BAKGRUNN (fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 17.2.2017)

Sammendrag av innhold
Nytt direktiv om offentlige anskaffelser avløser direktiv 2004/18/EC. Direktivet ble vedtatt 26. februar 2014. I forkant av dette ble det gjennomført en bred høring av anskaffelsesregelverket i form av en grønnbok våren 2011. I denne høringen ble det fra norsk side blant annet gitt uttrykk for behov for enklere og mer fleksible regler. Kommisjonens forslag har vært gjenstand for trilogforhandlinger mellom Rådet, Parlamentet og Kommisjonen.

Hovedinnhold i direktivet

Kommisjonen har uttalt at målene med endringene er enklere og mer fleksible regler, større rettslig klarhet, å legge bedre til rette for små og mellomstore bedrifter på markedet for offentlige anskaffelser og å legge bedre til rette for at offentlige oppdragsgivere kan ivareta hensynet til miljø, sosiale hensyn, innovasjon, etc., gjennom sine anskaffelser. Revisjon av anskaffelsesdirektivene er en del av Single Market Act som skal bidra til økt økonomisk vekst gjennom en revitalisering av det indre markedet, og er et virkemiddel for å fremme målene i Europa 2020-strategien for ”smart, sustainable and inclusive growth”.

Kravene til dokumentasjon fra leverandørene forenkles, og det legges blant annet i større grad opp til bruk av egenerklæringer som foreløpig bevis. Oppdragsgiver er kun forpliktet til å kreve at den leverandøren som har vunnet konkurransen, fremlegger de etterspurte sertifikatene. Videre reduseres tidsfristene, og skillet mellom kvalifikasjonskrav og tildelingskriterier mykes noe opp.

Det åpnes opp for en noe større adgang til å velge anskaffelsesprosedyre med forhandlinger, og det innføres en helt ny anskaffelsesprosedyre, innovasjonspartnerskap, som skal bidra til innovasjon. Det innføres også en forenklet prosedyre med veiledende kunngjøring for ikke-statlige myndigheter.

Skillet mellom prioriterte tjenester (tjenester som i dag er omfattet av alle kravene til anskaffelsesprosedyrene) og uprioriterte tjenester (tjenester som i dag bare i begrenset grad er regulert av direktivet, som for eksempel helse- og sosialtjenester, juridiske tjenester, visse transporttjenester, fritids-, kultur- og sportstjenester mv.) oppheves. Blant tjenester som i dag er uprioriterte, får vi tre kategorier:

• Noen blir underlagt direktivet fullt ut. Dette gjelder utvelgelse og rekruttering av personell, transport på vann og støtte- og hjelpetjenester i forbindelse med transport.

• Hoveddelen av dagens uprioriterte tjenester, blant annet helse- og sosialtjenester og kultur- og utdanningstjenester, blir omfattet av egne og mer fleksible regler enn andre tjenester som er underlagt direktivet. Terskelverdien for disse tjenestene er 750 000 euro. Disse reglene innebærer ikke omfattende prosedyrekrav, men at det stilles visse grunnleggende krav til åpenhet og likebehandling ved kjøp av disse tjenestene, herunder krav om kunngjøring.

• Andre tjenester blir helt unntatt, bl.a. visse juridiske tjenester, offentlig transport med jernbane og t-bane, lån og enkelte forsvars- og beredskapstjenester som ytes av frivillige organisasjoner.

For å bedre adgangen til offentlige oppdrag for små og mellomstore bedrifter pålegges oppdragsgiver å gi en begrunnelse dersom kontrakter ikke deles opp. Videre angis det hvilke maksimumskrav oppdragsgiver kan stille til leverandørenes omsetning. Kravene til årlig omsetning kan ikke overstige to ganger kontraktens verdi.

Unntaket for offentlig-offentlig samarbeid reguleres, herunder egenregi. Dette gjelder både såkalt vertikalt samarbeid (dvs. utvidet egenregi) og horisontalt samarbeid (samarbeid mellom flere organer der det ikke etableres et eget rettssubjekt). Reglene innebærer i all hovedsak en kodifisering av rettspraksis, men med enkelte justeringer og klargjøringer.

Medlemslandene skal treffe egnede tiltak for å sikre at de økonomiske aktørene i forbindelse med gjennomføring av offentlige kontrakter etterlever gjeldende nasjonale og internasjonale regelverk om miljø, grunnleggende menneskerettigheter og arbeidsrettigheter. Det blir i tillegg adgang til å legge vekt på forhold ved produksjonsprosessen utover aspekter som påvirker egenskaper ved det som anskaffes. Det blir også en tydeligere adgang til å trekke inn livssykluskostnader i tildelingsfasen.

Medlemslandene pålegges å bruke elektronisk kommunikasjon for hele anskaffelsesprosessen fra kunngjøring, innlevering av tilbud til tildeling av kontrakt. Fristen for å gjennomføre denne forpliktelsen er 54 måneder. For innkjøpssentraler inntrer likevel dette kravet etter 36 måneder.

Det innføres noen nye avvisningsgrunner, bl.a. ved påviste brudd på gjeldende nasjonale og internasjonale regelverk om miljø, grunnleggende menneskerettigheter og arbeidsrettigheter. Det innføres også en ny obligatorisk avvisningsregel for barnearbeid og andre former for menneskehandel og for deltakelse i terroristaktiviteter eller -finansiering. Dessuten reguleres adgangen til såkalt "self cleaning", dvs bestemmelser om hvordan en leverandør som kan eller skal avvises kan gjøre opp for seg igjen slik at han likevel kan delta i konkurranser om offentlige kontrakter.

Det innføres regler om endring av kontrakt, som i hovedsak er en kodifisering av rettspraksis.

Endelig inneholder direktivet nye bestemmelser om forvaltning av anskaffelsesregelverket. Det skal tilbys gratis informasjon og veiledning om tolkning og anvendelse av regelverket, og oppdragsgivere skal få støtte til planlegging og gjennomføring av anskaffelsesprosessene. Videre innføres krav om at etterlevelsen av anskaffelsesreglene overvåkes, og at resultatet av overvåkningen offentliggjøres og rapporteres til Kommisjonen.

Merknader
En gjennomføring i Norge vil skje i form av en ny lov om offentlige anskaffelser og en ny forskrift om offentlige anskaffelser. Nærings- og fiskeridepartementet har fremmet forslag om ny lov om offentlige anskaffelser, se Prop. 51 L (2015-2016).

Sakkyndige instansers merknader
Forslaget har vært behandlet i spesialutvalget for offentlige anskaffelser. Det har også vært innhentet synspunkter fra kontaktutvalget for offentlige anskaffelser. I samråd med spesialutvalget for offentlige anskaffelser samt Island og Liechtenstein er det utarbeidet et EØS/EFTA-kommentarer, som er fremmet for Rådet, Europaparlamentet, Kommisjonen og andre relevante aktører. Videre har Norge spilt inn "non-papers" til forhandlingene på enkelte områder. Norge avga i 2011 høringsuttalelse til Kommisjonens grønnbok om moderniseringen av EUs anskaffelsespolitikk (brev fra Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet 15. april 2011 til EU-Kommisjonen).

Direktivet anses EØS-relevant og akseptabelt.

Vurdering
Direktivet anses EØS-relevant og akseptabelt. Det inneholder imidlertid enkelte bestemmelser om WTO-avtalen om offentlige anskaffelser, tilgang til kontrakter for leverandører fra tredjeland og forholdet til slike tredjeland som ikke anses EØS-relevant.

Forskrift om offentlige anskaffelser § 2-1 nr 3 inneholder i dag en bestemmelse som gir mulighet til å reservere konkurranser for ideelle organisasjoner, men dette unntaket kan ikke videreføres innenfor rammene av det nye direktivet. Det skyldes at disse tjenestene nå underlegges direktivets prosedyreregler, mens de før var uprioriterte. Direktivets unntaksregler er uttømmende.

Status
Direktivet er gjennomført i norsk rett ved anskaffelsesloven av 17. juni 2016 nr. 73 og anskaffelsesforskriften av 12. august 2016 nr. 974.