BAKGRUNN (fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 21.5.2021)

Sammendrag av innhold
Gjennom EUs klimakvotedirektiv (direktiv 2003/87/EF) er det etablert et klimakvotesystem som skal begrense utslippene fra blant annet industri, kraftproduksjon, petroleumsutvinning og luftfart i Europa. Kvotedirektivets artikkel 10a åpner for at stasjonære virksomheter som deltar i kvotesystemet kan søke om å få tildelt kvoter vederlagsfritt. Detaljerte regler om tildeling av vederlagsfrie kvoter for fase 4 av kvotesystemet (perioden 2021-2030) fremgår av kommisjonsforordning (EU) 2019/331. Det følger av denne forordningen at kompetente myndigheter (Miljødirektoratet), basert på søknader fra virksomhetene, skal fastsette historisk aktivitetsnivå i hver relevant delinstallasjon ved en virksomhet. Det historiske aktivitetsnivået ved de enkelte delinstallasjonene gir grunnlaget for tildeling av vederlagsfrie kvoter til virksomheten.

Ifølge kvotedirektivets artikkel 10a (20) skal tildelingen av vederlagsfrie kvoter justeres dersom aktivitetsnivået ved de stasjonære virksomhetene øker eller synker med mer enn 15 prosent sammenlignet med det fastsatte historiske aktivitetsnivået i de relevante delinstallasjonene ved en virksomhet. For at Miljødirektoratet skal kunne justere tildelingen vil det være behov for detaljerte regler som angir når det skal gjøres justeringer og hvordan justeringene skal beregnes.

Detaljerte regler om rapportering og justering av tildeling fremgår av rettsakten som er tema for dette EØS-notatet.

Rettsakten inneholder i artikkel 3 krav om rapportering av aktivitetsdata hvert år fra 2021 til 2030. Rapportene skal være verifisert av en verifikatør som er akkreditert iht. kravene i kommisjonsforordning (EU) 2018/2067. Kravene er ment for å sikre at Miljødirektoratet får samlet inn tilstrekkelig nøyaktige data fra virksomhetene om aktivitetsnivået i de ulike delinstallasjonene.

Rettsakten angir i artikkel 4 at Miljødirektoratet skal fastsette det gjennomsnittlige aktivitetsnivået for hver delinstallasjon, basert på virksomhetenes rapportering i henhold til artikkel 3. 

Artikkel 5 slår fast at tildelingen skal justeres dersom aktivitetsnivået fastsatt iht. artikkel 4 er mer enn 15 prosent høyere eller lavere enn det historiske aktivitetsnivået i den relevante delinstallasjonen ved en virksomhet. Artikkel 5 angir også hva som skal til for å gjøre ytterligere endringer i tildelingen etter at tildelingen allerede har vært justert én gang. Videre fremgår det av artikkelen at tildelingen skal justeres tilbake til det opprinnelige dersom aktivitetsnivået ikke lenger er minst 15 prosent høyere eller lavere enn det historiske aktivitetsnivået. Hvis aktivitetsnivået går til null, vil tildelingen bli satt til null det påfølgende året. Det er kun aktuelt å justere tildelingen i tilfeller hvor endringen i aktivitetsnivå fører til at tildelingen til den aktuelle delinstallasjonen endres med 100 kvoter eller mer. Formålet er å begrense de administrative byrdene. For nye virksomheter (og nye delinstallasjoner i eksisterende virksomheter) er det kun aktuelt å justere tildelingen etter minst tre års drift. 

Artikkel 6 angir at en nedgang i aktivitetsnivå som skyldes energieffektivisering ikke skal føre til justering i tildelingen i en delinstallasjon med utslippsstandard for varme og en delinstallasjon med utslippsstandard for brensel. Artikkel 6 angir videre at tildelingen skal endres dersom det har vært mer enn 15 prosent endring i parametere relevant for tildelingen ut over historisk aktivitetsnivå. 

Merknader

Rettslige konsekvenser
Rettsakten er gjennomført i norsk rett gjennom en henvisning i klimakvoteforskriften § 4-1. 

Økonomiske og administrative konsekvenser
Innlemmelse av endringsforordningen vil medføre økonomiske og administrative konsekvenser sammenlignet med dagens regime:

Virksomhetene har i dag en plikt til å sende inn informasjon hvis det har forekommet endringer som kan ha betydning for tildeling av vederlagsfrie kvoter, jf. klimakvoteforskriften § 3-7. Det nye kravet om rapportering av tildelingsdata som følger av denne rettsakten er omfattende sammenlignet med denne meldeplikten. I tillegg stilles det krav om at rapportene skal være verifisert av akkreditert verifikatør. Begge disse kravene vil samlet gi en økning både i administrativ byrde og kostnader for virksomhetene sammenlignet med i dag. Det er vanskelig å tallfeste hva de økte kostnadene knyttet til rapportering vil utgjøre for de enkelte virksomhetene. Dette fordi det ikke er kjent hvor mye tid og ressurser virksomhetene vil trenge for å samle inn data til rapporteringen, og heller ikke omfanget av verifikatørs gjennomgang av slike rapporter.

Reglene for justeringer i tildeling i denne rettsakten vil medføre hyppigere endringer av tildeling sammenlignet med dagens regime. Reglene er imidlertid ment å sikre at tildelingen relateres til faktiske produksjonsforhold ved virksomhetene i et gitt år. Samtidig er det lagt opp til at tildelingen ikke justeres i tilfeller der virksomheter har gjennomført energieffektiviseringstiltak, jf. artikkel 6. Rettsakten vil medføre økte administrative konsekvenser for Miljødirektoratet knyttet til gjennomgang av tildelingsdata fra virksomhetene og justering av tildeling som følge av denne gjennomgangen. Ettersom rettsakten angir at justeringer av tildelingen skal gjøres både ved endringer opp og ned, vil dette kunne medføre at virksomhetene tildeles hhv. flere eller færre kvoter, alt ettersom hva som er relevant for den aktuelle virksomheten. Det er derfor vanskelig å anslå hva de økonomiske konsekvensene for virksomhetene vil kunne utgjøre i form av utdeling/trekking av kvoter. 

Sakkyndige instansers merknader
Rettsakten er behandlet ved skriftlig prosedyre (21.11.19 - 5.12.19) i spesialutvalget for miljøsaker, der berørte departementer er representert. 

Vurdering
Rettsakten gjelder tildeling av vederlagsfrie kvoter i det europeiske klimakvotesystemet, der Norge deltar. Rettsakten utfyller regelverk som Norge allerede har åpnet for å innlemme i EØS-avtalen. Rettsakten vurderes som relevant og akseptabel. 

Status
Rettsakten ble vedtatt 31. oktober 2019. Rettsakten ble innlemmet i EØS-avtalen 23. oktober 2020 gjennom EØS-komitébeslutning nr. 167/2020.