(fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 3.9.2026)

Sammendrag av innhold

Bakgrunn

Forordning (EU) 2022/996 er en underliggende rettsakt til det reviderte fornybardirektivet (direktiv (EU) 2018/2001, "fornybardirektiv II"), som utdyper kravene til dokumentasjon og verifikasjon av fornybare drivstoff, som følger av direktivet. I fornybardirektiv II oppstilles bærekraftskriterier og krav til utslippsreduksjoner ("bærekraftskriterier") for fornybare drivstoff. Fornybardirektiv II stiller også krav om å fase ut bruken av biodrivstoff som regnes som å ha høy risiko for indirekte arealbruksendringer ("ILUC"). Kommisjonsforordning (EU) 2019/807 fastsetter et rammeverk for å definere råstoff med høy ILUC-risiko, og for å sertifisere biodrivstoff eller biobrensel som har lav risiko for ILUC-effekter.

Bærekraftskriteriene og kravet om utfasing av høy-ILUC-biodrivstoff gjelder bruk av drivstoff til oppfyllelse av fornybardirektivets mål, herunder til oppnåelse av medlemslandenes fornybarmål. Bærekraftskriteriene gjelder også der annet regelverk henviser til fornybardirektiv II, slik som blant annet reglene om nulltelling i kvoteregelverket. Oppfyllelse av bærekraftskriteriene kan dokumenteres med egendokumentasjon, en nasjonal ordning eller ved en frivillig ordning godkjent av EU-kommisjonen, jf. fornybardirektiv II artikkel 30 nr. 5 jf. nr. 4. Etter artikkel 30 nr. 3 skal medlemslandene sikre at økonomiske operatører sørger for at dokumentasjon på oppfyllelse av bærekraftskriterier er gjenstand for uavhengig revisjon av tilstrekkelig kvalitet.

Forordning (EU) 2022/996 inneholder bestemmelser rettet mot frivillige ordninger og sertifiseringsorganer som utfører revisjon på vegne av frivillige ordninger, men også bestemmelser rettet mot medlemsstater og økonomiske aktører. Forordningen inneholder krav til hvordan frivillige ordninger og sertifiseringsorganer skal organiseres og arbeide, samt hvilke krav de skal legge til grunn for sin sertifisering av økonomiske aktører, herunder detaljerte krav til aktørenes massebalansesystem.

I tillegg regulerer rettsakten hvordan økonomiske aktører kan søke om lav-ILUC-sertifisering for biodrivstoff laget av "høy-ILUC"-råstoff.

Formålet med forordning (EU) 2022/996 er å etablere harmoniserte regler for frivillige ordninger, sertifiseringsorganer og økonomiske aktører. Forordningen skal bidra til harmonisert praksis og forutsigbarhet ved at det stilles krav om hvordan frivillige ordninger og sertifiseringsorganer skal sikre at økonomiske aktører som sertifiseres overholder regelverket.

Rettsaktens innhold

Kapittel 1 omfatter artikkel 1 og 2. Artikkel 1 angir rettsaktens formål (“subject matter”), som er å sikre at verifikasjon av bærekraftskriterier, klimagassreduksjoner og kriteriene for lav-ILUC biobrensler utføres på en effektiv og harmonisert måte, og at økonomiske aktører overholder kriteriene. Artikkel 2 inneholder relevante definisjoner.

Krav om internkontroll, klagebehandling og åpenhet i frivillige ordninger

Kapittel 2 omfatter artikkel 3 til 9, og oppstiller regler for frivillige ordninger om styringssystemer, interne prosesser, prosedyrer for klagebehandling og transparens.

Artikkel 3 stiller blant annet krav knyttet til styringsstrukturen i de frivillige ordningene. Kravene innebærer at de frivillige ordningene skal nedsette et teknisk utvalg, involvere ulike interessegrupper i beslutningsprosesser og etablere prosedyrer for å forhindre interessekonflikter. Artikkel 4 og 5 stiller krav til oppfølging av avvik, intern overvåkning, klageprosedyrer og dokumentasjonssystem.

Artikkel 6 stiller krav om at de frivillige ordningene skal offentliggjøre informasjon om ordningens styringsstruktur, retningslinjer for revisjon og kontaktinformasjon. I tillegg skal ordningen offentliggjøre en oversikt som viser hvilke økonomiske aktører som deltar i ordningen og hvilke sertifiseringsorganer som utfører revisjon på vegne av ordningen.

Artikkel 7 stiller krav til hvordan de frivillige ordningene skal behandle søknader om sertifisering fra en økonomisk aktør. Den frivillige ordningen skal kreve at en økonomisk aktør opplyser om nåværende eller tidligere deltakelse i en annen frivillig ordning. Frivillige ordninger skal også innhente informasjon om massebalansedata, revisorrapport, og eventuell suspensjon eller tilbakekallelse av sertifikater som utstedes av de frivillige ordningene, som bekrefter at en økonomisk aktør oppfyller kravene i fornybardirektiv II. Dette skal blant annet forhindre at en økonomisk aktør kan skifte frivillig ordning hvis en revisor under en annen frivillig ordning nylig har oppdaget kritiske eller vesentlige mangler hos aktøren.

Krav til revisjonsprosess, omfang av revisjonen, revisorkvalifikasjoner og revisjonstilsyn

Kapittel 3 omfatter artikkel 10 til 17, og inneholder regler om revisjonene som skal gjennomføres for at økonomiske aktører kan sertifiseres av en frivillig ordning, herunder krav til revisjonsprosesser og -omfang og kompetansekrav for revisorer. Kravene retter seg primært mot frivillige ordninger og sertifiseringsorganer som utfører revisjon på vegne av de frivillige ordningene. Det er også regler om at medlemsstatene og Kommisjonen kan utføre kontroll med denne revisjonen, og noen plikter på medlemstatene knyttet til denne kontrollen.  

Artikkel 10 regulerer revisjonsprosess og grad av sikkerhet, og stiller blant annet krav om at de frivillige ordningene skal sikre at revisjon gjennomføres i henhold til gitte ISO-standarder. Det angis også hva som regnes som kritiske, vesentlige og mindre vesentlige avvik ved sertifisering, og hva slags konsekvenser disse avvikene skal få for de økonomiske aktørene som skal sertifiseres.

Artikkel 11 stiller spesifikke krav til revisors erfaring og kompetanse. Hvilke krav som gjelder, avhenger av hva revisor skal kontrollere. Eksempelvis skal en revisor som reviderer beregninger av klimagassutslippsbesparelser i henhold til artikkel 29 nr. 10 i fornybardirektiv II, blant annet ha minimum 2 års erfaring med livsløpsanalyser. For revisorer som skal revidere etter arealkriteriene i artikkel 29 nr. 2-9, metodikken for sertifisering av lav ILUC-risiko fastsatt i kapittel V og vedlegg VII, samt det er relevant for utslippsreduksjonene i artikkel 29 nr.10 kreves erfaring innen jordbruk, agronomi, økologi, naturvitenskap, skogbruk, skogskjøtsel eller et beslektet fagområde, inkludert spesifikke tekniske ferdigheter som er nødvendige for å verifisere etterlevelse av kriteriene for svært biologisk mangfoldige gressletter og svært biologisk mangfoldige skoger. Der revisjonen retter seg mot å verifisere organisk karbon i jord kreves også teknisk kompetanse innen jordbunnsvitenskap.

Sertifiseringsorganer skal, i henhold til artikkel 11, akkrediteres av et nasjonalt akkrediteringsorgan i overenstemmelse med forordning (EF) nr. 765/2008 eller godkjennes av en kompetent myndighet for anvendelsesområdet til fornybardirektiv II eller til den frivillige ordningen. Forordning  2022/996 åpner for at medlemsland kan tillate frivillige ordninger å bruke et uavhengig tilsynssystem i stedet for akkreditering eller nasjonal godkjenning, dersom nødvendig akkreditering ikke er tilgjengelig. Kommisjonen skal vurdere effektiviteten til disse systemene.[1]

Artikkel 12 angir i hvilke tilfeller en frivillig ordning kan gjennomføre grupperevisjon ("group audit"). Rettsakten definerer ikke hva grupperevisjon er, men vi tolker det som samlet revisjon av en gruppe økonomiske aktører. Dette kan være samlet revisjon av råstoffprodusenter, samlet revisjon av arealkriterier dersom de aktuelle arealene er lokalisert i nærheten av hverandre og underlagt lignende forhold (som klimatiske forhold eller jordforhold), eller samlet revisjon av klimagassberegninger dersom aktørene har like produksjonssystemer og like typer avlinger. Etter artikkel 12 nr. 2 skal den frivillige ordningen fastsette retningslinjer for grupperevisjonen. Som hovedregel skal grupperevisjonen gjennomføres fysisk, med mindre det vurderes at et dokumenttilsyn kan gi samme grad av sikkerhet.

Artikkel 13 til 16 stiller krav til revisjon av avfall og restprodukter, revisjon av beregninger av faktiske utslipp av drivhusgasser, revisjon av massebalansesystemet og revisjon av naturlige og ikke-naturlige gressarealer med høy biodiversitet.

Artikkel 16 inneholder presisering av kriterier som skal legges til grunn ved revisjon av om arealer skal identifiseres som gressmark med høy biodiversitet, noe som kan være grunnlag for at råstoff herfra ikke oppfyller bærekraftskriteriene. Artikkelen viser til forordning (EU) nr. 1307/2014 som inneholder utfyllende regler for hva som regnes som gressmark med høy biodiversitet. Forordningen er tatt inn i EØS-avtalen. Artikkel 16 nr. 3 i forordning (EU) 2022/996 presiserer at for grasarealer som er lagt om til åpenåkerproduksjon og der det ikke er mulig å vurdere arealets beskaffenhet forut for omleggingen, skal revisor anse at arealet ikke var gressmark med høy biodiversitet ved omleggingstidspunktet.

Artikkel 17 inneholder bestemmelser om tilsyn som utføres av Kommisjonen og medlemslandene. I henhold til artikkel 17 nr. 1 skal de frivillige ordningene kreve at både økonomiske aktører som deltar i ordningen og sertifiseringsorganer som utfører revisjon på vegne av den frivillige ordningen, samarbeider med Kommisjonen og medlemslandenes myndigheter. Dette innebærer at de økonomiske aktørene og sertifiseringsorganene er forpliktet til blant annet å gi Kommisjonen og medlemslandenes myndigheter tilgang til eiendom og å fremlegge nødvendig dokumentasjon, ved forespørsel.

Artikkel 17 inneholder også krav til medlemslandene. For at medlemsland skal kunne føre tilsyn med sertifiseringsorganer, skal medlemsland etablere prosedyrer som gjør det mulig for sertifiseringsorganene å registrere seg for tilsyn, i henhold til artikkel 30 nr. 9 i fornybardirektiv II. Dette gjelder uavhengig om hovedkontoret til sertifiseringsorganet er lokalisert i et medlemsland eller i et tredjeland. Medlemsland skal også opprette et formelt samarbeid, der de utveksler informasjon og beste praksis om tilsyn med sertifiseringsorganer. Dersom sertifiseringsorganer driver med sertifisering i mer enn ett medlemsland, skal de berørte medlemslandene etablere et felles rammeverk for tilsyn med slike sertifiseringsorganer, herunder ved å utpeke en medlemsstat som skal lede tilsynet.

Regler for implementering av massebalansesystem, Unionsdatabasen, klimagassberegninger og biologisk fraksjon i drivstoff

Kapittel 4 omfatter artikkel 18 til 24, og stiller krav om hvordan relevant informasjon om biodrivstoff og råstoff skal dokumenteres tilstrekkelig og videresendes til de neste leddene i forsyningskjeden. Artikkel 18 krever at økonomiske aktører skal laste opp den relevante informasjonen i en Unionsdatabase for fornybare drivstoff (UDB), når denne databasen blir operasjonell. UDB er ikke fullt ut operasjonell per juni 2025, men Kommisjonen har gitt uttrykk for at den vil bli det for flytende brensler ved årsskiftet.

I artikkel 19 gis det detaljerte regler for implementering av massebalansesystemet, som frivillige ordninger skal sørge for at økonomiske aktører følger. Artikkelen introduserer tydeligere regler for massebalansesystemet enn det som fremkommer av de generelle kravene i artikkel 30 i fornybardirektiv II, og er dermed en innstramming for de aktørene som skal sertifiseres.

Blant annet introduseres begrepet "produktgruppe", som setter rammer for hvilke produkter som kan inngå i samme massebalansesystem. Produktgruppe er definert som råstoff, biodrivstoff, biobrensel eller biomassebrensler som har samme fysiske og kjemiske karakteristikker og like brennverdier eller gassformige biobrensler og LNG med like kjemiske egenskaper. For å inngå i samme produktgruppe må også råstoffet som drivstoffet eller brenselet er laget av være underlagt samme regler om telling opp mot fornybarmålene i fornybardirektiv II.

Det er også tydeliggjort at dersom biodrivstoff eller biobrensler er blandet med fossilt drivstoff, så skal informasjonen om bærekraftsegenskaper til biodrivstoffet eller biobrenselet tilsvare den fysiske andelen biodrivstoff eller biobrensel i blandingen. Artikkelen presiserer at et sammenkoblet gassnett skal ses på som ett massebalansesystem.

Artikkel 20 spesifiserer at frivillige ordninger, omsettere og andre økonomiske aktører skal følge regler for klimagassberegninger gitt i fornybardirektiv II for biodrivstoff og biobrensler. Videre er det gitt detaljerte standardfaktorer og metodikk som skal benyttes for ulike deler av klimagassberegningen, i vedlegg V, VII og IX til forordningen. I artikkel 20 står det at medlemsstater kan sende inn oppdaterte utslippsfaktorer for nasjonal elektrisitetsmiks til Kommisjonen.

Artikkel 21 til 23 angir spesielle regler for avfall og restprodukter, resirkulerte karbonbrensler og fornybare drivstoff av ikke-biologisk opprinnelse, samt krav om bruk av metodikk for å beregne bioandel ved ko-prosessering. Etter artikkel 21 skal bruk av rester og avfall fra jordbruk hvile på at driftssystemet ikke utarmer jordkvalitet eller jordas karboninnhold. Noen sentrale tilnærminger for å fremme jordkvalitet og karboninnhold, og for å følge med på status og utvikling, er framhevet i vedlegg VI. Disse omfatter blant annet bruk av vekstskifte, fangvekster, erosjonskontroll og tilførsel av organisk materiale som ved bruk av husdyrgjødsel

Regler for overholdelse av kravene til sertifisering av biodrivstoff med lav ILUC-risiko

Kapittel 5 omfatter artikkel 24 til 27, og omhandler "lav-ILUC-sertifisering" av biodrivstoff som i utgangspunktet er laget av råstoff med høy risiko for indirekte arealbruksendringer (ILUC). Produsenter og andre økonomiske aktører kan søke frivillige ordninger om slik lav-ILUC-sertifisering. Kapittelet angir også hvordan et sertifiseringsorgan, på vegne av en frivillig ordning, skal gjennomføre en slik prosess. Artikkel 24-27 spesifiserer i detalj hvordan råstoffprodusenter skal dokumentere såkalt "addisjonalitet" eller at råstoff dyrkes på tidligere forlatt jord eller sterkt forringet mark i tråd med forordning (EU) 2019/807. I tillegg følger regler for hvordan man skal fastsette andelen biomasse som er "addisjonell", det vil si den mengden råstoff som dyrkes i tillegg til alminnelig avling innenfor et avgrenset område, som følge av innførte "addisjonalitetstiltak".

Vedlegg

Rettsakten har ni vedlegg. Vedleggene gir utfyllende regler for informasjon frivillige ordninger skal sørge for at aktørene videresender i forsyningskjeden (Vedlegg I), krav til innhold i revisjonsrapporter (Vedlegg II og III), sertifikater under frivillige ordninger og i frivillige ordningers rapportering til EU-kommisjonen. I tillegg gis en utfyllende liste med råstoff som inngår i Annex IX til fornybardirektiv II (Vedlegg IV), detaljert metode for å beregne utslipp fra utvinning eller dyrking av råstoff (Vedlegg VII), minimumskrav til prosess og metode for å sertifisere lav-ILUC biodrivstoff (Vedlegg VIII), metode og tiltak for å beregne utslippsbesparelser fra karbonlagring i jord (Vedlegg V) og standardverdier på utslippsfaktorer (Vedlegg IX).

 [1] Det kom en endringsforordning til denne forordningen som endrer artikkel 11 den 3. februar 2025. Endringene innebærer blant annet henvisninger til fornybardirektiv III og innebærer at det ikke lenger åpnes for bruk av et uavhengig tilsynssystem i stedet for akkreditering eller nasjonal ordning. Endringsforordningen er ikke foreslått innlemmet i EØS-avtalen per nå. Commission Implementing Regulation (EU) 2025/196 of 3 February 2025 amending Implementing Regulation (EU) 2022/996 as regards the accreditation of certification bodies and correcting Annex VII to that Regulation

Merknader

Rettsakten er hjemlet i fornybardirektiv II, artikkel 26 nr. 2, som videre er hjemlet i Traktaten om Den europeiske unions virkemåte, artikkel 290.

Rettsakten er en delegert kommisjonsforordning til fornybardirektiv II. Innlemmelse av rettsakten i EØS-avtalen er betinget av innlemmelse av fornybardirektiv II, som er i EØS-prosess.

Rettslige konsekvenser

Rettsakten må gjennomføres ved henvisning, og plasseringen i norsk rett vil ses i sammenheng med gjennomføring av reglene i direktiv (EU) 2018/2001.

Økonomiske og administrative konsekvenser

Rettsakten anses ikke å ha vesentlige økonomiske eller administrative konsekvenser. Pliktene retter seg i hovedsak mot frivillige ordninger som godkjennes av EU-kommisjonen og sertifiseringsorganer som jobber på vegne av de frivillige ordningene. Et unntak er plikten om å sørge for sporbarhet i forsyningskjeden, inkludert å legge inn data i UDB. Her kan ordlyden i forordningen leses som at det gjelder alle økonomiske aktører. Dette er uansett krav som vil følge av fornybardirektiv II, men forordning (EU) 2022/996 spesifiserer hvordan dette skal gjøres.

Det åpnes i gjeldende norsk regelverk for bruk av frivillige ordninger for å dokumentere oppfyllelse av bærekraftskriteriene i for eksempel produktforskriften kapittel 3 og i forbindelse med nulltelling av kvoter i EUs klimakvotesystem. EU-kommisjonen krever per i dag at de godkjente frivillige ordningene opererer i tråd med forordningen. Norske aktører som ønsker å sertifiseres av en frivillig ordning må derfor allerede følge disse reglene selv om rettsakten ikke er gjennomført i norsk rett.

Rettsakten legger i begrenset grad plikter på medlemslandene. Medlemslandene må imidlertid etablere prosedyrer som gjør det mulig for sertifiseringsorganene å registrere seg, slik at medlemslandene kan føre tilsyn med de sertifiseringsorganene som opererer i landet. Selve plikten til å føre tilsyn med sertifiseringsorganer følger av artikkel 30 nr. 9 i fornybardirektiv II.

Norske myndigheter må gjøre det mulig for sertifiseringsorganer å registrere seg, og må opprette prosedyrer for å gjennomføre tilsyn av sertifiseringsorganene. Per dags dato er det ikke mange sertifiseringsorganer som har aktivitet i Norge, og omfanget av registreringer vil trolig være begrenset også i nærmeste fremtid. Det vil være noen administrative kostnader knyttet til etablering av prosedyrer for tilsyn og eventuelt samarbeid med andre medlemsstater.

Miljødirektoratet er kjent med at en samarbeidsgruppe på tvers av medlemsland er i etableringsfasen. En slik arbeidsgruppe vil kunne redusere den samlede administrative byrden for myndigheter i EU/EØS. Samlet sett vil de administrative kostnadene for myndigheter som følge av denne rettsakten være begrenset, sammenlignet med kostnadene som følger av selve kravet om å utføre tilsyn med sertifiseringsorganer i artikkel 30 nr. 9 i fornybardirektiv II.

Rettsakten oppstiller mer detaljerte krav til blant annet uavhengig revisjon og massebalansesystem for aktører som sertifiseres av frivillige ordninger, enn det som fremgår av fornybardirektiv II. Dersom det i norsk rett fortsatt skal være anledning til å bruke annen dokumentasjon enn dokumentasjon utstedt under EU-godkjente frivillige ordninger for å dokumentere oppfyllelse av bærekrafts- og utslippsreduksjonskriteriene, vil aktørene kunne praktisere kravene som følger av fornybardirektiv II noe ulikt, avhengig av hvilken dokumentasjonsmetode som brukes. Det kan være naturlig å se hen til reglene i rettsakten ved gjennomføringen av kravene i fornybardirektiv II, for å sikre harmonisert praksis ved bruk av ulike dokumentasjonsmetoder.

Vurdering

Forordningen vurderes å være EØS-relevant og akseptabel.

Status

Forordningen ble vedtatt av EU-kommisjonen 14. juni 2022, og ble publisert i EU-tidene 27. juni 2022. Forordningen tredde i kraft den 30. juni 2022, og ble gjort gjeldende i EU 18 måneder etter ikrafttredelsesdatoen, med unntak av artikkel 11 (1), som ble gjort gjeldende fra 1. januar 2025. EFTA-landene vurderer EØS-relevans og -innlemmelse.