BAKGRUNN (fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 6.11.2015)

Sammendrag av innhold
EU-kommisjonen la 22. april 2015 frem forslag til endring av forordning (EF) nr. 1829/2003 om genmodifiserte næringsmidler og fôr. Forslaget innebærer at det tas inn en ny § 34a i forordningen som gir medlemslandene mulighet til å forby eller begrense bruken av, dvs. omsetning av genmodifiserte næringsmidler og fôrvarer som er godkjent etter forordning (EF) nr. 1829/2003. Tiltaket må ikke stride mot EFSAs (European Food Safety Authority - EUs mattrygghetsorgan) risikovurdering av helse og miljø eller EU-retten. Tiltaket må videre være forholdsmessig og ikke-diskriminerende.

En medlemsstat som ønsker å forby eller begrense omsetningen av en GMO og produkter med eller fra denne, må notifisere Kommisjonen med en begrunnelse for foranstaltningene. Dette kan gjøres innen godkjenningsprosedyren er avsluttet. Kommisjonen underretter straks øvrige medlemsstater om foranstaltningene og begrunnelsen for disse, og det løper så en tre måneders stillstandsperiode hvor det aktuelle medlemslandet avstår fra å vedta og gjennomføre foranstaltningene, og hvor Kommisjonen og medlemslandene kan komme med bemerkninger til utkastet til foranstaltninger.

For genmodifiserte produkter som allerede er godkjent og i bruk i et medlemsland, skal det i foranstaltningene fastsettes en tidsfrist for når lagerbeholdninger må brukes opp. Foranstaltningene skal ikke gjelde utilsiktet eller teknisk uunngåelig innhold av genmodifisert materiale som fastsatt i hht. art. 12 og 24 i forordning (EF) nr. 1829/2003.

Endringene omfatter ikke dyrking av godkjent GMO. Medlemslandene har nylig fått mulighet for å forby eller begrense dyrking av GMO ved europaparlaments- og rådsdirektiv (EU) 2015/412 av 11. mars 2015 om endring av direktiv 2001/18/EF om muligheten for medlemslandene til å begrense eller forby dyrking av genetisk modifiserte organismer (GMO) på deres territorium.

Med dette forslaget til ny rettsakt, vil medlemslandene etter hvert kunne forby både dyrking av EU-godkjente GMO og bruk av EU-godkjente genmodifiserte produkter til bruk som næringsmidler og fôrvarer.

Merknader
Gjeldende norsk regelverk på området

Norge har per dags dato ikke implementert EUs GM regelverk på mat- og fôrområdet (også kalt «GM-pakken»). I påvente av norsk implementering, er det laget nasjonalt regelverk under matloven som i hovedsak er i overensstemmelse med EUs regelverk og omfatter bl.a. godkjenningskrav og merkekrav for prosesserte, ikke-spiredyktige genmodifiserte produkter samt merkekrav for antatt spiredyktige genmodifiserte produkter. Direktivet om utsetting av GMO i miljøet (dir. 2001/18/EF) ble implementert i Norge i 2010 gjennom genteknologiloven. Genteknologiloven regulerer godkjenningskrav for levende genmodifiserte organismer.

EØS-avtalen og tilpasningsteksten til EUs GMO-direktiv gir Norge anledning til å fatte avvikende vedtak i forhold til EU, med henvisning til vår nasjonale lovgivning.

Rettslige konsekvenser
Rettsakten krever endring i norsk regelverk og planlegges gjennomført ved henvisningsforskrift i tilknytning til gjennomføringen av GM-pakken. Rettsakten har ikke vært sendt på høring.

Økonomiske og administrative konsekvenser
Det er foreløpig ikke vurdert om rettsakten vil få administrative eller økonomiske konsekvenser.

Sakkyndige instansers merknader
Rettsakten er under vurdering av Spesialutvalget for matområdet, som har representanter fra Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, Finansdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Klima- og miljødepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Nærings- og fiskeridepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet. Spesialutvalget er ikke ferdig med sin vurdering.

Vurdering
Forslaget til endringsforordning har kommet som en følge av Kommisjonspresident Jean Claude Junckers politiske retningslinjer, hvor det ble påpekt at hele godkjenningsprosedyren under (EF) nr. 1829/2003 måtte analyseres med tanke på endringer som bedre ivaretar medlemslandenes ulike interesser. Av de 58 GMOer som per dags dato er ferdig behandlet i EU under denne forordningen, har det aldri blitt et flertallsvedtak verken i den faste komité eller i ankekomitéen. Kommisjonen har likevel vært forpliktet til å godkjenne søknadene, noe som har vært problematisk for medlemslandene.

Med denne rettsakten samt tilsvarende rettsakt vedrørende dyrking av GMO, opprettholder man den vitenskapelig baserte og sentrale godkjenningsprosedyren og i tillegg gir man medlemslandene anledning til å begrense eller forby både dyrking og bruk på grunnlag av enkeltlandenes egne vurderinger og ønsker. Denne såkalte opt-out regelen baserer seg således på andre legitime hensyn, og eventuelle nasjonale forbud må være i overensstemmelse med EU-traktaten (herunder prinsippene for det indre marked) og EUs internasjonale forpliktelser ift. WTO.

Det følger av kommisjonens begrunnelse for forslaget at land som fatter vedtak med hjemmel i forordningen, vil måtte begrunne tiltakene med hensyn som er i samsvar med traktaten artikkel 36 og begrepet tvingende allmenne hensyn utviklet gjennom domstolens praksis. Tilsvarende regulering i EØS-avtalen følger av avtalens artikkel 13. Det følger av EØS-avtalen artikkel 11 at kvantitative importrestriksjoner og alle tiltak med tilsvarende virkning skal være forbudt mellom avtalepartene. Etter avtalen artikkel 13 skal bestemmelsene i artikkel 11 likevel ikke være til hinder for forbud eller restriksjoner på import som er begrunnet ut fra hensynet til «offentlig moral, orden og sikkerhet, vernet om menneskers og dyrs liv og helse, plantelivet, nasjonale skatter av kunstnerisk, historisk eller arkeologisk verdi eller den industrielle eller kommersielle eiendomsrett.». Det gjelder som vilkår for bruk av tiltak etter artikkel 13 at tiltaket ikke må brukes til vilkårlig forskjellsbehandling eller være en skjult hindring for handelen. Tiltaket må videre være begrunnet i et legitimt hensyn. Dette har av EF-domstolen vært omtalt både som et krav om at tiltaket må være egnet til å ivareta det aktuelle hensyn og at tiltaket står i et rimelig forhold til hensynet, det vil si at det er forholdsmessighet mellom målet og middelet.

Når det gjelder restriksjoner som gjelder både innenlandske produkter og produkter fra andre land kan disse, i henhold til EF-domstolens praksis, begrunnes også i andre hensyn enn dem som følger av artikkel 13. Det følger av EF-domstolens praksis at tiltak som regulerer markedsadgangen for produkter er å anse som importrestriksjoner som faller innenfor artikkel 13.

Om denne rettsakten kan komme i konflikt med andre internasjonale forpliktelser, er ikke ferdig utredet.

Mattilsynet anser rettsakten som EØS-relevant og akseptabel.

Innholder informasjon unntatt offentlighet, jf. offl. § 15.

Status
Forslaget er til behandling i Rådet/Europaparlamentet.