BAKGRUNN (fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 1.12.2016)

Sammendrag av innhold
Forordning (EU) 1191/2014 er en revisjon av forordning (EF) nr. 1493/2007 om rapportering under den gamle "F-gassforordningen (Forordning (EF) nr. 842/2006). F-gassforordningen er innlemmet i EØS-avtalen og gjennomført i norsk rett, mens underforordning (EF) nr. 1493/2007 om rapportering ikke er innlemmet i EØS-avtalen (fordi EØS/EFTA-landene har unntak fra Artikkel 6 om rapportering i den gamle F-gassforordningen).

I 2014 ble Forordning 842/2006 erstattet av "den reviderte F-gassforordningen" (Forordning (EU) nr. 517/2014), og følgelig er det også blitt vedtatt reviderte versjoner av flere underforordninger. Underforordning 1191/2014 fastsetter formatet for rapportering.

Artikkel 19 i den reviderte F-gassforordningen fastsetter krav til rapportering av produksjon, import, bruk og destruksjon av F-gasser. Gasser som omfattes er beskrevet i vedlegg I og II i forordningen og data som skal rapporteres er nærmere beskrevet i vedlegg VII. Formålet med et felles rapporteringsformat er å sikre enhetlig rapportering og sammenlignbare data, i tillegg til å begrense den administrative byrden.

Forordning (EU) nr 1191/2014 pålegger bedrifter å rapportere data til EU-kommisjonen gjennom et elektronisk rapporteringsverktøy som er tilgjengelig fra EU-kommisjonens nettsider. Forordningen fastsetter også formatet for det elektroniske rapporteringsverktøyet.

Rapporteringskravene i artikkel 19 er plassert i kap V og gjelder generelt, men er først og fremst rettet inn mot data knyttet til drift og kontroll av nedfasingsregimet for HFK. Det samme gjelder for underforordningen.

Merknader

Rettslige konsekvenser
Den reviderte F-gassforordningen er hjemlet i Lisboa-traktaten (TEUV) art. 192(1) om miljøtiltak.

Den gamle F-gassforordningen (EF) nr. 842/2006, og tilhørende underforordninger, ble gjennomført i norsk rett 6. mai 2010 gjennom endringer i produktforskriftens kapittel 6a. Det ble imidlertid gitt unntak fra Artikkel 6 om rapportering, og underforordning 1493/2007 om rapportering ble følgelig ikke innlemmet i EØS-avtalen.

Den reviderte F-gassforordningen er vurdert EØS-relevant i spesialutvalget for miljøsaker, men det arbeides fortsatt med nødvendige EØS-tilpasningstekster, så denne er ikke gjennomført i norsk rett ennå.

Det vises til EØS-notat for den reviderte F-gassforordningen, hvor KLD anbefaler en tilpasning som innebærer at Norge ikke deltar EUs nedfasingsregime for hydrofluorkarboner (HFK). Følgelig foreslås det å unntas fra artikkel 14 til 19 i den reviderte F-gassforordningen.

Økonomiske og administrative konsekvenser
Forordningen vil ikke innebære vesentlige økonomiske og administrative konsekvenser for Norge.

Sakkyndige instansers merknader
Under vurdering

Rettsakten er behandlet ved skriftlig prosedyre i spesialutvalget for miljø, der berørte departementer er representert. Spesialutvalget vurderte rettsakten som ikke EØS-relevant.

Vurdering
Den reviderte F-gassforordningen er vurdert EØS-relevant i spesialutvalget for miljøsaker, men det arbeides fortsatt med nødvendige EØS-tilpasningstekster. Underforordningen om rapportering må vurderes i sammenheng med basisrettsakten.

Vurdering av behov for tilpasning:
Relevansen til artikkel 19 i forordning (EU) nr. 517/2014 avhenger av hvorvidt Norge skal delta i EUs kvotesystem for HFK. Selv om rapporteringskravene omfatter data bredere enn det som vil brukes for nedfasingsregimet for HFK, mener Klima- og miljødepartementet at dette ikke nødvendiggjør innlemmelse av underforordningen. Det vises til at den forrige underforordningen om rapportering (forordning (EC) nr. 1493/2007) ikke ble innlemmet i EØS-avtalen. Dersom det er behov for en viss datainnsamling fra Norge kan dette trolig rapporteres til EU uavhengig av om vi implementerer underforordningen. Blant annet har Norge, gjennom avgiftssystemet, allerede i dag lett tilgang til data om import og eksport.

Innholder informasjon unntatt offentlighet, jf. offl. § 13

Status
Forordningen er vedtatt og ble publisert i Official Journal of the European Union 30. Oktober 2014. Den trådte i kraft i EU 19. november 2014, og ble gjort gjeldende i EU 1. januar 2015.