(fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 9.5.2025)

Beskrivelse

EUs forordning om kritiske råvarer, Critical Raw Materials Act (CRMA), trådte i kraft i EUs medlemsland 23. mai 2024. Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene. Den norske posisjonen til forordningen er at den er EØS-relevant og i tråd med norske interesser

Generelt

Forordningen utgjør en del av EUs "Green Deal Industrial Plan for the Net-Zero Age". CRMA er, sammen med Net Zero Industry Act, ment å bidra til økt forsyningssikkerhet og robusthet i EUs energisystem, bidra til å nå klimamålene for 2030 og 2050, og styrking av det industrielle økosystemet som muliggjør EUs klimamål. Initiativet omfatter helt sentrale områder hvor Norge og resten av Europa må lykkes, både for å få til den grønne og digitale omstillingen, nå klimamålene og for å sikre verdiskaping og økt global konkurranseevne. Den økende oppmerksomheten om og bekymringen for tilgang til kritiske råvarer henger tett sammen med at Europa i stor grad er avhengig av import fra tredjeland for innsatsfaktorer som er nødvendig for en velfungerende økonomi. I tillegg er det forventet at den globale etterspørselen av kritiske råvarer vil øke.

Forordningen inkluderer tiltak for å styrke EUs verdikjeder for kritiske råvarer, overvåke og redusere forsyningsrisiko, samt øke bærekraftig forbruk av kritiske råvarer i EU. Forordningen setter følgende ikke-bindende mål om for samlet kapasitet for strategiske råvarer i EU som skal oppnås innen 2030: EU skal utvinne 10 % av sitt årlige behov, prosessere 40 % av behovet og dekke 25 % av behovet for strategiske råvarer gjennom resirkulering. EU skal diversifisere importen av strategiske råvarer, og avhengigheten av et tredjeland skal ikke overstige 65 % av forsyningen av strategiske råvarer innen 2030.

Virkeområdet til forordningen er knyttet til forordningens lister over kritiske og strategiske råvarer. Forordningen definerer 34 råvarer som kritiske, hvorav 17 vurderes som strategiske råvarer. Hvilke råvarer som omfattes av de to nevnte gruppene følger av forordningens vedlegg (vedlegg I og II). Europakommisjonen understreker behovet for å sette særlig søkelys på råvarer som benyttes i strategiske teknologier ifm. fornybar energi, digital omstilling, rom- og forsvarssektoren, og hvor det forventes vekst i etterspørselen sammenlignet med nåværende tilbudsnivå. Dette, kombinert med vansker ved å oppskalere produksjonen, vil kunne føre til forsyningsrisikoer i nær fremtid. Listen skal ajourføres med jevne mellomrom. 

Forordningens rettslige grunnlag er TFEU artikkel 114. Artikkel 114 gir hjemmel til å vedta rettsakter som vedrører det indre markeds opprettelse og funksjon.

Sammendrag av kommisjonens forslag

Det overordnede målet med CRMA er å forbedre det indre markedet ved å etablere et rammeverk som skal sikre EUs tilgang til en stabil, diversifisert, økonomisk tilgjengelig og bærekraftig forsyning av råvarer, med fire konkrete mål om å:

1. styrke alle ledd av EUs verdikjede for kritiske råvarer,
2. diversifisere EUs import av kritiske råvarer for å redusere strategisk avhengighet,
3. forbedre EUs kapasitet til å overvåke og avbøte risikoen for forstyrrelser i forsyningen av kritiske råvarer, og
4. forbedre sirkularitet og bærekraft av kritiske råvarer.

De mest sentrale, materielle delene av forordningen er kapittel tre, fire og fem. Disse kapitlene retter seg mot de overordnede målsetningene til forordningen. Kapittel tre innfører regler for å fremme etablering av kritiske råvareprosjekter, med særlig fokus på prosjekter av strategisk betydning for EU («strategiske prosjekter»). Forordningen etablerer tiltak blant annet for å samordne og effektivisere nasjonale saksbehandlingsprosesser, koordinere finansieringskilder og fremme salgsavtaler, noe som vurderes å gi insentiver til investeringer i og etablering av flere kritiske råvareprosjekter i EU.

Forordningens kapittel fire innfører regler for å overvåke og kartlegge tilgangen til kritiske råvarer i det indre marked, med mål om å redusere forsyningsrisiko. Europakommisjonen og nasjonale myndigheter skal samarbeide om å overvåke tilgangen til kritiske råvarer. Videre står forordningens kapittel fem om bærekraft sentralt. Kapittelet inneholder regler for å legge til rette for en mer bærekraftig forsyningskjede, via tiltak for sirkularitet, ombruk av permanente magneter og miljøsertifisering.

Nedenfor følger en redegjørelse av flere av forordningens artikler.

Kapittel 1: Generelle bestemmelser

Fastsettelse av formål, artikkel 1

Forordningens overordnede formål er å forbedre det indre markedets funksjon ved å etablere et rammeverk for å sikre EUs adgang til stabil, motstandsdyktig og bærekraftig forsyning av kritiske råvarer, herunder ved å fremme effektivitet og bærekraft i hele verdikjeden.

Definisjoner, artikkel 2

Forordningen har en omfattende liste over definisjoner.

Kapittel 2: Definisjon av strategiske og kritiske råvarer

Strategiske og kritiske råvarer, artikkel 3 og 4

Forordningen definerer 34 kritiske råvarer, hvorav 17 av disse også er definert som strategiske råvarer. Strategiske råvarer er definert som kritiske råvarer av særlig strategisk viktighet. Rettsakten fokuserer særlig på råvarer som benyttes i strategiske teknologier knyttet til grønn og digital omstilling, og rom- og forsvarssektoren da det forventes høyere etterspørsel særlig innenfor disse sektorene. Av artikkel 3 og vedlegg I fremgår det at et råvarestoff er vurdert som strategisk basert på følgende kriterier: 

• mengden av strategiske teknologier som anvender det aktuelle stoffet som innsatsfaktor
• mengden av et stoff som er nødvendig for å fremstille relevante strategiske teknologier
• den forventede globale etterspørselen etter relevante strategiske teknologier. 

Forordningens artikkel 4 og vedlegg II definerer en råvare som kritisk basert på en vurdering av forsyningssikkerhetssituasjonen og råvarens økonomiske betydning for EU.

Kapittel 3: Rammene for å styrke verdikjedene for råvarer ved å anerkjenne og implementere strategiske prosjekter

Målsetninger («Benchmarks»), artikkel 5

Europakommisjonen og medlemsstatene skal styrke verdikjeden for strategiske råvarer med henblikk på å sikre EUs samlede kapasitet senest i 2030 nærmer seg eller når følgende målsetninger:

• utvinne 10 % av sitt årlige forbruk for strategiske råvarer,
• prosessere 40 % av sitt årlige forbruk for strategiske råvarer,
• dekke 25 % av sitt årlige forbruk for strategiske råvarer gjennom resirkulering,
• EU skal diversifisere importen av strategiske råvarer, og avhengigheten av et tredjeland skal ikke overstige 65 % av det årlige forbruke av en strategisk råvare innen 2030.

Kriterier for anerkjennelse av «strategisk prosjekt», artikkel 6

En virksomhet eller konsortium som utvikler råvarer (heretter tiltakshaver, egen oversettelse av "project promoter"), kan søke om å få sitt prosjekt anerkjent som et strategisk prosjekt. Europakommisjonen skal vurdere prosjektene basert på følgende kriterier: 

• prosjektet yter et meningsfullt bidrag til EUs forsyningssikkerhet vedrørende tilførsel av strategiske råvarer
• prosjektet er eller vil bli teknisk gjennomførbart innen en rimelig tidslinje
• prosjektet vil bli gjennomført på en bærekraftig måte
• prosjektet har en grenseoverskridende fordel på tvers av EUs medlemsstater
• prosjektet vil være til gjensidig gagn for både EU og tredjeland, hvis prosjektet gjennomføres utenfor EU

Tiltakshaver må søke Europakommisjonen i tråd med forordningens artikkel 7.

Søknad og anerkjennelse, artikkel 7

Forordningen lister opp konkrete krav for søknader om strategiske prosjekter. Europakommisjonen har etablert et system for søknadsprosessen og gir i tillegg veiledning på sine nettsider.

En medlemsstat som har områder berørt av prosjektet kan komme med innsigelser i vurderingen av om prosjektet skal anses som strategisk. For strategiske prosjekter i tredjeland godkjenner ikke Europakommisjonen en prosjektsøknad før det aktuelle tredjeland har gitt eksplisitt godkjenning. For tilfeller der Europakommisjonen vurderer at kriteriene (art. 6) ikke lenger er oppfylt eller anerkjenningen var basert på ukorrekt informasjon, kan godkjenningen av prosjektsøknaden tilbakekalles. Prosjektet vil da miste alle sine rettigheter i henhold til forordningen.

Rapporterings- og opplysningsforpliktelser for strategiske prosjekter, Artikkel 8

Tildeling av status som strategisk prosjekt innebærer enkelte rapporterings- og informasjonskrav til Europakommisjonen. Tiltakshaver skal blant annet rapportere om fremskritt med hensyn til gjennomføringen av det strategiske prosjektet, herunder særlig prosessen for tillatelser, eventuelle forsinkelser og prosjektets finansiering.

Sentralt kontaktpunkt, artikkel 9

Medlemsstatene skal opprette eller utpeke én eller flere myndigheter som sentralt kontaktpunkt. Hvis det opprettes eller utpekes mer enn ett slikt kontaktpunkt, skal medlemsstaten sikre at det kun er ett kontaktpunkt pr. relevant administrativt nivå og trinn i verdikjeden for kritiske råvarer. Enheten skal være ansvarlig for å tilrettelegge og koordinere prosessen for utstedelse av nasjonale tillatelser for kritiske råvarer.

Strategiske prosjekters prioriterte status, artikkel 10

Forordningen legger til grunn at strategiske prosjekter anses for å bidra til EUs forsyningssikkerhet av strategiske råvarer. Med hensyn til de miljøvirkninger i, habitatdirektivet, (direktiv 92/43/EØF artikkel 6 (4) og artikkel 16 (1) bokstav c)), vanndirektiv (direktiv 2000/60/EF artikkel 4 (7)) og fugledirektiv (direktiv 2009/147/EF artikkel 9 (1) bokstav a) anses strategiske prosjekter for å være av allmenn interesse eller være begrunnet i nytten for menneskers helse og sikkerhet, og de strategiske prosjektene kan anses for å være av vesentlig/overordnet samfunnsinteresse ("overriding public interest"). Forutsetningen er at den konkrete vurderingen bekrefter at prosjektet er av en slik samfunnsinteresse, og at øvrige vilkår for unntak fra målsetningene er oppfylt.

Tillatelsesprosessene, artikkel 11

For strategiske prosjekter i EU skal tillatelsesprosessene ikke overskride 

• 27 måneder for strategiske prosjekter som gjelder utvinning
• 15 måneder for strategiske prosjekter som kun omfatter prosessering eller materialgjenvinning. 

I ekstraordinære tilfeller hvor sakens art, kompleksitet, plassering eller størrelse tilsier det, kan fristene forlenges med henholdsvis seks og tre måneder. Hva som omfattes av tillatelsesprosessen er vidt definert og omfatter alle relevante administrative tillatelser for planlegging, bygging og drift av de strategiske prosjektene, jf. artikkel 2 (18).

Miljøvurderinger og -godkjennelser, artikkel 12

Når det kreves en miljøkonsekvensutredning for et strategisk prosjekt, må tiltakshaver, senest 30 dager etter anerkjennelsen av prosjektet som strategisk og før søknaden leveres, be det sentrale kontaktpunktet (jf. art. 9) om en vurdering av hva miljøkonsekvensutredningen bør inneholde og detaljeringsnivå av informasjon. Kontaktpunktet skal sikre at en slik vurdering avgis så snart som mulig, og senest innen 45 dager etter at tiltakshaver anmodet om dette.

Medlemsstatene skal sørge for at konklusjonen på miljøkonsekvensutredning fra de kompetente myndighetene foreligger senest 90 dager etter at de har mottatt alle nødvendige opplysninger. I særlige tilfeller, hvor prosjektets art, kompleksitet, plassering eller omfang krever det, kan medlemsstaten forlenge fristen med 20 dager.

Planlegging og adgangen til opplysninger, artikkel 13 og 14

Artiklene inneholder bestemmelser blant annet knyttet til den lokale planprosessen, herunder at det skal overveies om det skal innføres bestemmelser om utvikling av prosjekter som gjelder kritiske råvarer, jf. artikkel 13. CRMA berører ikke forpliktelsene etter Århuskonvensjonen (UNECE-konvensjonen), jf. artikkel 14.

Nødvendige betingelser for strategiske prosjekter, artikkel 15 til 18

Europakommisjonen og medlemslandene skal iverksette ulike tiltak som fremskynder implementeringen av strategiske prosjekter og tiltrekker private investeringer. Det skal blant annet gis rådgivning om finansiering av prosjektet, og tilrettelegge for «offtake agreements». Tiltakene skal være i tråd med TFEU artikkel 107 og 108.

Informasjon om tillatelsesprosessene skal være digitalt tilgjengelig på nett.

Nasjonalt kartleggingsprogram, artikkel 19

Medlemslandene skal utarbeide et nasjonalt kartleggingsprogram for kritiske råvarer. De nasjonale programmene skal inkludere tiltak for å øke tilgjengelig informasjon om forekomster av kritiske råvarer i EU. Videre skal medlemslandene formidle deres nasjonale program til Europakommisjonen. Hvis de geologiske forhold i et medlemsland tilsier at det med høy grad av sikkerhet ikke vil bli funnet forekomster av kritiske råvarer eller bæremineraler av disse, kan det nasjonale programmet bestå av vitenskapelig dokumentasjon av dette.

Kapittel 4: Risikoovervåking og risikoreduksjon 

Overvåking og stresstest, artikkel 20

Forordningens artikkel 20 legger opp til at Europakommisjonen skal overvåke forsyningsrisikoen av kritiske råvarer basert på parameterne som blant annet handelsstrømmer, tilbud og etterspørsel, konsentrasjoner av tilbud, prisvolatilitet, flaksehalser, handelshindring, samt produksjonen og produksjonskapasiteten i ulike ledd av verdikjeden både i EU og globalt. Videre skal Europakommisjonen i samarbeid med nasjonale myndigheter som deltar i de relevante undergruppe i Utvalget for kritiske råvarer (jf. artikkel 36) gjennomføre stresstester av verdikjeden for hver strategisk råvare minst hvert tredje år. Hvis resultatene av medlemslandenes stresstester viseren klar indikasjon for forsyningsforstyrrelser, skal Kommisjonen advare medlemslandene, Utvalget (jf. artikkel 36) og EUs relevante krisestyringsorganer om dette. 

Bestemmelser om myndighetenes strategiske lagre, artikkel 21, 22 og 23

Medlemslandene skal rapportere til Europakommisjonen om relevant informasjon om nye eller eksisterende kritiske råvareprosjekter som er relevant for deres overvåking og stresstest. Medlemslandene skal identifisere sentrale markedsaktører i verdikjeden for kritiske råvarer, og blant annet overvåke deres aktiviteter. Virksomhetene pålegges kun å rapportere inn data de allerede har tilgjengelig (artikkel 21).

Videre skal medlemslandene rapportere informasjon om deres beholdning i lager av strategiske råvarer (artikkel 22). Informasjonen skal dekke lagre fra alle offentlige myndigheter, offentlige eide virksomheter eller virksomheter som myndighetene har pålagt å bygge opp et strategisk lager på myndighetenes vegne. 

Europakommisjonen skal koordinere strategisk lagring av kritiske råvarer, og blant annet vedta terskelverdier/benchmarks som indikerer et tilstrekkelig trygt nivå av EUs lager av strategiske råvarer (artikkel 23). Europakommisjonen kan gi uttalelser til medlemslandene om at lagrene for strategiske råvarer bør økes og at medlemslandenes regler for frigivelse, tildeling og fordeling av strategiske lagre bør justeres for å sikre bedre adgang på tvers av landegrensene. 

Krav om virksomheters risikoberedskap - overvåking og rapportering, artikkel 24

Forordningen legger opp til at medlemslandene skal identifisere store virksomheter som anvender strategiske råvarer til å produsere grønn og digital teknologi og forsvars- og romfartsteknologi (se art. 24 for en konkretisering av listen). De aktuelle virksomhetene skal hvert tredje år foreta en risikovurdering av deres forsyningskjeder for strategiske råvarer, herunder blant annet kartlegge hvor deres aktuelle strategiske råvarer er utvunnet, prosessert eller materialgjenvunnet, analysere faktorer som kan påvirke forsyningen av strategiske råvarer og vurdere virksomhetens sårbarheter. 

Felles innkjøp, artikkel 25

Europakommisjonen skal etablere et system som skal samle etterspørsel og forbruk av strategiske råvarer. Systemet skal omfatte både prosesserte og uprosesserte strategiske råvarer. Europakommisjonens system skal være åpent og transparent for alle interesserte virksomheter som er etablert i EU og myndighetene i medlemslandene.

Kapittel 5: Bærekraft 

Forordningen inneholder et eget kapittel om bærekraft, med egne delkapitler om (I) sirkularitet, (II) sertifiseringsordninger og miljøfotavtrykk og (III) fri bevegelighet, overensstemmelse og markedsovervåking. 

Nasjonalt program for sirkularitet, artikkel 26

Forordningens artikkel 16 legger blant annet til grunn at medlemslandene skal implementere nasjonale programmer som har til formål å stimulere teknologiske fremskritt og ressurseffektivitet med mål om å dempe det forventede økte forbruke av kritiske råvarer og øke og forbedre ombruk og materialgjenvinning av kritiske råvarer. For å øke anvendelsen av sekundære kritiske råvarer, kan dette vektlegges i tildelingskriterier ved offentlige anskaffelser.

Avfallshåndteringsplan, artikkel 27

Virksomheter som er pålagt å utforme avfallshåndteringsplaner etter avfallsforskriften kapittel 17, pålegges etter CRMA å utarbeide økonomiske vurderinger knyttet til muligheten for materialgjenvinning av kritiske råvarer fra avfall (eller masser som ennå ikke har blitt avfall).

Permanente magneter - materialgjenvinning og informasjonskrav, artikkel 28 og 29

Artikkel 28 stiller blant annet krav om at aktører som plasserer produkter på markedet som inneholder permanente magneter må merke disse produktene med en databærer. Bestemmelsen lister opp 13 spesifikke produktgrupper (f.eks.  varmepumper, kjøleenheter, el-motorer, vaskemaskiner, støvsuger, vindenergigeneratorer, lette transportmidler m.m.) som omfattes av informasjonskravet. Det stilles en rekke krav til informasjonen i databæreren og plassering på produktet, og det vil komme krav til innblanding av materialgjenvunnet innhold i de permanente magnetene. Europakommisjonen vil etablere et fastlagt format for merkingen. For produkter omfattet av artikkel 28 og som inneholder permanente magneter som overstiger 0,2 kg skal leverandøren offentliggjøre informasjon om produktets innhold av enkelte mineraler listet opp i artikkel 29.

Sertifiseringsordning, artikkel 30 og vedlegg IV

Forordningen gjør det mulig for myndigheter eller organisasjoner som har utviklet sertifiseringsordninger knyttet til bærekraft for kritiske råvarer å søke om å få ordningen anerkjent av Europakommisjonen. Europakommisjonen skal blant annet vurdere hvorvidt sertifiseringsordningen har fokus på å fremme utvinningen av råvarer som bygger på mer bærekraftig praksis, sosial forsvarlig praksis og forretningsmessig integritet og transparens.

Deklarasjon om miljøfotavtrykk, artikkel 31 og vedlegg V

Forordningen gir Europakommisjonen kompetanse til å legge frem delegerte rettsakter som kan innføre regler om beregning og verifisering av det miljømessige fotavtrykket for kritiske råvarer. Det skal av beregnings- og verifiseringsreglene minimum fremgår hvilke tre miljøpåvirkningskategorier som er de mest relevante og som er største delen av det samlede miljøfotavtrykket. Formålet med beregningen av miljøfotavtrykk er å gjøre det lettere å velge leverandører med et lavere miljøfotavtrykk, samt tilgjengeliggjøre informasjon til bruk av eventuelle kommende minimumskrav. 

Fri bevegelighet, overenstemmelse og markedsovervåkning, artikkel 32, 33 og 34

Medlemsstatene skal ikke forby, begrense eller hindre tilgjengeligheten på markedet eller bruken av produkter som inneholder permanente magneter eller kritiske råvarer som er i overenstemmelse med denne forordningen. I forbindelse med messer, utstillinger og lignende åpnes det for unntak for produkter som inneholder permanente magneter som ikke oppfyller kravene i CRMA.

Kapittel 6: Forvaltning

Etablering av Det Europeiske Utvalget for Kritiske Råvarer, artikkel 35 og 36

Forordningen etablerer et Europeisk Utvalg for Kritiske Råvarer (forkortet Utvalget). Utvalget skal gi råd til Europakommisjonen og utføre oppgaver som angitt i forordningen. Utvalget skal bestå av representanter fra hvert medlemsland og deltakere fra Europakommisjonen. Europakommisjonen skal ha formannskapet. Utvalget skal blant annet diskutere implementeringen av nasjonale kontaktpunkt (artikkel 9), diskutere implementeringen av strategiske prosjekter og tilrettelegge for deling av «best practices» med formål å forbedre nasjonale programmer for sirkularitet (artikkel 26). Utvalget kan opprette faste eller midlertidige undergrupper for konkrete spørsmål eller oppgaver.

Internasjonalt samarbeid og strategiske partnerskap, artikkel 37

Forordningen legger opp til at Utvalget (jf. artikkel 35) blant annet skal diskutere hvorvidt strategiske partnerskap bidrar til EUs forsyningssikkerhet og målene fastsatt i artikkel 5, forbedrer samarbeid i verdikjedene for kritiske råvarer, den økonomiske og sosiale utviklingen i partnerskapslandet, partnerskapets synergieffekter, hvilke tredjeland som kan prioriteres med henblikk på å inngå strategiske partnerskap, samt rådgi Europakommisjonen knyttet til EUs politikk for vekstmarkeder og utviklingsøkonomier.

Merknader

Rettslige konsekvenser

CRMA er en forordning, og vil ved eventuell innlemmelse i EØS-avtalen måtte gjennomføres «som sådan» i norsk rett, jf. EØS-avtalen § 7. Gjennomføringen ventes å kreve endringer i norsk lovgivning, noe som i så fall vil forutsette Stortingets samtykke, jf. Grunnloven § 26. Det vil bli behov for lov- og/eller forskriftsendringer blant annet knyttet til:

• Harmonisering av søknadsprosesser i EØS ifm. offentlige tillatelser for kritiske råvareprosjekter (innebærer samordning av ulike søknadsprosesser i Norge).
• Etablering av sentrale kontaktpunkter for tillatelsesprosesser knyttet til kritiske råvareprosjekter.
• Innføring av forpliktelser for virksomheter som er pålagt å lage avfallshåndteringsplan etter mineralavfallsdirektivet (gjennomført i norsk rett gjennom avfallsforskriften kapittel 17).

Økonomiske og administrative konsekvenser

Dersom CRMA innlemmes i EØS-avtalen, vil det få økonomiske og administrative konsekvenser for norsk forvaltning og næringsliv.

CRMA inneholder bestemmelser som vil påvirke norske virksomheter både direkte og indirekte, i flere deler av næringslivet. Kapittelet om saksbehandlingsbestemmelser og tillatelsesprosesser vil berøre bedrifter innenfor utvinning, prosessering og gjenvinning av kritiske råvarer, og kapitlene om bærekraft og risikoovervåkning vil først og fremst gjelde bedrifter innenfor varehandel og vareproduserende industri (herunder grønn teknologi som vindmøller og varmepumper). Noen bestemmelser i forordningen er begrenset til å berøre råvareprosjekter som får status som «strategiske prosjekter» basert på tiltakshavers søknad. Forordningen inneholder ikke egne finansielle virkemidler.

Hvis CRMA innlemmes i EØS-avtalen, vil søknadsprosessen for offentlige tillatelser ifm. etablering av kritiske råvareprosjekter bli mer samordnet og digital enn i dag. Det vil trolig redusere den administrative byrden og forenkle prosessen for tiltakshaver. I tillegg vil innføring av tidsfrister for søknadsbehandling for strategiske prosjekter gi mer forutsigbarhet for tiltakshaver mht. fremdrift.

Samlet kan dette styrke insentivene til å investere i råvareprosjekter i det indre marked, også i Norge. Samtidig vil enkelte næringsaktører - i andre ledd av verdikjeden for kritiske råvarer - pålegges nye krav, som medfører økt administrativ byrde og merkostnader. Dette gjelder blant annet bedrifter som håndterer mineralavfall, forhandlere av produkter som inneholder permanente magneter, og større virksomheter som benytter kritiske råvarer inn i sine teknologiprodukter.

Ved å innlemme CRMA i EØS-avtalen og gjennomføre forordningen i norsk rett, legges det til rette for like krav og konkurransevilkår for det indre markedet, særlig for produkter som inneholder permanente magneter (jf. CRMA kapittel 5). Dette er i tråd med grunnleggende prinsipper i EØS-avtalen.

Norsk forvaltning vil også berøres hvis CRMA tas inn i norsk rett. Det vises særlig til kravet om at nasjonale myndigheter skal opprette sentrale kontaktpunkt for koordinering av søknadsprosesser om offentlige tillatelser (for kritiske råvareprosjekter), tilgjengeliggjøre relevant informasjon ifm. søknadsprosesser digitalt, samle inn og koordinere innrapportering av ulike data knyttet til tilgangen på kritiske råvarer (mineralforekomster og råvarer i omløp), samt utarbeide og følge opp nasjonale programmer for sirkularitet. Disse forpliktelsene vil medføre økt ressursbruk i forvaltningen, særlig i implementeringsfasen.

For konsekvenser for klima og miljø vurderes det at CRMA overordnet får positive konsekvenser. Det vises særlig til at forordningen for det første tar sikte på å bidra til å fremme ombruk og materialgjenvinning av kritiske råvarer, og dermed redusere behovet for uttak av nye ressurser. For det andre kan forordningen på sikt bidra til økt forsyningssikkerhet av kritiske råvarer og dermed muliggjøre produksjon av lavutslippsteknologi som er nødvendig for grønn og digital omstilling, samt utslippskutt.

Forordningen vil ikke begrense beslutningsmyndigheten til norske kommuner som plan- og bygningsmyndighet eller deres lokale selvstyre. Det skyldes at CRMA ikke rokker ved etablert makt- og kompetansefordeling.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten behandles i spesialutvalget for indre marked hvor alle departementer er representert.

Vurdering

Innholder informasjon unntatt offentlighet, jf. offl. § 14

Status

Rettsakten trådte i kraft i EU i mai 2024.

Regjeringen har besluttet at Norges posisjon til CRMA er at den skal innlemmes i EØS-avtalen, som følge av at den i det vesentligste anses å være EØS-relevant og i tråd med norske interesser. Behovet for utforming av tilpasningstekster som Norge anser som nødvendig for å kunne ta rettsakten inn i EØS-avtalen vurderes nærmere i forbindelse med prosessen som EFTA-sekretariatet gjennomfører for innlemmelse av rettsakter i EØS-avtalen.