Artikkel 4 viser til de fire hovedprinsippene for universell utforming; informasjon skal være mulig å oppfatte, mulig å anvende/betjene, forståelig og robust. Nettsteder og mobilapplikasjoner som er forenlig med standardene referert til i forordning No. 1025/2012 presumeres å være i overenstemmelse med kravene i artikkel 4.  

Kommisjonen er gitt kompetanse til å vedta forskrifter om innholdet i standardene, jf. artikkel 6 og 10 ("delegated acts"). Det er vedtatt en ny europeisk standard, som er oppdatert i tråd med den teknologiske utviklingen og tilpasset anvendelse på mobilapplikasjoner. Standarden viser til WCAG 2.1 retningslinjene, som inneholder 12 nye suksesskriterier, som må følges for at nettsteder og mobilapplikasjoner skal være universelt utformet.

Direktivet er en europeisk oppfølging av FN konvensjonen on the Rights of Persons with Disabilities (UNCRPD) artikkel 9.

Nærmere om direktivets virkeområde

Direktivets anvendelsesområde omfatter alle offentlige organers nettsteder og mobilapplikasjoner, jf. artikkel 1(1). Formålet er å gjøre tjenestene mer tilgjengelig for brukerne. Direktivet regulerer begrensninger på hvilke virksomheter som er omfattet og hvilket innhold som må gjøres tilgjengelig, jf. artikkel 1(3) og (4).

Hva som menes med offentlig organ er legaldefinert i artikkel 3(1)(1), og omfatter statlige, regional og kommunale myndigheter. I tillegg omfattes organer og sammenslutninger som er opprettet for å imøtekomme et behov for allmennheten, og som ikke er av industriell eller kommersiell karakter.

Etter direktivet er nettsteder og mobilapplikasjoner som tilbys av allmennkringkastere unntatt, jf. artikkel 1(3)(a). Videre er NGOer, som ikke leverer tjenester som er vesentlig for offentligheten, unntatt. Det samme gjelder tjenester som er rettet mot personer med særskilte behov eller ment for personer med funksjonsnedsettelser.

Direktivet åpner for at medlemslandene kan unnta nettsteder og mobilapplikasjoner i skoler, barnehager og vuggestuer, bortsett fra innhold knyttet til viktige nettbaserte administrative funksjoner, jf. artikkel 4(5).

Innhold på internettsider og mobilapplikasjoner som er unntatt

Direktivet gjør unntak for forhåndsinnspilt tidsbasert media som er publisert før 23. september 2020, jf. artikkel 1(4)(b). Direktesendt tidsbasert media er unntatt etter bokstav (c). Dette unntaket er ikke tidsbegrenset.

Direktivet unntar tredjepartsinnhold på nettsteder, som ikke er finansiert, utviklet eller under kontroll av offentlig myndighet, jf. artikkel 1(4) bokstav (e). Direktivet omfatter kun tredjepartsinnhold som det aktuelle offentlige organet har kontroll over, jf. fortalens avsnitt 30. Dette avgrenser direktivet mot for eksempel brukergenerert innhold og innhold fra tredjeparter som organet ikke har kontroll over.

På visse vilkår er også intranett og ekstranett unntatt. Dette gjelder intranett som er publisert før 23. september 2019, inntil slike nettsteder gjennomgår en vesentlig endring/revisjon jf. artikkel 1(4)(1)(g).

Innhold på nettsider og mobilapplikasjoner, som kvalifiserer som arkiver, er unntatt. Dette gjelder internettsteder som har et innhold som verken er nødvendig for aktive administrative prosesser eller er oppdatert eller redigert etter 23. september 2019.

Direktivet unntar reproduksjoner av gjenstander fra kulturhistoriske samlinger, som ikke kan gjøres fullt ut tilgjengelig fordi det er uforenlig med konservering eller gjenstandens autensitet. Slike samlinger kan også unntas på grunn av manglende kostnadseffektive løsninger for å gjøre innholdet forenlig med tilgjengelighetskravene.

Nettbaserte kart og karttjenester er unntatt, så lenge grunnleggende informasjon gis på en tilgjengelig elektronisk måte for kart som er ment for navigasjon.

Nærmere om tilsynsmyndighet og prosessuelle rettigheter

Offentlige myndigheter er ansvarlige for at nettsider er tilgjengelig, og må avgi en tilgjengelighetserklæring, jf. artikkel 7. Tilgjengelighetserklæringen skal være detaljert, omfattende og tydelig. Dersom innhold ikke er i tråd med kravene skal dette redegjøres for, og gis en begrunnelse for den manglende tilgjengeligheten og eventuelt hvilke alternativer brukerne kan benytte seg av. Offentlige organer må sette opp en tilbakemeldingsfunksjon, som gir brukeren en lenke med mulighet til å melde inn manglende oppfyllelse av tilgjengelighetskravene. Videre kan brukere anmode om å få tilgang til innhold som er unntatt fra direktivet etter artikkel 1 nr. 4 og artikkel 5.

Medlemslandene skal sikre at offentlige organer gir tilstrekkelig svar på anmodningen innen rimelig tid. Det følger av fortalen at offentlige organer bør gi de etterspurte opplysningene på en egnet måte, forutsatt at anmodningen er rimelig og berettiget.

Direktivet gir nærmere krav til etablering av tilsynsmyndighet i det enkelte land. Direktivets artikkel 8(1) stiller krav om at et myndighetsorgan skal gjennomføre periodiske målinger av i hvilken grad nettsteder og mobilapplikasjoner er utformet i samsvar med direktivets krav. Kontroll og rapportering skal gjøres på bakgrunn av en metode som Kommisjonene fastsetter i en gjennomføringsrettsakt, ref. artikkel 8 (2). En slik gjennomføringsrettsakt ble vedtatt i oktober 2018.

Merknader

Det rettslige grunnlaget for direktivet er artikkel 114 i "Treaty of the Functioning of the European Union"(TFEU) (Den europeiske unions funksjonsmåde). Artikkel 114 gir hjemmel for å vedta rettsakter som vedrører det indre markeds opprettelse og funksjon.

Rettslige konsekvenser

Norge har allerede regler om universell utforming av IKT, slik at Norge oppfyller allerede mange av kravene i direktivet. Hovedtrekkene i de nye kravene som følger av direktivet, sml. med gjeldende rett, er:

• Universell utforming av forhåndsinnspilt multimediainnhold (synstolkning) –WCAG suksesskriterium 1.2.3 og 1.2.5.
• Oppdatering av teknisk standard fra WCAG 2.0 til WCAG 2.1, som viderefører alle eksisterende krav og innfører 12 nye krav.
• Krav om en tilgjengelighetserklæring og tilbakemeldingsfunksjon,
• Krav om universell utforming av nye intranett og ekstranett.

Etter gjeldende rett er det ikke et krav om universell utforming av IKT-løsninger i arbeidslivet. Direktivet omfatter kun nye intranett og ekstranett i arbeidslivet i offentlig sektor. Som følge av dette, er det nødvendig å utvide virkeområdet i likestillings- og diskrimineringsloven § 18 til å omfatte intranett og ekstranett i arbeidslivet i offentlig sektor.

Forslag til gjennomføring av direktivet ble sendt på høring av departementet 1. juli 2019. Høringsnotatet beskriver direktivets krav nærmere og inneholder forslag til regelverksendringer i detalj. Kommunal- og moderniseringsdepartementet og Kulturdepartementet samarbeidet om å følge opp høringen. Forslag til lovendringer ble fremmet av Kulturdepartementet ved Prop. 141 LS (2020-2021), og vedtatt av Stortinget ved Innst. 456 L (2020-2021). Stortinget har også samtykket til å innlemme direktivet i EØS-avtalen, ved Innst. 457 S (2020-2021).

Kommunal- og moderniseringsdepartementet arbeider med å vedta nødvendige forskriftsendringer. 

Økonomiske og administrative konsekvenser

Det er gjennomført flere samfunnsøkonomiske analyser av de økonomiske og administrative konsekvenser for gjennomføring av direktivet. KMD arbeider med budsjettmessig håndtering og vil redegjøre nærmere for dette i lovproposisjonen.

Sakkyndige instansers merknader

Direktivet er behandlet i regjeringens Spesialutvalg for Kommunikasjoner, der Kommunal- og moderniseringsdepartementet, Barne- og familiedepartementet, Nærings- og fiskeridepartementet, Justis- og beredskapsdepartementet, Finansdepartementet, Utenriksdepartementet og Nasjonal kommunikasjonsmyndighet er representert.

Vurdering

Norge vedtok en forskrift om universell utforming av IKT-løsninger 1. juli 2013. Likestillings- og diskrimineringsloven  §§ 17 og 18 gir overordnede bestemmelser om universell utforming av IKT-løsninger. Forskriften er hjemlet i likestillings- og diskrimineringsloven § 18 fjerde ledd.

Forskriften har et videre virkeområde enn direktivet, ved at private virksomheter også er pliktsubjekt etter forskriften.

EUs direktiv støtter opp om norske interesser i å skape et harmonisert regelverk for universell utforming av IKT-løsninger. Ettersom kommunikasjon på internett er grenseoverskridende er det av norsk interesse at også europeiske nettsider er tilgjengelige for et flertall av befolkningen. Regelverket medfører økt fokus på, og kunnskap hos nettsideutviklere om området universell utforming, noe som kan bidra til bedre nettsider også i Norge.

Gjennomføring av direktivet medfører både lov- og forskriftsendringer, ref. over.

Tilsynsmyndighet og klageorgan er allerede opprettet i Norge med hjemmel i gjeldende lov og forskrift som regulerer universell utforming av IKT.

EFTA-statene fikk tilpasninger til artikkel 12(3) ifbm. innlemmelse av direktivet i EØS-avtalen. Se EØS-komitébeslutning nr. 59/2021 av 5. februar 2021. Tilpasningene gjør at direktivets frister etter artikkel 12(3) løper fra dato for EØS-komiébeslutningen, 5. februar 2021. 

Konklusjon: Direktivet anses EØS-relevant og er innlemmet i EØS-avtalen. EFTA-landene fikk tilpasninger til direktivets frister i artikkel 12(3).

Innholder informasjon unntatt offentlighet, jf. offl. § 13

Status

Direktivet ble vedtatt i oktober 2016 og publisert i Official Journal 02.12.2016. Direktivet er behandlet i EFTAs arbeidsgruppe ECASIS (Working Group on Electronic Communication, Audiovisual Services and Information Society).

Rettsakten er vurdert av EØS/EFTA-landene. EØS-komiteen fattet vedtak om å innlemme direktivet i EØS-avtalen, 5. februar 2021. Se EØS-komitébeslutning nr. 59/2021. Direktivet følges opp av Kommunal- og moderniseringsdepartementet i samarbeid med Kulturdepartementet.

Kulturdepartementet fremmet våren 2021 Prop. 141 LS (2020-2021) til Stortinget. Stortinget vedtok foreslåtte lovendringer, og samtykket til å innlemme direktivet i EØS-avtalen. Se Innst 456 L (2020-2021) og Innst. 457 S (2020-2021). Lovendringene vil tre i kraft 1. januar 2022, med virkning fra 1. januar 2023.