BAKGRUNN (fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 22.3.2017)

Rettsakten erstatter gjeldende regelverk om økologisk produksjon og om merking av økologiske produkter og opphever forordning (EØF) nr. 2092/91. Rettsakten er en rammeforordning, som danner grunnlaget for detaljerte krav til de enkelte produksjonstypene. Disse detaljerte reglene kalles implementeringsregler, og kommer i egne tilleggsforordninger.

Sammendrag av innhold 
Forordning (EF) nr. 834/2007 var i EU gjeldende fra 1. januar 2009 og opphevet forordning (EØF) nr. 2092/91 fra samme dato. Hovedpunktene i den nye forordning (EØF) nr. 834/2007 er: Forordningen fastsetter tydeligere mål og prinsipper for økologisk produksjon. I tillegg til de områdene som omfattes av dagens regelverk, omfatter forordningen også akvakultur og produksjon av sjøvekster og gjær.

Forordningen inneholder generelle produksjonsregler for de produksjonstypene som omfattes, mens detaljerte regler er utarbeidet i egne tilleggsforordninger. Forordning (EF) nr. 889/2008 med tilhørende endringsforordninger gir detaljerte regler for økologisk produksjon, merking og kontroll, mens forordning (EF) nr. 1235/2008 med tilhørende endringsforordninger gir detaljerte regler for import fra tredjeland. Det vises til egne EØS-notat for endringsforordninger til forordning (EF) nr. 834/2007.

Det åpnes opp for en viss fleksibilitet i regelverket, på bakgrunn av blant annet klimaforskjeller, ulikheter i utviklingsgraden til sektoren eller andre spesielle utfordringer. Det åpnes ikke opp for at nasjonale regelverk kan være strengere enn EU-regelverket på noe område. Det blir fremdeles mulig å ha private standarder som er strengere enn EUs regelverk.

Forbudet mot å anvende GMO eller GM-materiale i økologisk produksjon opprettholdes. I motsetning til dagens forordning, tydeliggjør den nye forordningen hvordan utilsiktet og teknisk uunngåelig innblanding av GMO/GM-materiale i økologiske produkter skal håndteres: Den generelle merkegrensen på 0,9 % utilsiktet innblanding av godkjent GMO/GM-materiale gjelder også for økologiske produkter. Produkter som merkes med innhold av GMO/GM-materiale kan ikke merkes eller omsettes som økologiske.

Innsatsmidler, tilsetningsstoffer og prosesshjelpemidler som i dag er tillatt vil fremdeles kunne brukes. Det har blitt utarbeidet kriterier som skal benyttes når nye stoffer skal vurderes.

Kravet om at økologisk og konvensjonelt fôr skal produseres på forskjellige linjer faller bort. Slikt fôr kan produseres på samme produksjonslinjene, men atskilt i tid.

Rettsakten innfører obligatorisk merking av økologiske produkter med ny EU-logn. Nasjonale eller private logoer kan benyttes i tillegg til den obligatoriske EU-logoen. Det er også obligatorisk å merke produkter med teksten "EU-landbruk" eller "ikke-EU-landbruk", eller med opprinnelsesland.

Fremdeles kan bare produkter som inneholder minst 95 % økologiske ingredienser merkes som økologiske. Det kan imidlertid refereres til økologiske ingredienser i ingredienslista på et produkt uavhengig av hvor stor totalandel økologiske ingredienser utgjør (dvs. dagens krav om at produktet må bestå av minst 75 % økologiske ingredienser før økologiske ingredienser kan nevnes i ingredienslista utgår).

Forordningen omfatter ikke storkjøkken, cateringvirksomheter, restauranter o.l. virksomheter. Medlemslandene kan utarbeide nasjonale bestemmelser for sektoren. Regelverket tilpasses EUs kontrollforordning.

Rettsakten innfører ny importordning som gir tredjelandene tilgang til EU-markedet enten ved at landet blir vurdert å ha et tilsvarende likt regelverk og kontrollordning som EU, eller at produktet er produsert i henhold til EUs regler eller tilsvarende EUs regler og godkjent av kontrollorgan som er godkjent og oppført på EUs lister for slike kontrollorgan.

Merknader
Rettsakten krever endring i forskrift 4. oktober 2005 nr. 1103 om økologisk produksjon og merking av økologiske landbruksprodukter og næringsmidler.

Det er behov for en tilpasningstekst når det gjelder obligatorisk merking med ny EU-logo i forhold til opprinnelsesland merking og tilpasning til bruk av teksten "EU-landbruk" eller "ikke-EU-landbruk". EFTA sekretariatet har i samarbeid med representanter for kommisjonen, forslått en slik tilpasningstekst. Forslaget ligger som vedlegg til dette EØS-notatet. I tillegg er det under avsnittet "vurdering" foreslått en tilpasningstekst i forhold til merking av akvakulturprodukter.

Sakkyndige instansers merknader 
Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalg for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Barne-, likestillings og inkluderingsdepartementet, Finansdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Vurdering

Struktur: 
Forordning (EØF) nr. 2092/91 og tilhørende endringsforordninger og tilleggsforordninger er et detaljert og uoversiktlig regelverk. Den nye forordningen har en mer brukervennlig og oversiktlig struktur.

Unntak / fleksibilitet: Et av formålene med revisjon av økologiregelverket var å gjøre systemet enklere ved å innføre færre generelle unntaksmuligheter og redusere overgangsordningsordninger. Der hvor man har sett muligheter for forenkling er unntaksordninger erstattet med muligheter for fleksibilitet, jf. artikkel 22, på bakgrunn av klima, strukturelle hindringer o.l. 

Strengere krav enn EU-regelverket: Rettsakten slår fast at medlemslandene ikke kan ha strengere nasjonale krav enn EU-regelverket på noe område, med mindre dette er krav som gjelder både konvensjonelle og økologiske virksomheter, jf. artikkel 34 nr. 2. Dette kan bety at enkelte av særbestemmelsene i det norske økologiregelverket ikke lenger vil kunne opprettholdes. 

Akvakulturprodukter: Forordningen omfatter akvakulturprodukter, herunder akvakulturdyr og tang (akvatiske planter og mikroalger), jf. artikkel 1 nr. 2, artikkel 15 og artikkel 13. Økologisk akvakultur anses som en interessant nisjeproduksjon i Norge.

Detaljerte implementeringsregler for tang og akvakulturdyr er gitt i forordning (EF) nr. 710/2009. Disse reglene trådte i kraft i EU 1. juli 2010. Inntil da gjaldt nasjonale eller private regler som var anerkjent av nasjonale myndigheter. Debios regler for akvakulturproduksjon er anerkjent av norske myndigheter. Inntil annet er bestemt eller inntil fo. (EF) nr. 834/2007 med tilhørende endringsforordninger blir vedtatt vil Debios regler gjelde.

Storhusholdninger: Rettsakten omfatter ikke storhusholdninger, restauranter, cateringvirksomheter o.l., jf. artikkel 1(3) og artikkel 41 (2)(a). Det åpnes imidlertid opp for at medlemslandene kan ha nasjonalt regelverk på dette området. Det har tidligere vært uklart om fo. (EØF) 2092/991 omfattet denne typen virksomheter. Flere land, blant dem Norge, hadde tolket regelverket til også å omfatte slike virksomheter. Innspill fra høringen er delte i hvorvidt det bør være nasjonalt regelverk på dette området eller ikke. Hovedargumentasjonen til de som er i mot nasjonalt regelverk, er at det bør bli enklere å ta i bruk og servere økologisk mat i storkjøkken, uten merarbeid og økte kostnader, og at ingen krav til eget regelverk best vil stimulere til økt forbruk av økologisk mat i storkjøkken m.m. På den annen side mener andre at et nasjonalt regelverk best vil sikre kontroll med økologisk mat i storkjøkken mv., og sikre best troverdighet og forbrukertillit i sektoren. Det poengteres at et ønske om økt produksjon og omsetning av økologiske produkter ikke kan gå på bekostning av troverdigheten til produktene. Mattilsynet anbefaler å integrere tilsyn med forbruk av økologiske produkter i storkjøkken med Mattilsynets øvrige tilsynsaktivitet i forhold til redelig omsetning i storkjøkken.

GMO og GM-materiale:Av rettsaktens artikkel 4(a)(iii) og 9 framkommer det at GMO/GM-materiale i produkter ikke er tillatt, men at utilsiktet og teknisk uunngåelig innblanding av GMO/GM-materiale i produkter som er fastsatt i øvrig EU-regelverk også skal gjelde for økologiske produkter. Rettsakten klargjør i større grad hvem som er ansvarlig for å forhindre uttilsiktet innblanding av GMO/GM-materiale i økologiske produkter, ved å fastsette hvem som er ansvarlig for å innhente dokumentasjon, jf. artikkel 9. Et produkt kan ikke omsettes og merkes som økologisk dersom det må merkes med innehold av GMO/GM-materiale, jf. artikkel 23 (3). Rettsaktens artikkel 22(2)(g) åpner imidlertid for å kunne gi unntak fra denne regelen for tilsetningsstoffer, prosesshjelpemidler, smaksstoffer, produkter av mikroorganismer og enzymer, vitaminer, andre næringsstoffer i matvarer til særlige ernæringsmessige formål og tilsetningsstoffer og prosesshjelpemidler til fôr såfremt disse produktene ikke kan skaffes garantert frie for GMO/GM-materiale. Det vurderes som positivt at det legges bedre til rette for at håndteringen av uttilsiktet og teknisk uunngåelig innblanding av GMO/GM-materiale i økologiske produkter håndteres likt i alle medlemsland, og at ansvaret for å forhindre slik innblanding klargjøres.

Kontrollordningen: Det følger uttrykkelig av artikkel 27 at den generelle kontrollforordningen, forordning (EF) nr. 882/2004, i utgangspunktet også skal gjelde på økologiområdet. Artikkel 27(3) presiserer at alle virksomheter som trenger en godkjenning for å produsere, omsette m.m. økologiske produkter, skal gjennomgå en årlig verifikasjon. Innholdet i kontrollen kommer i implementeringsreglene.

Import: EU innførte et nytt midlertidig importsystem for økologiske produkter fra 1.1.2007. Dette importsystemet er videreført i den nye rettsakten, jf. artikkel 32, og skal forenkle import fra tredjeland. Det er krav om at tredjelands økologiske produkter skal være produsert i tråd med EUs regelverk eller med et tilsvarende likt regelverk (Codex Alimentarius). Det nye systemet vurderes som mer handelsfremmende enn det tidligere systemet. 

EU-logo og merking: Norske myndigheter og private aktører har brukt ressurser på å bevisstgjøre forbrukerne om Debios Ø-merke, og merket er godt kjent i Norge. Innføring av ny EU-logo vil kunne føre til forvirring blant norske forbrukere. Så lenge Ø-merket benyttes i tillegg, er vurderingen at et obligatorisk EU-merke ikke vil være av stor betydning. Enkelte produsenter kan nok imidlertid gå over til å bruke EU-logoen alene ut fra hensyn til logistikk og økonomi, noe som kan føre til at forbrukeren må forholde seg til begge merkene. Fra et felles europeisk ståsted vurderes innføring av en obligatorisk EU-logo som positivt. Det er i dag et utall av økologiske merker i EU, og et felles merke i Europa vil derfor kunne gjøre det lettere for forbrukeren å forstå hva som er økologiske produkter.

Et forslaget til en ny EU-logo ble lagt fram til avstemming i den faste komiteen for økologisk produksjon i januar 2008, og støtte fra flertallet. Logoen ble imidlertid trukket tilbake i begynnelsen av april 2008 fordi den hadde for store likheter med en tysk privat logo. Kommisjonen lyste derfor ut logo konkurranse høsten 2009, og ny EU logo ble vedtatt mars 2010, jf. fo (EF) nr. 271/2010. Kravet om obligatorisk merking med EU-logo, samt obligatorisk opprinnelsesmerking ble derfor utsatt til juli 2010 i EU.

Det vurderes som positivt at det nå blir mulig å referere til økologiske ingredienser i ingredienslista, uavhengig av hvor stor totalandel av ingrediensene som er økologiske. Dette vil kunne føre til større bruk av økologiske ingredienser i produkter som ikke kan kalles økologiske.

EU-logo og opprinnelsesland merking: Utformingen av opprinnelsesland merking i EU logoen er ikke tilpasset økologiske produkter fra akvakultur. Det er derfor nødvendig med en språklig tilpasning av opprinnelsesland merking på logoen til bruk på det norske markedet, hvor det gis mulighet for å bruke begrepet "akvakultur" på akvakulturprodukter. Vi begrunner dette med at det ved innføring av begreper som skal brukes i merking til forbruker bør være et overordnet prinsipp at ordlyden gir mening for forbruker. I en fiskerinasjon som Norge som også har stor akvakulturproduksjon er ordene "landbruk" og "akvakultur" svært separate begreper og brukes ikke om hverandre. Dette kan være noe ulikt fra andre land uten samme tradisjoner eller hvor fiskeoppdrett foregår i tanker på land. Enkelte land har også i sitt språk begreper som kan brukes både om landbruk og akvakultur. Begrepet "landbruk" vil rent språklig, for den norske forbruker, ikke gi mening i sammenheng med merking av fisk og fiskeprodukter. 

Forslag til tekst i "explanatory note" under avsnitt om teknisk tilpasning: 

Relevant provision: Article 24 (1.c) on compulsory indications about an indication of the place where the agricultural raw materials of which the product is composed have been farmed. 

Justification: It must be a prerequisite when using specific terms for labelling purposes, that the wording is clearly understood in the national consumer market. In Norway, being a nation with long traditions in fisheries and more recently also a significant producer of aquaculture products, the terms "agriculture" and "aquaculture" are related to separate concepts. Semantically the term "agriculture" will not provide meaning in the context of labelling fish and fish products in Norway. Based on this an adaptation of the EU logo for the use on aquaculture products placed on the Norwegian market is needed. 

Proposed adaptation text: The provisions of the Regulation shall, for the purpose of this Agreement, be read with the following adaptations: 

The following shall be added in Article 24(1.c): 

- "EEA Agriculture", where the agricultural raw material has been farmed in the EEA,

- "non-EEA Agriculture", where the agricultural raw material has been farmed in third countries,

- "EEA/non EEA Agriculture", where part of the agricultural raw material has been farmed in the EEA and a part of it has been farmed in a third country. 

The term "Agriculture" may be replaced by the term "Aquaculture" for aquaculture products on the Norwegian market. 

In Article 24(1)(c) second, third and fourth subparagraph the text "/EEA or non-EEA" shall be inserted after the text "EU or non-EU". 

Merknad (ferbuar 2017): 
Norge har ønsket en tilpasningstekst når det gjelder obligatorisk merking med ny EU-logo i forhold til opprinnelsesmerking og tilpasning til bruk av teksten "EU-landbruk" eller "ikke-EU-landbruk". Dette har blitt avvist fra EU-siden. I den sammenheng slo EU –kommisjonen fast at Norge var å anse som et tredjeland og at det derfor heller ikke er obligatorisk å benytte EU-logoen. Dersom logoen benyttes, skal det merkes med "ikke-EU-landbruk" (evt Norge, i de tilfellene forordningen åpner for dette).

I tillegg har Norge tidligere ønsket en tilpasningstekst i forhold til merking av akvakulturprodukter siden landbruk ikke assosieres til akvakultur av den norske forbruker. Denne forespørselen ble heller ikke akseptert av EU-kommisjonen.

Status
Rettsakten er innlemmet i EØS-avtalen.