BAKGRUNN (fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 9.6.2020)

Sammendrag av innhold
Direktivet bygger videre på systemet med desentralisert håndheving av artikkel 101 og 102 i EU-traktaten om hhv. forbudet mot konkurransebegrensende samarbeid og misbruk av dominerende stilling (som etter sitt innhold tilsvarer artikkel 53 og 54 i EØS-avtalen) og tett samarbeid mellom nasjonale konkurransemyndigheter gjennom Det europeiske konkurransenettverket (ECN), som ble innført ved forordning 1/2003.

Bakgrunnen for direktivet var betydelige forskjeller i medlemsstatenes prosessuelle håndhevingskompetanse, noe som hindret effektiv og ensartet håndheving av artikkel 101 og 102 TEUV og like konkurransevilkår ("level playing field") i det indre marked. Formålet med direktivet er derfor å styrke håndhevingen av EU-traktatens materielle konkurranseregler og sikre et velfungerende indre marked gjennom å utstyre medlemsstatenes nasjonale konkurransemyndigheter med et minimumssett av effektive og felles håndhevingsverktøy. Direktivet er derfor hjemlet i både artikkel 103 og 114 TEUV.

Direktivet inneholder regler om nasjonale konkurransemyndigheters uavhengighet og ressurser, håndhevings- og etterforskningskompetanse, bøtekompetanse, lempningsordninger og straffritak for fysiske personer, gjensidig bistand mellom nasjonale konkurransemyndigheter og foreldelsesfrister.

Direktivforslaget skal sikre at nasjonale konkurransemyndigheter kan opptre uavhengig i forbindelse med håndhevingen av EU-traktatens konkurranseregler og utføre sine oppgaver på en upartisk måte, uten å motta instrukser fra verken offentlige eller private organer. For det andre skal det sikre at nasjonale konkurransemyndigheter rår over tilstrekkelige finansielle ressurser og ansatte til å utføre oppgavene sine. Direktivforslaget stiller også krav om at nasjonale konkurransemyndigheter har alle nødvendige etterforskningsverktøy til å innhente relevant bevismateriale. Direktivet krever videre at nasjonale konkurransemyndigheter skal kunne ilegge foretak forholdsmessige og avskrekkende sanksjoner for overtredelser av EU-traktatens konkurranseregler. Direktivet inneholder f. eks regler om morselskaps og rettslige og økonomiske etterfølgeres ansvar for betaling av bøter. De nasjonale konkurransemyndighetene skal også kunne bistå hverandre med inndrivelse av bøter, noe som vil være aktuelt når et foretak som er ilagt bøter ikke har juridisk tilstedeværelse i territoriet til den konkurransemyndighet som har truffet vedtaket. Dette er svært viktig, ettersom et økende antall virksomheter er aktive på tvers av landegrensene. Endelig skal direktivet sikre at nasjonale konkurransemyndigheter har koordinerte lempningsordninger som tilskynder virksomhetene med å legge frem bevis for ulovlige karteller. Dette vil øke virksomhetenes incitament til å søke om lempning og stanse videre deltakelse i karteller.

I direktivet understrekes viktigheten av å respektere virksomhetenes grunnleggende rettigheter, og konkurransemyndighetene er forpliktet til å overholde rettssikkerhetsgarantier ved utøvelsen av sin håndhevingskompetanse i overensstemmelse med EUs charter om grunnleggende rettigheter.

De nye reglene ble innført i form av et direktiv, noe som gir medlemsstatene mulighet for å ta hensyn til nasjonale særtrekk i forbindelse med den nasjonale gjennomføringen.

Merknader

Rettslige konsekvenser
Innlemmelse av direktivet i EØS-avtalen og gjennomføring av det i norsk rett vil kreve endringer i konkurranseloven og EØS-konkurranseloven.

Økonomiske og administrative konsekvenser
Innlemmelse av direktivet i EØS-avtalen og gjennomføring av det i norsk rett vil ikke medføre nevneverdige økonomiske og administrative konsekvenser, verken for det offentlige eller for næringslivet.

Vurdering
Innholder informasjon unntatt offentlighet, jf. offl. § 13

Status
Direktivet ble vedtatt 11. desember 2018, trådte i kraft 3. februar 2019 og har frist for gjennomføring i EU 4. februar 2021. Direktivet er til behandling for innlemmelse i EØS-avtalen.