Forordning (EF) nr. 883/2004 og forordning (EF) nr. 987/2009 fikk anvendelse i EU fra 1. mai 2010 og i EØS fra 1. juni 2012.

Rettsaktens innhold og formål

Forordning 465/2012 om endring av forordning (EF) nr. 883/2004 og (EF) nr. 987/2009 inneholder de sedvanlige årlige justeringer for 2010 av mer praktisk og formell art som følge av endringer i medlemsstatenes nasjonale lovgivning og behov for presisering av enkelte bestemmelser.

Formålet er å oppdatere og ajourføre forordningene for å ta hensyn til de nevnte endringer og dermed sikre korrekt og enhetlig anvendelse av koordineringsreglene.

Forordningen omfatter også framlegg fra Den administrative kommisjon for koordinering av trygdeordninger (heretter kalt "Den administrative kommisjon") som har som mål å forbedre og modernisere EUs sekundærlovgivning ytterligere i henhold til artikkel 72, bokstav f) i forordning (EF) nr. 883/2004. Endringene i denne forordning tar sikte på å gi de berørte brukere og parter den nødvendige rettssikkerhet.

Et av hovedtrekkene i de moderniserte koordineringsbestemmelsene er forenkling. Når man forenkler forordningene, er det fordi man vil gjøre det lettere å lese og fortolke dem, og derved redusere muligheten for motstridende oppfatninger av rettstilstanden. For å sikre at de forenklede regler fullt ut beskytter brukernes rettigheter, var det ifølge Kommisjonen nødvendig å endre enkelte bestemmelser, særlig innenfor områdene lovvalg og ytelser ved arbeidsløshet (avdeling II og VI).

Disse forslagene er, sammen med andre tekniske tilpasninger av teksten, innarbeidet i denne forordningen. Henvisningene til nasjonale lovgivninger gjelder i all hovedsak vedleggene til forordningene.

Rettsaktens artikkel 1 - Endring av forordning (EF) nr. 883/2004

Artikkel 1 vedrører endringer av forordning (EF) nr. 883/2004.

Punkt 1 gjelder endring av begrepet "Kommisjonen for de europeiske fellesskap" som er erstattet av begrepet "Europakommisjonen" i hele teksten.

Punkt 2 gjelder tilføyelse av et nytt punkt 18b i fortalen der det gis begrunnelse for innføring av begrepet "hjemmebase" i relasjon til lovvalg for fly- og kabinpersonell.

Punkt 3 gjelder endring av artikkel 9 nr. 1 og 2:

Bestemmelsen gjelder skriftlige erklæringer (meddelelser) fra medlemslandene til Europakommisjonen. Det presiseres at erklæringen (meddelelsen) om en bestemmelse om avtalefestete ordninger i henhold til artikkel 1 bokstav l annet ledd i forordning (EF) nr. 883/2004 skal skje separat av, og er en forutsetning for, den erklæring som skal avgis i medhold av artikkel 9 i forordning (EF) nr. 883/2004. I nr. 1 er det tilføyd en referanse til artikel 65a nr. 1 idet det bestemmes at skriftlig erklæring (meddelelse) skal gis av bopelsmedlemsstaten, også ved manglende arbeidsløshetsordning for selvstendig næringsdrivende. I nr. 2 er begrepet "publisert i Det europeiske rettstidende" erstattet med begrepet "offentliggjøres i nødvendig omfang", og dette er i tråd med artikkel 71 nr. 2 annet ledd i forordning 883/2004.

Punkt 4 gjelder tilføyelse av et nytt punkt 5 i artikkel 11 som bestemmer at beskjeftigelse som fly- eller kabinpersonell, i den grad dette gjelder passasjer- eller frakttjenester, anses som arbeid i den medlemsstat der hjemmebasen ligger, slik begrepet "hjemmebasen" er definert i vedlegg III til forordning (EØF) nr. 3922/91 (EØS-avtalen vedlegg XIII, nr. 66a).

Punkt 5 gjelder endring i artikkel 12 nr. 1:

Den foreslåtte endring presiserer at en utsendt arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende ikke kan erstattes av en annen utsendt person etter at den førstnevntes utestasjoneringsperiode er utløpt. Uttrykket "utsendt" ble ved et uhell glemt/utelatt i den nye forordningen.

Punkt 6 gjelder endring i artikkel 13 nr. 1:

I den tidligere teksten i artikkel 13 nr. 1 fant betingelsen med hensyn til å utøve "en vesentlig del" av sin beskjeftigelse (som vilkår for å være trygdet i bostedsstaten) ikke anvendelse i en situasjon hvor en person arbeider i to eller flere medlemsstater for forskjellige virksomheter eller arbeidsgivere. Dermed ble en person som arbeidet i to eller flere medlemsstater for forskjellige virksomheter eller arbeidsgivere, trygdet i bostedsstaten, selv om kun en uvesentlig del av arbeidet ble utført der. Det er for så vidt samme resultat som etter den forrige forordningen (1408/71). Det er imidlertid likevel ifølge Kommisjonen ikke i tråd med hensikten da den nye bestemmelse ble forhandlet i Rådet, især ikke i de situasjoner hvor omfanget av det arbeid som utøves i bostedsstaten, er svært begrenset.

Formålet med den foreslåtte endringen er å klargjøre at vilkåret om å utøve en "vesentlig del" av beskjeftigelsen også gjelder en person som normalt utøver en beskjeftigelse for forskjellige virksomheter eller arbeidsgivere i to eller flere medlemsstater. I en situasjon hvor vilkåret om en "vesentlig del" ikke er oppfylt i bostedsstaten, skal vedkommende være omfattet av lovgivningen i den av de øvrige eller andre berørte medlemsstat(er) hvor hjemstedet eller forretningsstedet for virksomheten/virksomhetene eller arbeidsgiveren/arbeidsgiverne befinner seg. Dette gjelder enten vedkommende person arbeider for en virksomhet eller arbeidsgiver eller for flere virksomheter eller arbeidsgivere som enten har hjemsted eller forretningssted i kun en medlemsstat eller i to medlemsstater hvorav den ene er bostedsstaten. Hvis en person arbeider for to eller flere arbeidsgivere som har deres hjemsted eller forretningssted i minst to forskjellige medlemsstater utenfor bostedsstaten, blir vedkommende imidlertid omfattet av lovgivningen i bostedsstaten. Formålet med endringen er ifølge Kommisjonen å unngå manipulering av lovvalget (den gjeldende lovgivning), samtidig med at man overholder prinsippet om forenkling og pragmatisme.

Punkt 7 gjelder endring i artikkel 36 nr. 2a (som ble tilføyd ved forordning (EF) nr. 988/2009):

Artikkel 36 nr. 2a i forordning (EF) nr. 883/2004 er endret for å få det personlige anvendelsesområdet i overensstemmelse med resten av avdeling III kapitel 2 i forordning (EF) nr. 883/2004. Endringen består i at formuleringen "en arbeidstaker eller en selvstendig næringsdrivende" erstattes med begrepet "en person".

Punkt 8 gjelder endring i artikkel 63 som følge av at en ny artikkel 65a tilføyes, se punkt 9. For at artikkel 7 om opphevelse av bostedsbestemmelser også skal gjelde for artikkel 65a, må denne tilføyes i artikkel 63.

Punkt 9 gjelder tilføyelse av en ny artikkel 65a:

Endringen gjelder selvstendig næringsdrivende som har vært omfattet av en ordning med ytelser ved arbeidsløshet i den medlemsstat hvor vedkommendes seneste ervervsaktivitet ble utøvet, men hvorfra vedkommende vender tilbake (returnerer) til sitt bostedsland, der det ikke er noen tilsvarende ordning med dagpenger/ytelser ved arbeidsløshet for selvstendig næringsdrivende. (Norge har ikke noen slik ordning, det er kun Island av EFTA-landene som har det.)

I en slik situasjon er det ifølge Kommisjonen ikke mulig, på samme måte som for arbeidstakere, å overføre ansvaret for utbetalingen av dagpenger mv. fra den medlemsstat hvor det seneste arbeid ble utøvet (land A), til bostedsmedlemsstaten (land B), da lovgivningen i sistnevnte medlemsstat ikke nødvendigvis omfatter arbeidsløshetsytelser for selvstendige. Imidlertid har de aktuelle personer i henhold til formålet med artikkel 65, slik som det også er blitt bekreftet av EU-domstolens rettspraksis (jf. EU-domstolens dommer om artikkel 71 i forordning 1408/71, som svarer til den nye artikkel 65 i forordning (EF) nr. 883/2004, f.eks. sak C-454/93 Van Gestel, Sml. 1995 I, s. 1707 og sak C-58/87 Rebmann, Sml. 1988, s. 3467), rett til å vende tilbake til sitt bostedsland og søke arbeid der. Begrunnelsen for denne bestemmelsen er at disse personer har best mulighet til å komme tilbake i arbeid igjen i sitt hjemland (altså bostedstaten eller land B) som følge av at de som oftest har nærmere tilknytning til dette landet.

I den forbindelse må man påse og sørge for at rettighetene deres ikke blir innskrenket eller går tapt helt og holdent, især ikke i de tilfeller hvor ytelsene bygger på avgifter som de har innbetalt i land A (sak C-228/07, Petersen, Sml. 2008 I, s. 6989). Dessuten viser Kommisjonen til at Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg har fastslått at en rett til arbeidsløshetsytelse som er knyttet til innbetaling av avgift til et arbeidsløshetsforsikringsfond, som en økonomisk rettighet, skal være beskyttet av artikkel 1, protokoll nr. 1, i Den europeiske konvensjon om sosial sikkerhet (sak Gaygusuz v. Austria). Det må dog bemerkes at sistnevnte rettsakt gjelder et fåtall medlemsland, herunder imidlertid Østerrike.

Endringene knyttet til dagpenger og ytelser ved arbeidsløshet ellers, er ansett nødvendige og begrunnet med at de vil bidra til en bedre og mer tilfredsstillende løsning i de situasjoner det her er tale om.

Punkt 10 gjelder endring i artikkel 71 nr. 2:

Det er under drøftelser i Den administrative kommisjon for koordinering av trygdeordninger avdekket et behov for å presisere avstemmingsreglene i dette organet. Den foreslåtte avstemmingsprosedyre avspeiler den utvikling som ble innført ved Lisboatraktaten, særlig den nye artikkel 48 i TEUV. Avstemming foretas nå ved flertall, og AC-beslutning nr. U4 var den første flertallsbeslutningen (tidligere gjaldt enstemmighet).

Punkt 11 gjelder tilføyelse av en ny artikkel 87a:

Artikkel 87a nr. 1 tilsvarer artikkel 87 nr. 8 og bestemmer at dersom ikrafttredelsen av forordning (EU) nr. 465/2012 medfører at en person blir omfattet av en annen lovgivning enn den vedkommende var omfattet av før ikrafttredelsen, skal vedkommende fortsatt være omfattet av sistnevnte lovgivning i en overgangsperiode som varer så lenge den relevante situasjon forblir uendret, dog høyst 10 år fra ikrafttredelsen. Vedkommende kan likevel anmode om at overgangsperioden ikke lenger skal gjelde for ham/henne. Dette kan eventuelt blir aktuelt for en person som arbeider for flere arbeidsgivere i to land og for flypersonell. Det nye kravet om at en vesentlig del av arbeidet må utføres i bostedsstaten for at en person med flere arbeidsgivere i flere land skal bli omfattet av lovgivningen der, jf. punkt 6 ovenfor, kan medføre skifte av "trygdeland" for personer i denne gruppen. Videre kan den nye bestemmelsen om at fly- og kabinpersonell skal anses for å utøve arbeid i den stat der hjemmebasen er, jf. punkt 4 ovenfor, også medføre at slike personer blir omfattet av et annet lands lovgivning enn tidligere.

Artikkel 87a nr. 2:

Her bestemmes det at Den administrative kommisjon skal evaluere gjennomføringen av den nye artikkel 65a, se punkt 9 ovenfor, og legge frem en rapport om dens anvendelse senest 29. juni 2014, dvs. to år etter ikrafttredelsen av denne forordningen. På grunnlag av nevnte rapport kan Europakommisjonen legge frem forslag om endring av bestemmelsene i artikkel 65a hvis det er hensiktsmessig.

Punkt 12:

Vedleggene X og XI endres i overensstemmelse med vedlegget til forordning 465/2012.

Rettsaktens artikkel 2 - Endring av forordning (EF) nr. 987/2009

Artikkel 2 vedrører endringer av forordning (EF) nr. 987/2009.

Punkt 1 gjelder endring av artikkel 6 nr. 1 bokstav b og c:

Formuleringen av denne artikkel tilpasses slik at den passer bedre til det som ble avtalt i Rådet. I artikkel 6 nr. 1 bokstav b blir det nå presisert at bostedsstatens lovgivning kommer til foreløpig anvendelse når den berørte person har lønnet arbeid eller driver selvstendig virksomhet i to eller flere medlemsland og deler av yrkesaktiviteten blir utøvd i bostedsstaten. Hvis personen derimot verken har lønnet arbeid eller driver selvstendig virksomhet, så er det lovgivningen i bostedsstaten som kommer til foreløpig anvendelse. I artikkel 6 nr. 1 bokstav c presiseres det at den medlemsstats lovgivning hvis anvendelse det først ble anmodet om, skal komme til foreløpig anvendelse i alle andre tilfeller der vedkommende person utøver virksomhet i to eller flere medlemsstater.

Punkt 2 gjelder endring av artikkel 14:

a) Artikkel 14 nr. 5 får ny formulering og forenkles ved å fjerne sondringen mellom "samtidig" og "skiftevis" (alternerende/avvekslende/etter tur) arbeidsaktivitet, dvs. bokstav a og b sløyfes.

b) Et nytt punkt tilføyes i artikkel 14 nr. 5a, og denne endringen sikrer at begrepet "hjemsted eller forretningssted" anvendes i overensstemmelse med EU-domstolens rettspraksis og andre EU-forordninger. Den tjener som et grunnlag for ytterligere elementer som skal bli definert av Den administrative kommisjon.

For flypersonell anses "hjemsted eller forretningssted" å være "hjemmebasen". Begrepet "hjemmebase" er anerkjent og vanlig anvendt innenfor denne sektoren og allerede definert ved forordning (EØF) nr. 3922/91, hvilket letter og berettiger dets anvendelse i forbindelse med koordinering av trygdeordninger. Henvisningen til "hjemmebase" for flypersonell påvirker ikke, ifølge Kommisjonen, det prinsipp at det enkelte besetningsmedlems situasjon skal undersøkes separat og ut fra objektive opplysninger (kriterier) for å fastsette hvilken lovgivning som kommer til anvendelse i henhold til avdeling II i forordning (EF) nr. 883/2004.

c) Et nytt punkt tilføyes i artikkel 14 nr. 5b, og endringen skal øke rettssikkerheten for de personer som utøver en effektiv og reell virksomhet i én medlemsstat samtidig med en virksomhet av marginalt omfang i en annen medlemsstat. Videre skal endringen hindre eventuelt misbruk av lovvalgsbestemmelsene i forordning (EF) nr. 883/2004. Med endringen presiseres det at virksomhet av marginalt omfang ikke tas i betraktning ved fastsettelsen av den lovgivning som skal komme til anvendelse på grunnlag av artikkel 13 i forordning (EF) nr. 883/2004 om aktiviteter i to eller flere medlemsstater.

Punkt 3 gjelder endring av artikkel 15 nr. 1:

Denne endringen innebærer at teksten tilpasses den endelige avtale ved andregangsbehandlingen i Europaparlamentet i den felles beslutningsprosedyre med henblikk på vedtakelsen av forordning (EF) nr. 987/2009 om underretning til den berørte person om hvilken lovgivning som får anvendelse for vedkommende ved utsending. Etter den nye formuleringen gis denne informasjonen i form av en attest, som omhandet i artikkel 19 nr. 2 i forordning (EF) nr. 987/2009, som den kompetente institusjon skal utstede til den berørte person, og informasjon om dette skal gjøres tilgjengelig for institusjonen som er utpekt av den kompetente myndighet i medlemsstaten der aktiviteten utøves.

Punkt 4 gjelder endring av artikkel 54 nr.2:

Denne endringen fjerner en feil som oppstod ved den språklige kontrollen i Rådet, og det opprinnelige innholdet og betydningen i bestemmelsen gjenopprettes. Bestemmelsen gjelder informasjonsutveksling mellom institusjonen i det land hvis lovgivning den berørte person var omfattet av da han/hun sist utførte lønnet arbeid eller selvstendig virksomhet, og institusjonen på bostedet som skal beregne arbeidsløshetsytelser.

Punkt 5 gjelder endring av artikkel 55:

a) Artikkel 55 nr. 1 første ledd omhandler plikt til informasjon og anmodning om attest som dokumenterer retten til ytelser når den arbeidsløse skal søke arbeid i annet land. Ordlyden er endret for at prosedyrene også skal gjelde for den gruppen heltidsarbeidsløse grensearbeidere som har vært selvstendig næringsdrivende, og som er omfattet av de særlige bestemmelsene i den nye artikkel 65a i forordning (EF) nr. 883/2004, når slike personer ønsker å søke arbeid i bostedsstaten, se artikkel 1 punkt 9 ovenfor.

b) Tilføyelse av artikkel 55 nr. 7 slik at prosedyren i forbindelse med eksport av ytelser, dvs. artikkel 55 nr. 2 - 6, finner tilsvarende anvendelse i situasjoner omfattet av den nye bestemmelsen i artikkel 65a i forordning (EF) nr. 883/2004.

Punkt 6 gjelder endring av artikkel 56 nr.1 og 2:

Artikkel 56 nr. 1 og 2 omhandler en situasjon hvor en person i tillegg også registrerer seg som ledig hos arbeidsformidlingen i den stat som ikke utreder ytelsene. Den nye ordlyd sikrer at det gis prioritet til de forpliktelser og den arbeidssøkning som finner sted i den stat som utreder ytelsene, og fjerner muligheten for negative følger eller virkninger av en manglende oppfyllelse av dem i den andre medlemsstaten. Ordlyden er endret for at bestemmelsene også skal få anvendelse på personer som er omfattet av den nye artikkel 65a i forordning (EF) nr. 883/2004

Vedlegg

I vedlegget foreslås endringer av vedleggene:
I vedlegg X og XI til forordning (EF) nr. 883/2004 foreslås endringer under rubrikkene:
Nederland (vedlegg X og XI)
Det forente kongerike (vedlegg X)
Tyskland (vedlegg XI)
Frankrike (vedlegg XI)

Ikrafttreden - Rettsaktens artikkel 3

Forordningen trer i kraft på den tjuende dagen etter at den er offentliggjort i Den europeiske unions tidende, dvs. ikrafttredelse 28. juni 2012, og får i alle deler direkte anvendelse i medlemsstatene.

Merknader
Forslaget ble fremlagt av Kommisjonen 20. desember 2010 (KOM(2010)794 endelig utgave) med hjemmel i traktat om Den europeiske unions virkemåte (TEUV) artikkel 48. Det kreves kodesisjon og kvalifisert flertall. Formålet er å oppdatere og ajourføre forordning (EF) nr. 883/2004 (senest endret ved forordning (EF) nr. 988/2009 og forordning (EU) nr. 1244/2010) og (EF) nr. 987/2009 (senest endret ved forordning (EU) nr. 1244/2010). Forordning (EU) nr. 465/2012 ble vedtatt 22. mai 2012 og ikrafttredelse i EU er 28. juni 2012.

Gjeldende norsk rett på området
Trygdeområdet reguleres i Norge av en rekke lover, hvorav den viktigste er lov av 28. februar 1997 om folketrygd.

Koordinering av trygdeytelser for personer som beveger seg over landegrensene er regulert i en rekke bi- og multilaterale avtaler, såkalte trygdeavtaler, som Norge har inngått i henhold til folketrygdlovens § 1-3 m.v. Det viktigste regelverk på dette området er nå EØS-avtalens bestemmelser.

EØS-avtalens bestemmelser går ved motstrid foran bestemmelser i nasjonal lovgivning. Dette følger av EØS-loven av 27. november 1992 nr. 109 § 2 og forskrift 22. juni 2012 nr. 585 om inkorporasjon av trygdeforordningene i EØS-avtalen § 1 annet ledd.

Rettsakten nødvendiggjør ingen endringer i norsk lovgivning.

Administrative, økonomiske, budsjettmessige og rettslige konsekvenser
Rettsakten vil ikke få økonomiske, budsjettmessige, administrative eller rettslige konsekvenser for Norge.

Sakkyndige instansers merknader
Rettsakten er vurdert av relevante organer på departements- og direktoratsnivå uten at det har fremkommet merknader. Rettsakten er funnet EØS-relevant og akseptabel.
Vurdering

Norske interesser
Endringene fremstår som prinsipalt lite kontroversielle, og vil ikke medføre behov for endringer i forhold til norsk rett. Det dreier seg vesentlig om justeringer av teknisk og administrativ art som ikke er problematiske sett fra et norsk synspunkt.

Forhandlingssituasjonen
Rettsakten anses ikke som problematisk for norsk del.

Rettsakten er EØS-relevant. Dette er også Kommisjonens mening, jf. merknaden i punkt 5 i forslagets forklarende memorandum ("The proposed act has relevance for the European Economic Area and Switzerland and sholuld therefore be extended to the European Economic Area and Switzerland"). Fri bevegelighet for personer er et av målene og prinsippene i avtalen, jf. artikkel 28, 29 og 30 om fri bevegelighet for arbeidstakere og selvstendige næringsdrivende. Artikkel 29 tilsvarer Traktaten om den Europeiske Unions Virkemåte (TEUV) artikkel 48 om trygderettigheter for arbeidstakere og selvstendige næringsdrivende som flytter innenfor fellesskapet.

Alternativ
Det er ikke aktuelt å nedlegge veto mot hele eller deler av rettsakten.

Konklusjon
Rettsakten er EØS-relevant og akseptabel.

Status
EØS-komitéen vedtok innlemmelse i EØS-avtalen ved dens beslutning nr. 14/2013 av 1. februar 2013, som trådte i kraft 2. februar 2013.