BAKGRUNN (fra rådsdirektivet, norsk utgave)

Rådsdirektiv 90/531/EØF av 17. september 1990 om innkjøpsregler for oppdragsgivere innen vann- og energiforsyning, transport og telekommunikasjon fastsetter regler om kontraktstildeling som skal sikre likebehandling av mulige leverandører og entreprenører ved tildeling av kontrakter, men inneholder ingen særskilte bestemmelser som sikrer dets effektive anvendelse.

De nåværende ordninger som skal sikre anvendelsen av reglene, er ikke alltid tilstrekkelige, verken på nasjonalt plan eller innenfor Fellesskapet.

Som følge av at det ikke finnes effektive klagemuligheter eller at klagemulighetene er utilstrekkelige, vil fellesskapsforetak kunne avstå fra å fremsette anbud. Medlemsstatene må derfor rette på denne situasjonen.

Rådsdirektiv 89/665/EØF av 21. desember 1989 om samordning av lover og forskrifter om gjennomføring av klagebehandling i forbindelse med tildeling av offentlige varekjøps- samt bygge- og anleggskontrakter er begrenset til behandlingen ved kontraktstildeling innenfor virkeområdet for rådsdirektiv 71/305/EØS av 26. juli 1971 om samordning av behandlingsmåten ved tildeling av offentlige bygge- og anleggskontrakter, sist endret ved direktiv 90/531/EØF, og rådsdirektiv 77/62/EØF av 21. desember 1976 om samordning av behandlingen ved tildeling av kontrakter om offentlige varekjøp, sist endret ved direktiv 90/531/EØF.

Adgangen til å konkurrere på fellesskapsplan om offentlige kontrakter på nevnte områder medfører at det må vedtas bestemmelser for å sikre leverandører og entreprenører en hensiktsmessig fremgangsmåte ved klage i tilfelle overtredelse av fellesskapsretten eller av nasjonale regler som gjennomfører denne retten.

Garantiene om innsyn og likebehandling må styrkes betydelig, og for at dette skal få konkrete følger, må det finnes effektive og raske klagemuligheter.

Det bør tas hensyn til visse rettsordeners særegenhet ved å tillate medlemsstatene å velge mellom forskjellige muligheter der klageinstansenes myndighet har samme virkning.

En av disse mulighetene omfatter myndigheten til å gripe direkte inn i oppdragsgivernes behandling ved kontraktstildeling, for eksempel ved å suspendere behandlingen eller ved å oppheve vedtak eller diskriminerende klausuler i dokumenter eller publikasjoner.

Den andre muligheten omfatter myndigheten til å øve effektivt indirekte press på oppdragsgiverne for å få dem til å bringe en eventuell overtredelse til opphør eller hindre at de begår en overtredelse samt for å unngå at det skjer skade.

Det må alltid være adgang til å fremme krav om skadeserstatning.

Når det fremmes krav om skadeserstatning for kostnadene ved å utarbeide et anbud eller ved å delta i en anbudsrunde, er det ikke et krav at den som krever erstatning, for å få refundert sine kostnader må bevise at kontrakten ville ha blitt tildelt ham dersom overtredelsen ikke hadde funnet sted.

Oppdragsgivere som opptrer i samsvar med reglene for kontraktstildeling, bør kunne gjøre dette kjent på en hensiktsmessig måte. Dette krever en undersøkelse av oppdragsgivernes behandling og praksis, utført av uavhengige personer.

For dette formål vil det være hensiktsmessig å ha en attestasjonsordning som omfatter en erklæring om korrekt anvendelse av reglene for kontraktstildeling, som skal kunngjøres i De Europeiske Fellesskaps Tidende.

Oppdragsgiverne bør ha mulighet til å benytte attestasjonsordningen dersom de ønsker det, og medlemsstatene må gi dem muligheten til å gjøre dette. De kan gjøre dette enten ved å opprette ordningen selv eller ved å la oppdragsgiverne benytte en attestasjonsordning som er opprettet av en annen medlemsstat. De kan overlate ansvaret for å utføre undersøkelsen i henhold til attestasjonsordningen til personer, yrkesgrupper eller ansatte ved institusjoner.

Den nødvendige fleksibilitet i forbindelse med innføringen av en slik ordning garanteres ved at de viktigste kravene til den fastsettes i dette direktiv. Nøyaktige bruksregler bør fastsettes i de europeiske standarder dette direktiv henviser til.

Medlemsstatene kan ha behov for å fastsette nærmere regler av denne type før de vedtar reglene fastsatt i europeiske standarder, eventuelt i tillegg til disse reglene.

Dersom foretakene ikke fremsetter klage, vil visse overtredelser ikke kunne bringes til opphør med mindre det innføres en særlig mekanisme.

Følgelig er det viktig at Kommisjonen, dersom den mener det er begått en klar og åpenbar overtredelse i forbindelse med en behandling ved kontraktstildeling, kan gripe inn overfor vedkommende myndigheter i medlemsstaten og vedkommende oppdragsgiver, slik at det kan treffes hensiktsmessige tiltak for raskt å bringe overtredelsen til opphør.

Det må finnes en mulighet for megling på fellesskapsplan slik at tvister kan løses ved forlik.

Den faktiske gjennomføring av dette direktiv bør granskes samtidig med direktiv 90/531/EØF på grunnlag av opplysninger fremlagt av medlemssstatene om hvordan de nasjonale fremgangsmåter ved klage virker.

Dette direktiv skal iverksettes samtidig med direktiv 90/531/EØF.

Kongeriket Spania, Republikken Hellas og Republikken Portugal bør innrømmes tilstrekkelige tilleggsfrister for å gjennomføre dette direktiv, tatt i betraktning datoene for gjennomføring av direktiv 90/531/EØF i disse statene.