BAKGRUNN (fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 23.6.2020) 

Sammendrag av innhold
Det introduseres i hovedsak tre viktige endringer i den nye prosedyreforordningen i forhold til den opprinnelige prosedyreforordningen fra 1999, knyttet til Kommisjonens behandling av klager, Kommisjonens samarbeid med nasjonale domstoler og Kommisjonens innhenting av opplysninger fra markedsaktører (samt ilegge økonomiske reaksjoner ved brudd på opplysningsplikten). ESA vil ved gjennomføring av den nye prosedyrefor­ordningen i EØS-avtalen og ODA få tilsvarende kompetanse overfor EFTA-landene som det Kommisjonen har overfor EUs medlemsstater, mens EFTA-domstolen vil få en tilsvarende kompetanse som EU-domstolen.

1. Kommisjonens behandling av klager

Kommisjonen var under den opprinnelige prosedyreforordningen fra 1999 forpliktet til å behandle alle klager den mottok angående påstått ulovlig støtte, uavhengig av om klagere kunne godtgjøre at de hadde rettslig interesse i saken, om saken reiste konkurransemessige problemstillinger eller om den var tilstrekkelig begrunnet. Nærmere bestemt fremgikk det av artikkel 10 første ledd at Kommisjonen var forpliktet til å behandle all informasjon vedrørende påstått ulovlig støtte som den kom i besittelse av - uavhengig av hvilken kilde den mottok informasjonen fra - og at Kommisjonens undersøkelser i alle tilfeller måtte avsluttes med formelt vedtak etter artikkel 4.

Den nye prosedyreforordningen gir derimot Kommisjonen adgang til å unnlate behandling av informasjon som ikke oppfyller minstevilkårene for klager.

Nærmere bestemt fremgår det av den nye prosedyreforordningen artikkel 12 første ledd annen setning at Kommisjonen skal undersøke enhver klage den mottar fra en interessert part i samsvar med artikkel 24 annet ledd. Vilkåret om "interessert part" og henvisningen til artikkel 24, som forutsetter bruk av et klageskjema utformet av Kommisjonen, innebærer en innsnevring sammenlignet med prosedyreforordningen fra 1999 der enhver klage utløste Kommisjonens under­søkelsesplikt uavhengig av klagens form og kvalitet og klagers tilknytning til saken. Under den nye prosedyreforordningen må man altså godtgjøre at man har en legitim/berettiget interesse i å fremme en klage for Kommisjonen, og det oppstilles formkrav til klagen.

Prosedyreforordningen artikkel 33 gir Kommisjonen hjemmel til å fastsette utfyllende bestem­melser til prosedyreforordningen. Slike utfyllende bestemmelser, herunder klageskjema med minstekrav til klagen, er fastsatt i Kommisjonsforordning (EF) nr. 294/2004 som endret ved kommisjonsforordning (EU) 2015/2282 (gjennomføringsforordningen). Det forutsettes at ESA fastsetter likelydende bestemmelser når den nye prosedyreforordningen er gjennomført i ODA protokoll 3 del II, slik ESA har gjort under gjeldende prosedyreregler.

Dersom Kommisjonen er av den oppfatning at klager ikke har oppfylt kravene i klage­skjemaet, eller klagen ikke gir tilstrekkelige holdepunkter til å vise, etter en foreløpig vurdering, at det foreligger ulovlig støtte eller misbruk av støtte, skal Kommisjonen opplyse klager om dette, jf. artikkel 24 annet ledd. Klager skal gis en frist til å komme med kommentarer. Dersom klager ikke kommer med kommentarer anses klagen for å være trukket tilbake.

Konsekvensene av at man ikke oppfyller vilkåret om at man må godtgjøre at man er å anse som interessert part, er at det innsendte skjemaet ikke vil være å anse som en formell klage. Kommisjonen vil dermed heller ikke være forpliktet til å behandle saken og fatte et formelt vedtak i henhold til den nye prosedyreforordningen artikkel 12. Informasjonen vil kun bli ansett som generell markedsinformasjon, som Kommisjonen selv kan velge å følge opp ut fra eget initiativ.

2. Kommisjonens samarbeid med nasjonale domstoler

I den nye prosedyreforordningen inntas et nytt kapittel X om samarbeid med nasjonale domstoler.

I artikkel 29 første ledd inntas en bestemmelse om at nasjonale domstoler i saker som gjelder offentlig støtte kan be om at Kommisjonen overgir informasjon den har i sin besittelse. Videre kan de be om Kommisjonens oppfatning om spørsmål som gjelder anvendelsen av reglene om offentlig støtte.

I artikkel 29 annet ledd gis Kommisjonen mulighet til å opptre som såkalt amicus curiae for nasjonale domstoler. Med dette menes at Kommisjonen gis rett til på eget initiativ å frem­legge skriftlige merknader til den nasjonale domstolen om anvendelsen av støttereglene i en sak. Dersom domstolen gir tillatelse til det, kan Kommisjonen også gi muntlig innlegg.

Kommisjonen skal informere den berørte medlemsstaten om sin intensjon til å komme med innlegg før den formelt avgir innlegget. Kommisjonen kan be den nasjonale domstolen om å overføre dokumenter den har i sin besittelse og som er nødvendige for Kommisjonens vurdering av forholdet.

Det følger av fortalens avsnitt 38 at Kommisjonens innlegg ikke er rettslig bindende for den nasjonale domstolen. Videre bør Kommisjonens innlegg gis innenfor rammen av nasjonale prosessregler, og kun i saker som er viktige for en konsistent anvendelse eller videre utvikling av reglene om offentlig støtte.

En tilsvarende ordning er allerede innført på konkurranseområdet, jf. forordning 1/2003 artikkel 15.

3. Innhenting av informasjon i markedet

3.1 Kommisjonens adgang til å innhente informasjon fra andre kilder enn medlemsstaten i enkeltsaker

Tidligere har Kommisjonen kun hatt adgang til å be om informasjon fra den medlemsstat som er part i saken.

Den nye prosedyreforordningen artikkel 7 gir Kommisjonen rett til å be om informasjon fra andre kilder enn den medlemsstat som er part i saken. Nærmere bestemt fremgår det av artikkel 7 at dersom den informasjon som er fremlagt av medlemsstaten som er part i saken ikke er tilfredsstillende, kan Kommisjonen be om informasjon fra andre medlemsstater, foretak eller sammenslutninger av foretak (for eksempel en bransjeorganisasjon). Dette markedsinformasjonsverktøyet bygger i stor grad på den tilsvarende prosedyren for innhenting av opplysninger på konkurranseområdet.

Artikkel 7 første ledd begrenser muligheten til slik informasjonsinnhenting til saker hvor Kommisjonen har iverksatt formell undersøkelsesprosedyre. Adgangen er særlig tenkt brukt i teknisk kompliserte saker hvor det er avgjørende å kartlegge markedsforholdene for å avgjøre om det foreligger offentlig støtte. Kommisjonen har argumentert med at det i slike saker kan være vanskelig å fremskaffe informasjon fra markedet på annen måte enn direkte fra markedsaktørene. Kommisjonen har som et eksempel nevnt saker hvor spørsmålet er om et tiltak er markedsmessig. For eksempel kan staten ha gitt lån til et foretak, og spørsmålet er om det er gitt på vilkår som er mer fordelaktige enn det markedet ville ha gitt i en tilsvarende situasjon. Det vil da etter Kommisjonens oppfatning kunne være nødvendig å be om informasjon direkte fra markedet, for å avklare hva som er markedsmessige vilkår i den konkrete saken. Kommisjonen kan med hjemmel i den nye bestemmelsen i et slikt tilfelle be en eller flere finansinstitusjoner om å gjøre rede for hva som ville vært deres vilkår for å gi det konkrete lånet.

Artikkel 7 første ledd understreker også at Kommisjonen skal overholde proporsjonalitetsprinsippet når den ber om informasjon etter bestemmelsen. Dette er særlig understreket for det tilfellet at informasjon innhentes fra små og mellomstore bedrifter.Kommisjonen kan i henhold til artikkel 7 annet ledd bare benytte adgangen innenfor rammen av en formell undersøkelsesprosedyre. Kommisjonen kan kun begjære opplysninger dersom Kommisjonen mener at den formelle undersøkelsesprosedyren så langt ikke har vist seg å være effektiv. Kommisjonen kan bare be om informasjon fra støttemottakere dersom medlemsstaten som er part i saken gir sin tillatelse til dette.

Det følger av artikkel 7 tredje ledd at foretak og sammenslutninger av foretak skal sende sine svar parallelt til Kommisjonen og den berørte medlemsstaten, forutsatt at svaret ikke inne­holder opplysninger som er konfidensielle i forhold til medlemsstaten. Kommisjonen kan bare be om opplysninger som er tilgjengelig for medlemsstaten, foretaket eller sammenslutningen av foretak, jf. artikkel 7 fjerde ledd.

Anmodninger om informasjon rettet mot medlemsstater skjer ved enkel forespørsel, jf. artikkel 7 femte ledd, og skal normalt besvares innenfor en tidsfrist på 1 måned. Anmod­ninger om informasjon rettet mot foretak eller foretakssammenslutninger kan enten skje ved enkel forespørsel, jf. artikkel 7 sjette ledd, eller gjennom et vedtak, jf. artikkel 7 syvende ledd. Kommisjonens valg av fremgangsmåte får primært betydning for adgangen til å ilegge sanksjoner dersom anmodningen ikke etterkommes.

Dersom anmodningen gis ved enkel forespørsel, skal Kommisjonen oppgi det rettslige grunnlaget og formålet med forespørselen, spesifisere hvilken informasjon som kreves og angi en forholdsmessig tidsfrist. Den skal også henvise til muligheten til å gi overtredelsesgebyr dersom det gis uriktig eller misvisende informasjon.

Dersom anmodningen gis gjennom vedtak skal Kommisjonen oppgi rettslig grunnlag, formålet med forespørselen, spesifisere hvilken informasjon som kreves og sette en forholdsmessig tidsfrist. Den skal vise til muligheten til å gi overtredelsesgebyr eller fastsette tvangsmulkt, avhengig av hva som anses som egnet. Kommisjonen skal også gjøre oppmerksom på muligheten for å få vedtaket prøvd av EU-domstolen.

Det følger av artikkel 7 åttende ledd at medlemsstaten som er part i saken skal motta en kopi når Kommisjonen fremsetter en anmodning om informasjon. Kommisjonen skal informere medlemsstaten om kriteriene som er lagt til grunn for utvelgelsen av mottakerne. I følge Kommisjonen skal utvelgelsen av mottakerne baseres på objektive kriterier ut fra den enkelte sak. Anmodningen om informasjon vil typisk bli sendt til støttemottaker, støttemottakers konkurrenter, forbrukerorganisasjoner med videre, og det må sørges for at utvalget av respondenter er representativt innen den enkelte kategori.

Videre fastsetter artikkel 9 åttende ledd at medlemsstaten som er part i saken skal ha rett til å kommentere på informasjon Kommisjonen mottar fra andre medlemsstater, foretak eller sammenslutninger av foretak. Det forhold at Kommisjonen stiller det samme spørsmålet til flere forskjellige foretak og medlemsstater, og at medlemsstaten som er part i saken har rett til å kommentere på informasjonen som blir oversendt til Kommisjonen fra disse ulike kildene, vil gjøre Kommisjonen i stand til å kryssjekke informasjonen og forsikre seg om at den er pålitelig.

Når det gjelder konfidensiell informasjon, som forretningshemmeligheter, følger det av artikkel 9 niende ledd at denne ikke skal kunne benyttes i en beslutning med mindre den kan anonymiseres eller den som avgir informasjonen samtykker i at den kan gis til medlems­staten som er part i saken.

Medlemsstatene skal opplyses om navn på foretak og sammenslutninger av foretak som har mottatt anmodning om informasjon, med mindre disse kan vise en legitim interesse i at identiteten ikke oppgis, jf. artikkel 9 tiende ledd.

3.2 Undersøkelser av økonomiske sektorer og støtteinstrumenter

Det tas inn et nytt kapittel VIII i prosedyreforordningen om Kommisjonens adgang til å i verk­sette undersøkelser av økonomiske sektorer og støtteinstrumenter. Ny artikkel 25 gir Kommisjonen anledning til å foreta undersøkelser dersom den har informasjon som gir rimelig grunn til mistanke om at støttetiltak i en særskilt sektor, eller basert på et særskilt instrument, i vesentlig grad kan begrense eller vri konkurransen i markedet i flere medlems­stater, eller at eksisterende støttetiltak innenfor spesielle sektorer i flere medlemsstater ikke (lenger) er forenlige med det indre markedet. Kommisjonen kan, som ledd i slike sektor­undersøkelser, be medlemsstater og/eller foretak og sammenslutninger av foretak om å gi informasjon Kommisjonen anser nødvendig for å vurdere forholdet til reglene om offentlig støtte. Kommisjonen skal i den forbindelse ta hensyn til proporsjonalitetsprinsippet.

Kommisjonen skal legge frem grunnene for undersøkelsen og kriteriene for valg av adressater i alle anmodninger om informasjon etter bestemmelsen. Kommisjonen skal legge frem en rapport med resultatene av undersøkelsen, og gi medlemsstater, foretak og sammenslutninger av foretak mulighet til å kommentere på denne. Informasjon som innhentes innenfor rammen av en markedsundersøkelse kan også benyttes i Kommisjonens behandling av andre statsstøttesaker.

En tilsvarende kompetanse for Kommisjonen til å iverksette sektorundersøkelser finnes innenfor konkurranseretten.

Det følger av artikkel 25 tredje ledd at artikkel 8 om Kommisjonens adgang til å ilegge overtredelsesgebyr og tvangsmulkt også kommer til anvendelse ved brudd på informasjonsforpliktelsene etter denne bestemmelsen.

3.3 Kommisjonen adgang til å ilegge overtedelsesgebyr og tvangsmulkt

Den nye prosedyreforordningen artikkel 8 gir Kommisjonen adgang til å ilegge foretak og foretakssammenslutninger overtredelsesgebyr og tvangsmulkt ved brudd på opplysningspliktene i artikkel 7 og artikkel 25. Kommisjonen har ikke adgang til å ilegge overtredelsesgebyr eller tvangsmulkt overfor medlemsstater, jf. fortalen avsnitt 16. 

Bestemmelsene som gir Kommisjonen adgang til å ilegge overtredelsesgebyr og tvangsmulkt har blant annet til hensikt å avskrekke tredjeparter fra å sende inn uriktig eller ensidig/partisk informasjon.

Artikkel 8 første ledd bestemmer at Kommisjonen, dersom det anses som nødvendig og forholdsmessig, kan fatte vedtak om å ilegge foretak eller sammenslutninger av foretak overtredelsesgebyr på opptil 1 % av deres totale omsetning i foregående regnskapsår.

Forutsetningen er at foretaket eller sammenslutningen av foretak forsettlig eller grovt uaktsomt har fremlagt ukorrekt eller misvisende informasjon som svar på en informasjons­anmodning etter artikkel 7 sjette ledd (enkel forespørsel), eller har kommet med ukorrekt, ufullstendig eller misvisende informasjon etter en informasjonsanmodning fattet med grunnlag i artikkel 7 syvende ledd (vedtak), eller der foretaket ikke har fremlagt informasjonen innen tidsfristen. Sanksjoner for ufullstendig informasjon ilegges dermed bare dersom Kommi­sjonen ba om informasjon i form av et vedtak.

Det følger videre av artikkel 8 annet ledd at Kommisjonen gjennom vedtak kan ilegge foretak eller sammenslutninger av foretak tvangsmulkt dersom disse unnlater å gi fullstendig og korrekt informasjon som Kommisjonen har bedt om i en informasjonsanmodning etter artikkel 7 syvende ledd (vedtak).

Tvangsmulkten fastsettes med en sats per virkedag, som ikke skal overstige 5 % av foretakets eller sammenslutningens gjennomsnittlige daglige omsetning foregående regnskapsår. Tvangsmulkten kalkuleres med utgangspunkt i fristdatoen fastsatt i beslutningen inntil korrekt og fullstendig informasjon er gitt.

Artikkel 8 tredje ledd fastsetter at Kommisjonen ved fastsettelsen av overtredelsesgebyr eller tvangsmulkt skal ta hensyn til overtredelsens karakter, alvorlighet og varighet. Kommisjonen skal videre ta hensyn til boten eller tvangsmulktens forholdsmessighet og egnethet. Disse hensynene skal tillegges særlig vekt når beslutningen retter seg mot små og mellomstore bedrifter.

Artikkel 8 fjerde ledd gir Kommisjonen mulighet til å redusere eller frafalle krav om tvangsmulkt dersom foretaket eller sammenslutningen senere har inngitt informasjon iht Kommisjonens informasjonsanmodning.

Før Kommisjonen fatter vedtak om å ilegge overtredelsesgebyr eller tvangsmulkt skal den sette en siste tidsfrist på to uker for å inngi den etterspurte informasjonen, jf. artikkel 8 femte ledd. Foretaket eller sammenslutningen skal også gis mulighet til å komme med sine synspunkter.

Artikkel 8 sjette ledd fastsetter at EU-domstolen har uinnskrenket rett til å prøve Kommisjonens vedtak om overtredelsesgebyr eller tvangsmulkt. EU-domstolen kan annuellere, redusere eller øke overtredelsesgebyr eller tvangsmulkt.

Forordningen artikkel 18 omhandler foreldelsesfristen for å ilegge overtredelsesgebyr og tvangsmulkt. Etter bestemmelsens første ledd er foreldelsesfristen satt til tre år etter at informasjonsplikten ble brutt. Ved gjentatte eller vedvarende brudd begynner fristen å løpe den dagen bruddet opphører.

Forordningen artikkel 19 omhandler foreldelsesfristen for å inndrive overtredelsesgebyr og tvangsmulkt. Denne er satt til fem år etter at Kommisjonens beslutning om overtredelsesgebyr eller tvangsmulkt ble endelig.

Merknader

Rettslige konsekvenser

Gjeldende rett og gjennomføringen av forordningen i norsk rett

Forordningen er vedtatt med hjemmel i TEUV artikkel 109, som gir Rådet kompetanse til å vedta nærmere bestemmelser knyttet til anvendelsen av blant annet TEUV artikkel 108 (tidligere artikkel 93). Gjeldende prosedyreforordning er inntatt i EØS-avtalens protokoll 26. Protokoll 26 fastsetter at ESA i statsstøttesaker skal ha tilsvarende prosessuell kompetanse overfor EFTA-landene som Kommisjonen har overfor EU-landene. ODA protokoll 3 del II gir ESA denne kompetansen. Innlemmelse av den nye prosedyreforordningen i EØS-avtalen protokoll 26 vil innebære at ODA protokoll 3 må endres tilsvarende.

De gjeldende prosedyrereglene er gjennomført i norsk rett ved forskrift av 30. oktober 2009 nr. 1323 om EØS-prosedyreregler for offentlig støtte, vedtatt med hjemmel i lov om offentlig støtte §1, som gir Kongen rett til å vedta forskrifter om blant annet håndheving og gjennomføring av loven, EØS-avtalens regler om offentlig støtte og ODA. Ettersom den nye prosedyreforordningen inneholder enkelte bestemmelser som tilsier en sterkere lovforankring (innhenting av opplysninger og ileggelse av overtredelsesgebyr og tvangsmulkt) foreslås reglene gjennomført direkte i lov om offentlig støtte.

NFD sendte forslag til gjennomføring av prosedyreforordningens bestemmelser på alminnelig høring fra 1. juni til 31. august 2018.

Forholdet til Grunnloven

Den nye prosedyreforordningen vil innebære en utvidelse av ESAs kompetanse på statsstøtteområdet og krever dessuten lovendring. Det må derfor tas forfatningsrettslig forbehold etter EØS-avtalen artikkel 103 og Stortingets samtykke må innhentes. Lovavdelingen vurderte i 2014 at myndighetsoverføringen under forordningen er å anse som "mer enn lite inngripende", slik at Stortingets samtykke må innhentes etter prosedyren i Grl. § 115 (¾ flertall og 2/3 av stortingspolitikerne til stede).

Økonomiske og administrative konsekvenser
De nye reglene forventes å få økonomiske og administrative konsekvenser for de foretakene som pålegges å fremlegge informasjon for ESA. Håndtering og fremlegging av den etterspurte informasjonen vil kunne innebære merarbeid og merkostnader for foretaket som rammes. Det antas imidlertid at informasjonsinnhenting etter de nye bestemmelsene vil være aktuelt i svært få tilfeller, først og fremst der norske myndigheter ikke har klart å fremskaffe tilstrekkelig informasjon under de innledende fasene av ESAs undersøkelser. Foretak som ikke etterkommer ESAs informasjonspålegg vil (dersom en rekke vilkår er oppfylt) kunne ilegges overtredelsesgebyr og tvangsmulkt. De nye reglene vil ikke medføre nevneverdige administrative og økonomiske konsekvenser for det offentlige.

Sakkyndige instansers merknader
Vennligst se EØS-notatet for forordning 734/2013, https://www.regjeringen.no/no/sub/eos-notatbasen/notatene/2014/apr/prosedyreforordningen/id2433632/. , hvis beskrivelse av sakkyndige instansers merknader også er av betydning for 2015-forordningen.

Vurdering
Forordningen anses som EØS-relevant og akseptabel.

Ensartet håndheving av statsstøttereglene i hele EØS-området er viktig for å sikre like konkurranseforhold mellom foretak i EFTA-landene og EU-landene. Gjennomføring av den endrede prosedyreforordningen i EØS-avtalen, ODA og norsk rett vil sikre at ESA har samme kompetanse på statsstøtteområdet som Kommisjonen har i EU. Dette vil bidra til fortsatt ensartet håndheving av statsstøttereglene i EU og EFTA-landene. En mer effektiv håndheving av statsstøtteregelverket, både i EFTA og EU, vil være til fordel for eventuelle konkurrenter av foretak som har mottatt ulovlig støtte. De nye prosedyrereglene legger til rette for at ESA kan rette oppmerksomheten mot de sakene som har størst konkurransemessig betydning, og kan bidra til en mer transparent, presis og hurtig informasjonsutveksling, noe som igjen vil kunne redusere lengden på den formelle undersøkelsesprosedyren. Sistnevnte vil være en fordel ikke bare for norske myndigheter, men også for støttemottaker, støttemottakers konkurrenter samt eventuelle klagere, som kan få en raskere avklaring av lovligheten av påståtte/potensielle støttetiltak.

Ettersom gjennomføringen av prosedyreforordningen innebærer en utvidelse av ESAs kompetanse på statsstøtteområdet og dessuten krever lovendring, vil Stortingets samtykke bli innhentet. 

Innholder informasjon unntatt offentlighet, jf. offl. § 20

Status
Prosedyreforordningen skal etter planen innlemmes i EØS-avtalen protokoll 26, slik som gjeldende prosedyreforordning. Protokoll 26 fastsetter at ESA i støttesaker skal ha tilsvarende kompetanse overfor EFTA-landene som Kommisjonen har overfor EU-landene. ODA protokoll 3 del II gir ESA denne kompetansen. Innlemmelse av den endrede prosedyreforordningen i EØS-avtalen innebærer dermed at ODA protokoll 3 må endres tilsvarende.

Utkast til EØS-komitebeslutning samt endringsavtale til ODA protokoll 3 er til vurdering hos EFTA-landene.

Se forøvrig EØS-notatet for forordning 734/2013, https://www.regjeringen.no/no/sub/eos-notatbasen/notatene/2014/apr/prosedyreforordningen/id2433632/, som beskriver hvordan norske myndigheter fulgte arbeidet med 2013-forordningen.

Rådet vedtok 22. juli Rådsforordning (EF) nr. 734/2013 om endringer i Rådsforordning (EF) nr. 659/1999 (heretter prosedyreforordningen), som fastsetter Kommisjonens prosessuelle kompetanse i håndhevingen av regelverket for offentlig støtte. Forordningen ble offentliggjort i EF-tidende 31. juli 2013 og trådte i kraft i EU 20. august 2013. Forordning 734/2013 er behandlet i et eget EØS-notat vennligst se https://www.regjeringen.no/no/sub/eos-notatbasen/notatene/2014/apr/prosedyreforordningen/id2433632/.

Som det fremgår av ovennevnte EØS-notat så introduserte forordning 734/2013 av 22 juli 2013 ("endringsforordningen"/2013-forordningen)i hovedsak tre nye og viktige endringer i Kommisjonens prosessuelle kompetanse i støttesaker sammenlignet med prosedyreforordningen fra 1999. For det første oppstilles enkelte minstevilkår som må være oppfylt for at Kommisjonen skal være forpliktet til å behandle en klage. Ved å gi Kommisjonen anledning til å avvise klager som ikke oppfyller minstevilkårene, bidrar de nye reglene til at Kommisjonen får anledning til å prioritere saker som potensielt sett har størst innvirkning på konkurransen og det indre marked. For det annet oppstilles bestemmelser som vil styrke Kommisjonens samarbeid med nasjonale domstoler. For det tredje gis Kommisjonen anledning til å innhente opplysninger direkte fra markedsaktører. Formålet med disse endringene er å gjøre Kommisjonen bedre i stand til å foreta en effektiv under­søkelse av støtterettslige saker med betydelig innvirkning på konkurransen og det indre marked. Ved å gi Kommisjonen et effektivt verktøy for informasjonsinnhenting, vil det bli enklere for Kommisjonen å fatte raskere beslutninger, noe som også vil være en fordel for foretakene som opererer i det berørte markedet.

I 2015 vedtok EU en ny, konsolidert versjon av prosedyreforordningen (Rådsforordning (EU) 2015/1589 - "den nye prosedyreforordningen"/"2015-forordningen") som erstatter endringsforordningen fra 2013 samt den opprinnelige prosedyreforordningen fra 1999. Konsolideringen innebar ingen ytterligere materielle endringer, kun en sammenstilling av forordningene fra 1999 og 2013 (den rydder m.a.o opp i artikkelnummereringen i endringsforordningen fra 2013). Det er den nye prosedyreforordningen fra 2015 som er gjenstand for behandling i dette EØS-notatet.

I EU er 2013-forordningen allerede erstattet av 2015-forordningen. Ingen av forordningene er foreløpig tatt inn i EØS-avtalen.

Status
Prosedyreforordningen skal etter planen innlemmes i EØS-avtalen protokoll 26, slik som gjeldende prosedyreforordning. Protokoll 26 fastsetter at ESA i støttesaker skal ha tilsvarende kompetanse overfor EFTA-landene som Kommisjonen har overfor EU-landene. ODA protokoll 3 del II gir ESA denne kompetansen. Innlemmelse av den endrede prosedyreforordningen i EØS-avtalen innebærer dermed at ODA protokoll 3 må endres tilsvarende.

Utkast til EØS-komitebeslutning samt endringsavtale til ODA protokoll 3 er til vurdering hos EFTA-landene.

Se forøvrig EØS-notatet for forordning 734/2013, https://www.regjeringen.no/no/sub/eos-notatbasen/notatene/2014/apr/prosedyreforordningen/id2433632/, som beskriver hvordan norske myndigheter fulgte arbeidet med 2013-forordningen.

Rådet vedtok 22. juli Rådsforordning (EF) nr. 734/2013 om endringer i Rådsforordning (EF) nr. 659/1999 (heretter prosedyreforordningen), som fastsetter Kommisjonens prosessuelle kompetanse i håndhevingen av regelverket for offentlig støtte. Forordningen ble offentliggjort i EF-tidende 31. juli 2013 og trådte i kraft i EU 20. august 2013. Forordning 734/2013 er behandlet i et eget EØS-notat vennligst se https://www.regjeringen.no/no/sub/eos-notatbasen/notatene/2014/apr/prosedyreforordningen/id2433632/.

Som det fremgår av ovennevnte EØS-notat så introduserte forordning 734/2013 av 22 juli 2013 ("endringsforordningen"/2013-forordningen)i hovedsak tre nye og viktige endringer i Kommisjonens prosessuelle kompetanse i støttesaker sammenlignet med prosedyreforordningen fra 1999. For det første oppstilles enkelte minstevilkår som må være oppfylt for at Kommisjonen skal være forpliktet til å behandle en klage. Ved å gi Kommisjonen anledning til å avvise klager som ikke oppfyller minstevilkårene, bidrar de nye reglene til at Kommisjonen får anledning til å prioritere saker som potensielt sett har størst innvirkning på konkurransen og det indre marked. For det annet oppstilles bestemmelser som vil styrke Kommisjonens samarbeid med nasjonale domstoler. For det tredje gis Kommisjonen anledning til å innhente opplysninger direkte fra markedsaktører (foretak) samt ilegge overtredelsesgebyr og tvangsmulkt direkte overfor foretak ved brudd på opplysningsplikten. Formålet med disse endringene er å gjøre Kommisjonen bedre i stand til å foreta en effektiv under­søkelse av støtterettslige saker med betydelig innvirkning på konkurransen og det indre marked. Ved å gi Kommisjonen et effektivt verktøy for informasjonsinnhenting, vil det bli enklere for Kommisjonen å fatte raskere beslutninger, noe som også vil være en fordel for foretakene som opererer i det berørte markedet.

I 2015 vedtok EU en ny, konsolidert versjon av prosedyreforordningen (Rådsforordning (EU) 2015/1589 - "den nye prosedyreforordningen"/"2015-forordningen") som erstatter endringsforordningen fra 2013 samt den opprinnelige prosedyreforordningen fra 1999. Konsolideringen innebar ingen ytterligere materielle endringer, kun en sammenstilling av forordningene fra 1999 og 2013 (den rydder m.a.o opp i artikkelnummereringen i endringsforordningen fra 2013). Det er den nye prosedyreforordningen fra 2015 som er gjenstand for behandling i dette EØS-notatet.

I EU er 2013-forordningen allerede erstattet av 2015-forordningen. Ingen av forordningene er foreløpig tatt inn i EØS-avtalen.