Formålet med direktivet er å forenkle og modernisere regelverket. Det nye direktivet vil gjøre regelverket mer tilgjengelig og brukervennlig ved at flere direktiver som regulerer likestilling blir slått sammen til ett direktiv. Dette vil også bidra til å styrke prinsippet om likestilling mellom kjønnene i arbeidslivet. I tillegg vil foreliggende rettspraksis fra EF-domstolen bli gjennomført i det nye direktivet. Det første direktivet som omhandlet likestilling, er direktivet om likelønn fra 1975. EF-domstolen har presisert innholdet i dette og andre direktiver gjennom mange års praksis. Ut i fra hvordan prinsippet om likestilling mellom kjønnene innen arbeidslivet har utviklet seg gjennom rettspraksis, Amsterdamtraktaten og vedtagelsen av andre direktiver innen samme område, må enkelte bestemmelser oppdateres og presiseres. Direktivet innebærer således både opprydding og materielle endringer.

Sommeren 2003 la Kommisjonen ut på nettet for åpen høring et dokument om ulike forenklingsforslag. Kommisjonen inviterte videre til et møte 3. oktober 2003 for å drøfte ulike forslag til direktiv med EU/EØS-landene og kandidatlandene. Forslaget som ble fremmet 21. april 2004, ble diskutert på et rådsmøte i begynnelsen av juni 2004.

Merknader
Alle de nevnte direktivene som skal samordnes, utgjør en del av EØS-avtalen. Norsk lovgivning er i samsvar med direktivet. Forslaget om ett samlet direktiv innebærer noen materielle endringer i forhold til de tidligere direktivbestemmelsene jf. det som er sagt ovenfor vedrørende utviklingen av rettspraksis. De materielle endringene er likevel av en slik karakter at det samlede direktivet er innenfor det norsk rett allerede dekker. Et eksempel på dette er EF-domstolens avgjørelser i Kalanke – og Marschallsaken fra 1995. Avgjørelsene gjaldt adgangen til positiv særbehandling av det ene kjønn, og forståelsen av Amsterdamtraktaten artikkel 141 og likebehandlingsdirektivet artikkel 2 (4).

Relevante norske lover er Lov om likestilling mellom kjønnene av 9. juni 1978 nr. 45 og Lov om arbeidervern og arbeidsmiljø m.v. av 4. februar 1977 nr. 4.

Rådsdirektiv 76/207/EØF om gjennomføringen av prinsippet om lik behandling av kvinner og menn når det gjelder adgang til arbeid, yrkesutdanning og forfremmelse samt arbeidsvilkår, ble endret ved europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/73/EF. Det sistnevnte direktivet er innarbeidet i det nye samledirektivet (2006/54/EF). Endringsdirektivet 2002/73/EF ble innlemmet i EØS-avtalen 9. juli 2004 og dette har nødvendiggjort noen endringer i likestillingsloven. Regjeringen la 17. desember 2004 frem Ot.prp.nr. 35 (2004-2005) Om lov om endringer i likestillingsloven mv. Forslagene gikk blant annet ut på å innføre et forbud i loven mot gjengjeldelse ved brudd på loven, innføre forbud mot trakassering på grunn av kjønn og endring i erstatnings- og bevisreglene i trakasseringssaker. I tillegg ble det foreslått å innføre forbud mot medvirkning til brudd på loven. Stortinget vedtok endringsforslagene 26. mai 2005 og endringene trådte i kraft 1. juli 2005. Endringene i likestillingsloven innebærer at loven blir i samsvar med samledirektivet 2006/54/EF, og innlemmelse av dette vil ikke kreve ytterligere lovendringer i likestillingsloven.

Arbeidsmiljøloven er i samsvar med direktivet etter de lovendringer arbeidsmiljøloven har gjennomgått som følge av rådsdirektiv 2000/78/EF om forbud mot diskriminering i arbeidslivet.

Norge er forpliktet til å sikre at norsk rett er i samsvar med direktiver og EF-domstolens fortolkning av disse. Direktivet går nettopp ut på å integrere veletablert rettspraksis fra EF-domstolen inn i direktivet. Hensikten er å bidra til en klarere juridisk forståelse av regelverket. Generelt ses det som en fordel at bestemmelser i fellesskapsretten, som i nasjonal lovgivning, er presise, fullstendige og klare. Det betyr at man skal slippe å forholde seg til flere rettsakter for å kunne få kunnskap om den rådende rettstilstand på et område. Det innebærer også at man så langt det er mulig skal slippe å måtte finne frem til de viktige og prinsipielle dommer som er bestemmende på rettstilstanden på området. Dette er spesielt viktig for personer som ikke har spesialkunnskaper om EU-retten. Direktivet er således positivt sett fra et norsk synspunkt.

Etter lovendringer på grunn av innlemmelse av endringsdirektiv 2002/73/EF i EØS-avtalen, vil innlemmelse av samledirektivet ikke kreve ytterligere endringer i norsk rett.

Direktivet er behandlet av EFTAS arbeidsgruppe for likestilling og familiepolitikk.

Norge har regelverk på området. Bestemmelser i eksisterende norsk regelverk regulerer de områdene direktivet omhandler.

Sakkyndige instansers merknader
Direktivforslaget er forelagt Arbeids- og inkluderingsdepartementet. Departementet hadde ingen merknader til innlemmelse av direktivet i EØS-avtalen.

Etter utredningsinstruksen pkt. 5.3 bør forslag fra Kommisjonen til EØS-relevant regelverk sendes på høring når det er hensiktsmessig. I og med at direktivet ikke krever ytterligere endringer i likestillingsloven enn dem som har vært på høring etter innlemmelse av endingsdirektivet 2002/73/EF, har ikke Barne- og likestillingsdepartementet sett behov for å sende direktivet på alminnelig høring.

Rettsakten er behandlet i Spesialutvalget for fri bevegelighet for personer, arbeidsliv og arbeidsmiljø, der Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdeparteemntet, Kultur- og kirkedepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Justisdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Fornyings- og administrasjonsdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet og Utenriksdepartemenet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.