Plarlamentets forhandlingsposisjon foreslår å fjerne kriteriene for å utløse presumpsjonsregelen. Plattformarbeidere, myndigheter og/eller fagforeninger som mener at en person er feilklassifisert som selvstendig næringsdrivende, skal kunne utløse en presumpsjon om at den arbeidende er å anse som arbeidstaker frem til det motsatte er bevist. Dersom plattformselskapet ønsker å omgjøre beslutningen (eng: rebuttal of the presumption), må det føre bevis for at personen reelt sett er selvstendig næringsdrivende. Det foreslås et sett med kriterier som medlemslandene kan benytte seg av når de skal vurdere om den arbeidende er selvstendig næringsdrivende, og ikke arbeidstaker. Selve avgjørelsen overlates til medlemsstatene.

Det er betydelige endringer innenfor den delen av direktivteksten som omhandler automatiserte overvåkings- og beslutningssystemer drevet av algoritmer. Det foreslås å styrke plattformarbeideres rett til informasjon om automatiserte beslutninger som angår dem. Det skal innføres et menneskelig element ved alle større beslutninger, og selskapene skal evaluere risikoen for diskriminering som følge av automatiserte beslutninger.

Rådet
Rådet ble enige om sin forhandlingsposisjon for direktivforslaget 12. juni 2023. Sammenliknet med Europaparlamentet sin forhandlingsposisjon, er Rådets posisjon mer pragmatisk.

Rådet har lagt inn en presisering i definisjonen av «digital labour platform» som inkluderer bruk av automatiserte overvåknings eller beslutningssystemer.

Presumpsjonsregelen kommer til anvendelse, dersom platformen «exerts control and direction» over arbeidsutførelsen, forutsatt at tre av syv kriterier er oppfylt. I tillegg åpnes det for at medlemsstater som allerede har på plass mer gunstige juridiske mekanismer for å sikre korrekt klassifisering av arbeidstakerstatus, kan fortsette med disse, uten å måtte gjennomføre presumpsjonsregelen. Presumpsjonsregelen vil ikke gjelde for skatte-, straffe- og trygdesaker, med mindre medlemsstatene selv ønsker det.

Innenfor delen om automatiserte overvåkings- og beslutningssystemer og bruk av algoritmer, er det forbedringer sammenliknet med Kommisjonens forslag. Blant annet skal ikke plattformselskapet innhente data om plattformarbeidernes helse og det stilles krav til kompetent menneskelig overvåkning i bestemte situasjoner. 

Når det gjelder tilgang til og deling av informasjon, legger teksten opp til mer begrenset deling med arbeidstakerrepresentanter sammenliknet med Kommisjonens forslag.

Prosessen i Norge

Direktivforslaget er til vurdering i Arbeids- og inkluderingsdepartementet (AID).

Første halvår i 2023 har AID forelagt Kommisjonens direktivforslag for partene i arbeidslivet, berørte departementer og underliggende etater, for å innhentene eventuelle synspunkter på direktivforslaget.

Nærings- og fiskeridepartementet (NFD) følger opp utkastet til nye retningslinjer om anvendelsen av EUs konkurranselovgivning.

Bakgrunn
Europakommisjonen la 9. desember 2021 frem en pakke for å forbedre arbeidsforholdene for plattformarbeidere og støtte bærekraftig vekst av digitale arbeidsplattformer i EU. Pakken består av tre elementer. For det første, et direktivforslag om å bedre plattformarbeideres arbeidsvilkår. Initiativet er en del av handlingsplanen for EUs sosiale søyle, som ble lagt frem i mars 2021. Kommisjonen har merket direktivforslaget som EØS-relevant. For det andre, et utkast til nye retningslinjer om anvendelsen av EUs konkurranselovgivning, som ble vedtatt 29. september 2022. Formålet er å sikre at EUs konkurranselovgivning ikke skal stå i veien for at selvstendig næringsdrivende, uten ansatte, kan forhandle kollektivt og forbedre sine arbeidsforhold. For det tredje, en meddelelse som beskriver EUs tilnærming og tiltak i forbindelse med plattformarbeid, herunder tiltak nasjonale myndigheter, arbeidslivets parter og andre relevante aktører bør gjennomføre. Formålet er å legge et grunnlag for arbeid med fremtidige globale standarder som sikrer høykvalitetsplattformarbeid. Notatet er avgrenset til direktivforslaget.

Europakommisjonen har tidligere gjennomført to konsultasjoner med de sosiale partene om plattformarbeid i februar 2021 og juni 2021. I september 2021 vedtok Europaparlamentet en resolusjon om plattformarbeideres rettigheter. I resolusjonen ble Europakommisjonen bedt om å fremme et direktiv som skulle sikre at de som arbeider i plattformøkonomien får tilgang til like rettigheter og sosialt sikkerhetsnett som andre arbeidstakere.

Direktivforslaget skal vedtas både av Europaparlamentet og Rådet i den vanlige lovgivningsprosedyren.

Formålet med direktivforslaget
Kommisjonen ønsker å bedre arbeidsforholdene for personer som arbeider for digitale arbeidsplattformer. Direktivets formål er:

• Å forbedre arbeidsforholdene for personer som utfører plattformarbeid ved å fastlegge personens status som henholdsvis arbeidstaker eller oppdragstaker på korrekt måte
• Å fremme transparens, rettferdighet og ansvarlighet i måten algoritmer styrer arbeidet
• ​Å fremme transparens i plattformarbeid på tvers av grenser og styrke håndheving av relevant regelverk

Sammendrag av innholdet
Direktivforslaget er et minimumsdirektiv med 24 bestemmelser, inndelt i seks kapitler.

Kapittel 1 inneholder generelle bestemmelser om formål, anvendelsesområde, definisjoner av blant annet digitale arbeidsplattformer og plattformarbeidere.

Direktivet fastsetter minimumskrav for alle plattformarbeidere som juridisk anses å være arbeidstakere etter direktivet. I tillegg gjelder bestemmelsene om behandling av personopplysninger i forbindelse med algoritmestyring for alle fysiske personer som utfører plattformarbeid i EU, uavhengig av ansettelsesstatus, jf. artikkel 1. Digitale arbeidsplattformen som organiserer plattformarbeid i EU, uavhengig av etableringssted, er omfattet av direktivet.

Artikkel 2 i direktivet har en rekke definisjoner som er av betydning for direktivets geografiske og materielle anvendelsesområde. De mest sentrale definisjonene kommenteres.

Direktivets anvendelsesområde er "digitale arbeidsplattformer", jf. artikkel 2, der fysiske eller juridiske personer leverer tjenester på bestilling gjennom en digital plattform. Videre kreves det at arbeidet utføres elektronisk eller fysisk av enkeltpersoner. Eksempelvis vil selskap som Airbnb ikke være omfattet.

Med "plattformarbeid" menes ethvert arbeid som er organisert gjennom en digital arbeidsplattform, som utføres i EU av en person på grunnlag av et kontraktsforhold mellom den digitale arbeidsplattformen og den enkelte person, og uavhengig om det foreligger et kontraktsforhold mellom den enkelte person og tjenestemottakeren.

En "person som utfører plattformarbeid" er enhver person som utfører plattformarbeid, uavhengig av den kontraktsmessige betegnelsen på forholdet mellom den enkelte person og den digitale arbeidsplattformen. Dette innebærer at både ansatte og selvstendig oppdragstakere er omfattet av denne definisjonen.

En "plattformarbeider" er enhver person som utfører plattformarbeid som har en arbeidsavtale eller et arbeidsforhold definert i lov, kollektive avtaler eller etter gjeldende rett i medlemstatene, der det er tatt hensyn til EU-domstolens praksis.

Kapittel 2 omhandler arbeidstakerstatus.

De fleste som jobber i plattformøkonomien, er selvstendig næringsdrivende. Det har imidlertid lenge vært en bekymring for at mange kan være såkalte falske selvstendige næringsdrivende. I realiteten innebærer dette at de står i en arbeidstakerrelasjon til oppdragsgiver, men likevel klassifiseres som selvstendige oppdragstakere, for å unngå arbeidsgiverforpliktelser.

Medlemsstatene pålegges å sikre at det er innført tilstrekkelige prosedyrer for å fastsette korrekt ansettelsesstatus for personer som utfører plattformarbeid. Ved fastsettelsen av ansettelsesstatus, er det i hovedsak de reelle og ikke formelle forholdene som er avgjørende, jf. artikkel 3. Ved fastsettelsen skal det tas hensyn til bruken av algoritmer i forbindelse med utførelsen av arbeidet på den digitale plattformen.

Kjernen i direktivet er forslaget om en lovfestet presumpsjonsregel, jf. artikkel 4. Presumpsjonsregelen går ut på at kontraktsforholdet mellom en digital arbeidsplattform, som kontrollerer arbeidsutførelsen, og en person, som utfører plattformarbeid gjennom den digitale arbeidsplattformen, juridisk skal antas å være et arbeidsforhold. Direktivforslaget angir en liste med kriterier for å fastslå om den digitale arbeidsplattformen er en "arbeidsgiver" ved at selskapet kontrollerer arbeidsutførelsen. Selskapet anses for å kontrollere arbeidsutførelsen dersom minst to av disse fem kriteriene er oppfylt:

• i praksis bestemmer eller setter en øvre grense for avlønningen,
• ​krever at den som utfører plattformarbeid følger visse bindene regler hva gjelder utseende, fremferd eller arbeidsutførelse,
• overvåker arbeidsutførelsen eller kvalitetssikrer arbeidet, også gjennom elektroniske verktøy,
• innskrenker muligheten til å organisere arbeidet selv, for eksempel gjennom muligheten til å bestemme egen arbeidstid, fri, muligheten til å kunne akseptere eller takke nei til oppdrag eller bruke vikarer eller underleverandører,
• i praksis begrenser muligheten til å bygge en kundeportefølje eller ta oppdrag for andre.   

Presumpsjonsregelen har ikke tilbakevirkende kraft for avsluttede ansettelsesforhold.

Presumpsjonen kan bestrides av den digitale arbeidsplattformen, dersom den mener det ikke foreligger et arbeidstakerforhold, men bevisbyrden ligger hos den digitale arbeidsplattformen, jf. artikkel 5. Dersom den som utfører plattformarbeid bestrider presumpsjonen, plikter den digitale arbeidsplattformen å fremlegge alle relevante opplysninger den besitter.

Kapittel 3 omhandler algoritmestyring. Plattformarbeidere og personer som utfører plattformabreid får en rekke rettigheter for å forbedre deres arbeidssituasjon. Anvendelsesområdet til artikkel 6, 7 (1) og (3) og 8 utvides til også å omfatte personer som ikke er arbeidstakere, jf. artikkel 10.

Automatiserte overvåkings- og beslutningssystemer drevet av algoritmer erstatter i økende grad funksjoner som ledere vanligvis utfører i virksomheter, som å tildele oppgaver, gi instruksjoner, evaluere utført arbeid, gi insentiver eller ilegge sanksjoner. Digitale arbeidsplattformer bruker slike algoritmiske systemer som en standardmåte å organisere og administrere plattformarbeid, gjennom sin infrastruktur. Personer som utfører plattformarbeid, underlagt algoritmestyring, mangler ofte informasjon om hvordan algoritmene fungerer, hvilke personopplysninger som brukes og hvordan deres handlemåte påvirker beslutninger tatt av automatiserte systemer. Dessuten kjenner personer som utfører plattformarbeid ofte ikke årsakene til beslutninger som tas eller støttes av automatiserte systemer, og mangler muligheten til å diskutere disse beslutningene med andre eller bestride dem.

Digitale arbeidsplattformer pålegges å gi arbeidstakere informasjon om automatiserte overvåkingssystemer og beslutningssystemer som «på vesentlig måte påvirker» arbeidsforholdene, eksempelvis tilgang til arbeidsoppgaver, lønnsfastsettelse og arbeidstid, jf. artikkel 6. Digitale arbeidsplattformer skal ikke innhente eller behandle personopplysninger om personer som utfører plattformarbeid som ikke har sammenheng med eller er strengt nødvendig for å oppfylle arbeidskontrakten.

Artikkel 7 fastslår at digitale arbeidsplattformer regelmessig, gjennom menneskelig overvåkning, skal overvåke og evaluere virkningen av individuelle beslutninger tatt eller støttet av automatiserte overvåkings- og beslutningssystemer som har betydning for arbeidsforholdene, herunder sikkerheten og helsen til plattformarbeidere.

Personer som utfører plattformarbeid har rett til å få en forklaring for algoritmestyrte beslutninger som i vesentlig grad påvirker arbeidsforholdet, jf. artikkel 8. I tillegg kan personer som utfører plattformarbeid kreve skriftlig begrunnelse for enhver avgjørelse om å begrense, suspendere eller avslutte arbeidsforholdet deres, eksempelvis begrensning i arbeidsoppdrag, nektelse av godtgjørelse for utført arbeid eller oppsigelse av ansettelsesforholdet. Dersom den som utfører plattformarbeid ikke er tilfreds med forklaringen eller anser sine rettigheter for å være overtrådt, kan den ansatte kreve at den digitale arbeidsplattformen vurderer avgjørelsen på nytt og gir et begrunnet svar innen en uke.

Digitale arbeidsplattformer plikter å informere og involvere arbeidstakerrepresentanter eller andre om algoritmiske ledelsesbeslutninger, eksempelvis ved vesentlige endringer i disse systemene, jf. artikkel 9.

Kapittel 4 omhandler transparens i plattformarbeid.

Digitale arbeidsplattformer pålegges å rapportere arbeid utført av plattformarbeidere til kompetente offentlige myndigheter, jf. artikkel 11. Videre pålegges digitale arbeidsplattformer å tilgjengeliggjøre og jevnlig oppdatere informasjon om arbeidstakernes vilkår og betingelser for offentlige myndigheter og arbeidstakerrepresentanter. Disse vil også ha rett til å be om ytterligere informasjon og klargjøringer, jf. artikkel 12

Kapittel 5 omhandler rettsmidler og håndheving.

Medlemsstatene plikter å legge til rette for effektiv og upartisk håndheving gjennom rett til oppreisning og erstatning ved brudd på rettighetene som følger av direktivet, jf. artikkel 13.

Representanter for personer som utfører plattformarbeid eller andre som har legitim interesse i å forsvare plattformarbeideres rettigheter, skal få delta i rettslige og administrative prosesser for å ivareta rettigheter og forpliktelser gitt i henhold til direktivet. Formålet med denne bestemmelsen er å overvinne prosessuelle og økonomiske hindringer plattformarbeidere kan støte på for å få fastsatt korrekt ansettelsesstatus, jf. artikkel 14.

Artikkel 15 fastslår at digitale arbeidsplattformer skal legge til rette for at personer som utfører plattformarbeid skal kunne kommunisere med hverandre og bli kontaktet av arbeidstakerrepresentanter. Kommunikasjonen skal skje gjennom den digitale arbeidsplattformens digitale infrastruktur eller liknende løsninger. Formålet er å sikre at personer som utfører plattformarbeid har mulighet til å kommunisere sammen, også for å forsvare sine interesser, til tross for manglende felles arbeidssted.

I sak om korrekt fastsettelse av ansettelsesstatus, kan nasjonale domstoler eller andre kompetente myndigheter pålegge digitale arbeidsplattformer å fremlegge bevis de besitter. Dette inkluderer bevis som inneholder konfidensiell informasjon, dersom det er relevant for saken, og det er truffet tilstrekkelige tiltak for å beskytte slik informasjon, jf. artikkel 16.

Ved påberopelse av brudd på bestemmelser vedtatt i henhold til direktivet, plikter medlemsstatene å sikre personer som utfører plattformarbeid effektiv beskyttelse mot ugunstig behandling eller negative konsekvenser fra den digitale arbeidsplattformen, jf. artikkel 17.

Artikkel 18 gir plattformarbeidere et sterkere vern mot negative reaksjoner fra den digitale arbeidsplattformen, dersom den ansatte er urettmessig oppsagt, avskjediget eller suspendert fordi vedkommende utøver rettigheter som er gitt i henhold til direktivet. Dette forutsetter at arbeidstakeren kan fremlegge fakta som kan underbygge påstanden. I så tilfelle legges bevisbyrden på den digitale plattformen, for at oppsigelsen eller en liknende reaksjon er basert på andre objektive forhold.

Artikkel 19 klargjør at de prosessuelle rammene for håndhevelse av GDPR-regler også omfatter bestemmelsene om algoritmestyring i direktivet. Kompetente nasjonale myndigheter kan håndheve anvendelsen disse bestemmelsene, inkludert myndighet til å ilegge administrative bøter. Videre pålegges arbeids- og sosialmyndigheter og datatilsynsmyndigheter å samarbeide, blant annet ved å utveksle relevant informasjon, der dette er nødvendig. Medlemsstatene pålegges også å sørge for effektive, forholdsmessige og preventive sanksjoner for brudd på forpliktelser gitt i henhold til direktivet og effektiv anvendelse av disse.

Kapittel 6 inneholder horisontale bestemmelser, blant annet om beskyttelsesnivå og ikrafttredelse.

Medlemsstatene kan gi plattformarbeidere bedre rettigheter enn det som følger av direktivet, men direktivet kan ikke brukes til å redusere eller senke eksisterende standarder på direktivets områder. Dette gjelder kun for selvstendig oppdragstakere i den grad det er forenlig med reglene for det indre marked, jf. artikkel 20.

Medlemsstatene skal implementere direktivet senest to år etter direktivets ikrafttreden, jf. artikkel 21.

Kommisjonen skal evaluere direktivet fem år etter dets ikrafttreden, jf. artikkel 22.

Merknader
Rettslige konsekvenser
De rettslige konsekvenser er under utredning.

Økonomiske og administrative konsekvenser
Eventuelle økonomiske og administrative konsekvenser må vurderes nærmere.

Vurdering

Direktivforslaget er under vurdering.