BAKGRUNN (fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 7.11.2024)

Sammendrag av innhold

Forordning (EF) nr. 561/2006 (som er endret ved forordning (EF) nr. 1073/2009, forordning (EU) nr. 165/2014 og forordning (EU) 2020/1054) fastsetter regler om kjøretider, pauser og hviletider for førere av kjøretøyer i gods- og persontransport på vei. Forordningen er inntatt i EØS-avtalens Vedlegg XIII, og gjennomført i norsk rett ved forskrift 2. juli 2007 nr. 877 om kjøre- og hviletid og fartsskriver for vegtransport i EØS § 1.

Artikkel 8 stiller krav om at det både skal gjennomføres daglige og ukentlige hvileperioder, og enkelte av disse hvileperiodene blir ofte gjennomført på veiene, spesielt i tilfeller der det utføres internasjonal transport. Det er derfor av viktig at sjåfører har tilgang til områder hvor det er sikkert å parkere og hvor det er tilgang til de tjenestene de trenger.

Artikkel 8a nr. 1 pålegger Kommisjonen å sørge for at informasjon om sikre og trygge parkeringsområder (safe and secure parking areas) er lett tilgjengelige for førere som utfører gods- og persontransport på vei. Videre skal Kommisjonen offentliggjøre en liste over alle sertifiserte parkeringsområder, slik at førerne får tilfredsstillende informasjon om angitte punkter. Listen over disse områdene skal gjøres tilgjengelig på et felles, offisielt nettsted som oppdateres jevnlig.

Artikkel 8a nr. 2 pålegger også Kommisjonen å vedta delegerte rettsakter i samsvar med artikkel 23a, med sikte på å fastsette standarder som gir mer detaljert informasjon om service- og sikkerhetsnivået for områdene nevnt i nr. 1, og om prosedyrene for sertifisering av parkeringsområder.

Kommisjonen gjennomførte en undersøkelse i 2019 som konkluderte med at det var en mangel på parkeringsområder med fasiliteter som er nevnt i artikkel 8a nr. 1. Undersøkelsen inneholdt også forslag blant annet om standarder for trygge og sikre parkeringsområde og sertifiseringsprosedyrer.

Dette ledet til vedtakelsen av delegert kommisjonsforordning (EU) 2022/1012 av 7. april 2022 om utfylling av europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 561/2006 med hensyn til opprettelse av standarder for angivelse av service- og sikkerhetsnivå for sikre og trygge parkeringsområder og for deres sertifiseringsprosedyrer. Forordningen inneholder fire artikler og to vedlegg.

Artikkel 1 angir kravene for å bli sertifisert som et trygt og sikkert parkeringsområde, og henviser til de nærmere kriteriene til service og sikkerhet i vedlegg I del a og b.

Artikkel 2 angir standarder og prosedyrer for sertifiseringen av parkeringsområder, og henviser til utfyllende regulering av dette i vedlegg II.

Artikkel 3 er en revisjonsklausul som sier at kommisjonen senest 7. april 2026 skal vurdere om standardene og sertifiseringsprosedyrene skal endres i lys av teknologisk utvikling og kontinuerlig forbedring av førernes arbeidsvilkår.

Artikkel 4 regulerer ikrafttredelsen for medlemmer av EU.

Merknader

Utredningsinstruksens pkt. 2-1, spm. 3, 4 og 6 anses å være besvart i det nedenstående.

Hjemmel i EU-traktaten

Delegert kommisjonsforordning (EU) 2022/1012 er vedtatt av Kommisjonen med hjemmel i traktaten om den Europeiske Unions virkemåte (TEUV), artikkel 290 og Forordning (EF) nr. 561/2006 om kjøre- og hviletid artikkel 23a. jf. artikkel 8a nr. 2.

Rettslige konsekvenser

Forordningen synes ikke i seg selv å ha noen rettslige konsekvenser ved at den etablerer noen form for rettigheter eller plikter, og det stilles derfor spørsmål ved valget av forordning som rettsakt i dette tilfellet. Hadde dette vært en beslutning kunne den vært tatt inn i EØS-avtalen uten at den ville måtte gjennomføres i norsk rett, men ettersom det er en forordning vil den rettslige konsekvensen være at den må gjøres til del av Norges interne rettsorden jf. EØS-avtalen artikkel 7.

Forordningen er vedtatt med hjemmel i forordning (EF) nr. 561/2006 og er ment å utfylle denne. Hvis forordningen skal tas inn i EØS-avtalen foreslås det derfor at den gjennomføres i norsk rett på samme måte, det vil si i forskrift om kjøre- og hviletid og fartsskriver for vegtransport i EØS § 1.

Forordningen vurderes å tilhøre Gruppe 2; rettsakter som krever forskriftsendring og som ikke griper vesentlig inn i norsk handlefrihet.

Økonomiske og administrative konsekvenser

Selve gjennomføringen av forordningen i norsk rett har ikke noen direkte økonomiske eller administrative konsekvenser ettersom det legges opp til en frivillig godkjenningsordning for parkeringsområder som ønsker sertifisering. Innholdet i forordningen kan imidlertid ha indirekte konsekvenser, dersom det vedtas nye rettsakter i fremtiden som etablerer rettigheter eller plikter med henvisning til forordningen.

Det vises i den forbindelse til at retningslinjene for TEN-T veinettet er under revisjon, og at den reviderte versjonen av retningslinjene forventes å enten inneholde ambisjoner eller krav om at TEN-T veinettet har parkeringsområder som er sertifisert i henhold til forordning (EU) 2022/1012. Akkurat hvilke ambisjoner eller krav de reviderte TEN-T retningslinjene vil inneholde er imidlertid fortsatt usikkert.

Forslaget fra EU-kommisjonen av 14. desember 2021 inneholdt et krav om at hele TEN-T veinettet skulle ha sikre og trygge parkeringsområder tilgjengelig med maksimalt 100 km avstand fra hverandre. Dette ville i så fall innebære et krav til sertifisering av mer enn 50 av de eksisterende døgnhvileplassene på den delen av dette veinettet som befinner seg i Norge.

Rådet vedtok imidlertid en felles posisjon (general approach) den 5. desember 2022 hvor kravet er fjernet. Det er i stedet erstattet med en ambisjon som sier at medlemslandene skal gjøre alt de kan for å sikre utviklingen av sikre og trygge parkeringsområder med maksimalt 150 km avstand på en mindre del av TEN-T veinettet (hovednettet). Denne delen av veinettet omfatter strekningene E18 Oslo – Riksgrensen, E6 Oslo – Riksgrensen (unntatt Mosseveien) og E10 Narvik – Riksgrensen.

Konsekvensene vil i så fall avhenge av hvordan oppfordringen om å gjøre «alt man kan» skal tolkes, men vil uansett kun gjelde noen få døgnhvileplasser og strengt tatt ikke være et krav. Foreløpige anslag indikerer en økt årlig kostnad på 0,6 – 1,4 mill. kroner pr. døgnhvileplass for å oppfylle «Safe and secure»-forordningen. Med ca. 50 døgnhvileplasser på TEN-T veinettet vil dette innebære en økt årlig kostnad på 30 -70 mill. kroner dersom kravet i Kommisjonens forslag om krav om «Safe and secure» døgnhvileplasser på TEN-T veinettet ble stående. Innføring av forordningen vil ikke gi staten økte utgifter uten en eventuelt innføring av krav om at parkeringsområder som oppfyller forordningens krav skal være tilgjengelig på det norske veinettet.

Sakkyndige instansers merknader

Forordningen vil bli behandlet i Spesialutvalget for Transport og har vært vurdert av Statens vegvesen. Vegvesenets vurdering er lagt til grunn i dette notatet.

Vurdering

Sikre og trygge parkeringsområder kan tilbys av private serviceytere på kommersiell basis, hos private serviceytere som drifter døgnhvileplass etter avtale med Statens vegvesen/Nye Veier AS, eller på døgnhvileplasser som driftes i regi av Statens vegvesen/Nye veier. Nasjonal plan for døgnhvileplasser fra 2017 har mål om 80 døgnhvileplasser jevnt fordelt langs helt riksveinettet, mange av disse på TEN-T nettverket.

Selv om godkjenningsordningen foreløpig er helt frivilling, vil Statens vegvesen måtte ta stilling til om det er behov for å revidere nasjonal plan for døgnhvileplasser, veileder for døgnhvileplasser (Statens vegvesens håndbok V136) og dokumenter for nye driftsavtaler.

Kameraovervåking med tilhørende rutiner inngår i sikkerhetsnivåene, og det kan derfor også bli aktuelt å ha en dialog med Datatilsynet om nytten av tiltaket, gjennomføring og behov for veiledning til virksomhetene.

Som en helt frivillig sertifiseringsordning vil minstekrav til servicenivå, sikkerhetsnivå og sertifiseringsprosedyrer, bidra til at førere av tunge kjøretøy får bedre informasjon om de anleggene som er sertifisert, men pga. kostnader til tiltak og sertifiseringsordning, vil dette trolig kun gjelde store og godt besøkte døgnhvileplasser.

Om kravene til service og sikkerhet

For å kunne bli sertifisert i henhold til forordningen må man oppfylle kravene til service og sikkerhetsnivå i vedlegg I a og b.

Minimum servicenivå innebærer gitte standarder for sanitærfasiliteter, oppslag med nødnumre, og tilgang til strøm, internett, mat og drikke. Der det ikke er trafikkgrunnlag for betjening hele døgnet vil et krav til tilbud om snacks og drikke 24/7, selv ved bruk av automater, medføre økonomiske konsekvenser for plasser både i privat og offentlig regi.

Det laveste sikkerhetsnivået gir krav til et tydelig avgrenset, oversiktlig og belyst parkeringsområde med kameraovervåking av inn- og utkjøringer etter gitte kriterier. Det stilles krav til daglig ettersyn, ansvarlig person og prosedyrer ved uønskede besøk og kriminalitet. Både kameraovervåking og andre prosedyrer stiller større krav til administrasjon og oppfølging enn i dag, både for operatør og veiforvalter. Strengere sikkerhetsnivå gir større krav til utstyr og administrasjon.

Kravene slik de er formulert, synes lite tilpasset de mange mindre døgnhvileplassene langs riksveinettet i Norge. Finske veimyndigheter peker på at tiltakene ikke synes å stå i forhold til en situasjon der det er lite kriminalitet på plassene. De peker også på at det ikke er gitt at inntektene for servicetilbydere fra yrkesførere blir større, selv om kvaliteten på tilbudet økes. Kravene vil kunne medføre at det blir vanskeligere å finne tilbydere, og at Statens vegvesen må betale mer per døgnhvileplass/oppstillingsplass. Erfaringsmessig er inntektsmulighetene som følge av å tilby døgnhvileplasser små. Mange førere velger å bringe egen mat og drikke. Ved behov er det således forordningens minstekrav man bør søke å oppfylle. 

Dersom videoovervåking benyttes til bedre informasjon om hvor det er ledige plasser, vil dette bedre jobbhverdagen for yrkesførere, men det vil igjen kreve utstyr, programvare, utvikling og drift av tjenesten.

Om sertifiseringsordningen

Det er kun sertifiseringsorganer og inspektører som oppfyller kravene i vedlegg II som kan sertifisere trygge og sikre parkeringsområder. De aktørene som ønsker å gjøre dette kan sende dokumentasjon på at de oppfyller kravene til Kommisjonen. Sertifiseringsorganets navn og kontaktopplysninger vil da bli oppført på det offisielle nettstedet som nevnt i forordning (EF) nr. 561/2006.

Forodningen legger opp til en omfattende og ressurskrevende sertifiseringsordning etter ISO 17021, med godkjente sertifiseringsorganer og inspektører som behersker engelsk, har kjenskap til norsk språk og som kjenner norsk transportnæring. Det skal ikke bli et statlig ansvar å sertifisere parkeringsområder, og trenger heller ikke bli det med gjeldende krav. Inspeksjonene skal skje både meldt og uanmeldt. Sertifiseringen fornyes hvert 3. år. Sertifiseringsorganene(e) skal etablere en klageordning og sørge for oppdaterte lister over sertifiserte sikrede døgnhvileplasser som presenteres på en offentlig nettside.

Sertifiseringsordningen synes å kreve omfattende reiser og arbeidstimer for å holde om lag 55 døgnhvileplasser over hele landet sertifisert. Plassene skal resertifiseres hvert 3. år, og inspektører som skal gjennomføre krediteringen skal kurses. Dersom døgnhvileplasser som ikke ligger langs TEN-T nettverket skal inkluderes, øker ressursbruken noe.

Status

Kommisjonen drøftet utkastet til delegert forordning med Kommisjonens ekspertgruppe for sikrede parkeringsområder for lastebiler på flere møter i 2020 og 2021. Standardene og sertifiseringsprosedyrene beskrevet i rettsakten bygger på Kommisjonens undersøkelse og arbeid fra 2019 med å fastsette krav til sikkerhets- og servicenivå for sikre og trygge parkeringsområder. I tillegg til høring av sentrale interessenter som del av undersøkelsen, var utkastet til delegert forordning omfattet av en innspillsmekanisme.

Standardene er fastsatt i henhold til artikkel 23a og 8a i forordning (EF) nr. 561/2006 om kjøre- og hviletid, som gir Kommisjonen myndighet til å vedta en delegert rettsakt når mobilitetspakke del 1 (sosial del) er vedtatt. Mobilitetspakke del 1 er vedtatt i EU. Denne delen består i hovedsak av tre endringsrettsakter; hhv 2020/1054 (kjøre- og hviletid og fartsskriver), 2020/1055 (yrkes- og markedsadgang, herunder kabotasje) og 2020/1057 (utstasjonering og kontroll).

Den delegerte kommisjonsforordning (EU) 2022/1012 ble publisert i EUs offisielle journal 28. juni 2022 og samsvar ble stadfestet 18. juli 2022. Forordning trådte i kraft 20 dager etter offentliggjøring i Den Europeiske Unions Tidende.