Kontraktsregler for levering av digitale ytelser

Tittel

Europaparlaments- og rådsdirektiv (EU) 2019/770 av 20. mai 2019 om visse aspekter ved avtaler om levering av digitale ytelser

Directive (EU) 2019/770 of the European Parliament and of the Council of 20 May 2019 on certain aspects concerning contracts for the supply of digital content

Siste nytt

Europaparlaments- og rådsdirektiv publisert i EU-tidende 22.5.2019

Nærmere omtale

BAKGRUNN (fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 16.10.2019)

Sammendrag av innhold
Direktivets fulle navn på dansk er Europa-Parlamentets og Rådets direktiv (EU) 2019/770 af 20. maj 2019 om visse aspekter af aftaler om levering af digitalt indhold og digitale tjenester (i EØS-notatet omtales innhold og tjenester samlet som «ytelser»). Direktivet er ment å harmonisere reglene om forbrukerkontrakter i EU i større grad, og dermed gjøre det enklere for forbrukere og næringsdrivende å inngå slike avtaler på tvers av landegrenser. Direktivet er forhandlet frem som en «pakke» sammen med det nye direktiv 2019/771 om salg av varer til forbruker (se eget EØS-notat om dette). Det har vært et mål i forhandlingene i EU-systemet å oppnå mest mulig like regler for digitale ytelser som for fysiske varer.

Direktivet inneholder nye regler om kontrakter om levering av digitale ytelser til forbruker, et område der det til nå ikke har vært regulering på EU-nivå. Reglene omfatter subjektive og objektive vilkår for at en digital ytelse skal anses å være i overensstemmelse med avtalen, forbrukerens beføyelser i tilfelle ytelsen ikke er i overensstemmelse, og regler om endring av digitale ytelser (oppdateringer mv), jf. artikkel 1. Definisjoner og virkeområde er nærmere regulert i artikkel 2 og 3. Direktivet er delvis fullharmonisert, ved at medlemsstatene bare kan fastsette avvikende regler der det er særskilt angitt, jf. artikkel 4.

Generell kontraktsrett, så som reglene om inngåelse av avtaler, avtalers gyldighet og konsekvensene av heving, overlates fortsatt til nasjonal rett. Det er også opp til nasjonal rett å definere den rettslige klassifiseringen av avtaler om levering av digitale ytelser, for eksempel om slike avtaler skal regnes som kjøps- eller tjenesteavtaler, jf. artikkel 3 nummer 10.

Direktivet fastsetter i artikkel 5 til 10 nærmere regler om levering av digitale ytelser, subjektive og objektive krav for at ytelsen skal anses å være i overensstemmelse med avtalen, samt om feil som følger av installasjon av ytelsen, og begrensninger på bruk av ytelsene som følge av tredjepersons rettigheter.

Artikkel 11 til 18 inneholder regler om den næringsdrivendes ansvar for levering av ytelsen, samt for eventuell manglende overensstemmelse med kontrakten, bevisbyrden dersom leveringen påstås å være mangelfull, og forbrukerens beføyelser i tilfelle av mangelfull levering eller annen uoverensstemmelse med det avtalte. Videre er det gitt regler om den næringsdrivendes og forbrukerens plikter når kontrakten heves, og tidsfrister for eventuell tilbakebetaling.

Artikkel 19 inneholder regler som er særskilte for digitale ytelser, om den næringsdrivendes adgang til å endre ytelsen ut over hva som er nødvendig for å holde den i overensstemmelse med kontrakten etter artikkel 7 og 8 (oppdateringer mv), på visse vilkår. I artikkel 19 nummer 2 er forbrukeren gitt hevingsrett såfremt en slik endring på en ikke uvesentlig måte har negativ innvirkning på forbrukerens adgang til eller bruk av ytelsen.

Artikkel 20 fastsetter at den næringsdrivende skal ha regressrett overfor tidligere ledd i transaksjonskjeden dersom en manglende levering av ytelsen eller manglende overensstemmelse med kontrakten skyldes handlinger eller unnlatelser begått av disse.

Artikkel 21 forplikter medlemsstatene til å sørge for at det fins effektive og tilstrekkelige midler i nasjonal rett til å sikre at direktivets regler overholdes. Artikkel 21 nr. 2 krever at nasjonal rett åpner for at et eller flere kompetente organer (offentlige organer, forbrukerorganisasjoner, non-profit-organisasjoner som arbeider for beskyttelse av rettigheter under GDPR og/eller ervervsorganisasjoner med legitim interesse) på nærmere vilkår kan reise sak for domstolene eller en kompetent myndighet for å sikre at direktivet overholdes.

Artikkel 22 fastsetter at en avtale som fraviker nasjonale regler som gjennomfører direktivet til skade for forbrukeren, ikke skal være bindende for forbrukeren.

Artikkel 23 til 27 fastsetter hvilke endringer i andre direktiver som følger av direktivet, samt nærmere regler om medlemsstatenes gjennomføring av de nye reglene. Nye regler skal i henhold til artikkel 24 nr. 1 offentliggjøres senest 1. juli 2021 i alle medlemsstater, og tre i kraft 1. januar 2022. Kommisjonen skal etter artikkel 25 evaluere virkningene av direktivet innen 12. juni 2024.

Merknader

Rettslige konsekvenser
Digitale ytelser som leveres på et fysisk medium reguleres i dag av forbrukerkjøpsloven, som gjennomfører dagens forbrukerkjøpsdirektiv (direktiv 1999/44/EF). For de «rene» digitale ytelsene regulerer imidlertid direktivet spørsmål som i dag løses etter alminnelig avtalerett. Blant annet siden direktivet også regulerer avtaler som ikke er kjøp i tradisjonell forstand, ved at forbrukeren ikke betaler for en ytelse, men avgir personopplysninger, jf. artikkel 3 nummer 1, kan det bli nødvendig med særregulering når direktivet gjennomføres i norsk rett.

Departementet vurderer for tiden de rettslige konsekvensene en gjennomføring av direktivet vil ha i Norge.

Økonomiske og administrative konsekvenser
Direktivet vil kunne gjøre det enklere for næringsdrivende å levere digitale ytelser over landegrensene ved at reglene i relativt høy grad harmoniseres.

Økonomiske og administrative konsekvenser vil for øvrig bli vurdert i sammenheng med at direktivet sendes på høring sammen med et forslag til gjennomføring i norsk rett.

Sakkyndige instansers merknader
Justis- og beredskapsdepartementet sendte det da foreliggende direktivforslaget på høring 5. april 2016. Både næringsdrivende og forbrukersiden var gjennomgående positive til en regulering av kontrakter om digitale ytelser, med enkelte forbehold. De synspunkter som kom på forslaget som da forelå, fremgår av høringen.

Det foreligger foreløpig ikke merknader fra sakkyndige instanser om det vedtatte direktivet (se nærmere under «Status»).

Norsk posisjon

Det er utarbeidet to EFTA-uttalelser, som er i samsvar med Norges posisjon til direktivforslaget slik det forelå på et tidligere tidspunkt. Uttalelsene er tilgjengelig på EFTA-sekretariatets hjemmesider:

http://www.efta.int/EEA/news/EEA-EFTA-Comment-online-purchases-62421

http://www.efta.int/sites/default/files/documents/eea/eea-efta-comments/...

Det vedtatte direktivet er for tiden til vurdering i departementet. Se nærmere under.

Vurdering
Direktivet er vurdert som EØS-relevant.

Felleseuropeiske regler om digitale ytelser vil være til fordel for forbrukerne gjennom økt trygghet ved bruk av disse tjenestene og for næringsdrivende gjennom klare juridiske rammer. Næringsdrivende som ønsker å levere digitale ytelser over landegrensene kan forholde seg til ett sett med regler fremfor inntil 31 forskjellige sett med nasjonale regler (EU+EFTA). Gjennomføring av direktivet kan bidra til at norske forbrukere får nye og klarere rettigheter, på et område som i dag er regulert delvis gjennom forbrukerkjøpslovens regler, delvis av alminnelig avtalerett.

Andre opplysninger
Det er utarbeidet to EFTA-uttalelser, som er i samsvar med norsk posisjon i saken. Uttalelsene er tilgjengelig på EFTA-sekretariatets hjemmesider:

http://www.efta.int/EEA/news/EEA-EFTA-Comment-online-purchases-62421

http://www.efta.int/sites/default/files/documents/eea/eea-efta-comments/...

Status
Direktivet ble vedtatt 20. mai, og er publisert i EUs Official Journal 22. mai 2019. Det vedtatte direktivet har foreløpig ikke vært på høring i Norge. Direktivet er til vurdering i departementet, og vil bli sendt på høring sammen med et forslag til gjennomføring av reglene i norsk rett.