(fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 29.2.2016)

Sammendrag av innhold

Formål og virkeområde mv.

Rettsakten fastsetter de dyrehelsemessige betingelsene for ikke-kommersiell forflytning av kjæledyr mellom medlemsstatene og til medlemsstatene fra tredjestater, samt bestemmelsene om kontroll med forflytningen. Hvilke dyrearter som omfattes av kjæledyrbegrepet er spesifisert i et vedlegg til rettsakten.

Rettsakten er uttømmende i den forstand at medlemsstatene ikke kan forby, begrense eller hindre ikke-kommersiell forflytning av kjæledyr som oppfyller betingelsene i forordningen av andre dyrehelseårsaker enn de som følger av rettsakten. Rettsakten er likevel ikke til hinder for å gjennomføre EUs regler om vern av ville dyr og planter (forordning (EF) nr. 338/97) eller nasjonale tiltak for å begrense forflytning av visse arter eller raser av kjæledyr av andre årsaker enn dyrehelse.

Rettsakten fastsetter, med ett unntak, at antall hunder, katter eller ildere som kan tas med på en enkelt ikke-kommersiell forflytning ikke kan overstige fem. Unntaket gjelder dyr eldre enn 6 måneder som skal delta på konkurranser, utstillinger eller idrettsarrangementer eller trening til slike arrangementer. Hovedregelen når antallet på fem dyr overskrides er likevel at reglene for handel med artene skal følges.

Vilkår for forflytning mellom medlemsstater 

Rettsakten viderefører krav om id-merking, identifikasjonsdokument (pass) og rabiesvaksinasjon for forflytning av hunder, katter og ildere mellom medlemsstatene. Den viderefører også krav om forebyggende tiltak mot andre sykdommer enn rabies dersom slike er fastsatt av Kommisjonen. P.t. kreves behandling mot revens dvergbendelmark (Echinococcus multilocularis) for forflytning av hunder til visse medlemsstater og Norge, jf. forordning (EU) nr. 1152/2011.

Rettsakten viderefører at medlemsstatene på visse vilkår kan tillate innførsel fra andre medlemsstater av hunder, katter og ildere som er yngre enn 12 uker og ikke vaksinert mot rabies. Det nye er at den i tillegg gir medlemsstatene hjemmel til å tillate innførsel av hunder, katter og ildere som er 12-16 uker gamle og vaksinert mot rabies, men hvis rabiesvaksinasjon likevel ikke er gyldig ennå. Nytt er også at rettsakten åpner for at Kommisjonen på anmodning fra vedkommende medlemsstater kan gjøre unntak fra kravet om rabiesvaksinasjon for forflytning av hunder, katter og ildere mellom medlemsstater/områder som godtgjør at de er rabiesfrie.

I påvente av harmoniserte regler, kan medlemsstatene ha nasjonale regler for ikke-kommersiell innførsel av andre kjæledyr enn hunder, katter og ildere fra andre medlemsstater. De nasjonale reglene må stå i forhold til den dyre- og folkehelsemessige risikoen innførselen representerer og kan ikke være strengere enn de harmoniserte reglene for handel med de samme artene.

Vilkår for forflytning fra tredjestater

Rettsakten viderefører krav om id-merking, rabiesvaksinasjon og rabiesantistoffkontroll og identifikasjonsdokument (helsesertifikat) for innførsel av hunder, katter og ildere fra tredjestater. Den viderefører også krav om forebyggende tiltak mot andre sykdommer enn rabies dersom slike er fastsatt av Kommisjonen. P.t. kreves behandling mot revens dvergbendelmark (Echinococcus multilocularis). Rettsakten opprettholder at innførsel av hunder, katter og ildere fra tredjestater som hovedregel skal skje over listeførte innførselssteder. Nytt er at den gir medlemsstatene hjemmel til å tillate innførsel av registrerte militær-, spor- og redningshunder over andre innførselssteder.

Rettsakten viderefører at medlemsstatene på visse vilkår kan tillate innførsel av hunder, katter og ildere som er yngre enn 12 uker og ikke vaksinert mot rabies fra listeførte tredjestater. Nytt er at rettsakten i tillegg gir medlemsstatene hjemmel til å tillate innførsel av hunder, katter og ildere som er 12-16 uker gamle og vaksinert mot rabies, men hvis rabiesvaksinasjon likevel ikke er gyldig ennå. Rettsakten forbyr forflytning av slike dyr videre til en annen medlemsstat med mindre det skjer i samsvar med vilkårene for forflytning mellom medlemsstatene eller at mottakermedlemsstaten også tillater innførsel av slike dyr.

Rettsakten viderefører at hunder, katter og ildere som innføres fra listeførte tredjestater er unntatt fra kravet om rabiesantistoffkontroll. Det nye er at unntaket utvides til å omfatte dyr som under visse forutsetninger føres i transitt via ikke-listeførte tredjestater.

For innførsel av andre kjæledyr enn hunder, katter og ildere fra tredjestater, krever rettsakten id-merking, forebyggende tiltak mot andre sykdommer enn rabies og identifikasjonsdokument. Imidlertid gjelder kravene først etter at Kommisjonen har fastsatt nærmere regler. Inntil disse er fastsatt, kan medlemsstatene opprettholde sine nasjonale regler dersom disse står i forhold til dyre- og folkehelserisikoen innførselen representerer, og ikke er strengere enn reglene for import av artene.

Rettsakten viderefører at forflytning av kjæledyr mellom enkelte medlemsstater og tredjestater, herunder mellom Norge og Sverige, kan fortsette i henhold til landenes nasjonale bestemmelser. Tydeligere enn i forordning (EF) nr. 998/2003 går det fram at muligheten til å ha nasjonale bestemmelser for forflytning av kjæledyr mellom Norge og Sverige kun gjelder så lenge Norge er å betrakte som en tredjestat i forhold til EU.

Nærmere om krav til id-merking og forebyggende tiltak mot andre sykdommer enn rabies

Rettsakten viderefører at hunder, katter og ildere skal id-merkes ved implantering av en transponder eller med en lett leselig tatovering som er påført før 3. juli 2011. Samtidig opprettholder den dagens teknisk krav til transpondere og at den ansvarlige for dyret selv må skaffe tilveie nødvendig avlesningsutstyr dersom dyret er merket med en transponder som ikke oppfyller disse kravene.

Generelt krever rettsakten at andre kjæledyr skal merkes eller beskrives slik at de sikkert kan knyttes til identifikasjonsdokumentene sine, men overlater til Kommisjonen å fastsette konkrete krav til hvordan dette skal gjøres.

Rettsakten pålegger medlemsstatene å fastsette hvilke minimumskvalifikasjoner personene må ha dersom de tenker å gi andre enn veterinærer lov til å implantere transpondere.

Rettsakten gir Kommisjonen hjemmel til å treffe forebyggende tiltak mot andre sykdommer enn rabies.

Nærmere om krav til identifikasjonsdokumenter

Rettsakten opprettholder at identifikasjonsdokumenter til hunder, katter og ildere som forflyttes mellom medlemsstatene skal ha passformat. Rettsakten fastsetter hvilke opplysninger pass skal inneholde, men overlater til Kommisjonen å gi nærmere regler om passenes utforming mv. Rettsakten krever at pass utstedes av en autorisert veterinær og gir anvisninger om dokumentutstedelsen. Nytt er at veterinærene skal registrere og oppbevare opplysninger om dyrene de utsteder pass til i minst tre år. Det er også nytt at rettsakten pålegger medlemsstatene å sikre at blanke pass kun distribueres til autoriserte veterinærer og at veterinærenes navn/kontaktopplysninger, sammen med passnumrene, registreres og oppbevares i minst 3 år.

Rettsakten opprettholder at identifikasjonsdokumenter til hunder, katter og ildere som innføres fra tredjestater skal ha helsesertifikatformat. Rettsakten fastsetter hvilke opplysninger sertifikatene skal inneholde, men overlater til Kommisjonen å gi nærmere regler om sertifikatenes utforming mv. Rettsakten krever at helsesertifikater skal utstedes av en offentlig veterinær, eller av en autorisert veterinær og deretter påtegnes av tredjestatens myndigheter, og gir anvisninger om dokumentutstedelsen.

Rettsakten åpner for at hunder, katter og ildere som forflyttes mellom medlemsstatene i visse tilfeller kan følges av helsesertifikat istedenfor pass og at dyr som forflyttes fra tredjestater i visse tilfeller kan følges av pass istedenfor helsesertifikat.

Rettsakten gir Kommisjonen hjemmel til å fastsette regler om utforming mv. av identifikasjonsdokumenter som skal følge med andre kjæledyr enn hunder, katter og ildere og gir anvisninger om hvilke opplysninger slike dokumenter skal inneholde. I tillegg fastsetter den bestemmelser om utstedelse av dokumentene.

Unntaksbestemmelser

Rettsakten åpner for at medlemsstatene i særskilte tilfeller kan tillate forflytning av kjæledyr til sitt område uten at de normale vilkårene for forflytningen er oppfylt.

Kontrollbestemmelser og særskilte beskyttelsestiltak

Rettsakten krever at medlemsstatene foretar ikke-diskriminerende dokument- og identitetskontroll av kjæledyr som innføres fra andre medlemsstater og visse listeførte tredjestater. Den ansvarlige for dyret pålegges å forevise identifikasjonsdokumentet og dyret for kontroll på anmodning fra tilsynsmyndigheten.

Rettsakten krever at medlemsstatene foretar dokument- og identitetskontroll av kjæledyr som innføres fra andre tredjestater på innførselsstedet. Rettsakten pålegger samtidig medlemsstatene å lage en liste over lovlige innførselssteder og å holde listen oppdatert. I tillegg skal medlemsstatene sikre at tilsynsmyndigheten kjenner innførselsreglene, fører journal over det totale antall innførsler og regelbrudd og dokumenterer i dyrets identifikasjonsdokument at kontroll er foretatt dersom dyret skal videre til en annen medlemsstat.

Dersom det oppdages regelbrudd, krever rettsakten at tilsynsmyndigheten beslutter at dyrene skal returneres til avsenderlandet, holdes isolert under offentlig kontroll til innførselsvilkårene er oppfylt, eller avlives. Tiltakene skal gjennomføres for eierens regning og uten mulighet for økonomisk kompensasjon for eieren/den som er ansvarlig for dyret.

Rettsakten gir Kommisjonen hjemmel til å treffe særskilte beskyttelsestiltak dersom rabies eller andre sykdommer eller infeksjoner påvises eller spres i en medlemsstat eller tredjestat og kan utgjøre en alvorlig trussel mot dyre- eller folkehelsen.

Informasjonsforpliktelser

Rettsakten pålegger medlemsstatene å gi allmennheten klare og lett tilgjengelige opplysninger om reglene for ikke-kommersiell forflytning av kjæledyr, herunder om:

• kvalifikasjonene som kreves for å kunne implantere transpondere,
• mulighetene til å kunne innføre valper og kattunger som ikke oppfyller rabiesvaksinasjonskravet,
• vilkårene for forflytning av kjæledyr som ikke oppfyller de vanlige vilkårene,
• nasjonale vilkår for forflytning av kjæledyr fra tredjestater,
• listen over innførselssteder for dyr fra tredjestater og hvilken myndighet som er utpekt til å forestå kontrollen,
• nasjonale vilkår for forflytning av andre kjæledyr enn hunder, katter og ildere, og
• hvilke rabiesvaksiner som er tillatt markedsført i vedkommende land og tilhørende vaksineprotokoll.

Rettsakten pålegger medlemsstatene å opprette internettsider hvor disse opplysningene legges ut, samt å meddele Kommisjonen internettadressen til sidene. Kommisjonen skal bistå medlemsstatene med å gjøre opplysningene offentlig tilgjengelige på sin internettside.

Administrative bestemmelser

Rettsakten gir Kommisjonen hjemmel til å endre vedleggene til rettsakten og fastsetter prosedyrer for fastsettelse av gjennomføringsrettsakter.
Rettsakten krever at medlemsstatene fastsetter bestemmelser om sanksjonering av regelbrudd, samt at de informerer Kommisjonen om bestemmelsene og endringer av dem.
Rettsakten opphever forordning (EF) nr. 998/2003, unntatt tredjelandslistene som skal gjelde til det er fastsatt nye. Henvisninger til den opphevede rettsakten skal gjelde som henvisninger til den nye og leses etter sammenlikningstabellen som er vedlegg til denne. Opphevingen av forordning (EF) nr. 998/2003 får ingen konsekvenser for forordning (EU) nr. 1152/2011, som fortsatt skal gjelde.
Pass og helsesertifikater som er utstedt etter gamle regler før rettsakten iverksettes anses for å være i overensstemmelse med rettsakten.
Rettsakten iverksettes i EU fra 29. desember 2014.

Merknader

Hjemmel i EU-traktaten

Traktaten om den Europeiske Unions funksjonsmåte artikkel 43 nr. 2 og artikkel 168 nr. 4 bokstav b.

Gjeldende norsk lovgivning og politikk på området

Dyrehelsehensynet ved ikke-kommersiell forflytning av kjæledyr ivaretas med følgende forskrifter:

• Forskrift 1. juli 2004 nr. 1105 om dyrehelsemessige betingelser for ikke-kommersiell transport av kjæledyr. Forskriften gjennomfører forordning (EF) nr. 998/2003 i norsk rett.
• Forskrift 20. februar 2004 nr. 464 om dyrehelsemessige betingelser for import og eksport av levende pattedyr, fugler, reptiler, amfibier, bier og humler og forskrift 31. desember 1998 nr. 1498 om tilsyn og kontroll ved import og eksport av levende dyr, annet avlsmateriale og animalsk avfall innen EØS, og ved import av levende dyr fra tredjestater. Disse forskriftene gjelder foran forskrift 1. juli 2004 nr. 1105 for ikke-kommersiell forflytning av mer enn fem hunder, katter eller ildere.
• Forskrift 2. juli 1991 nr. 507 om forbud mot innførsel av dyr og smitteførende gjenstander. Denne nasjonale forskriften anses å gjelde foran forskrift 1. juli 2004 nr. 1105 for innførsel til Norge av fugler, gnagere og kaniner. Etter søknad gir Mattilsynet tillatelse til innførsel av fugler, gnagere og kaniner kun fra Sverige, Finland og Danmark. Tillatelse til innførsel av fugler, gnagere og kaniner fra andre land gis kun når eieren skal flytte til Norge. Tillatelsene gis på standardiserte vilkår som bl.a. omfatter krav om at dyrene skal følges av helseattest og holdes isolert eller i karantene en viss tid etter innførselen.
• Forskrifter om særskilte beskyttelsestiltak mot visse sykdommer.

Innførsel av dyr som omfattes av rettsaktens kjæledyrbegrep reguleres også i lovgivning som skal ivareta andre hensyn enn dyrs helse. Spesielt nevnes:

• Lov 29. mai 1981 nr. 38 om viltet (viltloven)
• Lov 19. juni 2009 nr. 100 om forvaltning av naturens mangfold (naturmangfoldloven)
• Forskrift 15. november 2002 nr. 1276 til gjennomføring av konvensjon 3. mars 1973 om internasjonal handel med truede arter av vill flora og fauna (CITES)
• Forskrifter 20. november 1976 nr. 3 om forbud mot at fremmedartede (eksotiske) dyr innføres, omsettes eller holdes som husdyr, selskapsdyr eller i fangenskap på annen måte
• Forskrift 20. august 2004 nr. 1204 om hunder

Rettslige konsekvenser

Rettsakten krever endring i forskrift 1. juli 2004 nr. 1105 om dyrehelsemessige betingelser for ikke-kommersiell transport av kjæledyr, forskrift 20. februar 2004 nr. 464 om dyrehelsemessige betingelser for import og eksport av levende pattedyr, reptiler, amfibier, bier og humler og forskrift 2. juli 1991 nr. 507 om forbud mot innførsel av dyr og smitteførende gjenstander.

Administrative og økonomiske konsekvenser

Forutsatt at Norge ikke skal anses som en tredjestat men likestilt med EU-medlemsstatene, og at Norge og Sverige får ha nasjonale bestemmelser for forflytning av kjæledyr seg imellom, vil rettsakten i stor grad videreføre gjeldende regler. Rettsakten får likevel noen nye konsekvenser:

• Administrativ forenkling av forflytning av andre kjæledyr kan føre til økt innførsel av fugler, kaniner og gnagere. Økt innførsel øker risikoen for innførsel av dyresykdommer, som  myxomatose og viral hemorrhagisk sjukdom hos kaniner og aviær influensa og Newcastle disease hos fugler.  Det offentlige kan komme til å måtte bruke større ressurser på bekjempelse av sykdommer enn i dag. I motsetning til andre dyreeiere har kjæledyreiere ikke rett til erstatning.
• Å ta med seg mer enn fem hunder, katter eller ildere på konkurranser/utstillinger i EØS blir litt enklere. Det kan nå gjøres uten å ta dyrene til klinisk undersøkelse hos veterinær før avreise og uten at dyrene trenger å følges av helsesertifikat i tillegg til passene sine. Det er kostnadsbesparende for dyreeierne.  At det kan gjøres unntak fra forflytningsvilkårene, vil imidlertid medføre at Mattilsynet må bruke en del ressurser på å behandle søknader om dette. Etter at matloven ble endret for å gi hjemmel til å ilegge privatpersoner gebyr, vil  Mattilsynets økte saksbehandlingskostnader kunne dekkes inn med en gebyrordning.
• Det blir større fleksibilitet mht. hvem som kan utstede helsesertifikater for hunder som skal forflyttes fra Svalbard til fastlandet. Helsesertifikatene kan i dag kun utstedes av offentlige veterinærer. Nå åpnes det i tillegg for at sertifikatene kan utstedes av autoriserte veterinærer og deretter påtegnes av offentlig myndighet, som ikke trenger å være en offentlig veterinær.
• Det offentlige (Mattilsynet/Tollvesenet) må innrette kontrollen med forflytning av kjæledyr fra EØS-stater slik at den blir ikke-diskriminerende. Dagens krav i forskrift om at dyr og dokumenter fra EØS-stater, unntatt Sverige, uoppfordret skal forevises Tollvesenet for kontroll forsvinner. Heretter skal dyr og dokumenter fremlegges for kontroll etter anmodning fra tilsynsmyndigheten. Behovet for ressurser til å foreta kontrollen vil avhenge av antall forflytninger og hvor stor andel av dem en ønsker å kontrollere.
• Det offentlige får en ny administrativ byrde ved at tilsynsmyndigheten (Mattilsynet) må føre journal over antall kontroller de har foretatt med forflytning av kjæledyr fra tredjestater, samt regelbrudd som er oppdaget i forbindelse med kontrollen. Skal dyrene videre til en annen EØS-stat, må de i tillegg dokumentere at kontroll er foretatt i dyrenes helsesertifikat.
• Det nye kravet om at veterinærer som utsteder pass til hunder, katter og ildere skal registrere og oppbevare opplysninger om dyrene/dyreeierne medfører ingen vesentlige nye journalføringsplikter for norske veterinærer enn de som allerede følger av forskrift 20. februar 2006 nr. 229 om journal for dyrehelsepersonell.

Vi vurderer at rettsakten ikke medfører så store økonomiske og administrative konsekvenser at det er nødvendig å be om samtykke fra stortinget.

Notifisering

Rettsakten krever notifisering til ESA på Form 1.

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget har vært vurdert av Spesialutvalget for matområdet, der Landbruks- og matdepartementet, Nærings- og fiskeridepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Finansdepartementet, Klima- og miljødepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

Vurdering

Denne rettsakten og forordning (EU) nr. 577/2013 henger nøye sammen med direktiv 92/65/EØF, som omfatter handel med og import av mange av de samme dyreartene. Da denne rettsakten ble vedtatt i EU ble det samtidig vedtatt endringer i direktiv 92/65/EØF (se direktiv 2013/31/EU og vedtak 2013/519/EU). Direktiv 92/65/EØF er delt opp i regler om handel (kapittel II) og import fra tredjeland (kapittel III), og er derfor tatt inn i både EØS-avtalen vedlegg I del 4 og del 8. Denne rettsakten er på samme måte delt opp i et kapittel (II) med regler for forflytning av kjæledyr mellom EU-medlemsstatene og et annet kapittel (III) om forflytning av kjæledyr fra tredjestater til EU. Rettsakten artikkel 16 (f) og forordning (EU) nr. 577/2013 lister Norge som en tredjestat. Dette er ikke i tråd med systematikken i EØS-avtalen forøvrig. Dette er bekymringsfullt fordi det medfører at det fra artikkel 5(4) og beslutning 2013/519/EU kan utledes at ikke-kommersiell forflytning av mer enn fem hunder, katter og ildere og kommersiell forflytning av slike dyr fra Norge til EU omfattes av kapittel III om import fra tredjeland i direktiv 92/65/EØF, ikke av kapittel II om samhandel. Dette bryter med prinsippet i EØS-avtalen vedlegg I, kapittel I (veterinæravtalen) om at forflytning av varer mellom Norge og EU skal skje etter de samme reglene som gjelder mellom EUs medlemsstater. Det kan innebære at både norske kjæledyr og kommersielle hunder, katter og ildere blir stoppet ved innførsel til EU. Det kan også skape tolkningsproblemer i forhold til hvilket kapittel i direktiv 92/65/EØF som gjelder for kommersiell forflytning mellom Norge og EU av andre dyr, sæd, egg og embryo som er regulert i direktivet. For å unngå at noen får forståelsen av at det er reglene om innførsel fra tredjestater som gjelder når dyr forflyttes fra Norge til EU, har det vært vurdert å foreslå en tilpasningstekst som fjerner artikkel 16 (f) i denne rettsakten og å fjerne Norge fra tredjelandslisten i forordning (EU) nr. 577/2013. Det er imidlertid ønskelig at Norge og Sverige kan fortsette å ha nasjonale regler for forflytning av kjæledyr seg imellom, noe som innebærer at det ikke fremmes forslag til tilpasning på dette punktet.

Rettsakten artikkel 8 åpner for at rabiesfrie EU-medlemsstater kan bli oppført på en liste over land som kan gjøre unntak fra kravet om rabiesvaksinasjon ved forflytning av hunder, katter og ildere seg imellom. Denne muligheten bør også Norge ha. Det er Kommisjonen som skal vurdere og gjøre vedtak etter denne bestemmelsen. Kommisjonen skal gi en såkalt «implementing act». Dersom Norge vil inngå en slik avtale med et EU-land, må dette landet forholde seg til Kommisjonen som har kompetansen overfor EU-landene. ESA har ikke kompetanse til å gi en tilsvarende «implementing act», men det må vurderes om ESA bør ha en annen rolle i forbindelse med søknader for å ivareta EØS-avtalens to-pilarsystem.

Forutsatt at Norge ikke blir å betrakte som en tredjestat, vil gjennomføring av rettsakten åpne opp for mer innførsel av fugler, kaniner og gnagere enn før. Øker innførselen vesentlig, kan det gi økt risiko for innførsel av sykdommer. En risikovurdering Mattilsynet har innhentet fra Veterinærinstituttet er vedlagt og belyser dette nærmere. I påvente av harmoniserte vilkår anbefaler Mattilsynet at Norge søker å redusere risikoen ved å utnytte handlingsrommet rettsakten gir til å fastsette nasjonale vilkår for innførsel av fugler, kaniner og gnagere. En vurdering av konsekvensene ved alternative innførselsvilkår, og en anbefaling av hvilket alternativ som bør velges, er vedlagt. Skulle antall innførte kaniner øke, mener Mattilsynet at det i tillegg kan være grunn til å åpne for vaksinasjon mot myxomatose og viral hemorrhagisk sjukdom.

Da direktiv 92/65/EØF ble innlemmet i EØS-avtalen forpliktet Norge seg til å avvikle grensekontrollen av kjæledyr fra andre EØS-stater. Bestemmelsene om grensekontroll i gjeldende forskrift om ikke-kommersiell forflytning av kjæledyr er derfor neppe helt forenlige med EØS-avtalen. Forutsatt at landet ikke blir å betrakte som en tredjestat, skal Norge foreta ikke-diskriminerende dokument- og identitetskontroll av kjæledyr som innføres ikke-kommersielt fra andre EØS-stater. Mattilsynet finner således at den nye rettsakten gir bedre hjemmel for Norge til å kontrollere ikke-kommersiell innførsel av kjæledyr enn de rettsaktene som p.t. er innlemmet i EØS-avtalen.

Sammenliknet med forordning (EF) nr. 998/2003 gir den nye rettsakten større fleksibilitet når det gjelder å kunne håndtere forflytning av hunder fra Svalbard til fastlandet.

Framdriften i prosessen med å innlemme rettsakten i EØS-avtalen bør være slik at den kan iverksettes i Norge samtidig som i EU, dvs. fra 29. desember 2014.

Mattilsynet vurderer rettsakten som EØS-relevant, men akseptabel kun dersom Norge ikke blir å betrakte som en tredjestat.

Andre opplysninger

Innholder informasjon unntatt offentlighet, jf. offl. § 20

Status

Rettsakten er innlemmet i EØS-avtalen, med ikrafttredelse 1. juni 2016.