BAKGRUNN (fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 8.6.2017)

Sammendrag av innhold
1. Forordning (EF) nr. 987/2009 artikkel 85 gjelder kostnader ved innkreving av avgifter og tilbakekreving av ytelser. I utgangspunktet skal gjensidig bistand ved innkreving være kostnadsfritt. Beslutningen gjelder tolkning og presisering av hvordan kostnadene ved innkreving skal fordeles etter forordning 987/2009 artikkel 85.

Etter forordning (EF) nr. 883/2004 artikkel 84 nr. 2 skal rettskraftige avgjørelser truffet av rettslige og administrative myndigheter om innkreving av avgifter, renter og andre omkostninger, eller om tilbakekreving av uriktig utbetalte ytelser etter en medlemsstats lovgivning, anerkjennes og fullbyrdes på anmodning fra den kompetente institusjon i en annen medlemsstat. Dette skal gjøres innenfor de rammer og etter de lovfestede og eventuelle andre fremgangsmåter som gjelder for tilsvarende avgjørelser i den medlemsstaten. 

Etter forordning 987/2009 artikkel 85 nr. 1 skal den anmodede part kreve inn fra den aktuelle skyldner eller juridiske person, for så, i overensstemmelse med de lover og regler som gjelder for tilsvarende saker i den anmodede stat, å holde tilbake kostnadene i forbindelse med arbeidet med innkrevingen.

Etter forordning 987/2009 artikkel 85 nr. 2 skal gjensidig bistand som regel være kostnadsfri, noe som bekrefter den generelle bestemmelsen i forordning 883/2004 artikkel 76 nr. 2. Hensikten med beslutningen er således å bestemme omfanget av den gjensidige bistanden for tilfeller der det er nødvendig med bistand over grensene. I beslutningen legges det til grunn at det er ønskelig at tolkningen av artikkel 85 bringes i samsvar med reglene og prinsippene for gjensidig bistand ved innkreving i forbindelse med skatt og avgifter.

2. Kommisjonen har besluttet;

1) Gjensidig bistand skal som regel være kostnadsfri. Dette innebærer at institusjonene i medlemsstatene skal bistå hverandre gratis. Dette gjelder bare kostnader som er påløpt ved aktiviteter som er utført av den anmodede parten.

2) Kostnadene relatert til innkreving skal bli belastet i overensstemmelse med de lover og regler som gjelder i den anmodede staten. Som regel skal disse kostnadene bli refundert av den anmodende parten i tillegg til beløpet som selve kravet utgjør.

3) Kostnadene i forbindelse med innkreving skal gjøres opp først, og når disse kostnadene er gjort opp, skal kravet fra den anmodende parten tilgodeses (prioirteringsregler for kostnader).

4) I saker der den anmodede partens kostnader i forbindelse med innkreving, enten som en konsekvens av nasjonal lovgivning i den anmodede staten eller fordi beløpet som er krevet inn fra skylderen ikke tillater at hele kravet inkludert kostnader ved innkreving gjøres opp, ikke kan bli krevet direkte fra skyldneren, kan slike kostnader bli trukket fra det innkrevde beløpet slik at bare restsummen oversendes fra den anmodede parten til den anmodende parten. Dokumentasjon for at disse kostnadene har påløp i løpet av innkrevingsprosedyren skal legges fram av den anmodede parten.

5) I saker der det er tatt skritt for å kreve inn det utestående, men dette ikke resulterer i at det kreves inn et beløp som minst dekker kostnadene i forbindelse med innkrevingen, eller der innkrevingsforsøket er mislykket, men der den anmodede part har pådratt seg utgifter relatert til innkrevingen, med unntak av kostnadene referert til i avsnitt nr 1, skal den anmodende parten refundere disse utgiftene. Dette gjelder ikke dersom partene inngår en særskilt tilbakebetalingsavtale for saken, eller det er avtalt at den anmodede parten sier fra seg oppgjør for slike kostnader.

6) Når det er åpenbart at innkreving utgjør et spesifikt problem, eller gjelder et veldig stort beløp som det ikke er sannsynlig at kan kreves inn fra skyldneren, kan den anmodende og den anmodede parten avtale, fortrinnsvis på forhånd, en særskilt tilbakebetalingsordning for den aktuelle saken.

Merknader
Beslutningen ble vedtatt av Den administrative kommisjon for koordinering av trygdeordninger 20. juni 2013 med hjemmel i forordning (EF) nr. 883/2004 artikkel 72 bokstav a om administrative spørsmål og tolkningsspørsmål. Beslutningen vil ikke kreve endringer i norsk rett. Teksten er ifølge Kommisjonen relevant for EØS og EU/Sveits-avtalene. Beslutninger fattet av Den administrative kommisjon er ikke-bindende rettsakter som "avtalepartene skal ta tilbørlig hensyn til", jf. vedlegg VI til EØS-avtalen.

Sakkyndige instansers merknader
Rettsakten er vurdert av relevante organger på departements- og direktoratsnivå uten at det har fremkommet merknader. Rettsakten er funnet EØS-relevant og akseptabel.

Vurdering
Rettsakten er relevant og akseptabel for Norges vedkommende.

Status
EØS-komitéen vedtok innlemmelse av AC-beslutning nr. R1 i EØS-avtalen ved beslutning nr. 17/2014 av 14. februar 2014 som trådte i kraft 15. februar 2014. Beslutninger fattet av Den administrative kommisjon er ikke-bindende rettsakter som "avtalepartene skal ta tilbørlig hensyn til", jf. vedlegg VI til EØS-avtalen. Gjennomføring av disse rettsaktene skal ikke notifiseres til ESA.