Muligheten forbrukere har til å få tilgang til sine portable innholdstjenester ved midlertidig opphold i en annen EØS-stat er i dag ulik fra tjeneste til tjeneste. Enkelte tjenester gir full tilgang, mens andre tilbyr begrenset eller ingen tilgang. Tilgang ved opphold i utlandet beror i stor grad på avtalen mellom tilbyderen av tjenesten og rettighetshaverne til innholdet. Bakgrunnen for dette er at rettighetene som benyttes i innholdstjenester ofte klareres etter territorier eller bestemte geografiske områder. Dette kan resultere i at enkelte tjenester kun er tilgjengelig i abonnentens bostedsstat. Forordningen søker å endre på dette, slik at forbrukere på reise og lignende skal få tilgang til det samme innholdet og den samme funksjonaliteten som de får i hjemlandet.

Bakgrunnen for forordningen er Kommisjonens strategi for det digitale indre marked ("DSM"-strategien (KOM(2015) 192) av 6. mai 2015, hvor det ble foreslått en rekke tiltak for å skape et indre marked for digitalt innhold og digitale tjenester. Forordningen om portabilitet var blant de første initiativene i strategien, og det opprinnelige forslaget ble offentliggjort samtidig med Kommisjonens meddelelse "Towards a modern, more European copyright framework" (KOM(2015) 626). I meddelelsen redegjøres det for Kommisjonens planer på opphavsrettsområdet.

Forordningen har 11 artikler.

Artikkel 1 fastsetter forordningens formål og virkeområde. Med forordningen blir det innført felles regler for å sikre at abonnenter av portable nettbaserte innholdstjenester i EU kan få tilgang til og bruke disse tjenestene når abonnentene oppholder seg midlertidig i en annen medlemsstat.

Artikkel 2 inneholder forordningens definisjoner. I artikkelen defineres begrepene "abonnent", "forbruker", "bostedsstat", "midlertidig opphold i en medlemsstat", "nettbasert innholdstjeneste" og "portabel". Med "midlertidig opphold i en medlemsstat" menes at abonnenten i en begrenset tidsperiode befinner seg i en annen medlemsstat enn sin bostedsstat. Med "nettbasert innholdstjeneste" forstås tjeneste som en tjenestetilbyder lovlig tilbyr abonnenter i deres bostedsstat og som er en audiovisuell medietjeneste etter direktiv 2010/13/EU (AMT-direktivet), eller en tjeneste hvis viktigste funksjon er å gi tilgang til verk, andre arbeider eller sendinger fra kringkastingsselskaper, enten det er lineært eller på-forespørsel.

Artikkel 3 fastsetter en forpliktelse for tilbydere som tilbyr portable nettbaserte innholdstjenester mot betaling. Disse skal gi abonnentene samme tilgang til tjenestene også ved midlertidig opphold utenfor bostedsstaten. Tilbyderen har ikke anledning til pålegge abonnenten ekstra kostnader for denne tilgangen.

Artikkel 4 fastsetter at leveringen av tjenesten og den tilgang og bruk abonnenten har ved midlertidig opphold utenfor bostedsstaten, utelukkende skal anses å finne sted i bostedsstaten. De opphavsrettslige relevante handlinger som finner sted når tjenesten stilles til rådighet for forbrukere for grensekryssende portabilitet etter forordningen, skal altså anses å finne sted i abonnentens bostedsstat.

Artikkel 5 oppstiller ulike krav for at tilbyderen effektivt skal kunne verifisere abonnentenes bostedsstat. Verifiseringsmetodene skal være rimelige, forholdsmessige og effektive, og skal ikke gå lenger enn hva som er nødvendig for å oppnå formålet.

Artikkel 6 omhandler tilbydere som tilbyr gratis innholdstjenester. Disse har mulighet til å velge om de ønsker å omfattes av kravene i forordningen, men må da ha systemer for å kunne verifisere brukerens bostedsstat etter artikkel 5.

Artikkel 7 fastslår at avtalevilkår mellom rettighetshavere og tilbydere av innholdstjenester, samt mellom abonnenter og tilbydere av innholdstjenester og som er i strid med forpliktelsene etter forordningen, ikke kan håndheves. Forordningen får også anvendelse uavhengig av hvilket lovvalg som er avtalt i kontrakten.

Artikkel 8 fastslår at behandlingen av personopplysninger skal utføres i overensstemmelse med direktivene 95/46/EF og 2002/58/EF.

Artikkel 9 fastslår at forordningen også får anvendelse på avtaler som er inngått og rettigheter som er ervervet før forordningens ikrafttredelse.

Artikkel 10 bestemmer at Kommisjonen skal evaluere anvendelsen av forordningen senest 2. april 2021. Deretter skal evalueringen foretas dersom det er nødvendig.

Det fremgår av artikkel 11 at forordningen fikk anvendelse i EU fra 1. april 2018. EØS-komiteen vil fastsette en frist for å gjennomføre forordningen for EØS/EFTA-statene.

I Official Journal 28. juli 2017 ble det publisert en rettelse til den opprinnelige publiseringen av forordningen 30. juni 2017 (se lenke til "annen dokumentasjon" over).

Merknader
Det rettslige grunnlaget for forordningen er artikkel 114 i TFEU artikkel.

Rettslige konsekvenser
Forordningen planlegges innlemmes i EØS-avtalen med forbehold om Stortingets samtykke. Norge er forpliktet til å gjennomføre i norsk rett forordninger som innlemmes i EØS-avtalens vedlegg, på samme måte som gjennomføringer av direktiver. En forordning får altså ikke direkte virkning i Norge, men i henhold til EØS-avtalens artikkel 7 skal den "gjøres til del av avtalepartenes interne rettsorden". Forordningen faller inn under "gruppe I" (rettsakter som krever lov- eller budsjettendring, samt rettsakter som krever forskriftsendring som vurderes å gripe inn i norsk handlefrihet).

Dersom forordningen innlemmes i EØS-avtalen vil det være nødvendig med endringer i lov 15. juni 2018 nr. 40 om opphavsrett til åndsverk mv. (åndsverkloven).

Norsk rett inneholder ingen regler som forplikter tilbydere av innholdstjenester å tilby sine abonnenter adgang til tjenestene når de oppholder seg midlertidig utenfor Norge. Åndsverkloven gjelder som utgangspunkt bare handlinger som foretas på norsk territorium. Loven inneholder ingen spesielle bestemmelser om at opphavsrettslige relevante handlinger som foretas i utlandet, skal anses foretatt på norsk territorium. Utgangspunktet i åndsverkloven er også at rettighetshavere står fritt til å bestemme hvordan deres verk skal brukes, herunder om de vil overdra sine rettigheter helt eller delvis. Rettighetshavere kan på den måten selv velge å begrense overdragelsen av rettighetene geografisk, for eksempel til bruk i et bestemt land.

Økonomiske og administrative konsekvenser
Det antas at forordningen ikke får økonomiske og administrative konsekvenser for offentlige myndigheter. Forordningen inneholder ingen forpliktelser for det offentlige.

Offentlige institusjoner og offentlig eide foretak som selv tilbyr gratis innholdstjenester, f.eks. NRK, kan etter forordningen velge om de skal omfattes av reguleringen. I den grad de velger dette, kan det påløpe kostnader til etablering av innloggingssystemer mv. som verifiserer brukernes bostedsstat.

Forordningen antas heller ikke å få vesentlige økonomiske konsekvenser for private tilbydere av betalte innholdstjenester. Disse må etter forordningen ha systemer for verifisering av abonnentene, men vil i all hovedsak allerede ha innloggingssystemer som oppfyller kravene. Det kan imidlertid påregnes enkelte mindre kostnader ved verifisering av eksisterende abonnenter.

Forordningen antas å ha begrensede konsekvenser for rettighetshavere til innholdet som tilbys i innholdstjenestene. Selv om rettighetshavere ikke vil kunne kreve ekstra betalt for portabiliteten, er det snakk om å gi tilgang til den samme kundemassen som har lovlig tilgang i Norge, og portabiliteten er uansett ikke noe som i dag kan rettighetsklareres separat.

Forbrukere skal ikke betale noe ekstra for tilgang til innholdstjenester også ved midlertidig opphold utenfor Norge, men innen EØS-området.

Sakkyndige instansers merknader
Rettsakten er vurdert av spesialutvalget for immaterialrett og funnet EØS-relevant og akseptabel.

Vurdering
Forordningen er EØS-relevant og akseptabel. Forordningen er i tråd med gjeldene politikk om tilgang til digitale tjenester. Det er ikke ansett behov for materielle tilpasningstekster.

Kulturdepartementet sendte 14. august 2018 ut et høringsnotat om gjennomføring av forordningen i norsk rett, med høringsfrist 25. september 2018. Prop. 10 LS (2018-2019) om endringer i åndsverkloven mv. (portabilitet av nettabaserte innholdstjenester mv.) og samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutning om å innlemme portabilitetsforordningen i EØS-avtalen ble fremmet 2. november 2018.