BAKGRUNN (fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 23.11.2009)

Sammendrag av innhold
Rettsakten endrer vedlegget til forordning (EF) nr. 21/2004. Endringene gjelder:

1. Ommerking av småfe som opprinnelig var tenkt slaktet før de ble 12 måneder gamle og verken var beregnet på samhandel eller eksport til tredjestater.

Forordning (EF) nr. 21/2004 åpner for at medlemsstatene kan tillate at slike dyr kun merkes med ett godkjent visuelt øremerke ved fødsel. Hvis en likevel ønsker å beholde dyrene, samhandle med dem eller eksportere dem, åpner forordningen for at de kan merkes om. Tidligere har adgangen til å merke om dyrene vært betinget av at de befinner seg på driftsenheten hvor de er født. Det nye nå er at dyrene også kan merkes om hvis de oppholder seg på en annen driftsenhet. Dyrene skal merkes med ett godkjent visuelt identifikasjonsmiddel og ett godkjent elektronisk identifikasjonsmiddel som sikrer at de kan spores tilbake til driftsenheten hvor de er født.

2. Unntak fra kravet om at transportdokumenter skal inneholde dyrenes individuelle identifikasjonskoder.

Fra 1. januar 2011 er hovedregelen etter forordning (EF) nr. 21/2004 at transportdokument som skal følge med småfe som flyttes mellom driftsenheter i samme medlemsstat skal inneholde dyrenes individuelle identifikasjonskoder. Nytt nå er at myndighetene i vedkommende medlemsstat kan tillate at dyr flyttes uten at transportdokumentet inneholder identifikasjonskodene, men at disse isteden blir registrert på mottakerstedet. Tillatelse kan gis dersom følgende betingelser overholdes:
a) Dyrene skal ikke transporteres med samme transportmiddel som dyr fra andre driftsenheter, med mindre dyrepartiene er fysisk atskilt fra hverandre.
b) Mottakerdriftsenheten skal være godkjent av vedkommende myndighet til å registrere dyrs individuelle identifikasjonskoder på vegne av dyreholder på avsenderdriftsenheten.
c) Det skal være etablert rutiner som sikrer at dyrenes individuelle identifikasjonskoder er registrert i registeret på avsenderdriftsenheten og at nødvendige opplysninger om flyttingen er gitt til vedkommende myndighet innen 48 timer etter avsendelse.

3. Fritak fra kravet om at sentral database skal inneholde resultat av dyretelling på driftsenhetene.

Forordning (EF) nr. 21/2004 krever at den sentrale databasen i hver enkelt medlemsstat skal inneholde visse opplysninger om hver enkelt driftsenhet med småfe. En av disse opplysningene er resultatet av dyretelling som jevnlig skal foretas på driftsenheten. Nytt nå er at de medlemsstater som har sentrale databaser som inneholder identifikasjonskodene til hvert enkelt dyr som holdes på driftsenhetene, ikke lenger trenger å registrere resultat av disse dyretellingene i databasene sine.

Merknader

Rettslige konsekvenser
Rettsakten krever endring i forskrift 30. november 2005 om merking, registrering og rapportering av småfe.

Økonomiske og administrative konsekvenser
Norge tillater at småfe som skal slaktes før de er 12 måneder gamle og verken er beregnet på samhandel eller eksport kan merkes med ett godkjent visuelt øremerke ved fødsel. Det er nokså vanlig at dyreholderne benytter seg av muligheten til å vente med å sette på det andre godkjente merket til de vet hvilke dyr de vil sende til slakt og hvilke de vil beholde som livdyr. Behovet for å vente med påsetting av det andre godkjente merket oppstår først og fremst på driftsenhetene hvor dyrene er født. Det er ikke vanlig at dyr som kun merkes med ett godkjent øremerke ved fødsel flyttes til andre driftsenheter og at det der oppstår behov for å sette på det andre godkjente merket. At det nå åpnes for dette vil gi dyreholderne noe større fleksibilitet mht. å kunne "omdefinere" slaktedyr til livdyr, men behovet for å kunne gjøre det er antakelig ikke så stort.

At en fra 1. januar 2011 skal registrere dyrenes identifikasjonskoder i transportdokumentene, vil medføre merarbeid/-kostnader for dyreholderne. De som velger å ikke merke dyrene elektronisk, men kun visuelt, må da registrere kodene manuelt. De som velger å merke dyrene elektronisk må enten registrere kodene manuelt eller de må skaffe seg tilgang på elektronisk avlesnings- og databehandlingsutstyr slik at de kan registrere kodene elektronisk. Joint Research Centre (JRC) har nylig foretatt en økonomisk analyse hvor de har sammenliknet kostnadene ved alternative løsninger for innføring av elektronisk identifikasjon for fire ulike produksjonssystemer i EU. Analysen viser at avlesnings- og databehandlingsutstyr utgjør den største delen av kostnadene. Den viser også at den største andelen av kostnadene oppstår på driftsenhetene (gårdene). Det er særlig driftsenhetene der dyrene blir født som bærer kostnadene, mens innsparing av kostnader til avlesning av dyrenes identitet kan sees på markeder, oppsamlingssentraler og slakterier. Det er ikke foretatt tilsvarende analyse her i landet, men trolig innebærer innføring av elektronisk identifikasjon en "skjev" fordeling av kostnader og gevinst også under norske forhold. Det kan være mye av forklaringen på at den norske småfenæringen er tilbakeholden, mens slakterinæringen er positiv til å innføre elektronisk identifikasjon. Analysen foretatt av JRC viser videre at driftsenhetenes kostnader kan reduseres betraktelig dersom avlesningen av elektronisk merkede dyr flyttes fra avsenderdriftsenhetene til et kritisk kontrollpunkt, f.eks. et slakteri. At det nå åpnes for at Mattilsynet kan tillate dette, kan bidra til å lette innføringen av elektronisk identifikasjon. Det er særlig dyreholdere som ikke driver omfattende livdyrsalg, men som hovedsakelig sender dyr til slakt, en slik ordning vil kunne slå positivt ut for. Dersom slakteriene kan påta seg å registrere dyrenes identifikasjonskoder for dem, vil dyreholderne kunne spare tid/arbeid til manuell registrering av kodene eller slippe å gå til anskaffelse av avlesnings- og databehandlingsutstyr. Slakterier som ønsker å kunne registrere dyrenes koder på vegne av sine leverandører må selvfølgelig ha nødvendig avlesnings-/databehandlingsutstyr. De må også organisere inntransporten av dyr til slakteriet slik at dyr som ikke er avlest på avsenderdriftsenhetene blir transportert fysisk atskilt fra andre dyr. Videre må de etablere en rutine for å gi dyreholder tilbakemelding om avlesningen, slik at han/hun kan registrere dyrenes koder i dyreholdjournalen sin innen 48 timer etter at dyrene ble sendt fra driftsenheten. Det må også etableres en rutine for å sende nødvendige opplysninger om forflytningen til Mattilsynet slik at disse kan registreres i Mattilsynets sentrale database (Husdyrregisteret) innen 48 timer etter at dyrene ble sendt fra driftsenheten. P.t. er det lagt til rette for at slakterier kan overføre data direkte til Husdyrregisteret (web-service). Hvordan ordningen praktisk kan gjennomføres bør utredes nærmere dersom det viser seg å være interesse for å innføre den.

Mattilsynets sentrale database inneholder i dag ikke identifikasjonskodene til dyrene som befinner seg på driftsenhetene. Forutsetningen for å kunne unnlate å registrere resultatene av dyretellingene på driftsenhetene er således ikke til stede. Dette vil først kunne bli aktuelt hvis en på sikt legger til rette for/krever at dyreholderne skal rapportere dyrenes identifikasjonskoder til databasen.

Sakkyndige instansers merknader
Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akspetabel.

Vurdering
Mattilsynet vurderer rettsakten som EØS-relevant og akseptabel.

Andre opplysninger
Rettsakten krever notifisering til ESA på Form 1.

Status
Rettsakten er innlemmet i EØS-avtalen.