BAKGRUNN (fra rådsdirektivet, norsk utgave)

Rådsdirektiv 73/239/EØF av 24. juli 1973 om samordning av lover og forskrifter om adgang til å starte og utøve virksomhet innen direkte forsikring med unntak av livsforsikring(4), sist endret ved direktiv 87/343/EØF(5), fjernet visse ulikheter mellom medlemsstatenes lovgivning for å lette adgangen til å starte og utøve slik virksomhet.

Artikkel 7 nr. 2 bokstav c) i direktiv 73/239/EØF fastsetter likevel at "inntil den senere samordning som skal gjennomføres innen fire år etter at dette direktiv er meddelt medlemsstatene, kan Forbundsrepublikken Tyskland opprettholde forbudet mot at virksomhet innen sykeforsikring, kreditt- og kausjonsforsikring eller rettshjelpsforsikring utøves samtidig eller samtidig med andre klasser på Forbundsrepublikkens territorium".

I dette direktiv foretas den samordning av bestemmelsene om rettshjelpsforsikring som er omhandlet i artikkel 7 nr. 2 bokstav c) i direktiv 73/239/EØF.

For å beskytte forsikrede personer bør det treffes tiltak for å hindre, i den grad det er mulig, eventuelle interessekonflikter mellom en person med rettshjelpsdekning og forsikringsgiveren som følge av at sistnevnte dekker den forsikrede i en annen av forsikringsklassene nevnt i vedlegget til direktiv 73/239/EØF eller dekker en annen forsikret, og for å gjøre det mulig å løse en slik konflikt dersom den oppstår.

Rettshjelpsforsikring i forbindelse med tvister eller risikoer som oppstår som følge av eller i forbindelse med bruk av havgående fartøy bør, på bakgrunn av forsikringens spesielle natur, utelukkes fra dette direktivs virkeområde.

Virksomheten til en forsikringsgiver som yter tjenester eller bærer kostnadene i forbindelse med en avtale om erstatningsansvar, skal også utelukkes fra dette direktivs virkeområde, i den utstrekning virksomheten samtidig utøves i forsikringsgiverens egen interesse i forbindelse med denne dekning.

Medlemsstatene bør ha rett til å utelukke fra dette direktivs virkeområde rettshjelpsvirksomhet som utøves av en assistanseforsikrer, når denne virksomheten utøves i en annen medlemsstat enn den medlemsstat der den forsikrede vanligvis bor, og når virksomheten er en del av en avtale som bare dekker den bistand som blir gitt sikrede som kommer i vansker på reise, ved fravær fra sin bopel eller fra sitt faste oppholdssted.

Ordningen med lovbestemt spesialisering som for tiden praktiseres i bare en medlemsstat, nemlig Forbundsrepublikken Tyskland, hindrer de fleste konflikter i å oppstå. For å oppnå dette resultat synes det likevel ikke nødvendig å utvide ordningen til hele Fellesskapet, noe som ville kreve en deling av sammensatte foretak.

Det ønskede resultat kan også oppnås ved å kreve av foretakene at det tegnes separat avtale for rettshjelpsforsikring eller at rettshjelpsforsikring er en separat del av en enkeltpolise, og ved å forplikte dem enten til å ha atskilt ledelse for rettshjelpsforsikring eller til å overlate skadebehandlingen for rettshjelpsforsikring til et i rettslig henseende selvstendig foretak, eller til å gi den forsikrede med rettshjelpsdekning rett til å velge advokat fra det tidspunkt han har rett til å kreve forsikringsgiverens mellomkomst.

De forsikredes interesser skal dekkes av likeverdige garantier uansett hvilken løsning som velges.

Ivaretakelsen av interessene til en person med rettshjelpsdekning innebærer at forsikrede, i enhver forvaltningssak eller rettergang og når det oppstår en interessekonflikt, selv kan velge en advokat eller en annen person med de nødvendige kvalifikasjoner i henhold til nasjonal lovgivning.

Medlemsstatene bør ha rett til å frita foretak for plikten til å innrømme forsikrede fritt valg av advokat når rettshjelpsforsikringen er begrenset til saker som skyldes bruk av veigående kjøretøy på deres territorium, og når andre begrensende vilkår er oppfylt.

Det er viktig at en konflikt mellom forsikringsgiver og forsikringstaker blir avgjort så raskt og rettferdig som mulig. Det er derfor nødvendig at det i polisene for rettshjelpsforsikring blir tatt med bestemmelser om voldgift eller annen prosedyre med tilsvarende garantier.

I avsnitt C annet ledd i vedlegget til direktiv 73/239/EØF fastsettes det at risikoene i forsikringsklassene 14 og 15 i avsnitt A ikke kan anses som tilleggsrisikoer til andre klasser. Et forsikringsforetak bør ikke kunne dekke rettshjelp som tilleggsrisiko til en annen risiko uten at foretaket har fått tillatelse til dekning av rettshjelpsrisikoen. Medlemsstatene bør likevel gis rett til å anse forsikringsklasse 17 som en tilleggsrisiko til klasse 18 i spesielle tilfeller. Derfor bør avsnitt C i nevnte vedlegg endres i henhold til dette