(fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 25.2.2025)

Sammendrag av innhold
Direktiv (EU) 2021/2118 er et endringsdirektiv til motorvognforsikringsdirektivet 2009/103/EF.

I direktivets fortale gis det uttrykk for at ansvarsforsikring for motorkjøretøyer er av særlig betydning for Europas borgere, uansett om de er forsikringstakere eller kan bli skadelidte som følge av en ulykke. Videre fremheves bl.a. at slik forsikring dessuten har vesentlig betydning for forsikringsselskapene og også har vesentlig innflytelse på fri bevegelighet for personer, varer og kjøretøyer, og dermed på det indre marked. Derfor bør styrking og konsolidering av det indre marked for slik forsikring være et sentralt mål for EUs innsats på området for finansielle tjenesteytelser.

Det fremgår også av fortalen at kommisjonen i 2017 foretok en evaluering av motorvognforsikringsdirektivet 2009/103/EF, som konkluderte med at direktivet i det store og hele er velfungerende og at det bare er behov for få endringer. Imidlertid ble det identifisert fire områder der det ville være hensiktsmessig å foreta målrettede endringer: erstatning til skadelidte der det aktuelle forsikringsselskapet er insolvent, obligatoriske minstebeløp for forsikringsdekning, medlemsstatenes kontroll av kjøretøyers forsikring og et nytt forsikringsselskaps bruk av forsikringstakeres erklæringer om erstatningshistorikken. Utover disse fire har følgende blitt utpekt som områder der endringer vil være hensiktsmessig: Påhengskjøretøy trukket av et kjøretøy, uavhengige prissammenligningsverktøyer for motorvognforsikring, og informasjonssentre og informasjon til skadelidte. Nedenfor omtales de mest sentrale endringene som det nye direktivet fastsetter i motorvognforsikringsdirektivet.

Endringsdirektivet inneholder endringer som får betydning for anvendelsesområdet, jf. artikkel 1 og 3. Blant annet er det inntatt en ny definisjon av «kjøretøy» og «bruk av kjøretøy».  I artikkel 3 om lovpliktig forsikring av kjøretøyer er det tatt inn en ny bestemmelse om at direktivet ikke får anvendelse på ferdsel med kjøretøy i forbindelse med motorsportsbegivenheter og -aktiviteter dersom nærmere angitte vilkår er oppfylt.

Artikkel 4 gjelder kontroll med forsikring. Utgangspunktet er at medlemsstatene ikke fører kontroll med ansvarsforsikring for kjøretøyer som er hjemmehørende på en annen medlemsstats område. Det samme gjelder for kjøretøyer som er hjemmehørende på et tredjelands område, når slike kjøretøyer kommer inn på deres område fra en annen medlemsstats område. Imidlertid er det inntatt bestemmelser som innebærer at medlemsstatene kan føre en slik kontroll med forsikring såfremt kontrollen ikke er diskriminerende og er nødvendig og forholdsmessig i forhold til å nå målene den skal forfølge. I tillegg må kravene til behandling av personopplysninger i artikkel 4 nr. 2 være oppfylt.

I artikkel 5 om unntak fra kravet om lovpliktig forsikring av kjøretøyer gis det tre nye unntaksregler som det er opp til medlemsstatene om de vil velge å benytte seg av.

I artikkel 9 heves minstebeløp til forsikringsdekning i nasjonal rett for hhv. personskader og tingsskader.

I artikkel 10a og 25a innføres regler som skal sikre de skadelidte erstatning ved insolvens i forsikringsselskapet som den skadevoldende motorvognen er forsikret i. Etter de nye reglene i endringsdirektivet skal det i hver stat opprettes eller godkjennes et organ som skal yte erstatning til de skadelidte i slike tilfeller. Ordningen innebærer at de skadelidte skal kunne kreve erstatning fra det nasjonale organet i staten der de er bosatt. Et erstatningsorgan som har utbetalt erstatning etter insolvens i et forsikringsselskap som er hjemmehørende i en annen stat, skal kunne kreve refusjon fra erstatningsorganet i forsikringsselskapets hjemstat. Hver medlemsstat skal treffe passende tiltak for at organet råder over tilstrekkelige midler til å yte erstatning til skadelidte i disse tilfellene. Det fremgår at slike tiltak kan omfatte krav om økonomisk bidrag, forutsatt at de kun pålegges forsikringsselskaper som er godkjent av medlemsstaten som pålegger dem det.

I artikkel 15a er det gitt en ny bestemmelse om beskyttelse av skadelidte ved ulykker som involverer en tilhenger som trekkes av et kjøretøy.

I artikkel 16 gis nye regler som gjelder erklæringer om erstatningshistorikk, og i artikkel 16a er det inntatt en ny bestemmelse om prissammenligningsverktøyer for motorvognforsikring

Bakgrunn

Direktivet har bakgrunn i Europakommisjonens forslag til direktiv fremsatt 24. mai 2018 om endringer i europaparlaments- og rådsdirektiv 2009/103/EF om ansvarsforsikring for motorvogn og kontroll av påbudet om ansvarsforsikring (motorvognforsikringsdirektivet), jf. KOM (2018) 336 Final.

Merknader

Rettslige konsekvenser

Motorvognforsikringsdirektivet 2009/103/EF er i norsk rett gjennomført i bilansvarslova (lov 3. februar 1961 om ansvar for skade som motorvogner gjer) og i forskrifter til loven. Gjennomføring av endringsdirektivet til motorvognforsikringsdirektivet vil kreve enkelte endringer i det norske regelverket.

Et forslag om endringer i bilansvarslova til gjennomføring av endringsdirektivet har vært på høring. I høringsnotatet ble det lagt til grunn at endringsdirektivet på de fleste punkter ikke krever endringer i bilansvarslova. Det ble imidlertid foreslått en ny bestemmelse i bilansvarslova § 10 a som gjennomfører hovedprinsippene i direktivets regler om erstatningsordning ved insolvens i forsikringsselskap (endringsdirektivet artikkel 10a og 25a). Etter forslaget vil skadelidte bosatt i Norge kunne kreve erstatning fra Trafikkforsikringsforeningen i tilfeller der den skadevoldende motorvognens forsikringsselskap er under insolvensbehandling eller avvikling. Den andre lovendringen som ble foreslått i høringsnotatet, gjelder bare utvidelse av en forskriftshjemmel i bilansvarslova § 17.

Gjennomføring av direktivet i norsk rett vil også kreve noen forskriftsendringer, bl.a. nærmere regler om erstatningsordningen ved insolvens i forsikringsselskap. Forskriftene til bilansvarslova hører under Samferdselsdepartementet

Ettersom gjennomføring av direktivet i norsk rett vil kreve lovendring, vil Stortingets samtykke til innlemmelse av direktivet i EØS-avtalen være nødvendig i medhold av Grl. § 26 annet ledd.

Økonomiske og administrative konsekvenser

Endringsdirektivets regler om erstatningsordning ved insolvens i den skadevoldende motorvognens forsikringsselskap vil gi skadelidte i trafikkulykker et sterkere vern ved insolvens i forsikringsselskap som er hjemmehørende innenfor EØS-området. Garantiordningen for skadeforsikring i finansforetaksloven kapittel 20A omfatter i dag også trafikkforsikring, men gjennomføring av endringsdirektivet vil gi skadelidte et mer heldekkende vern ved insolvens på dette området.  

Direktivets regler om erstatningsorgan i insolvenstilfeller vil kunne medføre utgifter for det norske erstatningsorganet og forsikringsselskapene som skal finansiere den nye insolvensordningen. Hvor store utgifter det vil dreie seg om, er imidlertid usikkert, da det vil bero på om og i hvilket omfang forsikringsselskaper som tilbyr trafikkforsikring, faktisk kommer til å gå konkurs. Det antas også at slike utgifter i mange tilfeller kan kreves refundert fra tilsvarende organer i andre land, som er aktuelt der den skadelidte er bosatt i Norge, men motorvognen er forsikret i et selskap hjemmehørende i et annet EØS-land. Etablering av en egen ordning på trafikkforsikringsområdet vil kunne innebære besparelser for den eksisterende garantiordningen (men som nevnt medføre utgifter for den nye ordningen).

Vurdering
Endringsdirektivet har bl.a. som formål å gi skadelidte i trafikkulykker et bedre vern ved insolvens i den skadevoldende motorvognens forsikringsselskap. Høringen gir i hovedsak støtte til lovforslaget om endringer i bilansvarslova til gjennomføring av direktivet i norsk rett.

Endringsdirektivet er vurdert som EØS-relevant og akseptabelt.

Status
Et forslag om endringer i bilansvarslova til gjennomføring av endringsdirektivet har som nevnt vært på alminnelig høring. Høringsfristen var 12. juni 2023. Justis- og beredskapsdepartementet tar sikte på å legge frem en Prop. LS om endringer i bilansvarslova til gjennomføring av endringsdirektivet etter at EØS-komiteen har truffet beslutning om innlemmelse av direktivet.