BAKGRUNN (fra forordningens innledning, norsk utgave)

Behovet for en generell revisjon av rådsforordning nr. 3 om trygd for vandrearbeidere har i stigende grad gjort seg gjeldende, både i lys av de praktiske erfaringer som er gjort siden forordningen trådte i kraft i 1959 og med hensyn til de endringer som er foretatt i de nasjonale lovgivninger.

De fastsatte regler for samordning kan i sin helhet utvikles og forbedres, og samtidig til en viss grad forenkles, i det det tas hensyn til de betydelige forskjeller som stadig finnes mellom de nasjonale trygdelovgivninger.

I denne forbindelse er det hensiktsmessig å samle alle grunnleggende regler som er vedtatt med henblikk på gjennomføringen av de bestemmelser i artikkel 51 i traktaten som gjelder arbeidstakere, herunder grensearbeidere, sesongarbeidere og sjøfolk.

I betraktning av de betydelige forskjeller som eksisterer mellom de nasjonale lovgivninger med hensyn til hvem som omfattes av bestemmelsene, bør det framsettes et prinsipp om at forordningen får anvendelse på alle medlemsstatenes borgere som er trygdet innenfor rammen av trygdeordninger for arbeidstakere.


Reglene for samordning av de nasjonale trygdelovgivninger inngår som et ledd i den frie bevegelighet for arbeidstakere som er borgere i medlemsstatene, og bør derfor bidra til å forbedre arbeidstakeres levestandard og arbeidsvilkår, idet de innenfor Fellesskapet sikrer at alle borgere i medlemsstatene får lik behandling etter de forskjellige nasjonale lovgivninger, og at arbeidstakere og deres pårørende oppnår rett til trygdeytelser uansett arbeidssted eller bosted.

Disse målene skal i første rekke nås ved at alle tidsrom som innenfor de forskjellige nasjonale lovgivninger danner grunnlag for opptjening og opprettholdelse av rett til ytelser og for beregningen av ytelsene, skal legges sammen, samt ved at ytelser gis til de forskjellige grupper av personer som omfattes av forordningen, uansett hvor de har sitt bosted innenfor Fellesskapet.

Reglene om samordning som er fastsatt for gjennomføringen av bestemmelsene i artikkel 51 i traktaten må sikre at arbeidstakere som flytter innenfor Fellesskapet opprettholder opptjente rettigheter og fordeler, uten at reglene medfører uberettigede dobbeltutbetalinger.

For at dette skal oppnås, må personer som er berettiget til ytelser ved uførhet, alderdom og dødsfall (pensjoner) kunne gjøre krav på alle de ytelser de har opptjent i de forskjellige medlemsstater, begrenset til det høyeste ytelsesbeløp som en av disse statene ville ha vært forpliktet til å utbetale dersom arbeidstakeren hadde tilbakelagt hele sitt yrkesaktive liv i denne stat. Dette er nødvendig for å unngå uberettigede dobbeltutbetalinger som følge av sammenfall av trygdetid og likestilte tidsrom.

For å sikre best mulige vilkår for bevegeligheten av arbeidskraft, er det derfor nødvendig å sikre en mer fullstendig samordning av alle medlemsstatenes ordninger for trygd og bistand ved arbeidsløshet. For å gjøre det enklere å søke arbeid i de forskjellige medlemsstater, bør derfor arbeidsløse for et begrenset tidsrom tilstås ytelser ved arbeidsløshet som fastsatt i den medlemsstats nasjonale lovgivning som vedkommende sist var omfattet av.

Det synes ønskelig å forbedre ordningen som i henhold til forordning nr. 3 gjelder for familieytelse til atskilte familier, både med hensyn til hvilke grupper av personer som blir berettiget til slike ytelser og med hensyn til reglene for utbetaling av ytelsene.

I betraktning av hvilke problemer som er forbundet med arbeidsløshet, bør retten til familieytelser utvides til generelt å omfatte arbeidsløses familiemedlemmer som er bosatt i en annen medlemsstat enn den som skal utbetale ytelser ved arbeidsløshet.

Det er dessuten grunn til å oppheve den begrensning som nå gjelder for tilståelse av familieytelser, og for å sikre utbetaling av ytelser til livsopphold for medlemmer av atskilte familier, bør det fortsatt arbeides med å fastsette felles regler for alle medlemsstatene, idet ytelser som hovedsakelig har et befolkningspolitisk formål ikke tas i betraktning; stilt overfor svært forskjellige nasjonale lovgivninger, bør det imidlertid velges løsninger som tar hensyn til følgende situasjon: for fem staters vedkommende foretas utbetalingen av familieytelser fra den stat der arbeidstakeren er ansatt, dersom arbeidstakeren er ansatt i Frankrike, utbetales barnetrygden av den stat der familiemedlemmene har sitt bosted.