Forsikringsforetaks årsregnskaper og konsoliderte regnskaper
Rådsdirektiv 91/674/EØF av 19. desember 1991 om forsikringsforetaks årsregnskaper og konsoliderte regnskaper
Council Directive 91/674/EEC of 19 December 1991 on the annual accounts and consolidated accounts of insurance undertakings
Norsk lov kunngjort 17.7.1998
Nærmere omtale
BAKGRUNN (fra rådsdirektivet, norsk utgave)
Traktatens artikkel 54 paragraf 3 bokstav g) fastsetter at de garantier som i medlemsstatene kreves av selskaper som nevnt i traktatens artikkel 58 annet ledd for å verne både selskapsdeltakernes og tredjemanns interesser, skal samordnes i den utstrekning det er nødvendig for å gjøre garantiene ensartet.
Med hjemmel i traktatens artikkel 54 paragraf 3 bokstav g) behøver ikke rådsdirektiv 78/660/EØF av 25. juli 1978 om årsregnskapene for visse selskapsformer, sist endret ved direktiv 90/605/EØF, å anvendes på forsikringsselskaper, heretter kalt «forsikringsforetak», før en senere samordning har funnet sted. Da disse foretakene er av avgjørende betydning innen Fellesskapet, kan denne samordning ikke lenger utsettes, etter at nevnte direktiv er iverksatt.
Med hjemmel i traktatens artikkel 54 paragraf 3 bokstav g) fastsetter rådsdirektiv 83/349/EØF av 13. juni 1983 om konsoliderte regnskaper, sist endret ved direktiv 90/605/EØF, unntak for forsikringsforetak bare frem til fristene fastsatt for iverksettelsen av dette direktiv er utløpt. Dette direktiv bør derfor også inneholde særskilte bestemmelser om konsoliderte regnskaper for forsikringsforetak. Også fordi forsikringsforetakene utøver sin virksomhet på tvers av nasjonale grenser, haster det med en slik samordning. Det er av vesentlig betydning for kreditorer, debitorer, selskapsdeltakere, forsikringstakere, deres rådgivere og offentligheten i sin alminnelighet at det blir lettere å sammenligne disse foretakenes årsregnskaper og konsoliderte regnskaper.
Forsikringsforetakene har i medlemsstatene mange forskjellige juridiske former, og de konkurrerer med hverandre. De foretakene som driver virksomhet innen direkte forsikring, driver vanligvis også gjenforsikringsvirksomhet, og konkurrerer derfor med spesialiserte gjenforsikringsforetak. Samordningen bør derfor ikke lenger begrenses til juridiske former nevnt i direktiv 78/660/EØF, men det bør velges et virkeområde som samsvarer med virkeområdet for direktiv 73/239/EØF av 24. juli 1973 om samordning av lover og forskrifter om adgang til å starte og utøve virksomhet innen direkte forsikring med unntak av livsforsikring, sist endret ved direktiv 90/618/EØF, og med virkeområdet for direktiv 79/267/EØF av 5. mars 1979 om samordning av lover og forskrifter om adgang til å starte og utøve virksomhet innen direkte livsforsikring, sist endret ved direktiv 90/619/EØF, men som også omfatter visse foretak som er utelukket fra disse direktivers virkeområde og selskaper som er gjenforsikringsforetak.
Selv om det kan synes hensiktsmessig, forsikringsforetakenes egenart tatt i betraktning, å foreslå et særskilt direktiv om årsregnskaper og konsoliderte regnskaper for disse foretakene, innebærer ikke dette nødvendigvis at det må fastsettes regler som er forskjellige fra reglene i direktiv 78/660/EØF og 83/349/EØF. Slike særregler ville verken være hensiktsmessige eller forenlige med grunnprinsippene for samordningen av selskapsretten, da forsikringsforetakene har en sentral plass i Fellesskapets økonomi og derfor ikke kan bli stående utenfor det regelverk som tar sikte på foretak generelt. Det er derfor bare tatt hensyn til forsikringsforetakenes særlige bransjeforhold, slik at dette direktiv bare omhandler unntak fra reglene i direktiv 78/660/EØF og 83/349/EØF.
Det er store forskjeller i oppstilling og innhold i foretakenes balanse i de forskjellige medlemsstater. Dette direktiv bør derfor fastsette den samme oppstilling og samme overskrift på poster i balansen for alle forsikringsforetak i Fellesskapet.
For at årsregnskaper og konsoliderte regnskaper skal kunne sammenlignes, er det nødvendig å få avklart visse grunnleggende spørsmål som gjelder føring av forskjellige transaksjoner i balansen.
For å gjøre sammenligningen lettere er det dessuten nødvendig å definere klart innholdet i de forskjellige poster i balansen.
Det kan være hensiktsmessig å skille mellom forsikringsgivers og gjenforsikrers forpliktelser ved å føre opp gjenforsikrers andel av de forsikringstekniske avsetninger under aktiva.
Oppstillingen av resultatregnskapet bør fastsettes, og visse poster i dette regnskapet bør defineres.
Det kan være hensiktsmessig, forsikringsbransjens særtrekk tatt i betraktning, at det i resultatregnskapet tas hensyn til urealiserte gevinster og tap.
Den verdi som aktiva og passiva får i balansen, avgjør i vesentlig grad hvor langt tall oppført i balansen og i resultatregnskapet kan sammenlignes. For å vurdere forsikringsforetakenes økonomiske situasjon riktig, må både investeringsaktivaenes nåverdi og deres verdi beregnet på grunnlag av prinsippet om anskaffelseskostnad eller tilvirkningskostnad angis. Forpliktelsen til i det minste å angi investeringsaktivaenes nåverdi i regnskapets noter, er imidlertid bare fastsatt for at regnskapene skal være klare og oversiktlige, og har ikke som formål å endre den skattemessige behandling av forsikringsforetak.
Ved beregning av livsforsikringsavsetninger kan det anvendes vanlige aktuarielle metoder som normalt anvendes i markedet eller som er godkjent av tilsynsmyndighetene for forsikring. Denne beregningen kan på de vilkår som eventuelt er fastsatt i nasjonal lovgivning, utføres av enhver aktuar eller ekspert i henhold til anerkjente aktuarielle prinsipper innenfor rammen av nåværende og fremtidig samordning av de grunnleggende regler for betryggende og finansielt tilsyn med virksomhet innen direkte livsforsikring.
Ved beregning av erstatningsavsetningen bør det av forsiktighetshensyn og av hensyn til oversikten dels innføres forbud mot implisitt diskontering eller nedsettelse og dels fastsettes klare vilkår for anvendelse av eksplisitt diskontering eller nedsettelse.
På grunn av forsikringsforetakenes egenart er det nødvendig å gjøre visse endringer i notene til årsregnskapene og de konsoliderte regnskapene.
Med sikte på at alle forsikringsforetakene som omfattes av direktiv 73/239/EØF og 79/267/EØF skal dekkes, samt visse andre, er det ikke fastsatt slike unntak for små og mellomstore forsikringsforetak som i direktiv 78/660/EØF, men visse mindre, gjensidige foretak som ikke omfattes av direktiv 73/239/EØF og 79/267/EØF, bør ikke dekkes.
Den mulighet medlemstatene har i henhold til direktiv 83/349/EØF til å unnta hovedforetakene fra konsolideringsplikten dersom gruppen foretak som skal konsolideres, ikke overstiger en viss størrelse, gjelder av samme grunn ikke for forsikringsforetak.
Det er nødvendig med særbestemmelser for sammenslutningen av forsikringsgivere kalt «Lloyd's» på grunn av denne sammenslutningens egenart.
Bestemmelsene i dette direktiv bør også få anvendelse på de konsoliderte regnskapene som utarbeides av et hovedforetak som er et finansielt holdingselskap, og som har underforetak som enten utelukkende eller hovedsakelig er forsikringsforetak.
En undersøkelse av de problemer som oppstår i forbindelse med dette direktiv, særlig når det gjelder anvendelsen, krever at medlemsstatenes representanter og Kommisjonen samarbeider i en kontaktkomité. For å unngå at det blir mange slike komiteer, er det ønskelig at nevnte samarbeid skjer i den komité som er nedsatt ved artikkel 52 i direktiv 78/660/EØF. Når problemene i forbindelse med forsikringsforetak skal undersøkes, må imidlertid komiteen ha en dertil egnet sammensetning.
Emnets vanskelige karakter gjør det nødvendig at de forsikringsforetak som dette direktiv omfatter, får en passende frist før direktivets bestemmelser settes i verk. Denne fristen bør forlenges for å gjøre det mulig å foreta de nødvendig tilpasninger dels for sammenslutningen av forsikringsgivere kalt «Lloyd's», og dels for foretak som ved iverksettelsen av dette direktiv verdivurderer sine investeringsaktiva etter anskaffelsesverdi.
Etter fem års erfaring med anvendelsen av dette direktiv bør visse bestemmelser i direktivet gjennomgås i lys av målsettingen om bedre oversikt og en mer vidtgående harmonisering.
Traktatens artikkel 54 paragraf 3 bokstav g) fastsetter at de garantier som i medlemsstatene kreves av selskaper som nevnt i traktatens artikkel 58 annet ledd for å verne både selskapsdeltakernes og tredjemanns interesser, skal samordnes i den utstrekning det er nødvendig for å gjøre garantiene ensartet.
Med hjemmel i traktatens artikkel 54 paragraf 3 bokstav g) behøver ikke rådsdirektiv 78/660/EØF av 25. juli 1978 om årsregnskapene for visse selskapsformer, sist endret ved direktiv 90/605/EØF, å anvendes på forsikringsselskaper, heretter kalt «forsikringsforetak», før en senere samordning har funnet sted. Da disse foretakene er av avgjørende betydning innen Fellesskapet, kan denne samordning ikke lenger utsettes, etter at nevnte direktiv er iverksatt.
Med hjemmel i traktatens artikkel 54 paragraf 3 bokstav g) fastsetter rådsdirektiv 83/349/EØF av 13. juni 1983 om konsoliderte regnskaper, sist endret ved direktiv 90/605/EØF, unntak for forsikringsforetak bare frem til fristene fastsatt for iverksettelsen av dette direktiv er utløpt. Dette direktiv bør derfor også inneholde særskilte bestemmelser om konsoliderte regnskaper for forsikringsforetak. Også fordi forsikringsforetakene utøver sin virksomhet på tvers av nasjonale grenser, haster det med en slik samordning. Det er av vesentlig betydning for kreditorer, debitorer, selskapsdeltakere, forsikringstakere, deres rådgivere og offentligheten i sin alminnelighet at det blir lettere å sammenligne disse foretakenes årsregnskaper og konsoliderte regnskaper.
Forsikringsforetakene har i medlemsstatene mange forskjellige juridiske former, og de konkurrerer med hverandre. De foretakene som driver virksomhet innen direkte forsikring, driver vanligvis også gjenforsikringsvirksomhet, og konkurrerer derfor med spesialiserte gjenforsikringsforetak. Samordningen bør derfor ikke lenger begrenses til juridiske former nevnt i direktiv 78/660/EØF, men det bør velges et virkeområde som samsvarer med virkeområdet for direktiv 73/239/EØF av 24. juli 1973 om samordning av lover og forskrifter om adgang til å starte og utøve virksomhet innen direkte forsikring med unntak av livsforsikring, sist endret ved direktiv 90/618/EØF, og med virkeområdet for direktiv 79/267/EØF av 5. mars 1979 om samordning av lover og forskrifter om adgang til å starte og utøve virksomhet innen direkte livsforsikring, sist endret ved direktiv 90/619/EØF, men som også omfatter visse foretak som er utelukket fra disse direktivers virkeområde og selskaper som er gjenforsikringsforetak.
Selv om det kan synes hensiktsmessig, forsikringsforetakenes egenart tatt i betraktning, å foreslå et særskilt direktiv om årsregnskaper og konsoliderte regnskaper for disse foretakene, innebærer ikke dette nødvendigvis at det må fastsettes regler som er forskjellige fra reglene i direktiv 78/660/EØF og 83/349/EØF. Slike særregler ville verken være hensiktsmessige eller forenlige med grunnprinsippene for samordningen av selskapsretten, da forsikringsforetakene har en sentral plass i Fellesskapets økonomi og derfor ikke kan bli stående utenfor det regelverk som tar sikte på foretak generelt. Det er derfor bare tatt hensyn til forsikringsforetakenes særlige bransjeforhold, slik at dette direktiv bare omhandler unntak fra reglene i direktiv 78/660/EØF og 83/349/EØF.
Det er store forskjeller i oppstilling og innhold i foretakenes balanse i de forskjellige medlemsstater. Dette direktiv bør derfor fastsette den samme oppstilling og samme overskrift på poster i balansen for alle forsikringsforetak i Fellesskapet.
For at årsregnskaper og konsoliderte regnskaper skal kunne sammenlignes, er det nødvendig å få avklart visse grunnleggende spørsmål som gjelder føring av forskjellige transaksjoner i balansen.
For å gjøre sammenligningen lettere er det dessuten nødvendig å definere klart innholdet i de forskjellige poster i balansen.
Det kan være hensiktsmessig å skille mellom forsikringsgivers og gjenforsikrers forpliktelser ved å føre opp gjenforsikrers andel av de forsikringstekniske avsetninger under aktiva.
Oppstillingen av resultatregnskapet bør fastsettes, og visse poster i dette regnskapet bør defineres.
Det kan være hensiktsmessig, forsikringsbransjens særtrekk tatt i betraktning, at det i resultatregnskapet tas hensyn til urealiserte gevinster og tap.
Den verdi som aktiva og passiva får i balansen, avgjør i vesentlig grad hvor langt tall oppført i balansen og i resultatregnskapet kan sammenlignes. For å vurdere forsikringsforetakenes økonomiske situasjon riktig, må både investeringsaktivaenes nåverdi og deres verdi beregnet på grunnlag av prinsippet om anskaffelseskostnad eller tilvirkningskostnad angis. Forpliktelsen til i det minste å angi investeringsaktivaenes nåverdi i regnskapets noter, er imidlertid bare fastsatt for at regnskapene skal være klare og oversiktlige, og har ikke som formål å endre den skattemessige behandling av forsikringsforetak.
Ved beregning av livsforsikringsavsetninger kan det anvendes vanlige aktuarielle metoder som normalt anvendes i markedet eller som er godkjent av tilsynsmyndighetene for forsikring. Denne beregningen kan på de vilkår som eventuelt er fastsatt i nasjonal lovgivning, utføres av enhver aktuar eller ekspert i henhold til anerkjente aktuarielle prinsipper innenfor rammen av nåværende og fremtidig samordning av de grunnleggende regler for betryggende og finansielt tilsyn med virksomhet innen direkte livsforsikring.
Ved beregning av erstatningsavsetningen bør det av forsiktighetshensyn og av hensyn til oversikten dels innføres forbud mot implisitt diskontering eller nedsettelse og dels fastsettes klare vilkår for anvendelse av eksplisitt diskontering eller nedsettelse.
På grunn av forsikringsforetakenes egenart er det nødvendig å gjøre visse endringer i notene til årsregnskapene og de konsoliderte regnskapene.
Med sikte på at alle forsikringsforetakene som omfattes av direktiv 73/239/EØF og 79/267/EØF skal dekkes, samt visse andre, er det ikke fastsatt slike unntak for små og mellomstore forsikringsforetak som i direktiv 78/660/EØF, men visse mindre, gjensidige foretak som ikke omfattes av direktiv 73/239/EØF og 79/267/EØF, bør ikke dekkes.
Den mulighet medlemstatene har i henhold til direktiv 83/349/EØF til å unnta hovedforetakene fra konsolideringsplikten dersom gruppen foretak som skal konsolideres, ikke overstiger en viss størrelse, gjelder av samme grunn ikke for forsikringsforetak.
Det er nødvendig med særbestemmelser for sammenslutningen av forsikringsgivere kalt «Lloyd's» på grunn av denne sammenslutningens egenart.
Bestemmelsene i dette direktiv bør også få anvendelse på de konsoliderte regnskapene som utarbeides av et hovedforetak som er et finansielt holdingselskap, og som har underforetak som enten utelukkende eller hovedsakelig er forsikringsforetak.
En undersøkelse av de problemer som oppstår i forbindelse med dette direktiv, særlig når det gjelder anvendelsen, krever at medlemsstatenes representanter og Kommisjonen samarbeider i en kontaktkomité. For å unngå at det blir mange slike komiteer, er det ønskelig at nevnte samarbeid skjer i den komité som er nedsatt ved artikkel 52 i direktiv 78/660/EØF. Når problemene i forbindelse med forsikringsforetak skal undersøkes, må imidlertid komiteen ha en dertil egnet sammensetning.
Emnets vanskelige karakter gjør det nødvendig at de forsikringsforetak som dette direktiv omfatter, får en passende frist før direktivets bestemmelser settes i verk. Denne fristen bør forlenges for å gjøre det mulig å foreta de nødvendig tilpasninger dels for sammenslutningen av forsikringsgivere kalt «Lloyd's», og dels for foretak som ved iverksettelsen av dette direktiv verdivurderer sine investeringsaktiva etter anskaffelsesverdi.
Etter fem års erfaring med anvendelsen av dette direktiv bør visse bestemmelser i direktivet gjennomgås i lys av målsettingen om bedre oversikt og en mer vidtgående harmonisering.