Kriterier for søkere av jernbaneinfrastrukturkapasitet
Kommisjonens gjennomføringsforordning (EU) 2015/10 av 6. januar 2015 om kriterier for søkere om jernbaneinfrastrukturkapasitet og om oppheving av gjennomføringsforordning (EU) nr. 870/2014
Commission Implementing Regulation (EU) 2015/10 of 6 January 2015 on criteria for applicants for rail infrastructure capacity and repealing Implementing Regulation (EU) No 870/2014
EØS-komitebeslutning av tilknyttet rettsakt ratifisert av Liechtenstein. Beslutningen trer i kraft 1.6.2022
Bakgrunn
BAKGRUNN (fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 15.9.2022)
Sammendrag av innhold
Kommisjonen har i direktiv 2012/34/EU om et felles europeisk jernbaneområde (direktivet) hjemmel til å gi nærmere bestemmelser på enkelte områder. Et av disse områdene er vilkårene som infrastrukturforvalter kan stille til søkere av infrastrukturkapasitet etter artikkel 41 nr. 2 i direktivet.
Det fremgår av artikkel 41 nr. 2 at infrastrukturforvaltere kan kreve av søkere at de stiller en finansiell garanti som skal sikre infrastrukturforvalters berettigede forventinger om framtidige inntekter og utnyttelse av infrastrukturen. Slike krav må være rimelige, åpne og ikke innebære forskjellsbehandling. Det er altså krav til slike finansielle garantier som utkastet fra Kommisjonen omhandler. Dette fremgår av utkastets artikkel 1. Artikkel 2 inneholder definisjonen av finansielle garantier.
Artikkel 3 i utkastet oppstiller vilkårene for finansielle garantier som nevnt i artikkel 2. Infrastrukturforvalter kan bare kreve finansielle garantier der det ikke samtidig kreves inn forskuddsbetaling av kjøreveisavgifter. Det er heller ikke anledning til å kreve finansiell garanti der dette skal dekke fremtidige innbetalinger for den samme tjenesten som det er flere søkere til, eller der kjøreveisavgiftene skal betales av en kompetent myndighet i henhold til forordning (EF) nr. 1370/2007 (kollektivtransportforordningen).
For de gjenværende tilfellene kan infrastrukturforvalter bare kreve finansiell garanti hvis kredittratingen til søkeren tilsier at søkeren vil ha problemer med å kunne betale kjøreveisavgiftene jevnlig. Slike krav må omtales i nettveiledningens kapittel om avgiftsprinsipper.
Artikkel 4 beskriver størrelsen og varigheten av finansielle garantier. Verken finansielle garantier, forskuddsbetaling av kjøreveisavgifter eller andre garantier skal overstige størrelsen på de neste to månedenes påløpte kjøreveisavgifter. Reservasjonsavgifter som kreves i henhold til artikkel 36 i direktivet skal trekkes fra dette. Den finansielle garantien kan ikke tre i kraft mer enn ti dager før perioden for beregningen av de neste to månedenes kjøreveisavgifter.
Det fremgår av artikkel 5 i utkastet hvilke grunner infrastrukturforvalter kan oppgi for å avslå en søknad om et spesifikt ruteleie:
1) Søker har ikke etterkommet to anmodninger om å inngi informasjonen som er påkrevd etter direktivet artikkel 27 og vedlegg IV, og
2) Infrastrukturforvalter har vist at de har gjort alt de kan for å legge til rette for korrekt og rettidige søknader.
Merknader
Forordningen er fremmet med hjemmel i direktiv 2012/34/EU artikkel 41 nr. 3. Gjeldende norsk lovgivning på området finnes i jernbaneforskriften § 8-2.
Forordningen i seg selv får mindre administrative konsekvenser for Norge, siden det er direktivet som oppstiller rammene for søkere og oppstilling av finansielle garantier. Forordningen oppstiller tydelige grenser for når infrastrukturforvalter kan kreve slike garantier, slik at de administrative byrdene blir minst mulige for søkere av infrastrukturkapasitet.
Forordningen er videre utformet med tanke på å gi lavest mulige økonomiske konsekvenser for private når de er søkere om infrastrukturkapasitet. Det er bare de søkerne som får dårlig kredittrating som blir underlagt krav til finansielle garantier. Videre er det lagt opp til strenge rammer for hvor omfattende disse garantiene kan være der infrastrukturforvalter krever det.
Forodningen vil få små økonomiske konsekvenser i Norge for offentlige myndigheter, siden finansiell garanti ikke kan kreves for de som kjøper offentlige tjenester etter kollektivtransportforordningen.
Forordningen kan grupperes i gruppe 2 (rettsakter som krever forskriftsendring som ikke griper vesentlig inn i norsk handlefrihet).
Sakkyndige instansers merknader
Utkastet har vært forelagt Jernbaneverket og Statens jernbanetilsyn, som ikke har hatt særlige merknader.
Vurdering
Forordningen anses som EØS-relevant og akseptabelt, og er gjennomført ved forskriftsendringer fastsatt av Samferdselsdepartementet.
Status
Rettsakten ble gjennomført i Norge i forskrift 8. juli 2021, og trådte i kraft samme dato.
Rettsakten ble tatt inn i EØS-avtalen 30. april 2015, men EØS-komitebeslutningen trådte først i kraft når basisdirektiv 2012/34/EU trådte i kraft (1. juni 2022).
Sammendrag av innhold
Kommisjonen har i direktiv 2012/34/EU om et felles europeisk jernbaneområde (direktivet) hjemmel til å gi nærmere bestemmelser på enkelte områder. Et av disse områdene er vilkårene som infrastrukturforvalter kan stille til søkere av infrastrukturkapasitet etter artikkel 41 nr. 2 i direktivet.
Det fremgår av artikkel 41 nr. 2 at infrastrukturforvaltere kan kreve av søkere at de stiller en finansiell garanti som skal sikre infrastrukturforvalters berettigede forventinger om framtidige inntekter og utnyttelse av infrastrukturen. Slike krav må være rimelige, åpne og ikke innebære forskjellsbehandling. Det er altså krav til slike finansielle garantier som utkastet fra Kommisjonen omhandler. Dette fremgår av utkastets artikkel 1. Artikkel 2 inneholder definisjonen av finansielle garantier.
Artikkel 3 i utkastet oppstiller vilkårene for finansielle garantier som nevnt i artikkel 2. Infrastrukturforvalter kan bare kreve finansielle garantier der det ikke samtidig kreves inn forskuddsbetaling av kjøreveisavgifter. Det er heller ikke anledning til å kreve finansiell garanti der dette skal dekke fremtidige innbetalinger for den samme tjenesten som det er flere søkere til, eller der kjøreveisavgiftene skal betales av en kompetent myndighet i henhold til forordning (EF) nr. 1370/2007 (kollektivtransportforordningen).
For de gjenværende tilfellene kan infrastrukturforvalter bare kreve finansiell garanti hvis kredittratingen til søkeren tilsier at søkeren vil ha problemer med å kunne betale kjøreveisavgiftene jevnlig. Slike krav må omtales i nettveiledningens kapittel om avgiftsprinsipper.
Artikkel 4 beskriver størrelsen og varigheten av finansielle garantier. Verken finansielle garantier, forskuddsbetaling av kjøreveisavgifter eller andre garantier skal overstige størrelsen på de neste to månedenes påløpte kjøreveisavgifter. Reservasjonsavgifter som kreves i henhold til artikkel 36 i direktivet skal trekkes fra dette. Den finansielle garantien kan ikke tre i kraft mer enn ti dager før perioden for beregningen av de neste to månedenes kjøreveisavgifter.
Det fremgår av artikkel 5 i utkastet hvilke grunner infrastrukturforvalter kan oppgi for å avslå en søknad om et spesifikt ruteleie:
1) Søker har ikke etterkommet to anmodninger om å inngi informasjonen som er påkrevd etter direktivet artikkel 27 og vedlegg IV, og
2) Infrastrukturforvalter har vist at de har gjort alt de kan for å legge til rette for korrekt og rettidige søknader.
Merknader
Forordningen er fremmet med hjemmel i direktiv 2012/34/EU artikkel 41 nr. 3. Gjeldende norsk lovgivning på området finnes i jernbaneforskriften § 8-2.
Forordningen i seg selv får mindre administrative konsekvenser for Norge, siden det er direktivet som oppstiller rammene for søkere og oppstilling av finansielle garantier. Forordningen oppstiller tydelige grenser for når infrastrukturforvalter kan kreve slike garantier, slik at de administrative byrdene blir minst mulige for søkere av infrastrukturkapasitet.
Forordningen er videre utformet med tanke på å gi lavest mulige økonomiske konsekvenser for private når de er søkere om infrastrukturkapasitet. Det er bare de søkerne som får dårlig kredittrating som blir underlagt krav til finansielle garantier. Videre er det lagt opp til strenge rammer for hvor omfattende disse garantiene kan være der infrastrukturforvalter krever det.
Forodningen vil få små økonomiske konsekvenser i Norge for offentlige myndigheter, siden finansiell garanti ikke kan kreves for de som kjøper offentlige tjenester etter kollektivtransportforordningen.
Forordningen kan grupperes i gruppe 2 (rettsakter som krever forskriftsendring som ikke griper vesentlig inn i norsk handlefrihet).
Sakkyndige instansers merknader
Utkastet har vært forelagt Jernbaneverket og Statens jernbanetilsyn, som ikke har hatt særlige merknader.
Vurdering
Forordningen anses som EØS-relevant og akseptabelt, og er gjennomført ved forskriftsendringer fastsatt av Samferdselsdepartementet.
Status
Rettsakten ble gjennomført i Norge i forskrift 8. juli 2021, og trådte i kraft samme dato.
Rettsakten ble tatt inn i EØS-avtalen 30. april 2015, men EØS-komitebeslutningen trådte først i kraft når basisdirektiv 2012/34/EU trådte i kraft (1. juni 2022).