BAKGRUNN (fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 5.6.2018)

Sammendrag av innhold
Det innføres et 3-årig overvåkingsprogram for chronic wasting disease (CWD) i perioden 2018-2020. Landene som skal gjennomføre overvåkingen er Estland, Finland, Lativa, Litauen, Polen og Sverige. Bakgrunnen for programmet er EFSA rapport av 2. desember 2016 som kom som en følge av at CWD ble oppdaget i Norge våren 2016. Landene er valgt ut fordi de har elg eller reinsdyr. Formålet med programmet er å få et klart bilde av den epidemiologiske situasjon av CWD hos hjortedyr i Europa.

Følgende hjortedyrarter omfattes: rein, finsk skogsrein, elg, rådyr, hvithalehjort og hjort. Både ville, semi-domestiserte og tamme, herunder dyreparkdyr, skal inkluderes i programmet. I utgangspunktet er det kun dyr som ikke skal gå til konsum (risikodyr) som skal testes, men dersom landene har problemer med å oppnå høyt nok antall dyr fra denne gruppen, kan de supplere med dyr som går til konsum (slakt og jakt). Det er kun dyr eldre enn 1 år som skal testes.

Landene må definere PSU-er (primary sampling unites) som skal dekke alle områder hvor det er hjortedyr. For oppdrettsdyr er besetning en PSU. For ville og semi-domestiserte dyr skal man inkludere områder hvor dyrene pleier å samles eller jaktes på. Deretter skal landene velge ut 100 PSU-er fra kategorien oppdrett og 100 PSU-er fra kategorien ville/semi-domestiserte. Disse PSU-ene som skal være med i overvåkingsprogrammet i alle tre årene. Dersom man ikke har så mange PSU-er som 100 skal man ta alle. Utvalget av PSU-ene skal være tilfeldig, men likevel sikre geografisk representasjon. Innenfor hver PSU skal 10 dyr testes årlig i tre år; totalt blir det 6000 dyr (3000 oppdrett og 3000 ville/semi-domestiserte). Dersom sykdomssituasjonen tilsier det, skal landene også foreta utvalget basert på en risikovurdering, for eksempel økt prøvetaking i en sone rundt positive funn. Basert på en risikovurdering skal landene eventuelt foreta en tilleggsovervåking. Overvåkingsprogrammet er et minimumskrav. For andre perioder (utenom 2018-2020), og for andre land enn de som er nevnt i rettsakten, er det frivillig å teste for CWD.

Det stilles krav til innrapportering av data fra overvåkingsprogrammet inn i TSE-basen.

Laboratorie-protokoll og testmetoder for CWD klargjøres. Hjernevev skal alltid testes, og hvis mulig, lymfeknute. Ved positive eller inkonklusive resultater med hurtigtest, skal det foretas western blot eller immunohistokjemi. Ved positive funn skal isolatkarakterisering foretas og prionproteingenotype skal bestemmes. Ved negative funn skal genotyping gjennomføres eller hjernevev fryses ned og oppbevares ut 2021 i tilfelle det blir bestemt at genotyping skal foretas på et senere tidspunkt.

Rettsakt 2007/182/EC om CWD-kartlegging som foregikk i EU i 2007-2010, oppheves.

Merknader

Rettslige konsekvenser
Rettsaken krever endring i forskrift 30. mars 2004 nr. 595 om forebygging av, kontroll med og utryddelse av overførbare spongiforme encefalopatier (TSE).

Økonomiske og administrative konsekvenser
Rettsakten medfører ekstra kostnader og ressursbruk for flere instanser, herunder Mattilsynet, Miljødirektoratet, Veterinærinstituttet og Norsk institutt for naturforskning. I tillegg vil viltforvaltning i kommuner måtte bidra med å teste fallvilt/selvdøde dyr i utvalgte kommuner. Da Norge oppdaget CWD våren 2016, innførte vi et omfattende CWD-program, og vi tar årlig mange flere prøver enn det EU nå vil kreve. Vilkårene i EUs program gjør likevel at vi ikke automatisk kan si at vi oppfyller dem. Når det er sagt så er vilkårene for å definere PSU-er fleksible. For kategorien hjortedyr i oppdrett har vi ikke mulighet til å oppnå 3000 selvdøde dyr. I dag tester vi alle over 2 år som sendes til slakt, i tillegg til selvdøde, noe som utgjør under 300 pr år. Ved å senke aldren til 1 år, vil vi trolig klare å oppnå 3000 dyr årlig siden mesteparten av dyrene som sendes til slakt er unge. Dette er estimert til å utgjøre en ekstrakostnad på rundt 1, 5 millioner for Mattilsynet. Når det gjelder kategorien semi-domestiserte/ville, ligger vårt program nærmere EUs program, og mindre ekstrakostnader forventes her, men vi vil i så fall måtte gjøre en større innsats for å få testet fallvilt/selvdøde. Dette vil involvere miljøsiden også, herunder utvalgte kommuner.

Forordningen innebærer økonomiske ekstrakostnader. Landbruks- og matdepartementet anser det imidlertid ikke som nødvendig å be om Stortingets samtykke for innlemmelse av denne rettsakten i EØS-avtalen fordi regjeringen, i forslag til revidert nasjonalbudsjett 2018, foreslår å øke bevilgningen til Mattilsynets arbeid med CWD med 15 millioner kroner. Selv om forordningen ikke er direkte omtalt i revidert nasjonalbudsjett 2018, så vil denne bevilgningen også gå til å dekke de økte kostnadene som eventuelt påløper som følge av forordningen. På denne bakgrunn mener Landbruks- og matdepartementet at det ikke er nødvendig å ta forbehold om Stortingets samtykke etter art. 103.

Sakkyndige instansers merknader
Rettsakten er vurdert av Spesialutvalget for matområdet der berørte departementer og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

Vurdering
Det er behov for teknisk tilpasningstekst. Rettsakten stiller krav til overvåkling av CWD i land med elg eller reinsdyr, noe Norge også har. Følgende tilpasningstekst foreslås:

The following is added in point 12 (Regulation (EC) No 999/2001 of the European Parliament and of the Council) in Part 7.1 of Chapter I of Annex I to the EEA Agreement:

‘J. In Annex III, Chapter A, Part III, A Point 1.1 the following is added after the word "Lithuania":

«Norway»;

Mattilsynet anser rettsakten som EØS-relevant og akseptabel.

Status
Rettsakten er innlemmet i EØS-avtalen.