BAKGRUNN (fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 29.3.2022)

Sammendrag av innhold

Saken gjelder endringer i kommisjonens gjennomføringsforordning (EU) 2018/764 av 2. mai 2018 om gebyrer og betaling til Den europeiske unions jernbanebyrå og om betalingsbetingelser. Forordningen regulerer utregningsmetoder og betalingsbetingelser for gebyrer ("fees") som jernbaneforetak og infrastrukturforvaltere skal betale til Den europeiske unions jernbanebyrå (ERA) for behandling av søknader iht. artikkel 14, 20, 21 og 22 i Europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2016/796 av 11. mai 2016 om Den europeiske unions jernbanebyrå og om oppheving av forordning (EF) nr. 881/2004 (ERA-forordningen). ERA-forordningen er en del av EUs fjerde jernbanepakke. Det er forutsatt i ERA-forordningen at det skal betales gebyrer for ERAs saksbehandling, og denne forordningen regulerer nærmere hvordan disse beregnes og hvilke betalingsbetingelser som skal gjelde. I tillegg reguleres betaling ("charges") for frivillige tjenester fra ERA, og fremgangsmåten for å dekke de nasjonale sikkerhetsmyndighetenes kostnader ved sin del av saksbehandlingen der ERA er ansvarlig myndighet.

ERA kan ta gebyrer i medhold av forordningens artikkel 2 for følgende typer saksbehandling:

1. For innsending av søknader gjennom den felles saksbehandlingsportalen One Stop Shop (OSS) 
2. For saksbehandling av søknader som behandles av byrået
3. For endringer, fornyelser, begrensninger eller omgjøringer av vedtak truffet av byrået

I tillegg gebyrlegges klager som blir avvist eller som ikke blir tatt til følge i henhold til artikkel 7.

Forhold rundt dekning av kostnadene til de nasjonale sikkerhetsmyndighetene er som utgangspunkt ikke regulert i forordningen, da det er opp til hvert enkelt land å bestemme hvordan sikkerhetsmyndigheten skal finansieres. Følgende aktiviteter som utføres av nasjonale sikkerhetsmyndigheter er uttrykkelig unntatt fra forordningen, og gebyrlegges derfor heller ikke av ERA, jf. artikkel 1:

1. Behandling av søknader om sikkerhetssertifikat og kjøretøy (punkt 1, 2 og 3 ovenfor) der bruksområdet er begrenset til Norge og søker har anmodet om at Statens jernbanetilsyn utfører saksbehandlingen.
2. Uttalelser fra den nasjonale sikkerhetsmyndigheten i forbindelse med søknader om ERTMS (punkt 4 ovenfor).
3. Utstedelse av midlertidige tillatelser for prøving på jernbanenettet.

Utgangspunktet i forordningen er at ERA skal ha full dekning for sine kostnader knyttet til søknadsbehandlingen. Gebyrene beregnes derfor etter kostnadene som påløper ERA i forbindelse med behandlingen av søknadene og kostnadene som påløper det aktuelle landets nasjonale sikkerhetsmyndighet (NSA) i forbindelse med vurderinger mot nasjonale krav, jf. artikkel 3. Disse kostnadene vil bli fakturert virksomhetene i en felles faktura, jf. artikkel 5.

De gjeldende gebyrsatsene fremgår nå av vedlegget til forordningen. 

Forordning (EU) 2021/1903 gjør følgende endringer i kommisjonens gjennomføringsforordning (EU) 2018/764 av 2. mai 2018:

I artikkel 1 er det lagt til en presisering om at bruk av OSS er inkludert i saksbehandlingsgebyret.

I ny artikkel 2 nr. 1 er det presisert hva ERA skal innkreve gebyr for:

a) for innsending av søknader gjennom OSS til byrået, hvis de ikke er inkludert i de faste gebyrene for behandling av søknader

b) for behandling av søknader sendt til byrået, inkludert for utstedelse av estimater nevnt i artikkel 4 eller der en søknad senere trekkes tilbake av søkeren

c) der byrået fornyer, begrenser, endrer eller reviderer en beslutning utstedt i samsvar med direktiv (EU) 2016/798 eller direktiv (EU) 2016/797

Byrået kan kreve avgifter dersom det tilbakekaller en tillatelse på grunn av en senere konstatert manglende overholdelse av grunnleggende krav til et kjøretøy i bruk eller en kjøretøytype i samsvar med artikkel 26 i direktiv (EU) 2016/797, eller fordi en innehaver av et enkelt sikkerhetssertifikat ikke lenger tilfredsstiller vilkårene for sertifiseringen i samsvar med artikkel 17 nr. 5 og 6 i direktiv 2016/798.

I ny artikkel 2. nr. 2 er det ytterligere presisert hva ERAs gebyrer skal dekke. Søknadene nevnt i nr. 1 første ledd bokstav a) og b) skal omfatte:

a) tillatelser til å bringe i omsetning kjøretøy og kjøretøytyper i samsvar med artikkel 20 og 21 i forordning (EU) 2016/796, andre enn de som er spesifisert i bokstav b) i dette avsnittet

b) tillatelser for å bringe i omsetning kjøretøy eller en serie kjøretøyer som er i samsvar med en autorisert kjøretøytype i henhold til artikkel 25 nr. 1 i direktiv (EU) 2016/797

c) felles sikkerhetssertifikat i samsvar med artikkel 14 i forordning (EU) 2016/796

d) vedtak om godkjenning av samtrafikksamsvaret til en ERTMS-løsning for fast utstyr med den relevante TSI-en i samsvar med artikkel 22 i forordning (EU) 2016/796

e) søknader om "pre-engagement" i samsvar med artikkel 22 i kommisjonens gjennomføringsforordning (EU) 2018/545 og artikkel 2(3) og 4(5) i kommisjonens gjennomføringsforordning 2018/763

f) klager nevnt i artikkel 58 i forordning (EU) 2016/796 i samsvar med artikkel 7 i denne forordning.

I ny artikkel 3 nr. 3 framgår det at gebyret for innsending og behandling av søknader og tillatelse skal være et fast beløp angitt i tabell B i vedlegget og inkludere gebyr for bruk av OSS. Gebyret forfaller til betaling ved innlevering av søknaden. I nr. 4 er det en bestemmelse om gebyrer for andre tjenester enn søknader, og i nr. 5 er en bestemmelse hvor det åpnes for reduksjon av gebyret på 20% for små og mellomstore bedrifter.

Merknader
Rettslige konsekvenser

Forordningen gjennomføres ved forskrift som fastsettes av Samferdselsdepartementet.

Økonomiske og administrative konsekvenser

For private:

Forordningen får økonomiske konsekvenser for virksomheter ved at de må betale for å dekke både ERAs og (hvis det er relevant) de nasjonale sikkerhetsmyndighetenes kostnader ved de angitte oppgavene. Samtidig som det blir tydeligere for virksomhetene hva de betaler for, sik det følger av vedlegget.

Sakkyndige instansers merknader

Ingen.

Vurdering

Det er ikke behov for tilpasninger til forordningen.  

Forordningen er EØS-relevant og akseptabel. 

Status

Rettsakten ble vedtatt i EU 29. oktober 2021 trådte i kraft i EU 23. november 2021, og er til vurdering i EØS-landene.