BAKGRUNN (fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 12.12.2024)

Sammendrag av innhold

Den 30. november 2022 la kommisjonen fram et forslag til en forordning som regulerer et frivillig sertifiseringsrammeverk for permanent karbonfjerning, karbonlandbruk og karbonlagring i produkter. Forordningen omtales som «Carbon Removal Certification Framework» på engelsk, eller «CRCF». Forordningen omfatter tre hovedtyper karbonfjerningsaktiviteter:

1. naturlig karbonfjerning hvor CO2 lagres midlertidig i skog eller arealer, samt redusert utslipp fra jord (omtalt som «carbon farming» på engelsk),
2. industriell karbonfjerning hvor CO2 fanges gjennom teknologiske løsninger, for eksempel gjennom fangst biogen CO2 (BECCS) eller fangst av CO2 fra omgivelsesluft (DACCS), og deretter lagres permanent i geologiske lagre,
3. industriell karbonfjerning hvor biogen eller atmosfærisk CO2 fra BECCS eller DACCS lagres permanent eller midlertidig i produkter, såkalt «CCU».

Formålet til forordningen er å oppskalere bærekraftige karbonfjerningsaktiviteter i EU, motvirke grønnvasking, samt oppskalere et troverdig marked for karbonfjerning i EU.

Forordningen må ses i sammenheng med EUs lovfestede mål om å oppnå klimanøytralitet innen 2050. For å oppnå en balanse mellom menneskeskapte klimagassutslipp og opptak av klimagasser i tråd med Parisavtalens målsettinger, er det ifølge FNs klimapanel behov for karbonfjerning for å kompensere for utslippene man ikke klarer å kutte, eksempelvis utslipp fra luftfart, landbruk, avfallssektoren og deler av industrien. EU har de siste årene lagt mer vekt på rollen til karbonfjerning i perioden etter 2030, som et viktig supplement til raske og dype utslippsreduksjoner i alle sektorer. Da Kommisjonen 6. februar 2024 la frem en melding om EUs klimamål for 2040, la de også frem en melding om industriell karbonhåndtering («Industrial Carbon Management Strategy»), med klare målsettinger om å oppskalere industriell karbonhåndtering som et viktig bidrag for å nå EUs 2050-mål.

Det er frivillig for aktører å sertifisere karbonfjerningsaktivitetene sine under forordningen. Operatører som ønsker å sertifisere seg under forordnigen må først oppfylle visse kvalitetskriterer. Disse kvalitetskriteriene inneholder krav knyttet til kvantifisering, permanens, addisjonalitet og bærekraft. Forordningen inkluderer også regler knyttet til overvåkning, rapportering og verifisering av aktivitetene, samt ansvarsregler for operatøren.

Sertifiserte aktiviteter under forordningen vil kunne indiktere at aktiviteten har høy kvalitet og miljømessig integritet, og dermed en høy verdi i det frivillige karbonmarkedet. Selv om forordningen er tydelig på at det vil bli utstedt karbonfjerningskreditter (carbon removal units eller «CRUer») som følge av sertifiseringen, er forordningen ikke klar på hvordan disse kredittene kan brukes. I praksis vil det imidlertid være slik at kredittene vil kunne benyttes i det frivillige karbonmarkedet.

Den vedtatte forordningen inneholder regler som foreløpig er på et relativt overordnet nivå. Mer detaljerte regler vil foreslås av Kommisjonen i form av delegerte rettsakter, basert på anbefalinger fra en ekspertgruppe for karbonfjerning. I de delegerte rettsaktene vil det for eksempel fremgå metoderegler for hvordan mengden karbonfjerning skal beregnes og kvantifiseres basert på ulike karbonfjerningsaktiviteter. Forordningen må ses på som EUs første skritt i å integrere karbonfjerning i EUs bindende klimaregelverk på sikt. 

Forordningen er tydelig på at sertifiserte aktiviteter kun kan skje innenfor EUs grenser, samt at karbonfjerning som følge av sertifiseringen kun kan brukes opp mot EUs klimamål og deres nasjonalt fastsatte bidrag (NDC) under Parisavtalen, og ikke til å oppfylle tredjelands klimamål under Parisavtalen. Det betyr at forordningen må innlemmes i EØS-avtalen for at karbonfjerningsaktiviteter skal kunne bli sertifisert i Norge og bidra til Norges klimamål under Parisavtalen.

Merknader
Rettslige konsekvenser

Klima- og miljødepartementet arbeider med å vurdere forordningens EØS-relevans. Forordningen er ikke merket som EØS-relevant. Det er foreløpig ikke gjort en vurdering av hvordan den vil bli gjennomført i norsk rett dersom den inntas i EØS-avtalen. Ved en eventuell innlemmelse i EØS-avtalen vil det også måtte vurderes om noen av oppgavene som tillegges Kommisjonen for EØS/EFTA-landene skal tillegges ESA, og om de aktuelle bestemmelsene dekkes av protokoll 1 nr. 4 d) eller om det er behov for presisering via tilpasninger for å ivareta to-pilarstrukturen i EØS-avtalen.

Økonomiske og administrative konsekvenser

Forordningens artikkel 1 presiserer at målet med sertifiseringsordningen er å nå EUs klimamål og at aktivitetene skal skje innenfor unionen. Videre fremgår det av artikkel 1 at karbonfjerning som følge av sertifiseringsordningen ikke skal bidra til å nå tredjelands internasjonale klimaforpliktelser under Parisavtalen. Forordningen må derfor innlemmes i EØS-avtalen med tilpasninger for at sertifisering skal kunne skje i Norge, det vil si for at prosjekter på norsk jord skal kunne få utstedt kreditter. Ved innlemmelse i EØS-avtalen vil staten bli pliktig til å overvåke aktivitetene til sertifiseringsorganene ("certification bodies"), som har i oppgave å sertifisere karbonfjerningsaktivitetene. Staten vil også bli pliktig til å notifisere norske, offentlige sertifiseringsordninger til ESA. 

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har foreløpig ikke vært behandlet i Spesialutvalget for miljøsaker, der berørte departementer er representert. Klima- og miljødepartementet har redegjort for innholdet i rettsakten i EØS-referansegruppen for miljø, der eksterne aktører er invitert til å delta og kan gi innspill til departementets arbeid på EØS-området.

Status

Forordningen ble vedtatt i Europaparlamentet 10. april 2024 og endelig godkjent av Rådet 19. november 2024. Forordningen vil tre i kraft 20 dager etter publisering i EUs lovtidende.

Status

Forordningen ble vedtatt i Europaparlamentet 10. april 2024 og endelig godkjent av Rådet 19. november 2024. Forordningen vil tre i kraft 20 dager etter publisering i EUs lovtidende.