BAKGRUNN (fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 7.12.2023)

Undersøkelser gjort av Europakommisjonen viser at gjennomføringen av direktiv 2008/48/EF om forbrukerkredittavtaler har vært delvis effektiv for å oppnå høyt nivå på forbrukerbeskyttelsen. Bakgrunnen for at gjennomføringen av direktiv 2008/48/EF bare har vært delvis effektiv, skyldes både direktivet i seg selv – eksempelvis upresis språk -, men også faktorer som digitalisering, praktisk anvendelse og håndheving i medlemsstatene, i tillegg til det faktum at visse aspekter av forbrukerkredittmarkedet ikke er omfattet av direktivet.

Harmonisering og ufravikelighet

Direktiv 2023/2225 er, som direktiv 2008/48/EF, fullharmonisert. Medlemsstatene kan derfor ikke innføre regler som avviker fra direktivet så langt kredittavtalen og det aktuelle forholdet er omfattet av direktivets virkeområde, se her artikkel 42 nr. 1 og fortalen punkt 13 og 14. Medlemsstatene står fremdeles fritt til å gi tilsvarende regler som direktivet på kredittavtaler som faller utenfor direktivets virkeområde - så langt slike regler er i samsvar med alminnelig EU-rett. På samme vilkår kan det gis nasjonale regler som regulerer forhold som ikke er regulert i direktiv (EU) 2023/2225 - også for kredittavtaler som for øvrig er omfattet av direktiv (EU) 2023/2225, herunder der hvor direktivet angir at kun enkelte av direktivets regler skal gjelde for visse kredittavtaler – se fortalen punkt 23.

Medlemsstatene skal sikre at forbrukere ikke ved avtale kan frasi seg de rettigheter de har etter direktivet jf. artikkel 42.

Hvilke kredittavtaler som omfattes

Direktivet omfatter kreditt som ytes til forbrukere jf. artikkel 2 nr. 1. For å styrke forbrukerbeskyttelsen er virkeområdet for direktiv (EU) 2023/2225 på flere punkter utvidet sammenlignet med direktiv 2008/48/EF. Blant annet omfattes nå også kredittavtaler hvor kredittbeløpet er under 200 euro. Direktivet omfatter imidlertid ikke kreditter over 100 000 euro jf. artikkel 2 bokstav c. Direktiv (EU) 2023/2225 omfatter leie- og leasingavtaler hvor forbrukeren har en opsjon for å kjøpe. Videre omfattes nå også kreditt i form av overtrekk som tilbakebetales innen én måned, kreditt som ytes rentefritt og uten andre kostnader, samt kreditt som skal tilbakebetales innen tre måneder og bare ubetydelige kostander tilkommer for forbrukeren jf. fortalen punkt 15. For enkelte av de nevnte kredittavtalene, åpner direktivet for nasjonale valg hvor visse krav i direktivet kan fravikes. Andre kredittavtaler som omfattes av direktivet, er «Kjøp nå, betal senere»- avtaler.

Visse avtaler om betalingsutsettelse faller utenfor direktivets virkeområde. Forutsetningen er at det ikke er en tredjepart involvert i avtalen, at betalingsutsettelsen gjelder kreditt for varer eller tjenester og at kreditten skal tilbakebetales i sin helhet innen 50 dager etter levering av varen eller tjenesten. For store nettbaserte tilbydere av varer eller tjenester, som har tilgang til stor kundemasse, skal unntaket kun gjelde dersom full tilbakebetaling skal skje innen 14 dager jf. artikkel 2 nr. 2 bokstav h.

Direktivet gjelder ikke for abonnementsavtaler eller betaling for løpende ytelser. Utenfor direktivet faller også boliglån. Usikret kreditt over 100 000 euro som benyttes til å renovere bolig, skal omfattes av direktivet.

Direktivets virkeområde er regulert i artikkel 1 til 3, hvor artikkel 3 inneholder direktivets definisjoner, herunder definisjon av «forbruker», «kredittyter», «kredittavtale» og en rekke andre sentrale begreper som benyttes i direktivet og som derfor har betydning for fastlegging av direktivets virkeområde.

Markedsføring, alminnelig opplysningsplikt, opplysningsplikt før avtale inngås og forklaringsplikt

Direktivet inneholder særskilte regler om opplysninger ved markedsføring av kreditt. Direktivet skal også sikre at forbrukeren mottar opplysninger om kredittavtalen i god tid før inngåelse av kredittavtale. Informasjon skal gis ved bruk av et standardisert kredittopplysningsskjema inntatt i vedlegg I til direktivet. Forbrukeren skal få de mest essensielle opplysningene samlet på første side, slik at forbrukeren kan se disse ved å kaste et blikk på dokumentet – det gjelder også når opplysningene presenteres på en mobiltelefon. Dersom pre-kontraktuelle opplysninger gis til forbrukeren mindre enn én dag før kredittavtale inngås, skal kredittyter eller låneformidleren tidligst etter en dag, men innen syv dager, etter at kredittavtale er inngått gi forbrukeren en påminnelse om at forbrukeren kan gjøre gjeldende en angrerett. Medlemsstatene kan videre gi nasjonale regler om at kredittyteren skal være bundet av pre-kontraktuell informasjon som er gitt til forbrukeren.

For visse kredittavtaler, gis det regler om lempeligere krav til pre-kontraktuell informasjon. For øvrig inneholder direktivet regler som skal sikre forbrukeren tilstrekkelige forklaringer om den foreslåtte kredittavtalen, herunder aksessoriske tjenester. Se nærmere artikkel 8 til 12. Artikkel 13 gir regler om personlig tilbud basert på automatisert behandling av personopplysninger.

Produktpakker og -binding

Medlemsstatene står fritt til å ha nasjonale regler som forbyr produktbinding. Produktpakker er i utgangspunktet tillatt. Der forsikringsprodukt inngår i produktpakken, skal forbrukeren ha minst tre dager på seg til å vurdere vilkårene. Medlemsstatene kan innføre standardiseringskrav for forsikringsprodukter, slik at forbrukerne enklere kan sammenligne produktpakkene. Direktivet har dessuten regler som skal hindre indirekte samtykke til inngåelse av kredittavtaler eller kjøp av tilleggsytelser. Se nærmere regler i artikkel 14 og 15.

Direktive gir regler som skal sørge for å unngå at pasienter som har overlevd kreft og som har vært kreftfri i lang tid blir behandlet urettferdig i forbindelse med finansielle tjenester.

Rådgivning

Forbrukerne skal bli gjort oppmerksomme på hva som utgjør rådgivningstjenester, samt hvorvidt slike tjenester tilbys. Medlemsstatene kan forhindre kredittytere og låneformidlere i å benytte betegnelser som «råd» og «rådgiver». Direktivet stiller krav til utførelsen av rådgivningstjenester. Rådgivningstjenester er regulert i artikkel 16.

Negativt salg mv.

Direktivet forbyr i artikkel 17 negativt salg av kreditt, herunder uoppfordret å sende kredittkort til forbrukeren, ensidig å øke en eksisterende kredittgrense, eller å uoppfordret tillate overtrekk. Å tilby kreditt uoppfordret utenfor faste forretningslokaler skal være forbudt.

Kredittvurdering og bruk av databaser

Før kredittavtale inngås skal kredittyteren foreta en kredittvurdering. Nærmere regler om krav til kredittvurdering og bruk av kredittdatabaser finnes i artikkel 18 og 19. Kreditt skal bare gjøres tilgjengelig dersom resultatet av kredittvurderingen indikerer at forbrukeren kan oppfylle forpliktelsene etter avtalen på de tilbudte vilkår.

Kredittavtalen

Direktivet regulerer ikke kontraktsrettslige forhold som gjelder gyldigheten av en kredittavtale, og medlemsstatene kan derfor opprettholde eller innføre nasjonale regler om gyldighet når disse er i samsvar med EU-retten. Kredittavtalen skal inneholde alle de nødvendige opplysninger på en klar og konsistent måte. Nærmere krav til kredittavtalens form og innhold fremgår av artikkel 20 og 21.

Endringer av kredittavtalen og endringer i kredittrenten

Direktivet stiller enkelte krav i forbindelse med endring av kredittavtaler. Nasjonal rett kan gi regler om hvilke endringer som tillates i kredittavtaler, herunder betingelser for og gyldigheten av avtaleendringer. Særskilte regler skal sikre åpenhet om rentefastsetting før avtaleinngåelse og under kredittavtalens løpetid, se artikkel 22 og 23.

Brukskontokreditt og overtrekk

Brukskontokreditt og overtrekk er stadig mer vanlige former for forbrukerkreditt. Derfor er det behov for å regulere disse finansielle produktene for å øke nivået av forbrukerbeskyttelse og unngå gjeldsproblemer. Det er en fare for at forbrukere ikke kan betale dersom kreditorene bestemmer seg for å be om umiddelbar tilbakebetaling. Derfor er forbrukerrettigheter med hensyn til brukskontokreditt og overtrekk fastsatt i artikkel 24 og 25.

Angrerett og førtidig tilbakebetaling

Forbrukere bør ha angrerett uten straff og uten plikt til å gi begrunnelse. For å øke rettssikkerheten bør imidlertid angrefristen uansett utløpe 12 måneder og 14 dager etter inngåelsen av kredittavtalen dersom forbrukeren ikke har mottatt avtalevilkårene og -opplysningene i samsvar med direktivet. Angrefristen bør ikke utløpe dersom forbrukeren ikke har blitt informert om angreretten.

Når en forbruker trekker seg fra en kredittavtale som forbrukeren har mottatt varer i forbindelse med, særlig fra et kjøp på avbetaling eller fra en leie- eller leasingavtale som gir en forpliktelse til å kjøpe, berøre direktivet ikke regulering fra medlemsstatene når det gjelder spørsmål som angår retur av varene eller relaterte spørsmål. Forbrukeren har rett til å foreta førtidig tilbakebetaling av kreditten. Ved bruk av en slik rett skal kredittkostnadene reduseres tilsvarende. Medlemsstatene kan fastsette at kredittyteren bare kan kreve kompensasjon for førtidig tilbakebetaling når kredittbeløpet skal tilbakebetales over en periode som overstiger 12 måneder og at kredittbeløpet overstiger et beløp fastsatt av medlemsstaten. Beløpet kan ikke overstige 10 000 euro.

Angrerett og førtidig tilbakebetaling er nærmere regulert i artikkel 26 til 29.

Beregning av effektiv rente og tiltak for å redusere kredittkostnadene

Effektiv rente skal beregnes i samsvar med regler i artikkel 30 og vedlegg III til direktivet.

Fastsettelse av tak på kredittrenter, på effektiv rente eller på de totale kostnadene for kreditten til forbrukeren er en vanlig praksis i en rekke medlemsstater. Et slikt rentetak har vist seg å være gunstig for å beskytte forbrukerne mot for høye kredittrenter, effektiv rente eller totale kredittkostnader for forbrukeren. I den forbindelse bør medlemsstatene kunne opprettholde sin nåværende regulering. I et forsøk på å øke forbrukerbeskyttelsen uten å pålegge medlemsstatene unødvendige begrensninger, bør det finnes tilstrekkelige tiltak, for eksempel tak m., for effektivt å forhindre misbruk og for å sikre at forbrukere ikke belastes med altfor høye kredittrenter, effektiv rente eller totale kredittkostnader for forbrukeren.

For å sikre åpenhet bør Europakommisjonen gjøre slike tiltak innført av medlemsstatene offentlig tilgjengelige, i en kortfattet og klar form. Se nærmere artikkel 31.

Profesjonskrav og god forretningsskikk

Artikkel 32 til 33 stiller enkelte kompetansekrav og krav til god forretningsskikk for kredittyter og låneformidler.

Opplæringstiltak og tiltak for å hjelpe forbrukere med gjeldsproblemer

For å øke muligheten for at forbrukere kan ta informerte valg når de tar avgjørelser relatert til kredittavtaler og gjeld, skal medlemsstatene fremme tiltak som legger til rette for opplæring av forbrukere om ansvarlig kredittpraksis og gjeldshåndtering. Gitt de betydelige konsekvensene av tvangsfullbyrdelsesprosessen for kreditorer og forbrukere og potensielt for finansiell stabilitet, er det nødvendig for kreditorer å håndtere fremvoksende kredittrisiko på et tidlig stadium og å iverksette nødvendige tiltak for å sikre at de utøver, der det er hensiktsmessig, rimelig henstand før tvangsfullbyrdelse igangsettes. Forbrukere som har problemer med å oppfylle sine økonomiske forpliktelser, kan dra nytte av spesialisert hjelp til å håndtere gjelden, og medlemsstatene skal derfor sørge for at gjeldsrådgivning er tilgjengelig for forbrukeren. Direktivet inneholder nærmere bestemmelser om opplæringstiltak og tiltak for å hjelpe forbrukere med gjeldsproblemer i artikkel 34 til artikkel 36.

Godkjennings-, registrerings- og tilsynsordning med ikke-kredittinstitusjoner og ikke-betalingsinstitusjoner

Medlemsstatene skal sikre at kredittytere og låneformidlere er underlagt hensiktsmessige godkjenningsprosess, registrering og tilsynsordning underlagt en uavhengig og kompetent myndighet. Nærmere regler fremgår av artikkel 37 og 38.

Overdragelse av rettigheter og tvisteløsning

Overdragelse av kredittyters rettigheter etter en kredittavtale bør ikke føre til at forbrukeren blir dårligere stilt. Forbrukeren bør også være behørig informert når kredittavtalen overdras til en tredjepart. Men der den opprinnelige kreditor, etter avtale med erververen, fortsetter å betjene kreditten overfor forbrukeren, har forbrukeren ingen vesentlig interesse av å bli informert om oppdraget. Forbrukere bør for øvrig ha tilgang til adekvat og effektiv utenrettslig tvisteløsning. Nærmere regler om overdragelse av rettigheter og utenrettslig tvisteløsning er gitt i artikkel 39 og 40.

Andre bestemmelser

Artikkel 4 gir regler om at det ved omregning av beløp som i direktivet er angitt i euro til nasjonal valuta i medlemsstaten, skal det initialt anvendes den offisielle vekslingskursen den 19. november 2023. Beløp kan avrundes i etterkant av omregning, forutsatt at verdien av avrundet beløp ikke overstiger 10 euro. Artikkel 5 bestemmer at opplysninger som etter direktivet skal gis til forbrukeren, skal gis kostnadsfritt for forbrukeren uavhengig av medium som benyttes. Artikkel 6 fastslår at forbrukere med lovlig opphold i EU ikke skal diskrimineres på grunnlag av nasjonalitet eller bosted i EU.

Direktivet gir i artikkel 41 regler om utpeking av kompetent myndighet. Artikkel 44 gir regler om sanksjoner for brudd på bestemmelser som gjennomfører direktivet i nasjonal rett. Artikkel 45 gir nærmere regler om utøvelse av Europakommisjonens delegerte myndighet etter artikkel 30 nr. 5. Europakommisjonen skal evaluere direktivet første gang innen 20. november 2029, og deretter hvert fjerde år. Nærmere regler om evalueringen fremgår av artikkel 46. Artikkel 47 opphever direktiv 2008/48/EF og gir nærmere overgangsregler. For eksisterende kredittavtaler pr. 20. november 2026, skal regler som gjennomfører direktiv 2008/48/EF gjelde frem til kredittavtalen avsluttes. For tidsubestemte kredittavtaler, skal likevel enkelte regler i direktiv (EU) 2023/2225 gjelde fra 20. november 2026. Det fremgår av artikkel 48 at medlemsstatene skal vedta og offentliggjøre regler som gjennomfører direktivet i nasjonalrett innen 20. november 2025. Reglene skal settes i kraft 20. november 2026. Regler om direktivets ikraftsetting og adressater er gitt i artikkel 49 og 50.

Vurdering

Foreløpig vurdering er at direktivet er EØS-relevant og akseptabelt.

Forslaget vil få økonomiske- og andministrative konsekvenser for kredittytere, låneformidlere, forbrukere som inngår kredittavtaler, tilsynsmyndigheter og offentlig forvaltning. Rekkevidden av disse konsekvensene vil bli vurdert i forbindelse med høringsnotatet og gjennomføring av direktivet i norsk rett.

Innholder informasjon unntatt offentlighet, jf. offl. § 13

Status

Justis- og beredskapsdepartementet  vil sende forslag til gjennomføring av direktivforslaget i norsk rett på høring.