(fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 29.1.2025)

Beskrivelse

Bakgrunn

Europaparlaments- og rådsdirektiv av 11.desember 2018 om å fremme bruken av energi fra fornybare kilder, opphevet med virkning fra 1. januar 2021 det tidligere fornybardirektivet (2009/28/EF) som ble vedtatt i EU desember 2008 og innlemmet i EØS- avtalen den 19. desember 2011. Fornybardirektivet (2018) er en del av Ren energi-pakken som ble vedtatt i 2018 og 2019 og som støtter opp om EUs mål på energi- og klimaområdet.

Direktivet ble revidert og endret i 2023. Endringene av 2023 er ikke omtalt her.

Se også: Spørsmål og svar om fornybardirektivet - regjeringen.no.

Hovedinnhold

Direktivet etablerer et felles rammeverk for å fremme energibruk fra fornybare energikilder, d.v.s. vindenergi, solenergi, geotermisk energi, energi fra omgivelsene, tidevanns- og bølgeenergi og annen havenergi, vannkraft, biomasse, gass fra fyllplasser, gass fra renseanlegg og biogass. Direktivet gir felles regler om utforming av støttesystemer for fornybar elektrisitetsproduksjon, om sluttbrukere med egen produksjon av fornybar energi, om bruk av fornybar energi i varme- og kjølesektoren og i transportsektoren, om regionalt samarbeid mellom land, om opprinnelsesgarantier, om organisering av konsesjonsprosesser og tidsfrister, om administrative prosedyrer og informasjon og opplæring. Fornybardirektivet etablerer også bærekraftskriterier for biobrensler (dvs. flytende biodrivstoff, biogass og faste biobrensler) som dokumenterer innslaget av fornybar energi og hindrer dobbelttelling over landegrenser. De felles rammebetingelsene som direktivet etablerer er derfor viktig for norske aktører som tilbyr eller etterspør biobrensler eller biodrivstoff.

Direktivet setter et overnasjonalt og kollektivt bindende mål for EU-landene om minst 32 prosent fornybarandel i forbruket for EU samlet innen 2030. Det er ikke lenger bindende fornybarmål for det enkelte medlemsland, slik det var i fornybardirektivet (2009). Hvert enkelt medlemsland fastsetter en bane for sine nasjonale bidrag til målet for perioden 2020-2030, som til sammen skal føre til at EU når det samlede 2030-målet. Medlemslandene kunne ikke etter 1. januar 2020 ha startpunktet for banen for fornybarandel som var lavere enn det nasjonale målet som ble satt for 2020 i forrige direktiv. Kravene til rapportering og oppfølging av medlemslandenes målsetninger er nedfelt i forordningen om energi- og klimaplaner (styringssystem-forordningen) (se eget EØS-notat). (artikkel 1 og 3).

Artikkel 2 justerer og utvider flere definisjoner fra fornybardirektivet (2009) og fastsetter også nye definisjoner. Definisjonene brukes i andre rettsakter og krysshenvisninger.

Direktivets artikkel 4-6 fastsetter prinsipper som skal gjelde for medlemslandene ved utforming av støtteordninger for elektrisitet fra fornybare energikilder. Artikkel 4 tydeliggjør at medlemsland kan gi støtte til fornybar energiproduksjon, dersom visse kriterier er oppfylt.

Støtteordningene skal utformes slik at de ikke skaper unødige forstyrrelser i elektrisitetsmarkedet, og skal gi insentiver til integrering av fornybar elektrisitet på en markedsbasert måte, i tillegg til å ta hensyn til systemkostnader. Støtten til fornybar elektrisitetsproduksjon skal tildeles på en åpen, gjennomsiktig, konkurransedyktig, ikke- diskriminerende og kostnadseffektiv måte.

Medlemsland kan velge å åpne sine støtteordninger for produksjon lokalisert i et annet medlemsland, og kan begrense det til land med fysiske mellomlandsforbindelser.  Dersom det innføres økonomisk støtte, skal ordningen være stabil og forutsigbar. Medlemslandene skal endre støtteordninger ut fra objektive kriterier, og skal vurdere støtteordningers effektivitet minst hvert femte år.

Beregningsmetode for fornybarandelen er oppført i artikkel 7 og er noe justert fra fornybardirektivet (2009).

Artikkel 8-13 omhandler de ulike samarbeidsmekanismene som medlemslandene kan velge å ta i bruk for å nå fornybarmålet og inneholder mindre justeringer fra fornybardirektivet (2009). De ulike samarbeidsmekanismene er statistiske overføringer mellom medlemsland (artikkel 8), felles prosjekter mellom henholdsvis medlemsland (artikkel 9 og 10) og medlemsland og tredjeland (artikkel 11 og 12) og felles støttesystemer (artikkel 13).

En kapasitetsutvidelse av et eksisterende anlegg, skal behandles som produksjon fra nytt anlegg (artikkel 14).

Artikkel 15 fastsetter generelle krav om at nasjonale regler og fremgangsmåter for autorisering, sertifisering og tillatelse til å investere i, bygge og drive produksjonsanlegg og tilhørende nettanlegg, varme eller kjøling fra fornybare kilder, foredling av biomasse, fornybare drivstoffer av ikke-biologisk opprinnelse m.m. er forholdsmessige og nødvendige. Mange av kravene har paralleller i energieffektiviseringsdirektivet og elmarkedsdirektivet. Der det finnes EU-standarder, skal disse brukes. I bygningsbestemmelsene (building regulations and codes) skal myndighetene sørge for å kreve et minimumsnivå av energi fra fornybare kilder i nye og oppussede bygninger. Kravene skal reflektere og være i samsvar med metoden for beregning av kostnadsoptimalitet i direktiv 2010/31/EU (bygningsenergidirektiv II). Myndighetene skal fremme fornybar oppvarming/avkjøling og energieffektivitet. .

Direktivets artikkel 16 fastsetter nye krav om organisering og varighet av konsesjonsprosesser for fornybar energiproduksjon. Medlemslandene skal etablerere eller tilordne en eller flere administrative kontaktpunkter for konsesjonsprosesser. Søkeren skal veiledes gjennom den administrative søknadsprosessen på en oversiktlig måte. Søkerne skal kunne legge fram relevante dokumenter digitalt. Det skal utgis en veileder for prosedyrer for utviklere av prosjekter innen fornybar energi. Det fastsettes krav om at saksbehandlingstiden ikke skal overskride to(tre) år. Videre er det krav om maksimal saksbehandlingstid på ett (to) år for anlegg under 150 kW.  Demonstrasjonsprosjekter og installasjoner med kapasitet på mindre enn 10,8 kW skal kunne få tilknytning til distribusjonsnett kun etterfulgt av en enkel melding til nettselskapet. Oppgradering og utvidelse som ikke antas å ha negative miljømessige eller samfunnsmessige virkninger skal også tillates kun etter enkel melding (artikkel 17).

Artikkel 18 viderefører artikkel 14 i fornybardirektivet (2009). Medlemslandene skal sørge for tilgjengelig informasjon om støtteordninger for energitiltak for alle relevante aktører, herunder sårbare forbrukere med lav inntekt. sluttbrukere med produksjon av fornybar energi til eget bruk,  energisamfunn og byggenæringen. De skal også sørge for at markedet har informasjon om nytte, kostnader og energieffektivitet ved forskjellig utstyr som kan bruke energi fra fornybare kilder. Det skal foreligge retningslinjer for planleggere og arkitekter slik at disse kan ta best mulige valg i bygg- og rehabiliteringsprosesser.

Direktivet utvider anvendelsesområdet for opprinnelsesgarantier til å inkludere all fornybar energi, herunder fornybar gass, varme og kjøling. Ordningen med opprinnelsesgarantier skal ikke ha noen effekt på medlemslands beregning av fornybarandel i artikkel 7. Medlemslandene skal utstede opprinnelsesgarantier på forespørsel fra produsenter av fornybar energi. Kraftleverandører som markedsfører andeler av kraften de tilbyr som fornybar skal bruke opprinnelsesgarantier som dokumentasjon for andelen fornybar kraft i deres energimiks. Opprinnelsesgarantier fra tredjeland skal ikke omfattes, unntatt hvis Kommisjonen har undertegnet en avtale om gjensidig anerkjennelse av opprinnelsesgarantier (artikkel 19).

Direktivet fastsetter krav om at medlemslandene skal vurdere å utvide gassnettet for integrering av gass fra fornybare kilder (biogass) der det er relevant. Medlemslandene skal i slike tilfeller kreve at nettoperatører utsteder tekniske regler om nettilknytning for fornybar gass, i tråd med reglene i tredje gassdirektiv (direktiv 2009/73/EC). Nettoperatørene skal også offentliggjøre tilknytningstariffer for fornybare gasskilder, basert på transparente og ikke-diskriminerende kriterier. Medlemslandene skal vurdere utvikling av fjernvarmeinfrastruktur, for å legge til rette for utviklingen av varme og kjøling fra biomasse, sol og termisk varme. Vurderingene skal inkluderes i de integrerte klima- og energiplanene og der det er relevant, skal det tas skritt for å utvikle slik infrastruktur (artikkel 20).

Direktivet inneholder nye rettigheter for sluttbrukere med produksjon av fornybar energi til eget bruk og energisamfunn. Sluttbrukere med produksjon av fornybar energi til eget bruk skal kunne selge overskuddskraft uten å bli pålagt uhensiktsmessige administrative prosedyrer eller avgifter som ikke er kostnadsreflekterende. Samtidig skal disse samtidig være med på å dekke en forholdsmessig og rimelig andel av kostnadene når overskuddskraft mates inn i nettet. De skal beholde sine rettigheter som sluttbrukere, selv om de mater fornybar kraft inn i nettet. Sluttbrukere som bor i samme enhet, som en boligblokk, skal kunne samarbeide om produksjon og salg av elektrisitet. Sluttbrukere med produksjon av fornybar energi til eget bruk skal kunne motta godtgjørelse som gjenspeiler markedsverdien av elektrisiteten som mates inn i kraftnettet.

Fornybare energisamfunn er juridiske enheter, hovedsakelig bestående av husholdningskunder, som kan produsere, forbruke, lagre og selge fornybar energi. Energisamfunnenes hovedformål er å bidra til miljømessige, økonomiske og sosiale fordeler for medlemmene. Deltakelse i et fornybart energisamfunn skal være frivillig. Medlemslandene skal etablere rammevilkår som legger til rette for utviklingen av fornybare energisamfunn. Fornybare energisamfunn skal samtidig være med på å dekke en forholdsmessig og rimelig andel av kostnadene i strømnettet (artikkel 21 og 22),

Artikkel 23 har som formål å utnytte potensialet for fornybar energi i varme- og kjølesektoren. Medlemsland skal tilstrebe en økning i fornybarandelen i sektoren for varme og kjøling med 1,3 prosentpoeng årlig i periodene 2021-2025 og 2026-2030, med utgangspunkt i 2020. Medlemsland som har en varme- og kjølesektor med en fornybarandel på over 60 prosent anses som å allerede ha oppfylt dette kravet.

Artikkel 24 skal stimulere overgang til fornybar energi i fjernvarme og fjernkjøling. Leverandører av fjernvarme og fjernkjøling må oppgi informasjon til forbrukere om virkningsgrader og fornybarandel i sine anlegg og forbrukere skal ha muligheten til å kople seg fra ineffektive anlegg. Medlemsland skal tilstrebe en årlig økning i fornybarandelen i fjernvarme og fjernkjøling på ett prosentpoeng i periodene 2020-2025 og 2026-2030. I medlemsland hvor andelen fornybar energi og spillvarme i fjernvarme utgjør mer enn 60 prosent, eller hvor over 90 prosent av fjernvarmesalget kommer fra effektive anlegg, anses dette kravet å være oppfylt.

Artiklene 25-28 dreier seg om fornybar energi i transportsektoren og Unionsdatabasen. I artikkel 25 om integrering av fornybar energi i transportsektoren, stilles det krav om minst 14 prosent fornybar energi i transportsektoren innen 2030. I fornybardirektivet (2009) var dette målet satt til ti prosent i 2020. Det er nytt at det stilles krav om at medlemslandene skal oppfylle andelen gjennom å pålegge drivstoffleverandører en forpliktelse.

Det stilles i tillegg et nytt delkrav om bruk av avansert biodrivstoff og biogass, definert som biodrivstoff og biogass laget av råstoff på del A i listen i vedlegg IX (A-råstoff). Kravet er på 0,2 prosent i 2022, og øker til ett prosent i 2025 og 3,5 prosent i 2030. 

Det er også nytt at bruk av fornybare drivstoff av ikke-biologisk opprinnelse skal regnes med i oppfyllelsen av kravet på 14 prosent. Resirkulert karbondrivstoff kan regnes med.

Artikkel 26 er ny og inneholder særlige regler for biodrivstoffer, flytende biobrensler og fast biomasse framstilt av mat- og fôrvekster. Artikkelen angir begrensninger på bruk av biodrivstoff fra mat- og fôrvekster i transportsektoren og en gradvis utfasing av biodrivstoff definert til å ha høy risiko for indirekte arealbruksendringer (ILUC). Disse begrensningen gjelder kun for beregningen av oppfyllelse av fornybarmål i direktivet, ikke forbud mot eller begrensninger på omsetning av denne typen drivstoff som sådan.

Begrensningen på bruk av biodrivstoff, flytende biobrensler og biomassebrensler fra mat- og fôrvekster innebærer at bruken ikke kan være mer enn ett prosentpoeng høyere enn andelen av slike drivstoffer var i sluttforbruket av energi til vei- og jernbane i medlemsstaten i 2020, og maksimalt 7 prosent. Medlemsstatene kan sette en lavere grense enn dette, og det er også lov å skille ut ulike typer råstoff, for eksempel oljeholdige vekster. Dersom et medlemsland setter et lavere tak for hvor mye biodrivstoff og flytende biobrensler fra mat- og fôrvekster kan bidra, reduseres den totale forpliktelsen på 14 prosent tilsvarende, men maksimalt med 7 prosentpoeng.

Artikkel 27 gir beregningsregler for minsteandelen av fornybar energi i transportsektoren i artikkel 25. Det er noen endringer i beregningsmetodikken fra fornybardirektivet (2009). Flere typer drivstoff er nå inkludert i beregningsgrunnlaget, for eksempel naturgass, fornybare drivstoff av ikke-biologisk opprinnelse og resirkulert karbondrivstoff. Det er innført et tak på 1,7 prosent biodrivstoff av B-råstoff, ved beregning av oppfyllelsen av minimumsandelen på 14 prosent fornybar energi i transport. Artikkelen har nye og økte multiplikatorer sammenliknet med 2009-direktivet. Fornybar elektrisitet til veitransport har fått en multiplikator på fire, jernbanetransport har en multiplikator på 1,5 og luftfart og skipsfart har en multiplikator på 1,2 ganger energiinnholdet. Artikkel 27 angir videre en ny og detaljert beregningsmetode for å avgjøre fornybarandelen i elektrisitet brukt direkte i transport og elektrisitet brukt til å produsere fornybare drivstoff av ikke-biologisk opprinnelse.

Artikkel 28 gir andre bestemmelser om fornybar energi i transportsektoren som skal gi bedre kontroll og sporing av fornybart drivstoff. Artikkel 28 etablerer Unionsdatabasen og innfører plikt til å rapportere i Unionsdatabasen for relevante aktører. Bestemmelsen innebærer en overordnet føring om samarbeid mellom nasjonale systemer og mellom nasjonale systemer og frivillige ordninger og kontrollører, herunder utveksling av opplysninger. Hensikten er å redusere risikoen for at samme mengde fornybare drivstoff telles flere ganger i EU. Medlemsstatene skal ha tilgang til unionsdatabasen, noe som styrker muligheten for kontroll med overholdelse av bærekraftskriterier og krav til klimagassreduksjoner for aktører som skal etterleve slike krav, blant annet under kvoteregelverkene og i omsetningskravene.

Artiklene 29-33 handler om bærekraftskriterier og krav om reduksjon av klimagassutslipp for biodrivstoff og biobrensler.

Artikkel 29 utvider virkeområdet for bærekraftskriterier og krav til klimagassreduksjon og omfatter nå også anlegg som produserer elektrisitet, varme og kjøling eller brensler. Det er nye bærekraftskriterier for skogsbiomasse og enkelte justeringer i resten av kriteriene, f.eks. skjerpede krav til klimagassreduksjon.

Nye krav til oppfyllelse av bærekraftskriteriene for faste og gassformige biobrensler som brukes i anlegg som produserer elektrisitet, varme, kjøling eller brensel over en viss terskelverdi. Dette er nye krav som gjelder for nye typer bruksområder. Det er også nytt krav til biodrivstoff og brensler produsert av avfall og rester fra landbruksarealer. Artikkel 30 dreier seg om kontroll av at bærekraftskriteriene og reduksjon av klimagassutslipp er oppfylt. Artikkelen presiserer krav til massebalanse og oppstiller nye krav to behandling av opplysninger om bærekraft ved prosessering. Direktivet styrker kontrollregimet for biodrivstoff og biobrensler og har blant annet krav til at myndighetene skal gjennomføre tilsyn. Det er enkelte endringer sammenliknet med 2009-direktivet. Det er tydeligere hva som menes med geografisk lokasjon og håndtering av opplysninger ved prosessering. Det er nytt at informasjon om støtte skal inkluderes. Det er også nytt at Kommisjonen kan gi medlemsstater adgang til å kreve ytterligere dokumentasjon for partier med biodrivstoff eller biobrensel som er dekket av en frivillig eller nasjonal ordning som er godkjent av EU-kommisjonen.

Artikkel 31 angir metodikken for beregning av klimagassutslipp for biodrivstoff og biobrensler. Metodikken videreføres fra 2009-direktivet, men utvides til å også omfatte beregning av livsløpsutslipp fra faste og gassformige biobrensler (brukt til produksjon av el., varme, kjøling eller brensler).

Artikkel 33 omhandler EU-kommisjonens overvåkning av opprinnelsen til biodrivstoffer, flytende biobrensler og biomassebrensler som brukes i Unionen og virkningen produksjonen av det har på arealbruk. Overvåkningen skal være bygd på medlemsstatenes integrerte nasjonale energi- og klimaplaner etablert under styringssystemforordningen.

De avsluttende artiklene i direktivet (Artikkel 34-39) omfatter prosedyrer for delegering av myndighet, delegerte rettsakter, komitologi, revisjon og rapportering, gjennomføring i nasjonal rett, samt oppheving og ikrafttredelse.

Vurdering

Et felles rammeverk for å fremme bruken av fornybar energi i EU/EØS-området vurderes å være i Norges interesse. Energibruk og -produksjon er den største kilden til globale klimautslipp og energi- og klimapolitikk henger tett sammen. Ifølge NOU 2024:7 Norge og EØS: Utvikling og erfaringer har klima- og energipolitikken derfor gradvis blitt tettere koblet sammen. Mer utslippsfri energi er en forutsetning for å nå de globale klimamålene og for å erstatte den fossile energien i dagens energimiks.

I 2009-direktivet hadde vært medlemsland bindende fornybarmål for 2020, mens i 2018-diretivet er det et felles EU-mål som følges opp ved nasjonale utviklingsbaner gjennom Styringssystemforordningen. Norge og Island har en høyere fornybarandel enn EUs medlemsland i utgangspunktet. Det synes lite hensiktsmessig at EFTA-landene så lenge etter ikrafttredelse av direktivet inngår i det felles EU-målet. Det foreslås i stedet å etablere nasjonale, indikative mål under styringssystemforordningen.

Direktivet åpner for at medlemsland kan ta i bruk insentiver for å øke fornybar energiproduksjon, noe som isolert sett bedrer forsyningssikkerheten og gir lavere priser. Direktivet åpner for støttesystemer til fornybar kraftproduksjon, samt ulike samarbeidsmekanismer mellom land, samt strømlinjeforming av konsesjonsprosesser.

Bestemmelsene om organisering og varighet av utstedelse av tillatelser er nye og relaterer seg til å oppruste, drive og bygge produksjonsanlegg for fornybar kraft. De samsvarer godt med det norske konsesjonsinstituttet og den viktigste endringen er at det innføres tidsfrister for myndighetenes konsesjonsbehandling. Tidsfristene starter å løpe fra myndighetene mottar en komplett søknad og omfatter ikke klagebehandling. Det vurderes som viktig å ivareta et særnorsk behov knyttet til konsultasjonsplikt med samiske interesser. Bestemmelsene vurderes ikke å påvirke kommunenes planprosesser og myndighetene vil ta de samme miljøhensyn som tidligere. Ansvar for kontaktpunkt for ulike anleggstyper, både konsesjonspliktige og ikke-konsesjonspliktige anlegg, må pekes ut. Det må også opprettes nettsider med veiledere, kontaktinformasjon til relevante søknadsskjemaer og innsendingsportal for ulike anleggstyper. De(n) som utpekes som nasjonalt kontaktpunkt få ansvar for å holde nettsidene vedlike og oppdatert.

Dagens ordning med opprinnelsesgarantier utvides til også å omfatte fornybar energi i form av fjernvarme, biogass og hydrogen i tillegg til elektrisitet. Det gir produsenter av alle fornybare energikilder mulighet til inntekter fra ordningen på samme markedsvilkår som fornybarprodusenter i EUs medlemsland.

De nye bestemmelsene om sluttbrukere med egen produksjon av fornybar energi og energisamfunn vurderes i all hovedsak som oppfylt i Norge, blant annet gjennom plusskundeordningen. Rapportering på disse bestemmelsene skjer gjennom styringssystemforordningen.

Når det gjelder integrering av fornybar energi i varme og kjøling (Art.23), så kan land, der andelen fornybar energi i varme- og kjølesektoren er over 60 prosent, få unntak fra en rekke av kravene. Imidlertid er fornybar energi i art. 7 definert som fornybar energi uten fornybar elektrisitet. Dette fordi ingen medlemsland benytter fornybar elektrisitet til formålet. Bestemmelsene vil være lite inngripende Norge dersom fornybar elektrisitet kan hensyntas i beregningene.

For å unngå konkurransevridning, er felles bærekraftskriterier og minstekrav til klimagassreduksjon over livsløpet til biobrensler, fornybare drivstoff av ikke-biologisk opprinnelse (f.eks. hydrogen) og resirkulerte karbondrivstoff med EU viktig. Bærekraftskriteriene er krav om reduksjon av klimagassutslipp og arealkrav ved fremstilling av biobrensler, samt krav om verifikasjon og dokumentasjon. Flere norske virksomheter er nå skadelidende som følge av manglende gjennomføring av fornybardirektivet. Fra 2018 omfatter bærekraftskriteriene også faste biobrensler. Ulempene gjelder derfor dem som produserer eller bruker dette, for eksempel produksjon av bio fra restavfall fra skog, som ikke får sertifisert produktet. Bruk av biodrivstoff er en sentral del av regjeringens klimapolitikk og det er avgjørende at denne har legitimitet. Bærekraftskriterier etter fornybardirektivet (2018) gjelder allerede på flere områder i Norge gjennom EU ETS. Både luftfart og deler av skipsfarten er en del av kvotepliktig sektor og må kjøpe klimakvoter når de ikke kan dokumentere gjennomførte klimatiltak. Det påføres høyere kostnader enn konkurrentene og konkurransekraften svekkes.

Gjennom fornybardirektivet (2018) kan norske myndigheter få tilgang til Unionsdatabasen som er opprettet for flytende drivstoff, biogass og andre flytende alternative drivstoff som en del av EUs kontrollregime. Formålet med databasen er å sikre full sporbarhet for fornybare drivstoff som brukes i EU og å redusere risiko for svindel. Gjennom dette vil man sikre at samme mengde fornybare drivstoff ikke telles to ganger.

Flere av direktivets bestemmelser er gjennomført i norsk rett. Samtidig inneholder direktivet også en rekke nye definisjoner, utvidelser av eksisterende bestemmelser. og helt nye bestemmelser. Ettersom fornybardirektivet fra 2018 opphevet fornybardirektivet fra 2009 i EU, mens fornybardirektivet fra 2009 fortsatt er gjeldende rett i Norge og EØS-landene, er det ikke lenger fullt samsvar mellom rammebetingelsene for næringslivet i EØS/EFTA og resten av EU noe som kan medføre uheldig konkurransevridning. EØS/EFTA har nå lavere krav til bærekraftskriterier og klimagassbesparelse for biodrivstoff og transportsektoren enn det EUs medlemsland har. Norge har eksempelvis heller ikke tilgang til unionsdatabasen (EUs sporingsdatabase for fornybare drivstoff) før fornybardirektivet fra 2018 gjennomføres.

Det er behov for tekniske og materielle EØS-tilpasninger for å ivareta særlige forhold i EFTA-landene. Tilpasningene diskuteres uformelt internt i EFTA, og med EU-siden.

Konklusjon

Energidepartementet vurderer fornybardirektivet (2018) til å være EØS relevant.

Energidepartementet vurderer at fornybardirektivet (2018) er akseptabelt med forbehold om relevante EØS-tilpasninger.

Status

Status

Direktivet ble vedtatt og trådte i kraft i EU i 1. juli 2021.

Direktivet var på offentlig høring i Norge i januar 2019, i en samlet høring med energieffektiviseringsdirektivet og styringssytemforordningen. Det ble mottatt totalt 31 høringsvar. 

Direktivet er under vurdering i EØS/EFTA-landene.