Organiseringen som etablerer et felles europeisk luftrom er vedtatt med hjemmel i EF-traktatens transportkapittel. Det innebærer at de faller innenfor rammen av EUs Indre Marked. Rettsaktene berører ikke medlemsstatenes suverenitet over sitt nasjonale luftrom og deres krav knyttet til offentlig orden, sikkerhet og forsvarsspørsmål. Dette fremgår eksplisitt av rettsaktene, bl.a. i en egen beskyttelsesklausul som er tatt inn i rammeforordingen. Dette er også avklart underveis i behandlingen av rettsaktene i EU. Rettsaktene omfatter heller ikke militære operasjoner og trening, men de vil likevel få innvirkning på militær virksomhet. Sivile og militære brukeres behov for luftrom forutsettes samordnet gjennom konseptet «fleksibel bruk av luftrommet». 1 EU har lagt opp til å involvere militære instanser, gjennom forskjellige samrådprosesser og -organer og ved deltagelse av representanter for militær side i Kommisjonskomiteen som er opprettet i fm. gjennomføringen av et felles europeisk luftrom.

Lovgivningen trådte i kraft i EU 20. april 2004. Det er viktig å poengtere at de fire forordningene er av overordnet karakter. Gjennom dem er betydelig myndighet delegert til Kommisjonen for innenfor et saklig avgrenset område å utvikle og fastsette nødvendige gjennomføringsbestemmelser iht. til de vanlige komitologiprosedyrene i EF-Traktaten.

Luftfartsbransjen har vært en betydelig pådriver i prosessen som førte frem til denne lovgivningspakken, og samtlige berørte instanser - inklusiv arbeidslivets parter - trekkes inn i det videre arbeidet gjennom formelle samrådsorganer som er opprettet i medhold av rettsaktene.

Samvirkingsforordningen

Som en følge av den felles organiseringen og bruk av luftrommet, må det også utvikles og innføres felles krav til utstyr og systemer for styring av lufttrafikken. Hensikten med denne forordningen er å sikre samvirkingsevne 10 mellom ulike systemer, komponenter og tilhørende prosedyrer som benyttes i lufttrafikkstyringssystemet i Europa.

Forordningen fastsetter grunnleggende krav,samtidig som Kommisjonen får hjemmel til å vedta gjennomføringsbestemmelser iht. vanlige komitologiprosedyrer. Etter forordningen skal Kommisjonen gi europeiske standardiseringsorganisasjoner i oppdrag å utarbeide standarder for systemer og utstyr, og tilsvarende oppdrag til Eurocontrol når det gjelder prosedyrebeskrivelser. Standarder og prosedyrebeskrivelser får status som såkalte fellesskapsspesifikasjoner gjennom publisering i EF-tidende. Det er en rettslig presumpsjon for at etterlevelse av fellesskapsspesifikasjonene innebærer oppfyllelse av kravene i lovgivningen på området de dekker.

Videre legges det opp til en ordning med såkalte samsvarserklæringer. Disse skal sikre at komponenter og systemer oppfyller de tekniske kravene vedtatt iht. rettsakten. Medlemsstatene kan oppnevne såkalte «meldte organer», som får oppgaver i forbindelse med ordningen med samsvarserklæringer. Fremgangsmåten med samsvarserklæringer sammen med bruken av tekniske kontrollorganer som utpekes for å utføre bestemte kontrolloppgaver, er kjent fra andre produktområder som et middel for å sikre fri sirkulasjon av produkter innenfor EØS.

Iht. forordninger må nye komponenter og systemer som installeres eller tas i bruk oppfylle kravene i rettsakten f.o.m. 20. oktober 2005. Eksisterende komponenter og systemer må oppfylle kravene f.o.m. 20. april 2011.