BAKGRUNN (fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 10.10.2023)

Sammendrag av innhold

Rettsakten inngår som en del av klimaregelverket som EU trenger for å sikre oppfyllelse av sitt klimamål for 2030.

EUs klimaregelverk er delt i tre pilarer;

1. kvotesystemet, som setter et tak på utslipp fra industri, kraftproduksjon, petroleumsutvinning, luftfart - og fra 2024 - skipsfart, se direktiv 2003/87/EF. 
2. innsatsfordelingsforordningen, som etablerer nasjonale mål for utslippskutt fra transport, jordbruk, oppvarming av bygninger, avfall samt deler av industri og petroleum som ikke inngår i kvotesystemet, se forordning (EU) 2018/842
3. regelverket om bokføring av utslipp og opptak i skog og andre arealer, som etablerer nasjonale mål for opptak fra skog og arealbruk i perioden 2021-2030, se forordning (EU) 2018/841. 

Rettsakten som omhandles i dette EØS-notatet knytter seg til den andre pilaren (innsatsfordelingen) og de nasjonale målene for utslippskutt.

Forordning (EU) 2018/842 (innsatsfordelingsforordningen) etablerer nasjonale mål for utslippskutt. Innsatsfordelingsforordningen inneholder også regler for hvordan de nasjonale målene skal regnes om til utslippsbudsjetter for hvert av årene i perioden 2021-2030. 

De årlige utslippsbudsjettene for hvert EU-land er formelt fastsatt gjennom vedlegg 2 til kommisjonsbeslutning (EU) 2020/2126. 

Som følge av at EU har vedtatt mer ambisiøse klimamål for 2030, ble det våren 2023 vedtatt endringer i innsatsfordelingsforordningen for perioden 2021-2030, se forordning (EU) 2023/857. Gjennom denne endringsrettsakten økes ambisjonsnivået i klimapolitikken, ved at landene får mer ambisiøse nasjonale mål under innsatsfordelingen. Det etableres også en ny metodikk for å beregne de årlige utslippsbudsjettene. 

Rettsakten som omhandles i dette EØS-notatet strammer inn på landenes utslippsbudsjetter for 2023-2025 i tråd med den detaljerte metodikken som fremgår av forordning (EU) 2023/857 om endringer i forordning 2018/842, dvs. den opprinnelige innsatsfordelingsforordningen for perioden 2021-2030. 

Endringene i går ut på følgende: 

• Utslippsbudsjettene for 2021 og 2022 endres ikke. 
• Utslippsbudsjettene for 2023 til 2025 er strammet inn basert på en ny metodikk som fremgår av den forsterkede innsatsfordelingsforordningen. 
• Det foreligger foreløpig ikke utslippsbudsjetter for 2026 til 2030. Utslippsbudsjettene for årene 2026 til 2029 skal også strammes inn, men budsjettene for disse årene skal beregnes på grunnlag av utslippstall som ikke vil bli tilgjengelige før i 2025.

Disse endringene reflekteres gjennom tabellen som er tatt inn i vedlegg til rettsakten. 

Merknader
Rettslige konsekvenser

Rettsakten fastsetter utslippsbudsjetter som er bindende på statlig nivå. Rettsakten krever ikke gjennomføring i norsk rett. Rettsakten vurderes innlemmet i EØS-avtalens protokoll 31 ved EØS-komitébeslutning. 

Økonomiske og administrative konsekvenser

Rettsakten inneholder utslippsbudsjettene for EUs medlemsstater og har ingen økonomiske eller administrative konsekvenser for Norge. 

Ved en videreføring av klimasamarbeidet med EU vil EFTAs overvåkingsorgan fastsette et eget utslippsbudsjett for Island og Norge basert på det samme regelverket som Kommisjonen har benyttet for å fastsette EU-landenes budsjetter i denne rettsakten. Budsjettet som fastsettes av EFTAs overvåkingsorgan vil ha økonomiske konsekvenser for Norge, men vil bare være en teknisk oppfølging forutsatt fortsatt norsk deltakelse i innsatsfordelingsforordningen for perioden 2021-2030. 

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært forelagt Spesialutvalget for miljøsaker (der berørte departementer er representert) ved skriftlig prosedyre (12.9.23 - 19.9.23). 

Vurdering

Rettsakten fastsetter EU-landenes utslippsbudsjetter under innsatsfordelingsforordningen og er formelt sett en endring av beslutning (EU) 2020/2126, som ble innlemmet i EØS-avtalens protokoll 31 den 4. februar 2022 gjennom EØS-komitébeslutning nr. 29/2022. 

Kommisjonen har merket rettsakten "Tekst med EØS-relevans". Norges vurdering er at rettsakten ikke er å anse som EØS-relevant (faller utenfor EØS-avtalens forpliktende deler) ettersom den utgjør en del av rammeverket for samarbeid på statlig nivå for å oppfylle EUs felles utslippsmål. 

Gjennom EØS-komitébeslutning nr. 269/2019 besluttet Island og Norge imidlertid å delta i innsatsfordelingsforordningen for perioden 2021-2030 gjennom EØS-avtalens protokoll 31 om frivillig samarbeid utenfor de fire friheter.

Som følge av at EU i 2020 besluttet å forsterke sitt klimamål for 2030, har EU vedtatt endringer i innsatsfordelingsforordningen for perioden 2021-2030, med mer ambisiøse utslippsbudsjetter for medlemsstatene. Økt ambisjonsnivå er nødvendig for å oppfylle det forsterkede klimamålet.

Island og Norge har også forsterket sine klimamål og er nå i dialog med EU-kommisjonen om vilkårene for fortsatt deltakelse i innsatsfordelingen, herunder hvilke utslippsmål som vil gjelde for Island og Norge under den forsterkede versjonen av innsatsfordelingen. Ved fortsatt norsk deltakelse i innsatsfordelingen vil det måtte fastsettes detaljerte utslippsbudsjetter også for Island og Norge. EFTAs overvåkingsorgan vil fastsette Islands og Norges utslippsbudsjetter under innsatsfordelingen. Det er nærliggende å anta at dette vil skje på samme måte som i EØS-komitébeslutning nr. 29/2022, det vil si ved at Islands og Norges oppdaterte budsjetter under innsatsfordelingen fastsettes som en formell tilpasning til rettsakten i forbindelse med at rettsakten innlemmes i EØS-avtalen. 

Status

Rettsakten ble publisert i EUs Official Journal 29. juni 2023 og trådte i kraft i EU 20 dager senere. 

Rettsakten er til vurdering i EFTA-statene.