Reduksjonsmål for CO2-utslipp fra tunge kjøretøyer: gjennomføringsbestemmelser om innsamling av opplysninger
Kommisjonens gjennomføringsforordning (EU) 2019/1859 av 6. november 2019 om fastsettelse av regler for anvendelse av artikkel 10 i europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2019/1242 med hensyn til innsamling av visse data
Commission Implementing Regulation (EU) 2019/1859 of 6 November 2019 laying down rules for the application of Article 10 of Regulation (EU) 2019/1242 of the European Parliament and of the Council as regards the collection of certain data
Norsk forskrift kunngjort 6.9.2022
Nærmere omtale
BAKGRUNN (fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 5.9.2022)
Sammendrag av innhold
Kommisjonsforordning 2019/1859 utfyller europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2019/1242 om CO2-utslippskrav for tunge kjøretøy. Forordning 2019/1242 setter for første gang reduksjonsmål til CO2-utslipp fra tunge kjøretøy og retter seg i all hovedsak mot kjøretøyfabrikantene. Reduksjonsmålene er på 15 % i 2025 og 30 % i 2030 sammenlignet med gjennomsnittet for nye, tunge kjøretøy registrert i EU i referanseperioden. Referanseperioden er satt til 1. juli 2019-30. juni 2020. Bestemmelser om å fastsette CO2-utslipp og drivstofforbruk for tunge kjøretøy er gitt i forordning (EU) 2017/2400, og til dette benytter produsentene simuleringsverktøyet VECTO som Kommisjonen har utviklet. Relevante data skal årlig rapporteres til EU-kommisjonen via Det europeiske miljøbyrået (EEA) slik det er beskrevet i forordning (EU) 2018/956. Det er Vegdirektoratet som er ansvarlig for den norske rapporteringen. VD har tett kontakt med Kommisjnen om rapporteringen, og dette fungerer bra. Til forskjell fra ordningen for person- og varebiler, er det tungbilfabrikantene som skal rapportere majoriteten av tekniske data, så det blir færre parametere registreringsmyndighetene skal rapportere på for denne gruppen. Forordning 2019/1859 presiserer rapporteringsforpliktelsene som hviler på tungbilfabrikantene.
Det er viktig å sikre at data som overvåkes og rapporteres er pålitelige, og at CO2-referanseutslippene utgjør et robust og representativt grunnlag for å fastsette CO2-utslippsmålene for hele unionens bilpark. Kommisjonen skal ha mulighet til å kontrollere og om nødvendig gjøre tiltak for å sikre at de endelige dataene er korrekte. For å ivareta sistnevnte, krever EU-kommisjonen gjennom forordning 2018/1859 at fabrikantene overvåker og innrapporterer "sum exec"-datafilen fra simuleringsverktøyet VECTO. Fabrikantene skal overvåke og innrapportere "sum exec"-datafilen for nye kjøretøy med en simuleringsdato tidligere enn 1. juli 2021 og rapportere denne for hvert nye, tunge kjøretøy etter nærmere angitte frister. "Sum exec"-datafilen er en kommaseparert fil som genereres i simuleringsverktøyet som skal ha samme navn som arbeidsfilen samt filnavnendelsen .vsum, og som inneholder aggregerte resultater per simulerte oppgaveprofil og nyttelast for det simulerte kjøretøyet. Datafilene overføres elektronisk av fabrikantens kontaktperson til rapporteringssystemet Business Data Repository, som forvaltes av EEA. Fabrikanten er ansvarlig for nøyaktigheten og kvaliteten av dataene, og skal straks informere EU-kommisjonen dersom eventuelle feil oppdages.
Merknader
Rettslige konsekvenser
Rettsakten presiserer bruken av artikkel 10 i forordning (EU) 2019/1242. Implementering av forordning 2019/1242 i norsk rett vil kreve lovendring, i form av endring av vegtrafikkloven § 13 b. Forordning 2019/1859 krever isolert sett ikke lovendring, men vil bli gjennomført nasjonalt i form av forskrift med hjemmel i vegtrafikkloven.
Økonomiske og administrative konsekvenser
Forordning (EU) 2019/1859 retter seg mot fabrikantene av tunge kjøretøy og presiserer deres rapporteringsforpliktelser ovenfor EU-kommisjonen. Det er fabrikanten av basiskjøretøyet som bruker simuleringsverktøyet VECTO, og forordningen vil således ikke gjelde norsk påbyggerindustri.
Forordningen antas å få minimale økonomiske og administrative konsekvenser for offentlige og private aktører i Norge, utover arbeidet som kreves for å implementere rettsakten i norsk rett. Forordningen vurderes å henhøre under Gruppe 2 (rettsakter som krever forskriftsendring og som ikke griper vesentlig inn i norsk handlefrihet).
Sakkyndige instansers merknader
Rettsakten har til hensikt å sikre at dataene som innrapporteres er pålitelige, robuste og korrekte. Dette er viktig blant annet for å sikre at CO2-referanseutslippene ikke settes for høyt og dermed reduserer ambisjonene av de fastsatte utslippsreduksjonsmålene.
Vurdering
Norge støtter EUs regelverk vedr. CO2-utslippskrav til kjøretøy. Regelverket om CO2-utslippskrav til personbiler og lette varebiler er innlemmet i EØS-avtalen. Norsk posisjon er at det er positivt at EU også setter krav til CO2-utslipp fra tunge kjøretøy. Dette kan bidra til oppfyllelse av klimamålene.
Konklusjon
Rettsakten vurderes som EØS-relevant og akseptabel for Norge.
Innholder informasjon unntatt offentlighet, jf. offl. § 13
Status
Forordningen ble vedtatt 6. november 2019 og trådte i kraft i EU 10. november 2019.
Den vurderes nå for innlemmelse i EØS-avtalen. Da forordning 2019/1859 er knyttet til forordning 2019/1242, kan den ikke innlemmes i EØS-avtalen før sistnevnte er innlemmet.
Forordningen var på nasjonal høring våren 2020.
Forordningen ble tatt inn i EØS-avtalen den 10.06.22, beslutning nr. 198/2022. Nødvendig endring av vtrl. §13b trådte i kraft 1. juli 2022. Endringsforskrift ble deretter vedtatt 2. september 2022 og Form 1 ble sendt ESA 5. september 2022.
Sammendrag av innhold
Kommisjonsforordning 2019/1859 utfyller europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2019/1242 om CO2-utslippskrav for tunge kjøretøy. Forordning 2019/1242 setter for første gang reduksjonsmål til CO2-utslipp fra tunge kjøretøy og retter seg i all hovedsak mot kjøretøyfabrikantene. Reduksjonsmålene er på 15 % i 2025 og 30 % i 2030 sammenlignet med gjennomsnittet for nye, tunge kjøretøy registrert i EU i referanseperioden. Referanseperioden er satt til 1. juli 2019-30. juni 2020. Bestemmelser om å fastsette CO2-utslipp og drivstofforbruk for tunge kjøretøy er gitt i forordning (EU) 2017/2400, og til dette benytter produsentene simuleringsverktøyet VECTO som Kommisjonen har utviklet. Relevante data skal årlig rapporteres til EU-kommisjonen via Det europeiske miljøbyrået (EEA) slik det er beskrevet i forordning (EU) 2018/956. Det er Vegdirektoratet som er ansvarlig for den norske rapporteringen. VD har tett kontakt med Kommisjnen om rapporteringen, og dette fungerer bra. Til forskjell fra ordningen for person- og varebiler, er det tungbilfabrikantene som skal rapportere majoriteten av tekniske data, så det blir færre parametere registreringsmyndighetene skal rapportere på for denne gruppen. Forordning 2019/1859 presiserer rapporteringsforpliktelsene som hviler på tungbilfabrikantene.
Det er viktig å sikre at data som overvåkes og rapporteres er pålitelige, og at CO2-referanseutslippene utgjør et robust og representativt grunnlag for å fastsette CO2-utslippsmålene for hele unionens bilpark. Kommisjonen skal ha mulighet til å kontrollere og om nødvendig gjøre tiltak for å sikre at de endelige dataene er korrekte. For å ivareta sistnevnte, krever EU-kommisjonen gjennom forordning 2018/1859 at fabrikantene overvåker og innrapporterer "sum exec"-datafilen fra simuleringsverktøyet VECTO. Fabrikantene skal overvåke og innrapportere "sum exec"-datafilen for nye kjøretøy med en simuleringsdato tidligere enn 1. juli 2021 og rapportere denne for hvert nye, tunge kjøretøy etter nærmere angitte frister. "Sum exec"-datafilen er en kommaseparert fil som genereres i simuleringsverktøyet som skal ha samme navn som arbeidsfilen samt filnavnendelsen .vsum, og som inneholder aggregerte resultater per simulerte oppgaveprofil og nyttelast for det simulerte kjøretøyet. Datafilene overføres elektronisk av fabrikantens kontaktperson til rapporteringssystemet Business Data Repository, som forvaltes av EEA. Fabrikanten er ansvarlig for nøyaktigheten og kvaliteten av dataene, og skal straks informere EU-kommisjonen dersom eventuelle feil oppdages.
Merknader
Rettslige konsekvenser
Rettsakten presiserer bruken av artikkel 10 i forordning (EU) 2019/1242. Implementering av forordning 2019/1242 i norsk rett vil kreve lovendring, i form av endring av vegtrafikkloven § 13 b. Forordning 2019/1859 krever isolert sett ikke lovendring, men vil bli gjennomført nasjonalt i form av forskrift med hjemmel i vegtrafikkloven.
Økonomiske og administrative konsekvenser
Forordning (EU) 2019/1859 retter seg mot fabrikantene av tunge kjøretøy og presiserer deres rapporteringsforpliktelser ovenfor EU-kommisjonen. Det er fabrikanten av basiskjøretøyet som bruker simuleringsverktøyet VECTO, og forordningen vil således ikke gjelde norsk påbyggerindustri.
Forordningen antas å få minimale økonomiske og administrative konsekvenser for offentlige og private aktører i Norge, utover arbeidet som kreves for å implementere rettsakten i norsk rett. Forordningen vurderes å henhøre under Gruppe 2 (rettsakter som krever forskriftsendring og som ikke griper vesentlig inn i norsk handlefrihet).
Sakkyndige instansers merknader
Rettsakten har til hensikt å sikre at dataene som innrapporteres er pålitelige, robuste og korrekte. Dette er viktig blant annet for å sikre at CO2-referanseutslippene ikke settes for høyt og dermed reduserer ambisjonene av de fastsatte utslippsreduksjonsmålene.
Vurdering
Norge støtter EUs regelverk vedr. CO2-utslippskrav til kjøretøy. Regelverket om CO2-utslippskrav til personbiler og lette varebiler er innlemmet i EØS-avtalen. Norsk posisjon er at det er positivt at EU også setter krav til CO2-utslipp fra tunge kjøretøy. Dette kan bidra til oppfyllelse av klimamålene.
Konklusjon
Rettsakten vurderes som EØS-relevant og akseptabel for Norge.
Innholder informasjon unntatt offentlighet, jf. offl. § 13
Status
Forordningen ble vedtatt 6. november 2019 og trådte i kraft i EU 10. november 2019.
Den vurderes nå for innlemmelse i EØS-avtalen. Da forordning 2019/1859 er knyttet til forordning 2019/1242, kan den ikke innlemmes i EØS-avtalen før sistnevnte er innlemmet.
Forordningen var på nasjonal høring våren 2020.
Forordningen ble tatt inn i EØS-avtalen den 10.06.22, beslutning nr. 198/2022. Nødvendig endring av vtrl. §13b trådte i kraft 1. juli 2022. Endringsforskrift ble deretter vedtatt 2. september 2022 og Form 1 ble sendt ESA 5. september 2022.