BAKGRUNN (fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 10.6.2024)

Sammendrag av innhold

Rettsakten ble vedtatt 11. april 2024. Formålet med forordningen er bl.a. å sikre mediemangfold og medienes uavhengighet, og på den måten bidra til at det indre markedet fungerer bedre. Forordningen stiller en rekke krav til medlemsstatene, tilbydere av medietjenester, tilbydere av veldig store internettbaserte plattformer og enkelte andre aktører som operer i mediemarkedet. Forordningen inneholder blant annet bestemmelser som skal beskytte redaksjonell uavhengighet, beskytte journalistiske kilder, blant annet mot bruk av spionprogramvare, sikre allmennkringkasteres redaksjonelle uavhengighet og økt åpenhet om eierskap i medieforetak. Videre inneholder forordningen bestemmelser som skal beskytte redaktørstyrte medier mot at store internettplattformer urettmessig fjerner innhold og at medlemsstatene skal vurdere konsentrasjoner i mediemarkedet som kan ha innvirkning på mediemangfold og redaksjonell uavhengighet. Videre opprettes et nytt organ for samarbeid mellom tilsynsmyndigheter på mediefeltet som bl.a. skal bidra med tekniske og praktiske råd knyttet til anvendelse av forordningen.

Nærmere om forordningen

Forordningen består av fire kapitler. Forordningens første kapittel inneholder generelle bestemmelser om forordningens anvendelsesområde og definisjoner. I dette kapittelet fremgår det også at medlemsstatene kan fastsette mer detaljerte eller strengere regler på områdene som omfattes av kapittel II og kapittel III avsnitt 5 og artikkel 25, forutsatt at reglene sikrer et høyere nivå av beskyttelse for mediemangfold og redaksjonell uavhengighet i tråd med forordningen og er i tråd med unionsretten.

Kapittel II har tittelen «rettigheter og plikter for tilbydere av medietjenester og mottakere av medietjenester» og omfatter artikkel 3-6. Etter artikkel 3 skal mottakere av medietjenester ha rett til å motta et mangfold av nyhets- og aktualitetsinnhold fra redaksjonelt uavhengige medier. Etter artikkel 4 har tilbydere av medietjenester rett til å utøve sine økonomiske aktiviteter i det indre markedet uten andre restriksjoner enn de som er tillatt i henhold til unionsretten. Medlemsstatene skal respektere medietjenestetilbydernes redaksjonelle frihet og skal ikke på noen måte, direkte eller indirekte, påvirke deres redaksjonelle arbeid. Artikkel 4 (3) inneholder flere bestemmelser om kildevern, herunder forbud mot bruk av spionprogramvare rettet mot bl.a. redaksjonelt ansatte. Visse unntak fra bestemmelsene om kildevern og forbudet mot bruk av spionprogramvare  fremgår av hhv. artikkel 4 (4) og (5). Artikkel 5 inneholder bestemmelser for å beskytte allmennkringkasteres uavhengighet. Det fremgår av artikkel 5 (2) at allmennkringkasternes leder og styremedlemmer skal oppnevnes etter en transparent, åpen og ikke-diskriminerende prosedyre i henhold til kriterier fastlagt på forhånd. Artikkelen inneholder også bl.a. bestemmelser om at allmennkringkastere skal ha en tilstrekkelig og stabil finansiering og at medlemsstatene skal utpeke et eller flere uavhengige tilsyn som skal føre tilsyn med overholdelsen av artikkel 5 (1) til (3). Artikkel 6 inneholder  krav om at tilbydere av nyhets- og aktualitetsmedier skal gjøre tilgjengelig opplysninger om bl.a. direkte eller indirekte eierskap. Videre skal tilbydere av nyhets- og aktualitetsmedier  treffe tiltak for å garantere at det treffes uavhengige redaksjonelle beslutninger, herunder at det skal være åpenhet om faktiske eller potensielle interessekonflikter som kan påvirke tilbudet av nyhets- og aktualitetsinnhold.

Kapittel III har tittelen «Rammeverk for tilsynssamarbeid og et velfungerende indre marked for medietjenester». Kapittel III består av artikkel 7-25 fordelt på seks avsnitt og inneholder et detaljert regelverk for samarbeid mellom tilsynsmyndigheter på mediefeltet (bl.a. gjennom et nytt samarbeidsorgan på EU-nivå og for å sikre et velfungerende marked for medietjenester).

I kapittel III avsnitt 1 (artikkel 7) fremgår det bl.a. at tilsynsmyndighetene skal ha samme krav til uavhengighet som følger av artikkel 30 i AMT-direktivet når de fører tilsyn med bestemmelsene i forslaget.

I kapittel III avsnitt 2 (artikkel 8 til 13) opprettes et nytt uavhengig samarbeidsorgan European Board for Media Services (Rådet). Rådet erstatter det eksisterende samarbeidsorganet ERGA (European Regulators Group for Audiovisual Media Services) som er etablert i medhold av artikkel 30b i AMT-direktivet. Hovedoppgaven til det nye samarbeidsorganet er å gi råd og støtte til Europakommisjonen i saker knyttet til medietjenester og å fremme samarbeid mellom nasjonale tilsynsmyndigheter for å sikre enhetlig anvendelse av forordningen og direktivet om audiovisuelle medietjenester. Rådet skal bl.a. bistå med teknisk ekspertise til Kommisjonen og avgi rådgivende uttalelser «opinions» knyttet til flere av bestemmelsene i forordningen.

Kapittel III avsnitt 3 «Regulatorisk samarbeid og konvergens» (artikkel 14-17) inneholder bestemmelser om bl.a. samarbeid mellom tilsynsmyndigheter i ulike land og prosedyrer som skal bidra til å sikre håndheving av AMT-direktivets bestemmelser om videodelingsplattformtjenester, når slike tjenester formidles til flere land.

Kapittel III avsnitt 4 (artikkel 18-20) «Tilbud av og tilgang til medietjenester i et digitalt miljø» inneholder bestemmelser som utfyller forordningen om digitale tjenester (forordning (EU) 2022/2065) og regulerer forholdet mellom veldig store internettplattformer og tilbydere av medietjenester som publiserer innhold på slike plattformer. Det følger av artikkel 18 at tilbydere av veldig store internettplattformer plikter å ha en funksjon der tilbydere av medietjenester kan indentifisere seg som uavhengige redaktørstyrte medier. Plattformtilbydere som beslutter å suspendere tilgang til innhold som er publisert av redaktørstyrte medier, eller begrense synligheten av slikt innhold, plikter før innholdet suspenderes, å varsle medietilbyderen med en begrunnelse og gi tilbyderen en mulighet til å imøtegå beslutningen innen 24 timer etter mottak. Plattformtilbyderne skal dessuten årlig publisere informasjon om antallet ganger innhold fra redaktørstyrte medier har blitt begrenset eller fjernet. Rådet skal organisere en strukturert dialog mellom tilbydere av veldig store internettplattformer, representanter fra tilbydere av medietjenester og sivilsamfunnet blant annet for å fremme tilgang til et mangfoldig tilbud av uavhengige medier på plattformene. Artikkel 20 inneholder en bestemmelse om at mediebrukere enkelt skal kunne endre standardinnstillingene på teknisk utstyr eller brukergrensesnitt som gir tilgang til audiovisuelle medier, for å tilpasse tilbudet i tråd med brukernes ønsker.

Kapittel III avsnitt 5 (artikkel 21-23) inneholder bestemmelser som retter seg mot medlemsstatene for å sikre et velfungerende indre marked og prosedyrer. I artikkel 21 fremgår nærmere krav til nasjonale rettslige og administrative tiltak som kan påvirke driften til tilbydere av medietjenester i det indre markedet. Silke tiltak skal være begrunnede, transparente, objektive og ikke-diskriminerende. Det fremgår også at medietjenestetilbydere, på visse vilkår, skal kunne klage slike tiltak inn for en uavhengig klageinstans, som kan være en domstol. Rådet skal etter anmodning fra Kommisjonen, på eget initiativ eller på grunnlag av en begrunnet og berettiget anmodning fra en direkte berørt medietjenestetilbyder, avgi en uttalelse når et nasjonalt rettslig eller administrativt tiltak kan påvirke det indre markedet for medietjenester. Artikkel 22 inneholder krav om at medlemsstatene skal ha nasjonale bestemmelser som sikrer en vurdering av konsentrasjoner i mediemarkedet som kan ha en vesentlig innvirkning på mediemangfold og redaksjonell uavhengighet. Vurderingene skal skilles fra «be distinct from» vurderinger etter konkurranseretten.

Kapittel III avsnitt 6 (artikkel 24 og 25) inneholder bestemmelser som skal sikre en åpen og rettferdig fordeling av økonomiske ressurser. Kravene i artikkel 24 retter seg mot tilbydere av mediebruksundersøkelser og stiller bl.a. krav om at systemer og metode for mediebruksundersøkelser skal være i tråd med prinsipper for åpenhet, upartiskhet og forholdsmessighet mv. Artikkel 25 inneholder en bestemmelse som gjelder offentlige myndigheters kjøp av annonsering «statsannonser» hos tilbydere av medietjenester. Etter denne artikkelen skal bl.a. statsannonser tildeles etter transparente, forholdsmessige og ikke-diskriminerende prinsipper og gjennom en åpen, forholdsmessig og ikke-diskriminerende prosedyre.

Kapittel IV inneholder sluttbestemmelser.

Merknader

Det rettslige grunnlaget for forordningen er artikkel 114 i "Treaty of the Functioning of the European Union" (TEUF) (Den europeiske unions funksjonsområde).

Norge har flere lover som bidrar til å sikre medienes uavhengighet, bl.a. Grunnloven § 100 og lov om redaksjonell uavhengighet og ansvar i redaktørstyrte journalistiske medier (medieansvarsloven) § 7. Norge er rangert høyest på verdens pressefrihetsindeks for 2024 utarbeidet av Reportere uten grenser. De overordnede målene for forordningen samsvarer godt med regjeringens politikk på området, og det følger av Hurdalsplattformen at "Regjeringa vil sikre ytringsfridommen gjennom dei frie media. Redaktørar og journalistar skal ha eit særskilt vern".

Rettslige konsekvenser

Forordningen faller inn under rettsakter i ”gruppe 1” (rettsakter som krever lov- eller budsjettendring, samt rettsakter som krever forskriftsendring som vurderes å gripe vesentlig inn i norsk handlefrihet).

Dersom forordningen blir funnet EØS-relevant og akseptabel og blir innlemmet i EØS-avtalen, må den gjennomføres i norsk rett.

Ettersom det her er snakk om en forordning som får øyeblikkelig horisontal og vertikal direkte virkning i medlemsstatene, vil det ikke være krav om nærmere inkorporering i nasjonal rett for medlemsstatene. For Norges del vil forordningen måtte inkorporeres (dvs. gjennomføres ord for ord) i nasjonal rett.

Forordningen nødvendiggjør lovendringer og innlemmelse i EØS-avtalen krever derfor Stortingets samtykke, jf. Grl. § 26 annet ledd. Det vil bli tatt et konstitusjonelt forbehold ved en eventuell innlemmelse i EØS-avtalen.

Økonomiske og administrative konsekvenser

Forslaget vil ha økonomiske og administrative konsekvenser for aktørene som ilegges nye plikter. Forslaget vil ha økonomiske og administrative konsekvenser for tilsynsmyndigheten(e) som skal føre tilsyn og for organ som skal fungere som klageinstans.

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget er for tiden til vurdering nasjonalt og i EØS-EFTA-statene.

Kultur- og likestillingsdepartementet sendte Kommisjonens forslag på høring 5. oktober 2022 med frist 16. november 2022. Departementet mottok innspill fra Fagpressen, LO, Mediebedriftenes Landsforening, Medietilsynet, Meta, Norges institusjon for menneskerettigheter, Norsk Journalistlag, Norsk Presseforbund, Norsk Redaktørforening, Norsk rikskringkasting AS, Schibsted, Stiftelsen Barnevakten og Språkrådet. Flere av høringsinstansene understreker at det står svært godt til med medienes uavhengighet og mediemangfoldet i Norge, og at det fra et norsk ståsted derfor ikke er et behov for en rettsakt som EMFA. Flere av instansene peker også på at forordningen bør ta hensyn til de store nasjonale forskjellene i medienes vilkår i Europa, og at det bør sikres at velfungerende nasjonale mediesystemer ikke svekkes som følge av forordningen. Medieaktørene trekker særlig frem at forslaget til artikkel 18 om forholdet mellom redaktørstyrte medier og veldig store internettplattformer. De mener at dette forslaget er et skritt i riktig retning, som et nødvendig minimum, for å beskytte redaksjonelt innhold på veldig store internettplattformer.

Vurdering

Forslaget er for tiden til vurdering nasjonalt og i EØS-EFTA-statene.

Status

Status i EU
Europaparlamentet og Rådet vedtok den 11. april 2024 forordning om mediefrihet (European Media Freedom Act (EMFA)). Forordningen trådte i kraft for EUs medlemsstater 7. mai 2024. De fleste av Forordningens bestemmelser vil gjelde fullt ut fra 8. august 2025.

Status i Norge og EØS
Rettsakten er for tiden til vurdering i EØS EFTA-landene.