(fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 3.2.2026)

Sammendrag av innhold

EUs klimakvotesystem (EU ETS) er en sentral del av den europeiske innsatsen for å redusere utslipp av klimagasser fra industri, kraftproduksjon, luftfart og maritim transport. Systemet er rettslig forankret i direktiv 2003/87/EF (EUs klimakvotedirektiv) og flere underordnede rettsakter. Hovedprinsippet i EUs klimakvotesystem er at det settes et tak for de samlede lovlige utslippene i EU gjennom at et visst antall kvoter er tilgjengelige i et kvotemarked. Formålet med systemet er å skape insentiver til å redusere utslipp fra de omfattede aktivitetene (som er listet opp i vedlegg 1 til EUs klimakvotedirektiv), i tråd med overordnede klimamål. 

I klimakvotedirektivet angis det at det skal være ett medlemsland som er ansvarlig for å forvalte hver skipsoperatørs deltakelse i EUs klimakvotesystem. Formålet med å ha en liste over administrerende myndighet for skipsoperatører, er å redusere den administrative byrden på skipsoperatører og medlemsland. Listen fungerer slik at den avklarer spørsmålet om ansvarsfordeling mellom landene for de skipsoperatørene som er inkludert på listen.

Den første listen som angir administrerende myndigheter for en rekke skipsoperatører under EUs klimakvotesystem, ble vedtatt i 2024. Listen skal iht. klimakvotedirektivet oppdateres av EU-kommisjonen annethvert år. Den oppdaterte listen som nå er vedtatt i EU baserer seg på  data i Thetis-MRV (EUs rapporteringsløsning) i 2025. Listen skal inkludere skipsoperatører som har utført maritim transportaktivitet angitt i vedlegg I til EUs klimakvotedirektiv i tiden etter at maritim transportaktivitet ble inkludert, men er ikke ment som en uttømmende liste over pliktsubjektene under EU ETS.

Listen inneholder flere skipsoperatører enn den forrige listen, fordi det siste datagrunnlaget hensyntar endringene i definisjonen av skipsoperatør i EUs klimakvotedirektiv fra 1. januar 2024. I listen angis det at Norge skal administrere 219 skipsoperatører, dette er langt flere enn de 62 som var satt opp til administrasjon av Norge første gang listen ble etablert.

Den oppdaterte listen gjelder i EU fra 1. januar 2026. Ettersom den oppdaterte listen gjelder i EU fra 1. januar år, vil Norge måtte forholde seg til denne fra 1. januar selv om rettsakten enda ikke er innlemmet i EØS-avtalen.

Merknader
Rettslige konsekvenser

Rettsakten som denne rettsakten endrer, er hjemlet i direktiv 2003/87 EF (klimakvotedirektivet) 3gf.

Rettsakten anses som EØS-relevant og vil bli gjennomført i norsk rett gjennom endringer i klimakvoteforskriftens § 1A-2. 

Økonomiske og administrative konsekvenser

Rettsakten inneholder ikke nye krav, men er ment å klargjøre hvilket medlemsland som skal administrere hvilken skipsoperatør. Relevante krav følger av allerede gjeldende regelverk. Formålet med å ha en liste over administrerende myndighet og skipsoperatører er å redusere den administrative byrden på skipsoperatører og medlemsland, slik at de ikke selv trenger å gjøre avklaringen.  

Listen angir ikke uttømmende hvilke pliktsubjekter som er omfattet av EUs kvotesystem, og derfor heller ikke uttømmende oversikt over hvilke skipsoperatører det enkelte medlemsland administrerer. Den er imidlertid en fasit for de skipsoperatørene som er på listen når det gjelder hvilken myndighet de skal administreres av. Listen kan i noen grad redusere arbeidet med å identifisere relevante pliktsubjekter for administrerende myndighet og i alle tilfeller gi forutsigbarhet for skipsoperatører og administrerende myndigheter for skipsoperatører som er på listen.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten behandles iht EFTAs hurtigprosedyre for rettsakter som ikke har spesielle konsekvenser for EØS/EFTA-statene. Rettsakten har derfor ikke vært behandlet i Spesialutvalget for miljø.

Vurdering

Rettsakten endrer forordning (EU) 2024/411 som allerede er innlemmet i EØS-avtalen. Rettsakten vurderes som nødvendig for at EFTA-statene skal kunne delta i systemet på like vilkår som EU-landene og vurderes følgelig som EØS-relevant.

Status

Rettsakten er formelt vedtatt i EU, og gjelder i EU fra 1. januar 2026.

Rettsakten er til vurdering i EFTA-statene.