Felles europeisk luftrom: ytelses- og varslingskrav til luftfartstjenester
Kommisjonsbeslutning 2011/121/EU av 21. februar 2011 som fastsetter de felleseuropeiske ytelsesmålene og terskelverdier for varslingsmekanismer for yting av flysikringstjenester for årene 2012 til 2014
Commission Decision 2011/121/EU of 21 February 2011 setting the European Union-wide performance targets and alert thresholds for the provision of air navigation services for the years 2012 to 2014
Konstitusjonelle prosedyrer fullført av Norge 21.11.2014: EØS-komitebeslutning trer i kraft 01.01.2015
Bakgrunn
BAKGRUNN (fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 31.3.2011)
Sammendrag av innhold
Et hovedmål med Single Sky II-pakken er å forbedre ytelsene til flysikringstjenestene i det europeiske luftrommet. Erfaringene med det opprinnelige Singel Sky-regelverket er at medlemsstatene ikke har gjort det som er nødvendig for å sikre forbedringer. Et hovedvirkemiddel i Single Sky II er derfor et nytt ytelsessystem (Performance Scheme) som skal forbedre ytelsene for sikkerhet, miljø, kapasitet og kostnadseffektivitet.
Forordning 691/2010 (heretter kalt ytelsesforordningen) forutsetter at det vedtas ytelsesmål på fellesskapsnivå. Kommisjonsbeslutning 2011/121/EU fastsetter disse felleseuropeiske ytelsesmålene for tre av forbedringsområdene: Miljø, kapasitet og kosteffektivitet. Målene er utarbeidet av Performance Review Body (utpekt som Kommisjonens faglige organ i Single Sky-sammenheng) i samråd med det europeiske flysikkerhetsbyrået EASA.
For første referanseperiode, som starter 1. januar 2012 og varer frem til 31. desember 2014, er det satt to mål som retter seg til statene: en forbedring av den gjennomsnittlige forsinkelsen per flygning til maksimum 0,5 minutter i 2014 (kapasitetsmålet) og en redusering av den gjennomsnittlige enhetsraten for underveistjenesten fra 59,97 Euro i 2011 til 53,92 Euro i 2014, hvorav mellomliggende enhetsrate skal være 57,88 Euro i 2012 og 55,87 Euro i 2013 (kostnadseffektivitetsmålet). Målet for miljø retter seg til network manager, som ansvarlig for ruteføringen og sentral trafikkstyringsenhet i Europa i følge ytelsesforordningen, og innebærer en forbedring på 0,75 prosent av den gjennomsnittlige effektivitetsindikatoren for underveistjensten i 2014 sammenliknet med situasjonen i 2009.
Det følger av ytelsesforordningen at det ikke skal være noe mål for sikkerhet den første referanseperiode. Dette blir først fastsatt i andre referanseperiode.
Hvert enkelt medlemsland skal fastsette nasjonale ytelsesplaner som konkretiserer hva de skal bidra med til fellesskapsmålene. Første nasjonale plan skal gjelde for tre år (2012 – 2014), mens senere planer skal gjelde for fem år av gangen. Målene som fastsettes på unionsnivå skal brukes som grunnlag for overnasjonal kontroll med at de nasjonale ytelsesplanene er tilstrekkelig ambisiøse til at unionen samlet sett kan nå sine mål. For hvert av målområdene skal det fastsettes ytelsesindikatorer som gjør det mulig å kontrollere om planen etterleves, og dermed å håndheve den.
Beslutningen definerer også terskelverdier for hver ytelsesindikator som ved overskridelse utløser en varslingsmekanisme. Dette åpner for en diskusjon av om målene bør justeres selv om en befinner seg midt i en planperiode.
Ytelsesplanen utarbeides av nasjonale tilsynsmyndigheter, som for Norges del er Luftfartstilsynet. Planen skal bygge på innspill fra tjenesteyterne som planen skal gjelde for og deres forretningsplaner, som i norsk sammenheng er Avinor. Forretningsplanen og den nasjonale planen skal ta hensyn til målene som er satt på fellesskapsnivå. Den nasjonale planen vedtas av den statlige myndighet som vedtar den på vegne av vedkommende stat, typisk et departement. Planen sendes så over til Kommisjonen senest 6 måneder etter at ytelsesmålene på unionsnivå er fastsatt, altså innen 21. august 2011. Kommisjonen vil så vurdere om de nasjonale planene har et innhold som er forenlig med og som bidrar tilstrekkelig til målene i Kommisjonsbeslutning 2011/121/EU. Ved eventuell uenighet om de nasjonale planene er tilstrekkelig ambisiøse, er det Kommisjonen som har det siste ordet.
Fra 2012 skal alle medlemsland inngå i en luftromsblokk (FAB). På sikt er det også et mål at ytelsesplanene skal gjelde luftromsblokkene som sådan, og ikke det enkelte deltakerlandet, fordi målene antas å være lettere å nå gjennom internasjonalt samarbeid. Da vil Kommisjonens kontroll gjelde blokkplanen, og det forberedende arbeidet med blokkplanen internt i blokken vil måtte reguleres gjennom avtalen som skal etablere luftromsblokken.
Merknader
Beslutningen er hjemlet i forording (EF) nr. 549/2004 (rammeforordningen) artikkel 11, 1 bokstav a, som igjen er hjemlet i den tidligere EF-traktatens artikkel 80 (2), og ytelsesforordningens artikkel 9.
Ytelsesstyring representerer et helt nytt grep, og det er således ikke noe gjeldende norsk lovgiving og politikk på området. Dette er første gang staten som regulatør skal stille krav overfor yter av flysikringstjeneste på effektivitet og kapasitet. Beslutningen gjennomføres som en ny norsk forskrift med hjemmel i luftfartsloven.
Det er ikke mulig ut i fra dette abstrakte regelverket å kalkulere økonomiske og administrative konsekvenser. Det er imidlertid ingen automatikk at de samme målene som er fastsatt på europeisk nivå skal gjelde for Avinor. Dette er imidlertid gjenstand for vurdering i den nasjonale ytelsesplanensom nasjonal tilsynsmyndighet i en prosess nå fremover utformer og som vil bli avgjørende for hvilke endelige økonomiske og administrative konsekvenser forordingen vil få. Det relevante kriteriet når man skal vurdere planen opp mot målene på europeiske nivå er om det bidras tilstrekkelig til oppnåelse av disse. Det er i denne prosessen viktig å finne en balanse mellom behovet for å bidra til måloppnåelse på den ene siden og å vedta krav som ikke gir Avinor økonomiske problemer på den andre siden.
Sakkyndige instansers merknader
Saken har ikke vært behandlet i Spesialutvalget for Transport.
Saken har ikke vært på høring, men det er sikret nødvendig involvering av berørte aktører gjennom formøter til møtene i komitologikomiteen Single Sky Commitee hvor alle regelverkene har vært diskutert, herunder denne forordningen
Vurdering
Det ligger i hele Single Sky-regelverket som Norge har sluttet seg til at ytelsene til flysikringstjenestene i det europeiske luftrommet skal forbedres, og er således i tråd med norsk politikk.
SD vil i arbeidet med å vedta den nasjonale planen for ytelsesstyring sørge for å involvere andre departementer gjennom den prosessen som anses som nødvendig for å sikre politisk forankring.
Det skal også presiseres at det ikke er noe automatikk i at EUs målkrav for neste referanseperiode tas inn i EØS-avtalen når disse er vedtatt. Kravene for neste referanseperiode må tas inn i EØS-avtalen som et eget regelverk.
Konklusjon:
Forordningen anses som EØS-relevant og akseptabel.
Status
Forordningen ble kunngjort 21. februar 2011. Saken har vært behandlet i Single Sky Committee der Norge er representert.
Sammendrag av innhold
Et hovedmål med Single Sky II-pakken er å forbedre ytelsene til flysikringstjenestene i det europeiske luftrommet. Erfaringene med det opprinnelige Singel Sky-regelverket er at medlemsstatene ikke har gjort det som er nødvendig for å sikre forbedringer. Et hovedvirkemiddel i Single Sky II er derfor et nytt ytelsessystem (Performance Scheme) som skal forbedre ytelsene for sikkerhet, miljø, kapasitet og kostnadseffektivitet.
Forordning 691/2010 (heretter kalt ytelsesforordningen) forutsetter at det vedtas ytelsesmål på fellesskapsnivå. Kommisjonsbeslutning 2011/121/EU fastsetter disse felleseuropeiske ytelsesmålene for tre av forbedringsområdene: Miljø, kapasitet og kosteffektivitet. Målene er utarbeidet av Performance Review Body (utpekt som Kommisjonens faglige organ i Single Sky-sammenheng) i samråd med det europeiske flysikkerhetsbyrået EASA.
For første referanseperiode, som starter 1. januar 2012 og varer frem til 31. desember 2014, er det satt to mål som retter seg til statene: en forbedring av den gjennomsnittlige forsinkelsen per flygning til maksimum 0,5 minutter i 2014 (kapasitetsmålet) og en redusering av den gjennomsnittlige enhetsraten for underveistjenesten fra 59,97 Euro i 2011 til 53,92 Euro i 2014, hvorav mellomliggende enhetsrate skal være 57,88 Euro i 2012 og 55,87 Euro i 2013 (kostnadseffektivitetsmålet). Målet for miljø retter seg til network manager, som ansvarlig for ruteføringen og sentral trafikkstyringsenhet i Europa i følge ytelsesforordningen, og innebærer en forbedring på 0,75 prosent av den gjennomsnittlige effektivitetsindikatoren for underveistjensten i 2014 sammenliknet med situasjonen i 2009.
Det følger av ytelsesforordningen at det ikke skal være noe mål for sikkerhet den første referanseperiode. Dette blir først fastsatt i andre referanseperiode.
Hvert enkelt medlemsland skal fastsette nasjonale ytelsesplaner som konkretiserer hva de skal bidra med til fellesskapsmålene. Første nasjonale plan skal gjelde for tre år (2012 – 2014), mens senere planer skal gjelde for fem år av gangen. Målene som fastsettes på unionsnivå skal brukes som grunnlag for overnasjonal kontroll med at de nasjonale ytelsesplanene er tilstrekkelig ambisiøse til at unionen samlet sett kan nå sine mål. For hvert av målområdene skal det fastsettes ytelsesindikatorer som gjør det mulig å kontrollere om planen etterleves, og dermed å håndheve den.
Beslutningen definerer også terskelverdier for hver ytelsesindikator som ved overskridelse utløser en varslingsmekanisme. Dette åpner for en diskusjon av om målene bør justeres selv om en befinner seg midt i en planperiode.
Ytelsesplanen utarbeides av nasjonale tilsynsmyndigheter, som for Norges del er Luftfartstilsynet. Planen skal bygge på innspill fra tjenesteyterne som planen skal gjelde for og deres forretningsplaner, som i norsk sammenheng er Avinor. Forretningsplanen og den nasjonale planen skal ta hensyn til målene som er satt på fellesskapsnivå. Den nasjonale planen vedtas av den statlige myndighet som vedtar den på vegne av vedkommende stat, typisk et departement. Planen sendes så over til Kommisjonen senest 6 måneder etter at ytelsesmålene på unionsnivå er fastsatt, altså innen 21. august 2011. Kommisjonen vil så vurdere om de nasjonale planene har et innhold som er forenlig med og som bidrar tilstrekkelig til målene i Kommisjonsbeslutning 2011/121/EU. Ved eventuell uenighet om de nasjonale planene er tilstrekkelig ambisiøse, er det Kommisjonen som har det siste ordet.
Fra 2012 skal alle medlemsland inngå i en luftromsblokk (FAB). På sikt er det også et mål at ytelsesplanene skal gjelde luftromsblokkene som sådan, og ikke det enkelte deltakerlandet, fordi målene antas å være lettere å nå gjennom internasjonalt samarbeid. Da vil Kommisjonens kontroll gjelde blokkplanen, og det forberedende arbeidet med blokkplanen internt i blokken vil måtte reguleres gjennom avtalen som skal etablere luftromsblokken.
Merknader
Beslutningen er hjemlet i forording (EF) nr. 549/2004 (rammeforordningen) artikkel 11, 1 bokstav a, som igjen er hjemlet i den tidligere EF-traktatens artikkel 80 (2), og ytelsesforordningens artikkel 9.
Ytelsesstyring representerer et helt nytt grep, og det er således ikke noe gjeldende norsk lovgiving og politikk på området. Dette er første gang staten som regulatør skal stille krav overfor yter av flysikringstjeneste på effektivitet og kapasitet. Beslutningen gjennomføres som en ny norsk forskrift med hjemmel i luftfartsloven.
Det er ikke mulig ut i fra dette abstrakte regelverket å kalkulere økonomiske og administrative konsekvenser. Det er imidlertid ingen automatikk at de samme målene som er fastsatt på europeisk nivå skal gjelde for Avinor. Dette er imidlertid gjenstand for vurdering i den nasjonale ytelsesplanensom nasjonal tilsynsmyndighet i en prosess nå fremover utformer og som vil bli avgjørende for hvilke endelige økonomiske og administrative konsekvenser forordingen vil få. Det relevante kriteriet når man skal vurdere planen opp mot målene på europeiske nivå er om det bidras tilstrekkelig til oppnåelse av disse. Det er i denne prosessen viktig å finne en balanse mellom behovet for å bidra til måloppnåelse på den ene siden og å vedta krav som ikke gir Avinor økonomiske problemer på den andre siden.
Sakkyndige instansers merknader
Saken har ikke vært behandlet i Spesialutvalget for Transport.
Saken har ikke vært på høring, men det er sikret nødvendig involvering av berørte aktører gjennom formøter til møtene i komitologikomiteen Single Sky Commitee hvor alle regelverkene har vært diskutert, herunder denne forordningen
Vurdering
Det ligger i hele Single Sky-regelverket som Norge har sluttet seg til at ytelsene til flysikringstjenestene i det europeiske luftrommet skal forbedres, og er således i tråd med norsk politikk.
SD vil i arbeidet med å vedta den nasjonale planen for ytelsesstyring sørge for å involvere andre departementer gjennom den prosessen som anses som nødvendig for å sikre politisk forankring.
Det skal også presiseres at det ikke er noe automatikk i at EUs målkrav for neste referanseperiode tas inn i EØS-avtalen når disse er vedtatt. Kravene for neste referanseperiode må tas inn i EØS-avtalen som et eget regelverk.
Konklusjon:
Forordningen anses som EØS-relevant og akseptabel.
Status
Forordningen ble kunngjort 21. februar 2011. Saken har vært behandlet i Single Sky Committee der Norge er representert.