BAKGRUNN (fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 28.11.2024)

Sammendrag av innhold

Direktivet om forbrukervern i det grønne skiftet har som formål å gjøre det enklere for forbrukere å treffe mer bærekraftige valg. Direktivet skal bidra til å eliminere praksis som skader den bærekraftige utviklingen og som villeder forbrukerne vekk fra å ta bærekraftige avgjørelser. Forbrukerne skal være bedre informert om hvor lenge et produkt kan forventes å leve og om det kan repareres. De nye reglene vil beskytte forbrukerne bedre mot villedende handelspraksis i form av grønnvasking og førtidig produktsvikt. 

Direktivet er utformet som endringer av direktiver som allerede er tatt inn i EØS-avtalen og gjennomført i norsk rett. Direktivet endrer direktiv 2005/29/EF om foretaks urimelige handelspraksis overfor forbrukere og forbrukerrettighetsdirektivet 2011/83/EU. Gjennomføring av endringene i norsk rett vil medføre behov for endringer i markedsføringsloven, angrerettloven, avtaleloven og forskrift om urimelig handelspraksis.     

Endringer i forbrukerrettighetsdirektivet 

Direktivet tar sikte på å styrke regelverket ved å innføre krav om at næringsdrivende skal informere forbrukere om ulike miljøaspekter ved varer eller tjenester.

En av endringene gjelder informasjon om lovpålagte og frivillige/kommersielle garantier. Den næringsdrivende skal gi forbrukerne en tydelig påminnelse om lovpålagte garantier, dvs. lovpålagte krav om å svare for mangler ved en vare eller tjeneste. En slik påminnelse skal gis forbrukerne i salgssituasjonen ved bruk av et standardisert merke. Dersom produsenten tilbyr frivillige/kommersielle garantier, det vil si ordninger der produsenten går ut over lovpålagte krav ved å påta seg å svare for feil ved ting som ikke nødvendigvis er mangler etter regelverket, skal denne informasjonen gjøres tilgjengelig for forbrukerne sammen med informasjon om den lovpålagte garantien. Slik informasjon vil kunne sette forbrukerne i stand til å velge produkter som er ment å vare lengre.

For varer som inneholder digitale elementer, foreslås det at næringsdrivende skal opplyse om hvor lenge produsenten tilbyr programvareoppdateringer, dersom produsenten tilbyr garanti om dette. Det samme gjelder for digitale ytelser og tjenester. Formålet er å gi forbrukerne mulighet til å sammenligne slike egenskaper ved ulike produkter og tjenester.     

I følge direktivet, skal næringsdrivende også informere forbrukere om hvordan produkter plasserer seg på en «reparerbarhetsskala», der informasjon om dette er tilgjengelig. En reparerbarhetsskala skal være et sammenligningssystem som viser hvor enkelt det er å reparere produkter. Slike skalaer skal utarbeides ved hjelp av metodikk som fastsettes i tråd med europeisk regelverk, men foreligger foreløpig ikke. Dersom slik informasjon om reparerbarhet ikke er tilgjengelig, skal den næringsdrivende, ifølge direktivet, likevel opplyse om forhold av betydning for reparasjoner, som for eksempel om det finnes reservedeler og reparasjonsmanualer for det aktuelle produktet.     

Endringer i direktiv om foretaks urimelige handelspraksis overfor forbrukere

Når det gjelder direktivet om foretaks urimelige handelspraksis, legger direktivet om styrket forbrukervern i det grønne skiftet til tolv nye typer handelspraksis til den eksisterende listen over handelspraksis som under enhver omstendighet skal anses som urimelig, og som derfor alltid er forbudt i forbrukerforhold. Per i dag finnes det 31 typer slik forbudt handelspraksis. Disse er i Norge fastsatt i forskrift om urimelig handelspraksis. Direktivet om styrket forbrukervern i det grønne skiftet utvider nå denne listen ved å forby følgende:

• Bruk av bærekraftsmerker som ikke enten er basert på uavhengig tredjepartssertifisering eller er etablert av offentlig myndighet.  
• Bruk av generelle miljøpåstander, dersom næringsdrivende ikke kan dokumentere anerkjente fremragende miljøegenskaper i tråd med påstandene.
• Fremsette en miljøpåstand om et produkt eller den næringsdrivendes virksomhet, dersom påstanden faktisk bare er dekkende for deler av produktet eller deler av den næringsdrivendes virksomhet.    
• Hevde at et produkt har en nøytral, reduserende eller positiv innvirkning på miljøet når det gjelder klimagassutslipp, når dette er basert på kjøp av kompenserende klimakvoter.  
• Fremheve egenskaper ved produkter som spesielt for dette produktet, dersom den følger av lovpålagte krav for alle produkter innen samme kategori.
• Unnlate å informere forbrukere om at en programvareoppdatering vil påvirke funksjonen til varer med digitale elementer eller digitale ytelser eller tjenester negativt,
• Presentere en programvareoppdatering som nødvendig når formålet med den kun er å forbedre funksjonalitetene.
• Unnlate å informere forbrukere om at varen er utstyrt med noe som vil begrense dens levetid.   
• Påstå at en vare har en bestemt levetid, der dette ikke er tilfellet.
• Fremstille det som om varer kan repareres, når dette ikke er tilfellet.
• Forlede forbrukere til å bytte ut produktdeler tidligere enn nødvendig.
• Unnlate å informere om at en vare vil ha begrenset funksjonalitet dersom det brukes forbruksartikler, reservedeler eller tilbehør som ikke leveres av originalprodusenten, eller å feilaktig hevde at slik forringelse vil skje.      

Direktivet endrer også de generelle bestemmelsene i direktivet om foretaks urimelige handelspraksis om villedende handlinger og utelatelser. Dette er bestemmelser som brukes til å foreta en konkret vurdering av om handelspraksis er urimelig og dermed forbudt, selv om praksisen ikke er inntatt i listen over handelspraksis som under enhver omstendighet skal anses som urimelig. På grunnlag av disse bestemmelsene foretas en helhetsvurdering av den aktuelle handelspraksisen med utgangspunkt i nærmere fastsatte elementer som skal tas med i betraktning. 

Direktivet utvider for det første hva som skal anses som «ytelsens hovedegenskaper» i direktivets artikkel 6 om «villedende handlinger», som er gjennomført i markedsføringsloven § 7. Den eksisterende definisjonen av «ytelsens hovedegenskaper» utvides med elementene «miljømessig eller sosial karakteristikker», og «sirkulære aspekter som holdbarhet, reparerbarhet og resirkulerbarhet». Disse elementene vil dermed inngå blant eksemplene som listes opp over forhold som kan hensyntas i konkrete vurderinger av om handelspraksis er villedende. I og med at de ulike elementene under «ytelsens hovedegenskaper» uansett må anses som eksempler, jf. ordlyden i direktivet om urimelig handelspraksis artikkel 6(1)(b) og markedsføringsloven § 7 første ledd bokstav b, må det antas at tilsynsmyndigheter også før denne endringen har hatt anledning til å vektlegge «miljømessige og sosiale karakteristikker» og sirkulære aspekter i slike vurderinger. Med endringen vil dette uansett bli klarere.             

Direktivet om urimelig handelspraksis artikkel 6(2) inneholder bestemmelser om særlige forhold som kan tilsi at en handelspraksis er villedende, slik som sammenlignende reklame som forårsaker forveksling med en konkurrents ytelse eller varemerke, jf. markedsføringsloven § 7 tredje ledd. Direktivet inntar nå følgende i denne listen over forhold som kan tilsi at en handelspraksis er villedende:

• Fremme en miljøpåstand som gjelder fremtidige miljøegenskaper, uten klare, objektive, offentlig tilgjengelige og dokumenterbare forpliktelser som er fastsatt i en detaljert og realistisk implementeringsplan som inkluderer målbare og tidsbundne mål og andre relevante elementer som er nødvendig som støtte for implementeringen, eksempelvis omfordeling av ressurser, og som er jevnlig kontrollert av en uavhengig tredjepart hvis funn skal være tilgjengelig for forbrukerne.
• Markedsføre noe som fordeler for forbrukere som er irrelevante og ikke er et resultat av egeneksapene ved produktet eller virksomheten.

Direktivet om urimelig handelspraksis artikkel 7 og markedsføringsloven § 8 angir opplysninger som regnes som vesentlige. Dersom de ikke gis, kan det føre til at handelspraksisen anses som villedende. Direktivet om styrket forbrukervern i det grønne skiftet føyer til en bestemmelse, slik at følgende informasjon også skal anses som vesentlig:

• Dersom den næringsdrivende tilbyr en sammenligningstjeneste som gir forbrukerne informasjon om miljømessige eller sosiale egenskaper eller sirkulære aspekter som holdbarhet, reparerbarhet eller resirkulerbarhet ved produktene eller leverandøren av produktene, skal informasjon om metoden for sammenligning, de produktene som sammenlignes, leverandørene av produktene og mekanismer for å holde opplysningene oppdatert anses som vesentlig informasjon som skal angis.

Betydningen av denne bestemmelsen er at det etter forholdene kan være villedende dersom en næringsdrivende utelater eller skjuler vesentlige opplysninger som forbrukerne ut fra sammenhengen trenger. Med endringen slås det fast at sammenligningsmetodikk, produkter som sammenlignes, samt informasjon om leverandør og om metodikk for å holde slik informasjon oppdatert utgjør «vesentlige opplysninger». Det vil derfor være villedende å unnlate å informere om slike forhold, dersom unnlatelsen er egnet til å påvirke forbrukerne til å treffe en økonomisk beslutning som de ellers ikke ville ha truffet.  

Merknader
Direktivet er hjemlet i artikkel 114 i traktaten om Den europeiske unions funksjonsmåte (indre markedsbestemmelsen).  

Rettslige konsekvenser

Direktivet endrer felleseuropeiske forbrukervernregler som er gjennomført i angrerettloven, avtaleloven, markedsføringsloven og forskrift om urimelig handelspraksis. Gjennomføring av direktivet vil kreve endringer i disse lovene. Innlemmelse i EØS-avtalen vil dermed forutsette Stortingets samtykke, jf. Grunnloven § 26 annet ledd.     

Økonomiske og administrative konsekvenser

Kommisjonen har utarbeidet konsekvensanalyse og gjennomført høringer og studier som ledd i forberedelsene til regelverksforslaget. Informasjon om dette er tilgjengelig her: Proposal for a Directive on empowering consumers for the green transition and annex | European Commission (europa.eu). Konsekvensanalysen konkluderer med at det opprinnelige kommisjonsforslaget kunne ventes å styrke europeisk forbrukervelferd med minst 12,5 til 19,4 milliarder euro over en 15-årsperiode. Forslaget ble også forventet å styrke miljøet ved å bidra til å begrense CO2-utslipp med 5 til 7 millioner tonn CO2-ekvivalenter over 15 år. Tilpasningskostnader for europeisk næringsliv ble anslått til mellom 9,1 og 10,4 milliarder euro. Dette tilsvarer gjennomsnittlige engangskostnader per næringsdrivende på mellom 556 og 568 euro, etterfulgt av årlige kostnader på mellom 64 og 79 euro i 15 år. På den annen side antok Kommisjonen at seriøse næringsdrivende vil oppleve betydelige fordeler som følge av at mindre seriøse konkurrenter vil måtte tilpasse seg bærekraftig handelspraksis. Endelig antok Kommisjonen at gjennomsnittlige håndhevingskostnader for offentlige myndigheter ville beløpe seg til mellom 440 000 og 500 000 euro årlig per land.   

Barne- og familiedepartementet vil gjennomføre en nærmere vurdering av de rettslige, økonomiske og administrative konsekvensene en gjennomføring av det endelige direktivet vil ha for Norge.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten behandles i Spesialutvalget for forbrukersaker. 

Vurdering

Barne- og familiedepartementets foreløpige vurdering er at endringene blant annet vil bidra til å gi forbrukerne mer og bedre informasjon om produkters miljøegenskaper og redusere villedende miljøpåstander i markedsføring (grønnvasking), noe som vil legge til rette for mer bærekraftig forbruk.

Direktivet er behandlet i Spesialutvalget for forbrukerspørsmål som anser det som EØS-relevant og akseptabelt.

Andre opplysninger

Barne- og familiedepartementet sendte Kommisjonsforslaget på høring 29. juni 2022, med frist 1. september 2022 Høring av EU-kommisjonens forslag til direktiv om styrket forbrukervern i det grønne skiftet - regjeringen.no. Innspill av mer teknisk karakter ble formidlet til kommisjonen. 

Status

Direktivet er vedtatt og publisert i EUs Official Journal.