, jf. artikkel 15. Dersom Kommisjonen – i samråd med komiteen – mener at forutsetningene ikke lenger er oppfylt, kan Kommisjonen foreslå for Rådet at Rådet opphever modusen. Opphevelsen krever i så fall også en gjennomføringsrettsakt fra Rådet.

Tiltak

Når berdskapsmodusen er aktivert, skal nasjonale kompetente myndigheter overvåke forsyningskjedene for de varer og tjenester som er definert å være av kritisk betydning, jf. artikkel 16. Medlemsstatene skal opprette og oppdatere en liste over de mest relevante økonomiske aktørene innenfor de aktuelle nasjonale leverandørkjedene. Dersom informasjonen ikke er tilgjengelig fra andre kilder, skal nasjonale kompetente myndigheter kontakte de mest relevante aktørene i forsyningskjeden med en forespørsel om frivillig informasjonsdeling. Relevant informasjon skal nasjonale kompetente myndigheter dele med Kommisjonen og komiteen.

Del IV: Krisemodus i det indre marked

Krisemodus i det indre marked

Artikkel 17 har en ikke-uttømmende liste over indikatorer som Kommisjonen og Rådet skal se hen til ved vurderingen av om vilkårene for å aktivere krisemodusen er oppfylt. Dersom vilkårene i artikkel 17 nr. 1 er oppfylt, kan krisemodusen aktiveres, jf. artikkel 18 nr. 1. Dersom Kommisjonen – i samråd med komiteen – vurderer at vilkårene er oppfylt, kan Kommisjonen foreslå for Rådet at Rådet aktiverer modusen og ev. fastsetter en liste over kriserelevante varer og tjenester. Rådet kan i så fall gjøre dette i form av en gjennomføringsrettsakt. Varigheten av modusen kan maksimalt være seks måneder. Modusen kan oppheves og forlenges med seks måneder av gangen, jf. artikkel 19.

Fri bevegelse under krisemodus

Forordningen fastsetter en rekke generelle krav til medlemsstatenes nasjonale tiltak som begrenser fri bevegelighet i en krisemodus, jf. artikkel 20. Tiltakene skal være i tråd med EU-retten, herunder være ikke-diskriminerende, rettferdiggjort og forholdsmessige. Tiltakene skal være tidsbegrensede og oppheves så snart de ikke lenger er rettferdiggjort eller forholdsmessige. Tiltakene skal heller ikke medføre unødvendige administrative byrder for verken innbyggere eller næringsliv. Medlemsstatene skal informere innbyggere, forbrukere, bedrifter, tjenesteytere og representanter om tiltak som kan ha innvirkning på fri bevegelighet.

Forordningens artikkel 21 oppstiller en liste over restriksjoner på retten til fri bevegelse som er forbudt å innføre i en krisemodus, som f. eks. et eksportforbud av kriserelevante varer eller tjenester innenfor Unionen eller andre lignende tiltak. Når det gjelder fri bevegelse av arbeidskraft må medlemsstatene blant annet avstå fra å forby bedriftsreiser knyttet til bl. a. forskning, utvikling og produksjon av kriserelevante varer.

Åpenhet og administrativ bistand

Forordningen slår fast at medlemsstatene skal kommunisere både til Kommisjonen og de andre medlemsstatene utkast til nødtiltak som kan skape hindringer for fri bevegelse av personer mellom medlemsstatene under en krisemodus, jf. artikkel 23. Det er nærmere angitt hvilken informasjon som skal gis. Kommisjonen skal videre koordinere informasjonsutvekslingen mellom medlemsstatene.

Medlemsstatene må opprette et nasjonalt kontaktpunkt («single point of contact») for å bistå med innsamling av informasjon om nasjonale restriksjoner på fri bevegelse, samt aktivering av nasjonale kriseprosedyrer iverksatt i forbindelse med aktivering av krisemodusen. Nasjonalt kontaktpunkt skal gi denne informasjonen til innbyggere, forbrukere og økonomiske aktører, jf. artikkel 24. Kommisjonen skal også etablere og drifte et slikt kontaktpunkt («Union-level single point of contact»), som – i tillegg til tilsvarende oppgaver som medlemsstatenes kontaktpunkter – skal publisere en liste over alle nasjonale krisetiltak og nasjonale kontaktpunkter, jf. artikkel 25.

Tiltak i krisemodusen

Forordningen slår fast at utvalgte tiltak, herunder informasjonsforespørsler, igangsetting av krisetiltak i relevant EU-produktlovgivning og prioriterte ordre, kun kan benyttes ved såkalt dobbel aktivering («two-tier activation»), jf. artikkel 26. Dette innebærer at de enkelte krisetiltakene etter artiklene 27 til 32 kun skal igangsettes når krisemodusen er aktivert og Rådet har etablert en liste over kriserelevante varer og tjenester i tråd med artikkel 18 nr. 4.

Informasjonsforespørsler til økonomiske aktører

Kommisjonen kan invitere relevante økonomiske aktører i kriserelevante forsyningskjeder til frivillig å dele spesifikk informasjon innen en gitt frist, jf. artikkel 27. Kommisjonen kan henvende seg til økonomiske aktører med en slik frivillig informasjonsforespørsel dersom nærmere angitte vilkår er oppfylt, herunder at det er en alvorlig mangel av kriserelevante varer eller tjenester eller en overhengende trussel for mangel.

Dersom Kommisjonen ikke får svar eller kun får utilstrekkelig informasjon, kan Kommisjonen utstede en informasjonsforespørsel ved gjennomføringsrettsakt og kreve at informasjonen sendes inn. Forordningen gir nærmere regler for hva som må tas hensyn til før en slik rettsakt fattes og stiller formelle krav til rettsakten. Forordningen legger også føringer for hva en informasjonsforespørsel ved rettsakt kan gjelde. Kommisjonen skal etter at rettsakten er fastsatt, adressere de økonomiske aktørene i en egen beslutning («individual decision») og anmode om den etterspurte informasjonen eller om en forklaring for hvorfor informasjonen ikke kan gis. Slike beslutninger skal være rettferdiggjort og forholdsmessige samt inneholde nærmere angitte elementer.

Igangsetting av krisetiltak i relevant EU-produktlovgivning

I en krisemodus med mangel av kriserelevante varer, kan Kommisjonen via gjennomføringsrettsakt aktivere nødprosedyrer i relevant EU-produktlovgivning. Dette gjelder innføring av nødprosedyrer for samsvarsvurdering, vedtak av felles spesifikasjoner og markedsovervåking. Gjennomføringsrettsakten skal spesifisere hvilke kriserelevante varer og nødprosedyrer som omfattes av aktiveringen, årsakene til aktiveringen og dens proporsjonalitet og varighet. Nødprosedyrene er lagt inn i relevant produktlovgivning via IMERA-pakkens to «Omnibus-rettsakter», forordning (EU) 2024/2478 og direktiv (EU) 2024/2479. Se egne EØS-notater for disse rettsaktene.

Prioriterte ordre og bøter

Kommisjonen kan i særlige situasjoner og etter dialog med medlemsstaten der de økonomiske aktørene er etablert, oppfordre en eller flere økonomiske aktører til å prioritere konkrete nye ordre for produksjon eller levering av kriserelevante varer, jf. artikkel 29. Kommisjonen skal i så fall vise til at den økonomiske aktøren kan nekte å følge anmodningen. Dersom en økonomisk aktør aktsepterer anmodningen, skal Kommisjonen fatte gjennomføringsrettsakt med nærmere angitte formelle krav. Kommisjonen kan – dersom en økonomisk aktør eksplisitt har akseptert anmodningen, men ikke følger den – ilegge bøter på opp til 100 000 euro (25 000 euro for små- og mellomstore bedrifter). Forordningens artikler 30 til 32 gjelder bøter og håndheving, mens artikkel 33 gir den økonomiske aktøren en rett til å bli hørt før vedtak om ilegging av bot fattes.  

Andre tiltak for å sikre tilgjengeligheten av kriserelevante varer og tjenester

Dersom det er mangel på kriserelevante varer eller tjenester i en eller flere medlemsstater, kan berørte medlemsstater notifisere Kommisjonen og indikere mangelens omfang, jf. artikkel 34. Kommisjonen skal videreformidle denne informasjonen til relevante kompetente myndigheter. Kommisjonen kan etter dialog med komiteen og dersom kriserelevante varer og tjenester ikke er tilstrekkelige til å dekke behovet i en nødsituasjon, anbefale medlemsstater å distribuere relevante manglende varer eller tjenester på en målrettet måte.

Dersom Kommisjonen vurderer at det er fare for mangel på kriserelevante varer, kan den – etter dialog med komiteen – anbefale at medlemsstatene iverksetter konkrete tiltak, jf. artikkel 35. Tiltakene skal så fort som mulig kunne sikre en effektiv restrukturering av forsyningskjeder og produksjonslinjer og for å bruke eksisterende lagre for å øke tilgjengeligheten av kriserelevante varer og tjenester. Tiltakene kan blant annet omfatte utvidelse eller gjenbruk av eksisterende eller etablering av ny produksjonskapasitet for kriserelevante varer.

Del V: Offentlige Innkjøp

Under beredskaps- eller krisemodus kan to eller flere medlemsstater be Kommisjonen om å iverksette en offentlig anskaffelse på deres vegne eller i deres navn, jf. artikkel 36. Dette med formål om å kjøpe enten kriserelevante varer eller tjenester. Kommisjonen skal så – etter dialog med komiteen – vurdere nødvendigheten og forholdsmessigheten av slik anmodning. Dersom Kommisjonen ikke tar anmodningen til følge, skal medlemsstatene og komiteen informeres om dette og om grunnene denne vurderingen bygger på. Dersom Kommisjonen samtykker til å foreta offentlige innkjøp i tråd med anmodningen, skal Kommisjonen informere medlemsstatene og komiteen om dette, samt utarbeide et utkast til rammeavtale som inngås med de deltakende medlemsstatene og som gir Kommisjonen mulighet til å foreta offentlige innkjøp på deres vegne eller i deres navn. Rammenavtalen skal også etablere en forhandlingsmandat for Kommisjonen, jf. artikkel 37.

Under beredskaps- eller krisemodus kan Kommisjonen og en eller flere medlemsstater foreta felles offentlige innkjøp av kriserelevante varer eller tjenester, jf. artikkel 39. Deltakelse i slike felles innkjøp skal være åpen for alle medlemsstater, samt EØS/EFTA statene og nærmere angitte stater utenfor EU. Kommisjonen og deltakende medlemsstater skal utarbeide en rammeavtale. Kommisjonen skal videre informere Parlamentet om pågående felles innkjøp. Dersom krisemodusen er aktivert, skal medlemsstatene informere hverandre og Kommisjonen om pågående nasjonale offentlige innkjøp av kriserelevante varer og tjenester, jf. artikkel 40. I en krisemodus skal rammeavtalene, dersom det er hensiktsmessig, inneholde en såkalt ekslusivitetsklausul («Exclusivity clause»), jf. artikkel 41. Etter denne skal deltakende medlemsstater forplikte seg til ikke å foreta offentlige innkjøp av kriserelevante varer og tjenester gjennom andre kanaler eller gjennom parallelle forhandlinger.

Del VI: personvern og taushetsplikt

Forordningen skal ikke påvirke medlemsstatenes forpliktelser med hensyn til behandling av personopplysninger i henhold til personvernforordningen (2016/679) og kommunikasjonsverndirektivet (2002/58), jf. artikkel 42.

Artikkel 43 fastsetter uttrykkelig at informasjon som mottas etter forordningen skal være taushetsbelagt og kun brukes til det informasjonen ble innhentet for.

Forordningens artikkel 44 forplikter Kommisjonen og medlemsstatene til å sette opp og vedlikeholde interoperable digitale verktøy.

Del VII: Sluttbestemmelser

Forordningen forplikter Kommisjonen til å legge fram en rapport om forordningens virkemåte hvert femte år. I tillegg skal Kommisjonen innen fire måneder etter deaktivering av modusene evaluere og oversende rapport om brukte virkemidler til Parlamentet og Rådet.

Forordningen endrer forordning (EF) 2679/98 om det indre markeds virkemåte med hensyn til det frie varebytte mellom medlemsstatene, jf. artikkel 47.

Forordningens artikkel 48 gjelder forordningens ikrafttreden.

Merknader

Rettslige konsekvenser

Dersom forordningen tas inn i EØS-avtalen vil det være nødvendig med lovendring, blant annet ved at lov 12. april 2005 nr. 3 om om handheving av det frie varebyttet må endres, eller erstattes av en ny lov.

Økonomiske og administrative konsekvenser

Sakkyndige instansers merknader

Vurdering

Innholder informasjon unntatt offentlighet, jf. offl. § 13

Status

Rettsakten er formelt vedtatt i EU. Rådet godkjente IMERA-lovgivningspakken 26. september 2024, og rettsaktene ble publisert 8. november 2024. Forordningene vil – i EU – tre i kraft 28. november 2024, og få anvendelse fra 29. mai 2026.

Rettsakten er under vurdering i EØS-/EFTA-statene.