(fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 28.1.2025)

Sammendrag av innhold

Nytt miljøkriminalitetsdirektiv oppdaterer, presiserer og utvider miljøkriminalitetsdirektivet av 2008 (direktiv 2008/99/EF) på en rekke områder. Bakgrunnen for direktivet er EU-kommisjonens evaluering av 2008-miljøkriminalitetsdirektivet. Evalueringen viste at selv om direktivet hadde bidratt til å etablere et felles rammeverk for reguleringen av miljøkriminalitet i EU, så gjenstod det fortsatt en del ulikheter og uklarheter knyttet til sentrale definisjoner. Man fant også at det var svært varierende sanksjonsnivå for brudd på miljøregelverkene i medlemslandene, og kravet om forholdsmessige, avskrekkende og effektive sanksjoner var ikke etterlevd i alle medlemsland. Evalueringen avdekket videre at miljøkriminalitetsdirektivet i liten grad hadde bidratt til å tilrettelegge for internasjonalt samarbeid.

Formålet med rettsakten er særlig å gi et felles rammeverk for definisjoner av straffebestemmelser om miljøkriminalitet, og å etablere enhetlige strafferammer for å oppnå effektive, avskrekkende og proporsjonale strafferammer for alvorlige overtredelser.

Nytt miljøkriminalitetsdirektiv etablerer minimumsregler om straffebestemmelser og straffenivå, og inneholder også bestemmelser for å effektivisere forebygging og bekjemping av miljøkriminalitet og for å effektivisere håndhevingen av EUs miljølovgivning. Direktivet oppdaterer og presiserer listen over lovbrudd som skal anses som miljøkriminalitet, styrker bestemmelsene om strafferettslige sanksjoner, og anerkjenner og styrker håndhevingskjeden og borgernes og sivilsamfunnets rolle.

1. Lovbrudd som skal anses som miljøkriminalitet

Bakgrunnen for de opplistede lovbruddene som skal anses som miljøkriminalitet, er at evalueringen av det gjeldende miljøkriminalitetsdirektivet viste at direktivet både var utdatert, og at flere definisjoner ble ansett som vage. I motsetning til modellen i direktiv 2008/99/EF, hvor lovbruddene som skal kriminaliseres fremgår av artikkel 3 sammenholdt med definisjonen i artikkel 2 (a) som viser til rettsakter som nevnt i vedlegg A, fremgår de kriminaliserte lovbruddene i nytt miljøkrimdirektiv direkte av ordlyden i artikkel 3. Definisjonen av «unlawful» i artikkel 3 nr. 1 omfatter a) handlinger i strid med EU-lovgivning som skal ivareta miljøet og b) nasjonale regler som gjennomfører denne lovgivningen, som "unlawful".

En forenklet oversikt over hvilke handlinger som medlemsstatene er forpliktet til å kriminalisere i henhold til artikkel 3 nr. 2 er:  

• a) forurensning som fører til eller kan medføre død eller betydelig skade,
• b) og c) omsetning, produksjon og bruk av produkter eller stoffer i strid med forbud eller restriksjoner med formål om miljøbeskyttelse, når det fører til eller kan medføre død eller betydelig skade,
• d) produksjon, bruk, oppbevaring, import eller eksport av kvikksølv og produkter med kvikksølv, der slike handlinger ikke er i overenstemmelser med forordning 2017/852 og fører til eller kan medføre død eller betydelig skade,
• e) gjennomføring av prosjekter som omtalt i direktiv 2011/92/EU uten nødvendig tillatelser som fører til eller kan medføre betydelig skade,
• f) håndtering av farlig avfall eller annet avfall når det fører til eller kan medføre død eller betydelig skade,
• g) ulovlig forsendelse av en ikke uvesentlig mengde avfall,
• h) skipsgjenvinning i strid med forordning (EU) 1257/2013 artikkel 6 (2) a),
• i) forurensning fra skip i strid med bestemmelser i direktiv 2005/35/EF,
• j) drift eller nedstenging av et anlegg, hvor det utøves en farlig aktivitet eller hvor farlige stoffer, preparater eller forbindelser lagres eller brukes, som omfattes av direktiv 2012/18/EU og direktiv 2010/75/EU, når det fører til eller kan medføre død eller betydelig skade,
• k) etablering, drift eller demontering av et anlegg, innenfor virkeområdet av direktiv 2013/30/EU, når det fører til eller kan medføre død eller betydelig skade
• l) fremstilling, produksjon, bruk mv. av radioaktivt materiale, når det fører til eller kan medføre død eller betydelig skade,
• m) uttak av overflate- eller grunnvann når det kan medføre betydelig skade på vannforekomstens økologiske eller kvantitative status
• n) ødeleggelse, uttak, salg mv. av en organisme, deler av organisme eller derivat av organisme eller organismer av arter som er listet i vedleggene IV og V i direktiv 92/43/EØF og artene referert til i artikkel 1 i direktiv 2009/147/EF
• o) handel med eksemplarer av organismer som nevnt i vedleggene A og B, og import av eksemplarer av organismer av arter listet i vedlegg C, til forordning (EF) 338/97
• p) plassering på eller omsetning i det indre marked av en ikke-ubetydelig mengde av produkter i strid med forbudet i artikkel 3 i forordning 2023/1115,
• q) enhver handling som medfører betydelig ødeleggelse av habitat i vernet område, eller vesentlig forstyrrelser av arter listet i vedlegg II bokstav a) jf. direktiv 92/43/EØF artikkel 6 (2)
• r) introduksjon, plassering på markedet, hold, oppdrett, transport, bruk, bytte, dyrking, utslipp eller spredning av fremmede arter i strid med forordning (EU) 1143/2014 art. 7(1), 8 eller 9 når det fører til eller kan medføre død eller betydelig skade
• s) produksjon, omsetning, bruk mv. av ozonreduserende stoffer
• t) produksjon, omsetning, bruk, mv. av fluorholdige klimagasser

Det gjøres oppmerksom på at lovbruddene er angitt med en vesentlig mer detaljert ordlyd, med videre henvisninger til relevante rettsakter i ordlyden i direktivets bestemmelser.

Artikkel 3 nr. 3 stiller krav til kvalifisert kriminalisering av overtredelser av straffbare handlinger som nevnt i artikkel 3 nr. 2 når handlingene medfører ødeleggelse eller utbredt og alvorlig skade som er irreversibel eller langvarig på et økosystem av betydelig størrelse eller med betydelig miljøverdi eller et habitat innenfor et verneområde, samt når slike handlinger medfører utbredt og alvorlig skade på luft-, jord eller vannkvalitet, som enten er irreversibel eller langvarig.

I tillegg til at det angis type lovbrudd som skal kriminaliseres, oppstilles det i artikkel 3 minstekrav knyttet til skyld og momenter for vurderingene av om det foreligger betydelig skade, om det er nærliggende fare for skade og for vurderinger knyttet til mengde.

Artikkel 4 omhandler medvirkningshandlinger og forsøk.

2. Bestemmelser om strafferettslige sanksjoner

Formålet med bestemmelsene om strafferettslige sanksjoner er å utjevne forskjellene i sanksjonsnivået mellom medlemsstatene, på bakgrunn av at evalueringen av gjeldende miljøkriminalitetsdirektiv viste at sanksjonsnivået for miljøkriminalitet var svært varierende innen EU.

Artikkel 5 omhandler sanksjoner for fysiske personer. Av artikkel 5 nr. 1 følger at medlemsstatene skal sørge for at overtredelsene som nevnt i artikkel 3 og 4 kan sanksjoneres med effektive, forholdsmessige og avskrekkende straffer.

Av artikkel 5 nr. 2 følger at medlemsstatene skal sørge for at:

• overtredelser som nevnt i artikkel 3 nr. 2 bokstav (a)-(d), samt bokstav (f), (j), (k), (l) og (r) og som fører til død har en øvre strafferamme på minst 10 år.
• overtredelser som nevnt i artikkel 3 nr. 3 har en øvre strafferamme på minst 8 år
• overtredelser som nevnt i artikkel 3 nr. 4, med henvisning til artikkel 3 nr. 2 bokstav (a)-(d) og (f), (j), (k) og (l), og som fører til død, har en øvre strafferamme på minst fem år
• overtredelser som nevnt i artikkel 3 nr. 2 bokstav (a)-(l) og (p), (s) og (t), har en øvre strafferamme på minst fem år
• overtredelser som nevnt i artikkel 3 nr. 2 bokstav (m), (n), (o), (q) og (r), har en øvre strafferamme på minst tre år

Artikkel 5 nr. 3 fastsetter at medlemsstatene skal sørge for at fysiske personer som har begått en overtredelse som nevnt i artikkel 3 og 4 kan ilegges ytterligere sanksjoner, slik som:

• plikt til å gjenopprette miljøet innen en gitt frist, eller kompensere for skaden dersom den er irreversibel eller gjerningspersonen ikke er i stand til å gjenopprette skaden
• bøter,
• midlertidig eller permanent utestengelse fra offentlig finansiering, inkludert anbudsprosesser, tilskudd og konsesjoner,
• diskvalifisering fra direkte etableringer av den type som ble brukt ved overtredelsen,
• tilbaketrekking av tillatelse eller autorisasjon til å drive aktivitet som resulterte i overtredelsen,
• midlertidig utestengelse fra å kunne stille til valg,
• publisering av rettsavgjørelsen om straff eller andre sanksjoner, nasjonalt eller innenfor EU.

Artikkel 6 regulerer ansvar for juridiske personer. Det følger av artikkel 6 nr. 1 at medlemsstatene skal sørge for at juridiske personer kan holdes ansvarlig for overtredelser som nevnt i artikkel 3 og 4, når overtredelsen har skjedd til den juridiske personens fordel og er foretatt av en person med en ledende stilling, enten på egen hånd eller som del av et organ for den juridiske personen, basert på representasjonsrett, fullmakt til å ta avgjørelser på vegne av den juridiske personen eller fullmakt til å utøve kontroll innen den juridiske personen. Av artikkel 6 nr. 2 følger at juridiske personer også skal kunne holdes ansvarlig der manglende tilsyn eller kontroll har muliggjort overtredelse av artikkel 3 eller 4, til den juridiske personens fordel. Det følger videre av artikkel 6 nr. 3 at sanksjoner til den juridiske personen ikke skal utelukke personlig straffansvar.

Artikkel 7 oppstiller forpliktelser knyttet til sanksjoner til juridiske personer. Bestemmelsen fastslår i nr. 1 og nr. 2 at medlemsstatene skal sørge for at juridiske personer kan ilegges effektive, forholdsmessige og avskrekkende sanksjoner, herunder:

• plikt til å gjenopprette miljøet innen en gitt frist, eller kompensere for skaden dersom den er irreversibel eller gjerningspersonen ikke er i stand til å gjenopprette skaden
• utestengelse fra rett til offentlig tilskudd eller støtte,
• midlertidig utestengelse fra offentlig finansiering, inkludert anbudsprosesser, tilskudd og konsesjoner,
• midlertidig eller permanent diskvalifisering fra å utøve næringsvirksomhet,
• tilbaketrekking av tillatelse eller autorisasjon til å drive aktivitet som resulterte i overtredelsen,
• plassering under rettslig oppsyn,
• tvungen avvikling,
• stenging av virksomheter som ble brukt ved overtredelsen,
• plikt for selskaper til å etablere "due diligence"-systemer for å forbedre etterlevelsen av miljøstandarder,
• publisering av rettsavgjørelsen om straff eller andre sanksjoner.

Artikkel 7 nr. 3 fastsetter at medlemsstatene skal ta nødvendige skritt for å sørge for at overtredelser av artikkel 3 nr. 2 bokstav (a)-(l), (p), (s) og (t) minst skal kunne medføre en bot på 5 % av den juridiske personens totale omsetning på verdensbasis i året før avgjørelse om bot fattes, eller et beløp tilsvarende EUR 40 000 000. Tilsvarende skal medlemsstatene ta nødvendige skritt for å sørge for at overtredelser av artikkel 3 nr. 2 bokstav (m), (n), (o), (q) og (r) minst skal kunne medføre en bot på inntil 3 % av den juridiske personens totale omsetning på verdensbasis i året før avgjørelse om bot fattes, eller et beløp tilsvarende EUR 24 000 000. Medlemstatene kan utarbeide nasjonale reguleringer for tilfeller der det ikke er mulig å avgjøre størrelsen på boten på bakgrunn av den totale globale omsetningen til den juridiske personen i forretningsåret før lovbruddet ble begått, eller i forretningsåret før beslutningen om å ilegge boten.

Artikkel 7 nr. 4 fastsetter at medlemsstatene skal sørge for at straffen for juridiske personers overtredelser som nevnt i artikkel 3 nr. 3 kan sanksjoneres med mer alvorlige strafferettslige eller ikke-strafferettslige sanksjoner enn overtredelser som nevnt i artikkel 3 nr. 2.

Artiklene 8 og 9 angir skjerpende og formildende omstendigheter som medlemsstatene kan legge til grunn for vurderingen av overtredelsen.

Artikkel 10 omhandler beslag og inndragning av vinning oppnådd ved, og gjenstander brukt til, utøvelsen av overtredelsen.

3. Styrke håndhevingskjeden

Direktivet inneholder en rekke bestemmelser som skal styrke håndhevingen av, og håndhevingskjeden for, miljøkriminalitet, med formål om en effektiv håndheving av miljøkriminalitet.

Artikkel 11 omhandler foreldelse. Det følger av artikkel 11 nr. 1 at medlemsstatene skal sørge for foreldelsesfrister som muliggjør etterforskning, påtale og domstolsbehandling av overtredelser som nevnt i artiklene 3 og 4. I artikkel 11 nr. 2 bokstavene (a)-(b) oppstilles minstekrav til foreldelsesfrister for etterforskning, påtale og domstolsbehandling knyttet til ulike strafferammer. I artikkel 11 nr. 3 oppstilles minstekrav til foreldelsesfrister for idømt fengselsstraff, knyttet til ulike strafferammer. Artikkel 11 nr. 4 gir mulighet for unntak fra kravene i artikkel 11 nr. 2 og 3, dersom fristen kan avbrytes av spesifiserte handlinger.

I artikkel 12 gis bestemmelser om jurisdiksjon. Det følger av artikkel 12 nr. 1 at medlemsstatene skal sørge for å ha jurisdiksjon over overtredelser som nevnt i artikkel 3 og 4 som skjer helt eller delvis innenfor statens territorium, på skip eller fly underlagt statens flagg, der skaden har inntrådt på statens territorium eller overtredelsen ble begått av en statsborger. I henhold til artikkel 12 nr. 2 skal medlemsstatene informere Kommisjonen dersom de utvider jurisdiksjonen til å gjelde overtredelser som nevnt i artikkel 3 og 4 som er utført utenfor medlemsstatens territorium, som er begått til fordel for en juridisk person som er etablert innen statens territorium, som er begått mot en statsborger eller person bosatt i landet, eller overtredelser som medfører en alvorlig risiko for miljøet på statens territorium. Det følger videre av samme bestemmelse at dersom en overtredelse rammes av flere staters jurisdiksjon, så skal statene samarbeide for å avgjøre hvem som skal straffeforfølge saken. I henhold til artikkel 12 nr. 3, skal medlemsstatene sørge for at deres jurisdiksjon ikke er betinget av andre lands fravikelse i saker hvor overtredelse har ført til at skade har inntrådt i deres territorium eller overtredelsen er begått av en statsborger eller person med bosted i landet.

Artikkel 13 fastsetter at medlemsstatene skal sørge for at effektive virkemidler for etterforskningen (straffeprosessuelle tvangsmidler) er tilgjengelig for etterforskningen av overtredelser som nevnt i artikkel 3 og 4. Det vises til at virkemidler som er tilgjengelig for etterforskningen av organisert kriminalitet eller annen alvorlig kriminalitet, også bør være tilgjengelig for etterforskningen av miljøkriminalitet.

Etter artikkel 17 skal medlemsstatene sørge for at nasjonale myndigheter som avdekker, etterforsker, påtaler eller dømmer i saker om miljøkriminalitet har tilstrekkelig antall kvalifisert personell og tilstrekkelige økonomiske, tekniske og teknologiske ressurser for en effektiv utøvelse av deres funksjoner. Medlemsstatene skal videre vurdere behovet for å øke nivået av spesialisering i nasjonale myndigheter på miljøkriminalitetsområdet, i henhold til nasjonale forhold. 

Medlemsstatene skal ta hensyn til domstolenes uavhengighet og organisasjon, men skal etter artikkel 18 sørge for spesialisert og jevnlig opplæring av dommere, påtalemyndigheten, politiet, juridisk personell og ansvarlige myndigheter som er del av straffesakskjeden, med hensyn til de formål som ivaretas gjennom miljøkriminalitetsdirektivet, tilpasset aktørenes funksjon.

I artikkel 19 gis det anvisning om at medlemsstatene skal sørge for passende mekanismer for samordning og samarbeid mellom nasjonale myndigheter som er involvert i forebygging og bekjempelse av miljøkriminalitet. Det gis eksempler på hva målet med slik samordning og samarbeid kan være, og hvordan det kan gjennomføres.

4. Borgernes og sivilsamfunnets rolle

Artiklene 14, 15 og 16 omhandler tiltak som skal styrke borgernes og sivilsamfunnets rolle i forebygging og bekjempelse av miljøkriminalitet. Artikkel 14 oppstiller forpliktelser for medlemsstatene til å ivareta personer som rapporterer, anmelder, vitner eller på andre måter samarbeider med eller bistår myndighetene i straffesaksbehandlingen av straffbare handlinger som nevnt i artikkel 3 og 4. Artikkel 15 inneholder krav til medlemsstatenes regulering av berørte personer og organisasjoners prosessuelle rettigheter i rettsprosesser om straffbare handlinger som nevnt i artikkel 3 og 4 og om deling av informasjon om utviklingen i saker med de berørte. Artikkel 16 ivaretar dels formålet om å styrke borgernes og sivilsamfunnets deltakelse i forebygging og bekjempelse av miljøkriminalitet, og dels nasjonale myndigheters ansvar for dette. I henhold til artikkel 16 skal medlemsstatene gjennomføre passende tiltak, slik som eksempelvis informasjonskampanjer, forskning og utdanningsprogrammer, for å redusere miljøkriminaliteten samt å redusere risikoen for miljøkriminalitet.

5. Andre temaer

I tillegg til de temaene som er særlig fremhevet og redegjort for over, omhandler forslaget til nytt miljøkriminalitetsdirektiv også andre tiltak mot miljøkriminalitet. Av artikkel 21 følger at medlemsstatene skal etablere og publisere en nasjonal strategi for bekjempelse av miljøkriminalitet innen 21. mai 2027, og at denne strategien skal gjennomføres uten unødig forsinkelse. Det er angitt minimumskrav til hva den nasjonale strategien skal inneholde. Av artikkel 22 følger at medlemsstatene skal samle statistiske data for å måle effektiviteten av systemene for bekjempelse av miljøkriminalitet. En konsolidert gjennomgang av disse dataene skal publiseres av medlemsstatene minst hvert tredje år. Medlemsstatene skal videre rapportere statistikken årlig til Kommisjonen, og Kommisjonen skal publisere en rapport basert på de innsendte dataene minimum hvert tredje år.

Artiklene 23- 30 omhandler Kommisjonens kompetanse, krav til gjennomføring, evaluering og rapportering, bestemmelser om forholdet til direktiv 2008/99/EF og direktiv 2005/35/EF, ikrafttredelse og mottakere.

Merknader

Nytt miljøkrimdirektiv er hjemlet i TEUV artikkel 83 nr. 2. Endringen av rettsgrunnlag innebærer blant annet at det kan stilles minimumskrav til kriminalisering og straffenivåer. Miljøkriminalitetsdirektivet av 2008 ble hjemlet i TEU artikkel 175 (nå 191 TEUV).
Rettslige konsekvenser

Ettersom direktivet er vurdert å ikke være EØS-relevant, er heller ikke gjennomføring i norsk rett vurdert.

Økonomiske og administrative konsekvenser

Ettersom direktivet er vurdert å ikke være EØS-relevant, er heller ikke økonomiske og administrative konsekvenser vurdert.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten ble på forslagsstadiet, i april 2022, behandlet ved skriftlig prosedyre i Spesialutvalget for miljøsaker, der berørte departementer er representert. Posisjonsnotatet ble behandlet ved skrifltig prosedyre i spesialutvalget for miljø fra 19.12.2024 til 15.01.2025.

Rettsakten er vurdert ikke EØS-relevant. 

Vurdering

Klima- og miljødepartementet vurderer at nytt miljøkriminalitetsdirektiv faller utenfor EØS-avtalens saklige virkeområde, og at det dermed ikke er EØS-relevant i den forstand at Norge ikke er rettslig forpliktet til å innlemme forordningen i EØS-avtalen.

Miljøkriminalitetsdirektivet av 2008 (direktiv 2008/99/EF) er hjemlet i TEU artikkel 175 (nå 191 TEUV), mens det nye direktivet er hjemlet i TEUV artikkel 83 nr. 2, og hører under EUs justispolitikk. Endringen av rettsgrunnlag innebærer blant annet at det kan stilles minimumskrav til kriminalisering og straffenivåer. EØS-avtalen omfatter i utgangspunktet ikke EUs justispolitikk. Ved innlemmelsen av miljøkriminalitetsdirektivet av 2008 ble EFTA-landene og EU enig om en felleserklæring i forbindelse med EØS-komitebeslutningen som sier at innlemmelsen ikke berører virkeområdet for EØS-avtalen, og at fremtidige EU-regler vedtatt med hjemmel i TEUV art. 83(2) ikke vil være relevante for EØS. Presedensvirkning av innlemmelsen av det gjeldende miljøkriminalitetsdirektivet er klart begrenset gjennom denne felleserklæringen, og kan derfor ikke brukes som et argument for EØS-relevans. KLD kan heller ikke se at det er hensyn til det indre marked i saken som taler for EØS-relevans.

EU og EØS/EFTA-statene må komme til enighet om hvorvidt det nye direktivet er EØS-relevant. Dersom utfallet blir i tråd med departementets vurdering om at direktivet ikke er EØS-relevant, kan det vurderes om rettsakten likevel bør innlemmes i EØS-avtalen Protokoll 31 på frivillig grunnlag. Klima- og miljødepartementet vurderer at slik frivillig innlemmelse er mest aktuell på saksområder som forutsetter et tett samarbeid med EU gjennom EØS-avtalen, i motsetning til justisområdet der Norges samarbeid med EU ivaretas gjennom andre avtaler som eksempelvis Schengen-samarbeidet. Departementet vurderer at det heller ikke er andre forhold som tilsier at direktivet bør innlemmes på frivillig grunnlag, og vurderer derfor heller ikke slik frivillig innlemmelse av dette direktivet som aktuelt nå.

Direktivet vurderes som ikke EØS-relevant, hvilket betyr at vi ikke er forpliktet til å innlemme det nye miljøkriminalitetsdirektivet i EØS -avtalen. Miljøkriminalitet er i norsk rett regulert både i straffeloven kapittel 23 og i spesiallovgivningen, blant annet i forurensingsloven, produktkontrolloven, skipssikkerhetsloven og naturmangfoldloven, og Norge er i likhet med EU opptatt av å styrke innsatsen mot miljøkriminalitet nasjonal og internasjonalt. Da mange aktører opererer på tvers av landegrensene kan det være hensiktsmessig med likheter i EU/EØS-statenes reguleringer av miljøkriminalitet, uavhengig av direktivets EØS-relevans.

Status

Nytt direktiv om miljøkriminalitet ble vedtatt i EU 11. april 2024 (Europaparlaments- og rådsdirektiv (EU) 2024/1203 av 11. april 2024 om vern av miljøet ved strafferettslige bestemmelser og oppheving av direktiv 2008/99/EF og 2009/123/EF). Rettsakten ble publisert i Official journal 30. april 2024, og trådte i kraft 20 mai 2024. Rettsakten er til vurdering hos EØS/EFTA-statene.