De vesentligste materielle endringene i forhold til gjeldende forordning er kravet om "godkjenning" av assesserende enhet. Hovedregelen er at assesserende enhet skal være akkreditert av et akkrediteringsorgan. Det åpnes også for at en medlemsstat kan velge at et "anerkjennelsesorgan" skal kunne "godkjenne" assesserende enhet ("recognition") i henhold til artikkel 9. Også en nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSA) skal kunne være assesserende enhet (artikkel 7). Dette forutsetter at medlemsstaten anerkjenner NSA særskilt som assesserende enhet. NSA må da oppfylle kravene til uavhengighet, og assessorfunksjonen må holdes adskilt fra NSAs øvrige funksjoner. Når en teknisk spesifikasjon for samtrafikkevne (TSI) krever bruk av den felles sikkerhetsmetoden kan teknisk kontrollorgan også gis oppgaven som assesserende enhet av initiativtakeren, se artikkel 6 nr. 4 annet ledd.

Assesserende enhet må i alle tilfeller oppfylle kriteriene i vedlegg II til forordningen. Infrastrukturforvaltere med sikkerhetsgodkjenning og jernbaneforetak med sikkerhetssertifikat kan være assesserende enhet, og får sin "godkjenning" gjennom sikkerhetsgodkjenning/sikkerhetssertifikat.

Videre er det i rettsakten satt ytterligere krav til hva som skal inn i assesserende enhets sikkerhetsvurderingsrapport (artikkel 15 og vedlegg III). En rapport skal inneholde beskrivelse av assesserende enhet, plan for vurdering, omfang/avgrensning, resultat av vurderingen, herunder avdekte avvik, samt en konklusjon.

Den som har tatt initiativ til endringen er ansvarlig for å behandle konklusjonene fra rapporten og dersom man er uenig med assesserende enhet skal dette forklares og dokumenteres. Initiativtaker skal avgi en skriftlig erklæring på grunnlag av forordningen og assesserende enhets sikkerhetsvurderingsrapport om at alle identifiserte farer og risiko ved disse er holdt på et akseptabelt nivå (artikkel 16). Erklæringen skal aksepteres av NSA ifm ibruktaking av strukturelle delsystemer og kjøretøy i visse tilfeller, jf. artikkel 2 pkt.3 b). Assesserende enhet skal oppfylle kravene til ISO/IEC 17020:2012 Generelle krav til drift av ulike typer organer som utfører inspeksjoner og være akkreditert eller anerkjent for sin kompetanse og evne til å vurdere de elementene de tar på seg å vurdere.

De nasjonale sikkerhetsmyndighetene skal i de årlige sikkerhetsrapportene til ERA rapportere om erfaringer med anvendelsen av forordningen.

Forordningen får anvendelse fra 21. mai 2015. Samtidig oppheves forordning (EF) nr. 352/2009.

Merknader

Gjeldende forordning (EF) nr. 352/2009 er gjennomført i norsk rett gjennom forskrift 12. mars 2010 nr. 401 om gjennomføring av kommisjonsforordning (EF) nr. 352/2009 om innføring av felles sikkerhetsmetode for risikovurderinger iht artikkel 6 pkt. 3a i direktiv 2004/49/EF (forskrift om felles sikkerhetsmetode for risikovurderinger). Den nye forordningen kan gjennomføres i norsk rett gjennom forskrift med hjemmel i jernbaneloven og jernbaneforskriften.

Forordningen krever, som det fremgår ovenfor, at en assesserende enhet skal være enten akkreditert, anerkjent av et anerkjennelsesorgan eller nasjonal sikkerhetsmyndighet anerkjent av medlemsstaten. Hovedregelen er at en assesserende enhet skal være akkreditert. En lignende akkrediteringsløsning er valgt ved gjennomføring av forordning 445/2011 om enhet med ansvar for vedlikehold av godsvogner i norsk rett. Det ble i den forbindelse lagt vekt på at en akkrediteringsordning vil være ressurseffektiv for norsk forvaltning, samtidig som det muliggjør en faglig oppfølging av sertifiseringsordningen over tid. Etter det tilsynet kjenner til vil de fleste andre landene velge en akkrediteringsløsning iht forordning 402/2013.

De andre alternativene som foreslås i forordningen er lite relevante for Norge. Det finnes ingen sk. "anerkjennelsesorganer" som nevnt i artikkel 7 b i Norge i dag. At Samferdselsdepartementet skal anerkjenne Statens jernbanetilsyn som assesserende enhet som skal holdes adskilt organisatorisk fra tilsynets øvrige virksomhet, må anses å være lite hensiktsmessig og ressursmessig krevende, særlig i lys av at det allerede finnes et akkrediteringsorgan i Norge, Norsk akkreditering, som kan utføre oppgaven.

Forordningen kan gjennomføres i norsk rett gjennom forskrift med hjemmel i jernbaneloven og jernbaneforskriften. Det er i den forbindelse nødvendig å angi hvilken anerkjennelsesmetode for assesserende enhet som er valgt nasjonalt, jf. artikkel 13.

Økonomiske og administrative konsekvenser

Det er ikke truffet noen endelig beslutning om hva slags anerkjennelsesordning som skal velges ved en eventuell gjennomføring av forordningen. En akkrediteringsordning kan innebære noen økte kostander for det private. Kravet til bruk av assesserende enhet inntrer imidlertid bare for vesentlige endringer ifm tekniske, driftsmessige eller organisatoriske endringer av betydning for sikkerheten. Og det er opp til initiativtakeren selv å vurdere om en endring er vesentlig. Uansett må kostnadene anses å være marginale om en ser an til kostandene for et helt prosjekt. For det offentlige antas kostandene å bli minimale, da Jernbaneverket kan bruke sin interne assesserende enhet som allerede er opprettet til dette formålet. Det er for øvrig ikke noe til hinder for at jernbaneforetak oppretter interne assesserende enheter.

De andre alternative anerkjennelsesordningene antas å medføre noe større administrative og økonomiske byrder å innføre, særlig for det offentlige. Et endelig valg bør gjøres i samråd med bransjen og de involverte aktørene, herunder Norsk akkreditering.

Sakkyndige instansers merknader
I forbindelse med gjeldende forordning ble det gjennomført en høring, da det i denne forordning ble stilt krav om av om det skal foretas en uavhengig vurdering av om den beskrevne metoden for risikovurdering er blitt anvendt korrekt, og kunne få vesentlig økte kostander for virksomhetene.

Statens jernbanetilsyn anfører at en akkrediteringsordning er å foretrekke, da det vil gi minst administrative byrder, og være i tråd med lignende ordninger i jernbanesektoren, særlig for sertifisering av enhet med ansvar for vedlikehold av godsvogner.

Vurdering
En gjennomføring av forordningen vil medføre noe økte kostander for private, særlig de som ønsker akkreditering som assesserende enhet og som ikke kan være dette i egenskap av infrastrukturforvalter, jernbaneforetak eller enhet med ansvar for vedlikehold. Disse kostnadene vil fordeles på initiativtakere, men bruken av assesserende enhet er ganske sjelden påkrevd, da det kun omfatter vesentlige endringer ifm tekniske, driftsmessige eller organisatoriske endringer av betydning for sikkerheten. Disse kostnadene er marginale i lys av kostandene for et helt prosjekt. For det offentlige antas kostandene å bli minimale, da Jernbaneverket kan bruke sin interne assesserende enhet som allerede er opprettet til dette formålet. Det er for øvrig ikke noe til hinder for at jernbaneforetak oppretter interne assesserende enheter. Den positive effekten av kravet er at det sikres at arbeidet som utføres av assesserende enhet er av en viss kvalitet, hvilket vil bidra positivt til det totale sikkerhetsbildet på jernbanen. Kost-nytteverdien av å gjennomføre forordningen må derfor antas å være positiv.

Forordningen er EØS-relevant og akseptabel for Norge. Det er ikke behov for tilpasningstekst.

Status
Forordningen ble publisert i Official Journal 3. mai 2013, og får anvendelse i medlemslandene fra 21. mai 2015.