(fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 19.11.2025)

Sammendrag av innhold

Bakgrunnen for rettsakten

Delegert forordning (EU) 2022/1209 om utfylling av europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2018/858 med hensyn til prosedyren for ilegging av administrative overtredelsesgebyrer og metoder for beregning og innkreving av disse, ble vedtatt i EU 5. mai 2022, og trådte i kraft i EU umiddelbart. Rettsakten er en delegert forordning gitt innenfor rammene av forordning (EU) 2018/858 av 30. mai 2018 om godkjenning av og markedstilsyn med motorvogner og deres tilhengere samt systemer, komponenter og separate tekniske enheter til slike kjøretøyer, om endring av forordning (EF) nr. 715/2007 og (EF) nr. 595/2009 og om oppheving av direktiv 2007/46/EF (bilforordningen). Rettsakten gir utfyllende bestemmelser om Kommisjonens myndighet til å ilegge administrative overtredelsesgebyr dersom kjøretøy, systemer, komponenter eller separate tekniske enheter som er tilgjengelig på markedet, ikke oppfyller de tekniske kravene for godkjenning i forordning (EU) 2018/858, jf. artikkel 85, og regulerer prosedyren og metoder for beregning og innkreving av disse. Kjøretøytypene som er omfattet av kravene er personbiler, busser, varebiler, lastebiler og tilhengere. Kravene omfatter også deler og utstyr til slike kjøretøy.Den delegerte rettsakten er gitt med hjemmel i bilforordningen (EU) 2018/858 av 30. mai 2018 artikkel 85 punkt 2. 

Bakgrunnen er at forordning (EU) 2018/858 (bilforordningen) artikkel 9 har innført bestemmelser som gir Kommisjonen myndighet til å kontrollere at kjøretøy, systemer, komponenter og separate tekniske enheter er i samsvar med kravene i forordningen (samsvarskontroll). Produsenter og andre markedsdeltakere pålegges å gi nødvendige opplysninger (data) og vareprøver til Kommisjonen slik at samsvarskontrollen kan gjennomføres jf bilforordningen art 9. Produsenter av kjøretøyer skal gi opplysninger som er nødvendige for tredjemanns prøving jf. bilforordningen art 13 nr. 10. Med tredjemenn menes akkrediterte uavhengige tekniske prøveinstanser som kan utføre prøvinger av kjøretøy. Bilforordningen art 85 nr. 1 gir kommisjonen hjemmel til å på eget initiativ ilegge produsenter og andre markedsedeltakere administrativt overtredelsesgebyr dersom samsvarskontrollen avdekker at kjøretøy, system, komponent eller separat teknisk enhet ikke oppfyller kravene i bilforordningen. 

Det følger av artikkel 85 punkt 1 at overtredelsesgebyrene skal være effektive og stå i rimelig forhold til overtredelsen og ha avskrekkende virkning. Med grunnlag i artikkel 85 punkt 1 gis kommisjonen hjemmel til i overenstemmelse med artikkel 85 punkt 2 å fastsette prosedyrene og metodene for beregning og innkreving av overtredelsesgebyr. Den delegerte forordningen fastsetter de nærmere kravene for bruk av overtredelsesgebyr.

Det følger videre av artikkel 85 nr. 1 at overtredelsesgebyret er en sanksjon som ikke kan ilegges uten videre.

Dersom Kommisjonen ved en samsvarskontroll finner at et produkt ikke oppfyller kravene, kan Kommisjonen kreve at det innføres korrigerende eller restriktive tiltak i form av gjennomføringsrettsakter, jf. bilforordningen artikkel 53. Før slike tiltak vedtas, skal berørte medlemsstater og relevante markedsaktører bli rådspurt.

Eksempler på tiltak er tilbakekalling av kjøretøy eller forbud/restriksjoner mot å gjøre produktet tilgjengelig på markedet. Tiltakene vedtas for å redusere risiko eller skade fra produktet. Dersom Kommisjonen vurderer at det er nødvendig med ytterligere tiltak i tillegg til slike korrigerende eller restriktive tiltak, kan overtredelsesgebyr ilegges.

Overtredelsesgebyr kan ikke ilegges dersom medlemsstatene pålegger eller tidligere har pålagt sanksjoner for den samme overtredelsen. Kommisjonen kan altså bare ilegge overtredelsesgebyr dersom det foreligger brudd på kravene som gjelder for produktene, og norske myndigheter ikke har reagert overfor den aktuelle markedsdeltakeren.

Det er også fastsatt en øvre grense for overtredelsesgebyret på 30 000 euro per kjøretøy, system, komponent eller separat teknisk enhet som ikke oppfyller kravene som gjelder for produktet.

Ved innlemmelsen av bilforordningen i EØS-avtalen ble det vedtatt en tilpasningstekst til artikkel 9 nr. 1 til 5 og artikkel 85. Det følger av tilpasningsteksten at EFTAS overvåkningsorgan (ESA) skal ha myndighet til å utføre samsvarskontroller og kreve utlevering av nødvendige vareprøver og opplysninger (data) fra produsenter og markedsdeltakere når typegodkjenningen er gitt i en av EFTA-statene. I de tilfeller hvor typegodkjenningen er utstedt i et EU-land skal vareprøvene og nødvendige opplysninger (data) gis til/ tilgjengeliggjøres for kommisjonen. I henhold til tilpasningsteksten gis ESA også myndigheten til å ilegge overtredelsesgebyr for overtredelser i EFTA-statene. Dette betyr at det er ESA som vil ha myndighet til å ilegge overtredelsesgebyr overfor norske produsenter og markedsdeltakere. Oppgavene og myndigheten som blir lagt til Kommisjonen i delegert forordning (EU) 2022/1209, ligger til ESA når det gjelder overtredelser som er begått av norske produsenter og markedsdeltakere.  I henhold til tilpasningsteksten til artikkel 85 sjal EFTA statene selv fastsette fordelingen av overtredelsesgebyrenes beløp. Dette innebærerat EFTA-statene selv bestemmer hvordan beløpene for overtredelsesgebyr skal anvendes. 

Nærmere om innholdet i rettsakten

Det fremgår av den delegerte rettsakten at en avgjørelse overtredelsesgebyr til støtte for korrigerende eller restriktive tiltak bør treffes av Kommisjonen som et resultat av å ha rådført seg med de berørte medlemsstatene og den eller de aktuelle markedsdeltakerne i henhold til artikkel 53 punkt 6 og bør gjenspeiles i avgjørelsen om overtredelsesgebyr.

Det presiseres at det er viktig å sikre retten til å bli hørt og retten til innsyn ved å gi markedsdeltakerne tilgang til relevante opplysninger, samt komme med bemerkninger evt. sammen med dokumentasjon dersom det er nødvendig. Det er også viktig å fastsette regler for å sikre en passende beskyttelse av data som markedsdeltaker betrakter som fortrolige/taushetsbelagte.

Det er fastsatt en metode for å beregne overtredelsesgebyrene avhengig av hvor alvorlig overtredelsen er. Gebyrene skal ha avskrekkende virkning og stå i rimelig forhold til overtredelsens alvor. Det bør tas hensyn til enhver uberettiget økonomisk fordel som er oppnådd ved salg eller distribusjon av et kjøretøy som ikke oppfyller kravene, og som er konkurransevridende overfor dem som overholder reglene. Det skal også tas hensyn til ethvert tap en forbruker lider, eksempelvis endring i kjøretøyets prestasjon som følge av manglende overholdelse av reglene, ved vurderingen av overtredelsens alvorlighet. Størrelsene på gebyrene skal også stå i forhold til antallet kjøretøy, komponenter eller separate tekniske enheter som er tilgjengelige på EU-markedet uten å oppfylle kravene.

Videre skal det tas hensyn til overtredelsens grovhet og virkninger, samt eventuelle skjerpende eller formildende omstendigheter ved beregningen av overtredelsesgebyr. Størrelsen på gebyrene skal virke avskrekkende, forholdsmessig og utligne fordelene ved manglende overholdelse. Skjerpende omstendigheter bør omfatte innvirkningen på sikkerhet, sunnhet og miljø. Markedsdeltakerens grad av samarbeid, herunder gjennomføring korrigerende tiltak, skal regnes som formidlende omstendigheter ved beregningen av gebyrene.

Det er presisert at innkrevingen av gebyrene bør skje i overenstemmelse med reglene for inndrivelse av bøter, tvangsmulkt eller sanksjoner pålagt av EU-institusjonene som er fastsatt i Europaparlamentets og Rådets forordning (EU) 2018/1046.

Merknader
Rettslige konsekvenser

Delegerte forordning (EU) 2022/1209  gjennomføres i form av endringsforskrift til forskrift 2012-07-05-817 om godkjenning av bil og tilhenger til bil (bilforskriften) . Bilforskriften er hjemlet i lov 18.juni 1965 nr. 4  om vegtrafikk (vegtrafikkloven) § 13, § 14, § 15 og § 16, samt i lov 11. juni 1976 nr. 79 om kontroll med produkter og forbrukertjenester (produktkontrolloven) jf delegeringsvedtak 17.juni 2016 nr. 698.  Bestemmelsene i Forordning (EU) 2022/1209  operasjonaliserer ESAs myndighet til å ilegge overtredelsesgebyr overfor norske produsenter og øvrige markedsdeltakere. I forbindelse med gjennomføring av forordning (EU) 2022/1209 vurderes det at det er behov for å tydeliggjøre hjemmelsgrunnlaget for gjennomføring av art 9, 13 og 85 i bilforordningen i norsk rett. Forslag til ny lovbestemmelse i vegtrafikkloven som skal gi tydeligere hjemmel til dette må derfor sendes på høring, deretter må det utarbeides lov- og samtykkeproposisjon til Stortinget. Gjennomføringen vil også innebære en overføring av myndighet til å treffe vedtak som er direkte bindende for private i Norge, til en internasjonal sammenslutning (ESA). Slik myndighetsoverføring krever Stortingets samtykke etter Grunnloven. Myndighetsoverføringen vurderes som lite inngripende, slik at den i tråd med høyesterettspraksis forutsettes å kunne skje etter fremgangsmåten i Grunnloven § 26 annet ledd.  Fordi gjennomføring av EØS-komiteens beslutning krever lovendring og anses som en sak av særlig stor viktighet da den innebærer en begrenset myndighetsoverføring, er Stortingets samtykke til godkjennelse av EØS-komiteens beslutning nødvendig etter Grunnloven § 26 andre ledd.  Vedtaket i EØS-komiteen vil da gjøres med forbehold om Stortingets samtykke. 

Økonomiske og administrative konsekvenser 

Ny forordning vil kreve ressurser fra Statens vegvesen i forbindelse med regelverksutvikling ved å implementere forordningen i nasjonalt regelverk. Utover dette vil forordningen i liten grad kreve ressurser fra Statens vegvesens side, da det er Kommisjonen som får myndighet til å iverksette endringene og ilegge overtredelsesgebyr.

Det kan imidlertid medgå noe tid for Statens vegvesen til å besvare eventuelle vedtak om overtredelsesgebyrer gitt av Kommisjonen som vi får til uttalelse, jf. artikkel 53 punkt 6. Vi anser likevel at dette ikke vil kreve betydelige ressurser.

Bestemmelsene i bilforordningen retter seg mot produsenter av kjøretøy, produsenter av systemer, komponenter og separate tekniske enheter og andre markedsdeltakere, produsentens representant, importører og distributører. Det er i dag ingen bilprodusenter i Norge som vil omfattes av regelverket. Det finnes imidlertid produsenter av tilhengere i Norge. Det er også bedrifter som bygger om eller lager spesialtilpassede kjøretøy. Det finnes også norske produsenter av bildeler og utstyr i Norge, og det finnes øvrige markedsdeltakere i form av importører og distributører (forhandlere) av kjøretøy, systemer, komponenter eller separate tekniske enheter til kjøretøy. Det er potensielt en god del norske markedsdeltakere som vil kunne bli ilagt overtredelsesgebyr av ESA, men hvor mange aktører dette gjelder, er vanskelig å tallfeste, og vil også endre seg over tid.

Vurdering

Vurdering av behov for lovendring og overføring av myndighet

Ved innlemmelsen av bilforordningen i EØS-avtalen ble det vedtatt en tilpasningstekst til artikkel 9 nr. 1 til 5 og artikkel 85. Det følger av tilpasningsteksten at EFTAS overvåkningsorgan (ESA) skal ha myndighet til å utføre samsvarskontroller og kreve utlevering av nødvendige vareprøver og opplysninger (data) fra produsenter og markedsdeltakere når typegodkjenningen er gitt i en av EFTA-statene. I de tilfeller hvor typegodkjenningen er utstedt i et EU-land skal vareprøvene og nødvendige opplysninger (data) gis til/ tilgjengeliggjøres for kommisjonen. I henhold til tilpasningsteksten gis ESA også myndigheten til å ilegge overtredelsesgebyr for overtredelser i EFTA-statene. Dette betyr at det er ESA som vil ha myndighet til å ilegge overtredelsesgebyr overfor norske produsenter og markedsdeltakere. Oppgavene og myndigheten som blir lagt til Kommisjonen i delegert forordning (EU) 2022/1209, ligger til ESA når det gjelder overtredelser som er begått av norske produsenter og markedsdeltakere.

I forbindelse med gjennomføring av delegert forordning (EU) 2022/1209 vurderes det at det er behov for å tydeliggjøre hjemmelsgrunnlaget i norsk rett for gjennomføring av artikkel 9, 13 og 85 i bilforordningen. Artikkel 9 pålegger produsenter og markedsdeltakere å gi nødvendige vareprøver og opplysninger (data) til Kommisjonen/ESA i forbindelse med samsvarskontroll. Artikkel 13 pålegger kjøretøyprodusenter å gi nødvendige opplysninger (data) til akkrediterte uavhengige tekniske prøveinstanser. Artikkel 85 gir ESA myndighet til å ilegge norske produsenter og øvrige markedsdeltakere overtredelsesgebyr. Det vil derfor bli foreslått ny bestemmelse i vegtrafikkloven for å gi en tydelig lovhjemmel for gjennomføring av disse bestemmelsene.

Gjennomføringen av forordningen i norsk rett innebærer også en overføring av myndighet til å treffe vedtak som er direkte bindende for private i Norge, til en internasjonal sammenslutning (ESA). Myndighetsoverføringen vurderes som lite inngripende slik at den i tråd med høyesterettspraksis kan skje etter fremgangsmåten i Grunnloven § 26 andre ledd om Stortingets samtykke. Ved vurderingen vektlegges det at myndigheten til å ilegge overtredelsesgebyr vil bli overført til ESA, som inngår i en organisasjon Norge er medlem av, EFTA. Når det gjelder overtredelsesgebyr vil norske myndigheter dessuten kunne ha innflytelse på avgjørelsene i forbindelse med rådspørringen og uttaleretten, og det er krav til at gebyrene skal være forholdsmessige. Myndighetsoverføringen gjelder et bestemt og avgrenset saksområde, og vil ha direkte betydning for et begrenset antall norske foretak som har ansvar for kjøretøy og utstyr til kjøretøy.

Vurdering av bestemmelsene i forordning (EU) 2022/1209

I artikkel 1 omhandles fremgangsmåten Kommisjonen skal benytte når den vurderer å ilegge overtredelsesgebyr. Før Kommisjonen pålegger en næringsdrivende et overtredelsesgebyr skal Kommisjonene skriftlig underrette den næringsdrivende og de berørte medlemsstater om at den har til hensikt å pålegge overtredelsesgebyr og begrunne hvorfor. Det skal gis en frist på minst 30 dager for å gi skriftlig tilbakemelding til Kommisjonen. Dette kan sammenlignes med forvaltningsloven § 16 som gir regler om forhåndsvarsling av parter som ikke allerede har uttalt seg ved søknad eller på annen måte. Forhåndsvarselet skal opplyse hva saken gjelder, og gi annen informasjon som er «påkrevd for at parten på forsvarlig måte» kan ivareta sine interesser i saken. Forvaltningsloven § 16 angir imidlertid ikke en konkret minimumsfrist for å gi uttalelse slik som artikkel 1, men det må anses klart at fristen ikke kan være så kort at muligheten for å uttale seg om saken i realiteten ikke er til stede. Det anses at minimumsfristen som er satt i den delegerte forordningen er forsvarlig.

Forordningens Artikkel 1 fastslår videre at Kommisjonen kan be om ytterligere opplysninger etter at den næringsdrivende og de berørte medlemsstatene har fremsatt skriftlige bemerkninger. Det skal da gis en frist på minst 15 dager. I ekstraordinære tilfeller kan Kommisjonen også be om en muntlig uttalelse. Dette kan sammenlignes med forvaltningsloven § 17 om forvaltningsorganets utrednings- og informasjonsplikt. Det fremgår her at forvaltningsorganet skal påse at saken er «så godt opplyst som mulig før vedtak treffes». I forordningen er ikke opplysningsinnhentingen nedfelt som en plikt, slik som i forvaltningsloven, men som en mulighet. Det vurderes imidlertid at en slik mulighet sannsynligvis vil medføre at saken blir tilstrekkelig opplyst og forsvarlig behandlet.

Artikkel 2 omhandler taushetsplikt. Det fremgår her at næringsdrivende som innleverer opplysninger i overensstemmelse med artikkel 1, skal oppgi hvilke opplysninger de har sendt inn som de anser for å være taushetsbelagte, og om nødvendig fremlegge en særskilt ikke-taushetsbelagt utgave av dokumentet. Dersom den næringsdrivende ikke har oppgitt at det er noen taushetsbelagte opplysninger, kan Kommisjonen gå ut ifra at de innsendte dokumentene ikke inneholder slike opplysninger. Ansvaret for at taushetsbelagte opplysninger ikke kommer på avveie påhviler altså den næringsdrivende etter artikkel 2. Dette til forskjell fra forvaltningsloven § 13 hvor ansvaret for at taushetsbelagte opplysninger ikke kommer på avveie påhviler den som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan. Dette kan synes som en markant forskjell fra den norske ordning. Forvaltningslovens partsbegrep omfatter både enkeltindivider og juridiske personer. Overtredelsesgebyret vil sannsynligvis kun få betydning for et begrenset antall virksomheter i Norge, og virksomhetene kan betraktes som profesjonelle parter som har bedre forutsetninger for å kunne ivareta sine interesser enn for eksempel enkeltindivider som forvaltningsloven er ment å ivareta.   

Taushetsplikten er videre ikke til hinder for at Kommisjonen anvender de forelagte opplysninger som bevis for manglende overholdelse. Denne reguleringen samsvarer med forvaltningsloven § 13 b nr. 2 som fastslår at taushetsplikt ikke er til hinder for at opplysningene brukes for å oppnå det formål de er gitt eller innhentet for.

Artikkel 3 omhandler metoden for beregning av overtredelsesgebyr. Overtredelsesgebyr i norsk rett er regulert i forvaltningsloven § 44. Av bestemmelsens andre ledd fremgår det at overtredelsesgebyr enten kan ilegges etter faste satser, eller etter en individuell utmåling innenfor en øvre ramme i det enkelte tilfellet. Tredje ledd oppstiller vurderingsmomentene for individuell utmåling av overtredelsesgebyr mot fysiske personer, og i siste punktum fremgår det at for foretak gjelder § 46 annet ledd. Denne paragrafen gjelder i prinsippet for alle typer administrative sanksjoner mot foretak, men den er best tilpasset overtredelsesgebyrer, særlig når det gjelder spørsmål om utmåling.

I likhet med forordningen, er det også etter norsk rett et relevant vurderingstema hvorvidt foretaket har hatt noen fordel av overtredelsen, jf. forvaltningsloven § 46 andre ledd bokstav e og artikkel 3 punkt 1 bokstav a. Videre følger det av forordningen artikkel 3 punkt 5 og forvaltningsloven § 46 andre ledd bokstav f at gjentakelse er en faktor som kan tillegges vekt. Etter artikkel 3 punkt 1 tas det hensyn til antallet kjøretøy, systemer, komponenter eller tekniske enheter som ikke oppfyller kravene ved beregningen av gebyret. Antallet sier noe om overtredelsens grovhet, og dette er også et relevant vurderingsmoment i forvaltningsloven § 46 andre ledd bokstav b.

Utover fellestrekkene som nevnes ovenfor, skiller artikkel 3 seg klart fra den nasjonale lovgivningen hva gjelder utmålingen av overtredelsesgebyret. Blant annet vektlegger forordningen i artikkel 3 punkt 1 bokstav b det eventuelle tapet som forbrukeren har lidt som følge av manglende overholdelse. De anslåtte fordelene hos virksomheten og tapet til forbrukeren danner grunnlaget for beregningen av gebyret, i tillegg til en vurdering av eventuelle formildende og skjerpende omstendigheter, jf. artikkel 3 punkt 2, 3 og 4.

Forvaltningslovens § 46 andre ledd lister imidlertid opp momenter som det «kan» tas hensyn til ved avgjørelsen av om et foretak skal ilegges administrativ sanksjon, og ved utmålingen av sanksjonen, herunder utvisning av skyld, sanksjonens preventive virkning, foretakets økonomiske evne etc. Oppregningen er ikke uttømmende, og vektleggingen av momentene vil også variere etter hvor alvorlig overtredelsen er og hvor inngripende sanksjon det er tale om å ilegge. Selv om utmålingen av overtredelsesgebyr i artikkel 3 delvis skiller seg fra nasjonal rett, anser vi likevel at den er forsvarlig.

Artikkel 4 fastslår at overtredelsesgebyr skal betales senest 3 måneder etter den dato hvor debitor har fått meddelelse om Kommisjonens avgjørelse. Etter forvaltningsloven § 44 femte ledd første punktum er oppfyllelsesfristen for vedtak om ileggelse av overtredelsesgebyr fire uker fra vedtaket ble «truffet». Hjemmelen åpner for at lengre frist kan fastsettes i vedtaket eller senere. Forordningens oppfyllelsesfrist er angitt som en maksimalfrist, men det anses trolig at fristen vil fastsettes slik at virksomheten gis tilstrekkelig mulighet til å vurdere om vedtaket skal påklages før betalingsplikten inntrer. Som det fremgår under, er søksmålsfristen for å påklage vedtak om overtredelsesgebyr to måneder.

Når det gjelder selve innkrevingen av overtredelsesgebyret, fremgår det i artikkel 4 at denne skal skje i overensstemmelse med artikkel 107 og 108 i forordning (EU, Euratom) 2018/1046. Dette innebærer blant annet at dersom et vedtak om overtredelsesgebyr innbringes for EU-domstolen, skal debitor enten midlertidig innbetale gebyrets pålydende eller stille en finansiell garanti, inntil alle rettsmidler er uttømt. Av forvaltningsloven § 42 fremgår det at utgangspunktet også i norsk rett er at en klage ikke gir oppsettende virkning. Underinstansen, klageinstans eller annet overordnet organ «kan» etter § 42, beslutte at vedtak ikke skal iverksettes før klagefristen er ute eller klagen er avgjort. Man har altså ikke noe krav på å få en utsettelse. 

Den delegerte forordning sier ikke noe eksplisitt om klagemuligheter på vedtaket om overtredelsesgebyr. En virksomhet som får et vedtak om overtredelsesgebyr rettet direkte mot seg vil alltid ha søksmålskompetanse for EU-domstolen. Også selskaper og personer som berøres mer indirekte vil etter en nærmere vurdering kunne få anerkjent søksmålsinteresse, jf. EFT. art 230 fjerde ledd. Søksmålsfristen er to måneder. Til sammenligning er fristen for å klage etter forvaltningsloven
§ 29, 3 uker fra det tidspunkt underretning om vedtaket er kommet frem.

I EØS-notatet til forordning (EU) 2018/858 fremgår det at det kan være aktuelt foreslå tilpasninger som innebærer at myndighet til å ilegge overtredelsesgebyr skal overføres til ESA. En virksomhet som får et vedtak om overtredelsesgebyr av ESA rettet direkte mot seg vil alltid ha søksmålskompetanse for EFTA-domstolen. Også andre selskaper og personer kan være søksmålsberettiget dersom vedtaket «angår vedkommende direkte og personlig», jf. ODA art. 36. Søksmålsfristen er også her to måneder.

Etter forvaltningsloven § 28 vil et vedtak om overtredelsesgebyr kunne påklages til det forvaltningsorgan som er nærmest overordnet det forvaltningsorgan som har truffet vedtaket. Vedtaket kan deretter bringes inn for domstolene for rettslig overprøving. Å påklage et vedtak til nærmeste overordnede forvaltningsorgan må anses som en betydelig mindre ressurskrevende prosess en å ta ut et søksmål for EU- eller EFTA-domstolen. Som tidligere nevnt kan imidlertid virksomhetene betraktes som profesjonelle parter som har bedre forutsetninger for å kunne ivareta sine interesser, ved å for eksempel benytte seg av advokatbistand, enn for eksempel enkeltindivider som forvaltningsloven er ment å ivareta. At et vedtak om overtredelsesgebyr fra Kommisjonen eller ESA må angripes ved søksmål til EU- eller EFTA-domstolen vurderes på denne bakgrunn som forsvarlig.    

Kommisjonens delegerte forordning av 5.5.2022 vurderes etter dette som EØS-relevant og akseptabel av Statens vegvesen.

Status

Gjennomføring i norsk rett av forordningen medfører behov for endringer i lov 18. juni 1965 nr. 4 om vegtrafikk (vegtrafikkloven). Bilforordningen ble innlemmet i EØS-avtalen 18. mars 2022, og gjennomført i norsk rett i forskrift 28. juni 2022 nr. 1233 om godkjenning av bil og tilhenger til bil (bilforskriften) som trådte i kraft 1. oktober 2022. I forbindelse med gjennomføring av delegert forordning (EU) 2022/1209 vurderes det at det er behov for å tydeliggjøre hjemmelsgrunnlaget i norsk rett for gjennomføring av artikkel 9, 13 og 85 i bilforordningen. Artikkel 9 pålegger produsenter og markedsdeltakere å gi nødvendige vareprøver og opplysninger (data) til Kommisjonen/ESA i forbindelse med samsvarskontroll. Artikkel 13 pålegger kjøretøyprodusenter å gi nødvendige opplysninger (data) til akkrediterte uavhengige tekniske prøveinstanser. Artikkel 85 gir ESA myndighet til å ilegge norske produsenter og øvrige markedsdeltakere overtredelsesgebyr. Det vil derfor bli foreslått ny bestemmelse i vegtrafikkloven for å gi en tydelig lovhjemmel for gjennomføring av disse bestemmelsene. Det vil også bli behov for endringer i forskrift 28. juni 2022 nr. 1233 om godkjenning av bil og tilhenger til bil, som omhandler regler for markedstilsyn, administrative bestemmelser og tekniske krav for bil og tilhenger til bil, samt av systemer, komponenter, separate tekniske enheter, deler og utstyr til disse.

Gjennomføringen vil også innebære en overføring av myndighet til å treffe vedtak som er direkte bindende for private i Norge, til en internasjonal sammenslutning (ESA). Slik myndighetsoverføring krever Stortingets samtykke etter Grunnloven. Myndighetsoverføringen vurderes som lite inngripende, slik at den i tråd med høyesterettspraksis forutsettes å kunne skje etter fremgangsmåten i Grunnloven § 26 annet ledd.  Fordi gjennomføring av EØS-komiteens beslutning krever lovendring og anses som en sak av særlig stor viktighet da den innebærer en begrenset myndighetsoverføring, er Stortingets samtykke til godkjennelse av EØS-komiteens beslutning nødvendig etter Grunnloven § 26 andre ledd.  Vedtaket i EØS-komiteen vil da gjøres med forbehold om Stortingets samtykke. 

Samferdselsdepartementet tar sikte på å legge frem en Prop. LS hvor delegert forordning (EU) 2022/1209 gjennomføres i vegtrafikkloven, og hvor det bes om Stortingets samtykke til godkjennelse av EØS-komiteens beslutning.