Forordningen regulerer ikke forhold som er fullt ut interne. Det vil si at forordningen ikke omfatter situasjoner hvor det ikke foreligger et grenseoverskridende element i transaksjonen.

Forordningen gjelder både levering til forbrukere og næringsdrivende. For næringsdrivende gjelder den bare når den næringsdrivende kjøper varen eller tjenesten utelukkende i egenskap av å være sluttkunde (se definisjonen av "kunde" i artikkel 2 nr. 13).

Reglene omfatter i tillegg til næringsdrivende som er etablert i EØS-stater, også virksomheter i tredjeland som leverer varer eller tjenester til EØS-stater (se definisjonen i artikkel 2 nr. 18).

Forbudene mot diskriminering

Bestemmelsene om geoblokkering på nettet begrenser seg i hovedsak til to regler (artikkel 3). Næringsdrivende forbys, for det første, å blokkere eller begrense kunders tilgang til deres nettsider basert på kundens nasjonalitet eller geografiske tilhørighet. Næringsdrivende forbys, for det annet, å videresende kunder til deler av nettsiden sin som er særskilt rettet mot kunder med bestemt nasjonalitet eller geografisk tilhørighet, uten at kunden samtykker til det. Dersom kunden ønsker å gå tilbake til den delen av nettsiden kunden ble videresendt fra, skal det være mulig. Hvor EØS-retten eller nasjonal rett i samsvar med EØS-retten forbyr den næringsdrivende å gi nettbrukere tilgang til nettsiden sin, har den næringsdrivende anledning til å hindre slik tilgang.

Næringsdrivende forbys å anvende forskjellige alminnelige forretningsvilkår på bakgrunn av kundens nasjonalitet eller geografiske tilhørighet ved salg av varer og tjenester i følgende tilfeller (artikkel 4):

1. Når den næringsdrivende selger varer og varen skal leveres i et EØS-land hvor den næringsdrivende tilbyr å levere i sine alminnelige forretningsvilkår.

2. Når den næringsdrivende leverer "ytelser som leveres elektronisk" og disse tjenestene ikke i hovedsak går ut på å gi tilgang til materiale beskyttet av opphavsrett. "Ytelser som leveres elektronisk" er definert som: "ydelser, der leveres via internettet eller et elektronisk net, og hvis egenart gør leveringen deraf hovedsagelig automatiseret, og som kun involverer minimal menneskelig indgriben og ikke har nogen levedygtighed uden informationsteknologi".

3. Når den næringsdrivende yter tjenester som ikke leveres elektronisk og tjenesten ytes fra et sted hvor tjenesteyteren opererer. Dette vil for eksempel kunne være reiselivstjenester og kulturarrangementer.

Situasjoner hvor en kunde kjøper en vare på nett i en annen EØS-stat for levering i sin egen EØS-stat, omfattes ikke av diskrimineringsforbudet i forslaget, dersom ikke selgeren etter sine alminnelige forretningsvilkår tilbyr levering til den staten kunder ønsker leveransen. Det vil si at næringsdrivende ikke pålegges å levere til andre stater.

Det er to unntak fra forbudet mot å benytte forskjellige alminnelige forretningsvilkår (artikkel 4 nr. 5):

1. Hvor EØS-retten eller nasjonal rett i samsvar med EØS-retten, forbyr den næringsdrivende å selge varer eller tjenester til bestemte kunder eller til bestemte områder.

2. Hvor nasjonal rett i samsvar med EØS-retten, krever at selgere av bøker tar forskjellig priser avhengig av hvor kunden holder til.

Det siste diskrimineringsforbudet gjelder kortbaserte betalingsløsninger (artikkel 5). Næringsdrivende som tilbyr kundene å benytte bestemte kortbaserte betalingsløsninger pålegges å la alle kunder benytte denne betalingsløsningen. Det kan som hovedregel ikke gjøres forskjell basert på kundens nasjonalitet eller geografiske tilhørighet. Næringsdrivende beholder frihet til å velge hva slags betalingsløsninger de ønsker å tilby, men dersom de for eksempel tilbyr betaling med visakort kan de ikke begrense dette tilbudet til å gjelde visakort fra bestemte stater.

Avtaler som forbyr passivt salg er i en del tilfeller ugyldige

Avtaler som forbyr passivt salg og dermed kommer i strid med bestemmelser i forordningens artikkel 3 til 5 vil i en del tilfeller være ugyldige (artikkel 6).

Håndheving og bistand til forbrukere

EØS-statene plikter til å utpeke organer som kan håndheve forordningens bestemmelser (artikkel 7). Disse organene må gis effektive virkemidler. Håndhevingsorganene skal håndtere saker både fra forbrukere og næringsdrivende kunder. Relasjoner mellom næringsdrivende og forbrukere vil falle under forordningen om forbrukervernsamarbeid (artikkel 10 nr. 1 og 2)

Forordningen innebærer også at det skal utpekes organer som kan bistå forbrukere i tvist med næringsdrivende om bestemmelsene i forordningen (artikkel 8).

Evaluering av forordningen

Forordningen skal etter forslaget evalueres i mars 2020 og hvert femte år deretter (artikkel 9).

Merknader

Rettslige konsekvenser
Forordningen vil kreve endring i tjenesteloven. Det skal foreslås å innta en forskriftshjemmel i tjenesteloven. Det er behov for å ta forbehold om Stortingets samtykke i henhold til EØS-avtalen artikkel 103 som følge av lovendringene.

Økonomiske og administrative konsekvenser
Forordningen vil få økonomiske og administrative konsekvenser for det offentlige. Nærings- og fiskeridepartementet vurderer det slik at håndhevingsmyndigheten vil få noe økte utgifter som følge av ansvaret for å utøve kontroll etter forordningen. Hvor store disse utgiftene blir vil i noen grad avhenge av om det er behov for å etablere nye systemer og utvikle kompetanse på området, eller om det kan inngå som en del av myndighetenes vanlige virksomhet. Budsjettmessige konsekvenser tas innenfor gjeldende budsjettrammer.

Forbudet vil få virkninger for næringslivet. De næringsdrivende som reguleres av forordning blir gjenstand for diskrimineringsforbudene. For tjenesteytende virksomheter tilsvarer bestemmelsene i forordningen i noen grad gjeldende forbud i tjenesteloven § 19 annet ledd.

Næringsdrivende, så vel som forbrukere, vil kunne få bedre tilgang til varer og tjenester fra tilbydere i det indre marked. Dette bidrar til å øke konkurransen og vil kunne bidra til bedre utvalg og lavere priser for kundene.

Sakkyndige instansers merknader
Rettsakten har vært behandlet i spesialutvalget for det indre marked. Forslaget har vært på alminnelig høring. Rettsakten anses som EØS-relevant og akseptabel.

Vurdering
Forordning artikkel 4 nr. 4 gjør unntak fra diskrimineringsforbudene i artikkel 4 nr. 1 for virksomheter som er unntatt fra merverdiavgift etter kapittel 1 under overskrift XII i direktiv 2006/112/EC som regulerer merverdiavgift. Bestemmelsen det vises til i MVA-direktivet gir staten anledning til å unnta små bedrifter fra MVA. Dette beror altså på medlemsstatenes regulering i henhold til de aktuelle bestemmelse i MVA-direktivet.

MVA-direktivet er ikke EØS-relevant og derfor ikke tatt inn i EØS-avtalen. Dersom små bedrifter i EØS EFTA statene skal kunne unntas fra diskrimineringsforbudene i artikkel 4 nr. 1 på lik linje med små bedrifter i EU, må dette i så fall utarbeides en tilpasningstekst som regulerer hvilke virksomheter som er tilsvarer de som er unntatt fra MVA etter de nevne bestemmelsene i MVA-direktivet. Dette spørsmålet vurderes nærmere i samråd med de to andre EØS EFTA statene.

Forordningen artikkel 1 nr. 6 viser til bestemmelser i to forordninger som ikke er EØS-relevante og derfor ikke tatt inn i EØS-avtalen:

1. EuropaParlamentets og Rådets forordning (EF) nr. 593/2008 af 17. juni 2008 om lovvalgsregler for kontraktlige forpligtelser (Rom I)

2. EuropaParlamentets og Rådets forordning (EU) nr. 1215/2012 af 12. december 2012 om retternes kompetence og om anerkendelse og fuldbyrdelse af retsafgørelser på det civil- og handelsretlige område.

Forordningene gjelder blant annet lovvalg og domstolenes jurisdiksjon og er ikke del av norsk rett. Bestemmelsen i forordningen artikkel 1 nr.6 har ikke rettsvirkninger i Norge og det er derfor ikke behov for tilpasningstekst.

Status
Forordningen er gjennomført i forskrift med hjemmel i tjenesteloven § 19 tredje ledd. Forskriften gjelder fra 1. januar 2021.